 |
| Foto lånt fra forlaget |
Tittel: Politi (Den 10.boken om Harry Hole)
Forfatter: Jo Nesbø
Utgivelsesår: 2013
Sideantall:528
Forlag: Ascehoug
Kilde: Bok jeg har kjøpt selv
Litt om handlingen:
En mann vi ikke får vite identiteten til ligger i koma på et sykehus. Situasjonen er kritisk og pasienten overvåkes døgnet rundt av politiet. Samtidig med dette blir det funnet politifolk drept på gamle åsteder. Tilfeldigvis er dette alle åsteder for uoppklarte drap. Etterforskningen står i stampe, de er også uten sin beste etterforsker Harry Hole. Så begynner komapasienten å våkne til live...
Hva jeg synes:
Jeg har gledet meg så sinnsykt lenge til denne boken. Mer eller mindre siden jeg avsluttet Gjenferd og skjønte at der det er en svak puls er det fortsatt liv.... For selvsagt er det liv i Harry. Nesbø skriver ikke en så tjukk bok uten at vår helt ikke er i live.
Hole jobber/deltar derimot ikke i boken som en politietterforsker men som foreleser ved Politihøyskolen. Han klarer likevel ikke å holde seg unna etterforskningen når politiet strever.
De er her alle de vi har lært å kjenne; Rakel Fauke, Oleg, "Beavis", Ståle Aune, Beate Lønn, Øyvind Eikeland, Gunnar Hagen, Bellmann og Katrine Bratt.
Han har heller ikke glemt Ellen Gjelten og Jack Halvorsen.
<<Beklager, selvfølgelig skjønner du,>> sa Beate lavt. <<Du har dine egne døde å tenke på.>>
Harry gned høyre håndbak mot kaffekoppen som om han frøs. Så reiste han seg og gikk bort til vinduet. Stod der en stund før han begynte å snakke.
<<Som du vet, kom det en morder hit og holdt på å ta livet av Oleg og Rakel. Og det var min skyld.>>
<<Det er lenge siden Harry.>>
<<Det var i går. Det vil alltid være i går. Ingenting har forandret seg. Men jeg prøver likevel. Å forandre meg.>>
fra side 188
Alle ingrediensene er der, alt ligger til rette. Alt skulle være i boks, men jeg får det ikke helt til å stemme...Hvor er det intrikate plottet? Jeg synes det blir irriterende forutsigbart. Denne nye figuren vi blir presentert for...det er jo ikke tilfeldig. "Syklist-trikset" er benyttet tidligere og det begynner å bli farlig tynt i rekkene på voldsavsnittet. Men jeg lar meg underholde, for all del! Jeg synes i det hele at boken er en gedigen opptur fra Gjenferd (som var den største nedturen i 2011).Nå føler jeg det litt som om jeg banner i kirka, sånn bare for å ha det sagt. Men fallhøyden blir jo naturlig nok ganske stor når man har ventet på noe i to år. Jeg har hatt noen timer nå hvor jeg har kost meg med boken, flirt og ergret meg om hverandre. Da jeg var ferdig er det litt som om lufta har gått ut av ballongen.
Jeg digger Hole og jeg digger Nesbø, men begynner å tenke at nok er nok. Kommer det en bok nr.11 så vil jeg lese den også (selvsagt, irriterende nok) men er det egentlig en bok vi trenger?
Sett sånn i ettertid så er det fortsatt bare tre bøker jeg mener at man "trenger" lese om Harry; Rødstrupe, Marekors og Snømannen. Jeg likte som sagt ikke Gjenferd, men jeg syntes det var en fiffig slutt på boka. Så kan man liksom irritere seg grønn på hva som egentlig skjer etterpå. Litt som man nå gjør med Millenium-triologien. Derfor ble de siste sidene av Politi sørgelig forutsigbare, selv om Nesbø virkelig har forsøkt her.
Selvsagt er jeg nysgjerrig og vil vite hva som skjer, men ofte er det fint å få lov til å lage sin egen slutt. Husker godt hvor utrolig skuffet jeg var når det kom en fortsettelse på Tatt av Vinden... (Scarlett er en bok som aldri burde vært skrevet).
Min opplevelse av boken er at den er skrevet etter en oppskrift. Men alle vet at man lager ikke verdens beste kake kun av å følge det som står i kokeboka...det er det lille ekstra, det man ikke sier til noen...det er det som gjør kaka.
Jeg har hatt så mange spennende og til dels rørende opplevelser sammen med Harry. Jeg har forsøkt å slå både han og Oleg i Tetris, likt de musikalske referansene, den tekniske innsikten og likt at Hole er en mann som sliter. En mann som sliter jævlig... Kanskje er det tid for å ta farvel nå? Borte er (hvert fall for meg) den heseblesende spenningsopplevelsen Snømannen hadde. Borte er Harrys nemisis, Waaler. Den nye, Bellmann, kan liksom ikke toppe Tom Waaler. Borte er den historiske opplevelsen som jeg hadde da jeg leste Rødstrupe...
Uffda, så ambivalente vi er her...(Jeg burde jo gjort som de mer proffe bloggerene, skrevet en mer saklig og bedre formulert omtale). Jeg er nettopp ferdig med boken (naturlig nok) og må bare dele dette mens opplevelsen er fersk.
Mulig jeg vil endre mine følelser for denne boken etter hvert. Men vil nok ikke bli så positiv som de fleste anmeldere har vært.
Det jeg lurte på og som jeg fortsatt lurer på er; når får Rakel egentlig vite at hun er en Johansen og ikke en Fauke?
Er det egentlig vits i å ta livet av alle kollegaene som Harry er glad i?
Hvorfor kan ikke Eikeland snart få seg dame?
Synes dessuten slutten på Politi var i overkant Klein, pund intended.
