fredag 12. august 2016

Ester Nilsson, I miss you!


Noen bøker glemmer man ikke. Bøkene om Ester Nilsson, skrevet av Lena Andersson er nettopp slike bøker. De norske utgavene er estetisk ikke akkurat noen kioskveltere (og som bokhandler må man virkelig jobbe rævva av seg for å få solgt dem) men, MEN; samtlige av de jeg har solgt bøkene til har vært udelt positive og kan ikke få skrytt nok.

Så hva er det som fenger slik?

Rettsstridig forføyning den første av bøkene om Ester, har passende nok undertittel - En roman om kjærlighet. For det er kjærlighet som er den røde tråden i bøkene til Andersson. Det er ofte på dette stadiet at de jeg anbefaler boken til, rynker på nesa. Som regel er dette fordi de ser for seg en roman om : en kvinne i tidlig trettiårene som er "shopoholiker", som forelsker seg i den kjekkeste, mest uoppnåelige og rikeste mannen på jobb. De ser for seg en Bridget Jones, eller kanskje et mysterium fra fortiden på et gammelt slott, fine kjoler og en "Askepotthistorie" osv. osv. Men det er her de tar feil. Rett nok er Ester i passende alder og hun forelsker seg i feil mann. Men det som gjør at jeg som leser lar meg rive med, er den måten forfatteren skildrer Esters følelser og håpløse ugjengjeldte kjærlighet. Dette er gjort så treffsikkert, presist og med et fantastisk språk. Her slipper man duvende bryster og melkehvit hud (HURRA!). Andersson skildrer hovedpersonen med en ømhet, humor og sårhet som gjør at man svært lett kjenner seg igjen.
        Kort fortalt handler boken om poeten og essayisten Ester Nilsson som forelsker seg i kunstneren Hugo Rask. Etter det som egentlig er en "one night stand" fra Rasks side, innbiller Nilsson seg at den kjærligheten hun føler for Rask er gjensidig. Noe den altså ikke er. Selve plottet i boken er ikke revolusjonerende, men måten Andersson forteller gjør dette til en leseropplevelse utenom det vanlige.


<<At det normale var å ta av seg en tykk dunjakke inne, også hvis man bare skulle sitte en kort stund, falt henne i øyeblikket ikke inn. Å herme normalitet er det vanskeligste. Den bærer i seg en bekymringsløshet som ikke lar seg imitere. Overdrivelsene synes og blir til tåpeligheter. Men forsøkene på å skjule følelser har den fordel at betrakteren ikke vet sikkert. Livet stilt på spissen er en orientering etter skammen og æren, og når angsten kommer, er lettelsen å finne i at man ikke har etterlatt seg sikre spor. Man kan alltid benekte. At man har beholdt en jakke på, at man virker klosset og nervøs, er ikke noe bevis slik ytringer er bevis. I høyden kan det bli indisier.    Ester Nilsson, som vanligvis forkastet skammen og æren fordi begge deler gjorde mennesket til slave under andres berømmelse, satt der nå og funderte på hvor mye eller lite hun skulle ta av seg jakken for at det ikke skulle merkes hvordan hun elsket.>> 
side 19/20 
 
I Uten personlig ansvar får vi et gjensyn med Ester. Det har gått noen år og affæren med Rask er et tilbakelagt kapittel. I denne boken faller hun for den gifte skuespilleren Olof Sten. Med f og en e i navnet sitt.  Nå noen år senere, med mer erfaring, skulle man kanskje tro at Ester hadde lært. Men hjertets veier er uransakelige og denne boken er en for meg glitrende fortsettelse av den foregående.

Hvem passer så boken for? Jeg mener den passer for de aller fleste som liker å lese. Men kanskje ikke for de som synes Kalenderpikene er årets høydepunkt?
Bøkene anbefales på det varmeste.

Rettsstridig forføyning er oversatt til norsk av Knut Johansen.
Uten personlig ansvar er oversatt til norsk av Bodil Engen.
Begge bøkene er utgitt på Gyldendal forlag og mine eksemplarer har jeg kjøpt selv.