tirsdag 25. februar 2014

Skammens historie - av Aas og Vestgården

Dette er en bok jeg har gledet meg til helt siden jeg så vårlisten til Cappelen Damm. To hundre år med den norske stats mørke sider... Der andre fråtser i kjærlighet og hjerte/smerte lar jeg meg fange i denne altoppslukende boken. 

Norge er et land som stadig blir regnet som et av verdens beste land å bo i (selv om vi ikke er så flinke i matematikk...). Vi er rike og lykkelige, bor trygt og naturskjønt med penger på bok. Dyktige i sport og jordnære (tror vi hvert fall selv) er vi også. Men hvordan har vi kommet dit vi er i dag? Er vi kun et land som kaster penger etter U-land, står opp for de svakeste i samfunnet og forsøker å hindre krig?

Sigmund Aas og Thomas Vestgården har skrevet en bok om Norges mørkere sider fra 1814-2014.
"Vårt perspektiv har i all hovedsak vært statens handlinger, og ikke enkeltpersoners overtramp. Et eksempel på dette er kapittelet om 22.juli. Det er ingen tvil om at det var gjerningsmannen som var ansvarlig for dødsfallene og skadene. Likevel har vi valgt å fokusere på myndighetenes mangelfulle respons og kritikkverdige opptreden før, under og etter katastrofen, fordi myndighetene kunne bidratt til å redde flere liv. Der hvor overgrep fra enkeltpersoner er omtalt i boken, er det fordi de opptrer i kraft av en offentlig stilling. Dette gjelder for eksempel leger i helsevesenet eller ansatte i offentlige barnehjem. I disse tilfellene har staten hatt et ansvar, enten fordi handlingene ble sanksjonert eller fordi staten ikke grep inn for å stanse disse personene og overgrepene de utførte."
Det jeg synes er viktigst med denne boken er at den gir et mer nyansert bilde av historien vår. 
Samtidig som vi er et land som driver med betydelig bistandsarbeid skal man ikke mange årene tilbake i tid for å finne ut at SPU pengene ble brukt til "klasebombe-aksjer" og landminer. Vi har også bla. bidratt økonomisk til produksjon av napalm under Vietnamkrigen. Dette er for så vidt ikke noe nytt, men viktig å huske når man til stadighet har lett for å dømme andre land. 
          For meg var dette virkelig en "slukebok". Forfatterne skriver på en ryddig og lettlest måte. Innholdet er en fin blanding av rene faktaopplysninger og det jeg velger å kalle historier. Kanskje mest spennende syntes jeg det var å lese om de mer litteraturhistoriske begivenhetene (ja også 2.verdenskrig selvsagt...), eller sørgelig er vel kanskje et mer dekkende ord. I disse dager da man kan se reality-sex på TV er det rart å tenke på at man for noen få årtier siden syntes at ord som "kvinnelig blomst" var støtende... Men de er da skrevet om i boken; Christian Krogh, Hans Jæger, Arne Garborg og Jens Bjørneboe bla.

Som nevnt finner jeg boken ryddig.          
Overgrepene til staten er delt opp i tre deler:
 Aktive statlige overgrep og menneskerettighetsbrudd. Eksempelvis tortur, offentlige henrettelser, ulovlig overvåking og fornorsking av minoriteter.
Unnlatelsessynder. "Brudd som staten har visst om og unnlatt å gjøre noe med, eller ikke kjent til, men med rimelighet burde ha undersøkt. Eksempler i denne kategorien kan være beredskapen før 22.juli, trakassering av tyskerjentene eller overgrepene i offentlige barnehjem"*
Interessebaserte. Eksempelvis eksport av våpen til tvilsomme regimer.
             Jeg burde kanskje ha skrevet litt om "jødeparagrafen" men nøyer meg med å si at forfatterne har skrevet om den (jeg er redd jeg ville rotet meg ut i noe endeløst om jeg skulle forsøkt meg). 
              Boken inneholder mye spennende men også groteskt. Noe jeg bet meg spesielt merke i var bøddelen med Parkinson. Halshuggingen han drev med var ikke akkurat så effektiv... Ellers kan man lese om lobotomi, tvangssterilisering/kastrering, overvåkning, krigsseilerne,justismord, landssvikoppgjør, sensur og tortur.

Er det noe jeg savner i boken? Jeg synes vel det hadde vært på sin plass å nevne Asbjørn Sunde og Osvald gruppen, jeg synes liksom staten kunne opptrådd ryddigere i der. En annen sak jeg hadde forventet å finne var den om "Sol" og Emma Hjort, av en eller annen grunn er dette en sak som har brent seg fast i hjernen min. Men jeg skjønner selvsagt at man må ta et valg... Eller kanskje skrive en lengre bok? Noe jeg definitivt ville likt. 

Når alt dette er skrevet vil jeg jo også si at jeg tross alt er fryktelig glad i Norge og stolt av landet vårt. Er vi bedre eller verre enn andre nasjoner? For meg er det på mange måter ikke så viktig å sammenlige vår historie opp mot andre nasjonaliteter, det viktigste for meg er at vi lærer av vår historie, at vi tar inn over oss at vi er der vi er i dag fordi vi har en historie. På både godt og vondt. Jo mere jeg reiser og ser av verden jo gladere blir jeg i landet vårt. Aldri er vel et glass melk og en brødskive med brunost bedre enn når man har vært 14 dager i utlandet? Vi er et land med gode velferdsordninger og lav arbeidsledighet. Vi er et land på toppen av I-lands pyramiden. Men likevel:
"Du må ikke sitte trygt i ditt hjem
og si: Det er sørgelig, stakkars dem!
Du må ikke tåle så inderlig vel
den urett som ikke rammer dig selv!
Jeg roper med siste pust av min stemme:
Du har ikke lov til å gå der og glemme!"
- Arnulf Øverland
             
Boken min er et anmeldereksemplar jeg har fått fra forlaget. Boken er på snaue 300 sider og er utgitt på Cappelen Damm.

*Side 9
Noen andre som har skrevet om boken:
Tine
Bokelskerinnen (intervju med forfatterne)

onsdag 19. februar 2014

Heimekontor i gravferda - av Jon Hjørnevik

Diktsamlinger er vel ikke noe jeg har sånn veldig peiling på. Men jeg er helt sikker på at jeg digger Jon Hjørnevik! Første gang jeg stiftet bekjentskap med denne karen var tidlig på 2000 tallet. Diktsamlingen het I en sofa fra Korea. Det var uten tvil en bok som gjorde inntrykk.   Jeg har kanskje ikke vært helt trofast mot Hjørnevik de siste årene, hoppet over en utgivelse her og der....men denne nye - WOW!

Det er noe med språket og humoren som får meg til å le høyt og kose meg med Hjørneviks lyriske sprell. Diktene har festlige navn og fotografiene som blir brukt som illustrasjoner minner meg litt om bildene i bøkene til Sigmund Falch. 

Når jeg leser diktene hører jeg liksom stemmen til Arne Hjeltnes i hodet mitt;


Eit ope sår frå ungdomstida

Då eg var ungdom,
sat eg bitter på rommet,
skreiv dikt i det stille
til dagen var omme.

Der skreiv eg dikt
på ark som var kvite,
mens far var forbanna,
for eg kødda for lite.

Eg såg på far min,
løfta blikket frå diktet,
eg ville ha husfred,
det var ro eg likte.

Far slo i bordet,
skreik nett som kråka,
- kom deg ut, få deg fitte,
ein unggut må bråka.

Då slo eg ned far min,
ja, det var mitt svar,
og for fyrste gong
fekk eg skryt av han far.
Forfatteren byr også på dikt som; Erwin Rommels tørketrommel,Eg sit og hater dameblad og Satans sjølvmelding.
Jeg tror diktene til Hjørnevik er noe "hvermansen" kan kjenne seg igjen i, ha glede av og kose seg med. Boken er utgitt på Samlaget. Mitt eksemplar har jeg kjøpt selv.

torsdag 13. februar 2014

Det siste brevet - av Roger Albrigtsen

Foto lånt fra forlaget
Jeg har lenge innbilt meg selv at jeg kan en del om 2.verdenskrig. Det jeg nå har erfart er at mine kunnskaper kanskje dreier seg mest om Holocaust og hvordan krigen utspant seg i Europa. Men hva kan jeg egentlig om krigen i Norge? Ikke nok hvert fall! Det er nesten pinlig...

For noen uker siden fikk jeg to bøker av og fra forfatteren Roger Albrigtsen. En skribent som dessverre ikke har vært kjent for meg tidligere. Selv om vi kanskje har litt forskjellig interessefelt innenfor krigshistorien så har jeg oppdaget noen som har en genuin interesse for 1940-1945.

Boken til Albrigtsen ble utgitt i 2013 og tar for seg mye av krigshistorien i Finnmark. Fra skipsforlis og tvangsevakuering til oppbyggingen av Banak flyplass. Da jeg begynte å lese må jeg ærlig innrømme at jeg tenkte "Å nei!!". For om jeg er aldri så interessert i andre verdenskrig, så har jeg null interesse for tekniske dupeditter.
Begynnelsen av boken handlet nemlig om oppbyggingen av Banak flyplassen. Egentlig ganske så interessant å lese om hvordan og hvorfor, men... hver gang jeg syntes noe var spennende så ble det liksom avbrutt av informasjon som ikke sa meg noen ting. For andre lesere er det nok interessant men jeg aner f.eks. ikke hva et 6 Fokker CVD feltfly er. 8,8cm luftvernkanoner er også gresk for meg. Jeg ser heller ikke noe poeng i å spesifisere slike detaljer i teksten . Men det er nok en smakssak. (For meg er dessuten en bil blå eller rød, jeg har ikke greie på HK og sylindere, registerreimer og slikt...). 
      Videre i boken kommer vi til de kapitlene som var for meg. De om menneskeskjebnene.
Særlig gjør kapittelet om brannen på D/S Argus inntrykk; 
Tyskerne raker hele natten og hele neste formiddag. Likene som er noenlunde hele blir stablet opp langs muren til havnekontoret. Senere må muren males med rød mønje for at blodet ikke skal synes. Det er en mur av blod. De hele likene blir lagt i kister og begravd. Men alle likrestene blir raket sammen. Familien Lillebo prøver å la være å se ut av vinduene. Alle på havnekontoret blir drept. Alle på brannbilen. Alle vaktene i russeleiren. Alle som hadde med lossing og lasting å gjøre gikk også i lufta.
Boken inneholder mengder av spennende fotografier. Disse er med på å gjøre historiene så levende. Egentlig er det interessant bare i seg selv å studere dem.
         Jeg opplever at Albrigtsen skriver lettfattelig. Selv for en som aldri har vært så langt nord er det ikke noe problem å se for seg det Finnmark han skildrer. Forfatterens interesse for emnet skinner også godt gjennom synes jeg. Jeg må nok si at jeg nok aldri hadde kjøpt denne boken sånn uten videre. Det kommer nok mest av at jeg vel egentlig er mest opptatt av krigen i Tyskland og de øst-europeiske landene. Men nå har jeg lest boken og likte den godt. Det er ikke bortkastet tid å lese dette stykket med Norgeshistorie.

         Er det bare jeg som ikke kjenner så godt til denne delen av krigshistorien? Tvangsevakueringen og brenningen av Finnmark er jeg kjent med. Men det meste andre er nytt for meg. Operasjon Jupiter hadde jeg aldri hørt om. Det er interessant å tenke seg hvordan krigen hadde sluttet dersom denne operasjonen hadde blitt gjennomført. Lurer du på hva Operasjon jupiter er? Da må du nesten lese boken...
        

tirsdag 11. februar 2014

Hestehodetåken av Ola Bauer

Foto lånt fra Oktober Forlag
Jeg har lest den sinnsykt kule boken Hestehodetåken, skrevet av Ola Bauer. Jeg vet ikke hvordan jeg ellers skal beskrive den. Den er bare så coolt skrevet! Jeg blir så gira når jeg finner slike uleste skatter i bokylla.

Boken handler om Tom som vokser opp i Oslo i etterkrigstiden. Tom er 11 år og bor sammen med sin mor Lister som er kunstmaler. Faren til Tom er død, myrdet som overløper og angiver for tyskerne. Men krigen kaster fortsatt skygger over Toms liv. Lister som var Fehmers elskerinne under krigen har bla. fått kallenavnet Fehmers fitte. Men Lister hever seg liksom over alt dette, fortsetter sitt utsvevende liv sammen med sine to nye elskere Robert og Munken. Det sier seg selv at en slik oppvekst som Tom har, ikke er av det vanlige slaget. Når så den islandske hushjelpen Helga dukker opp blir det virkelig sving på sakene. Julefeiringen blir hvert fall av det uvanlige slaget. Bokens slutt får meg også til å tenke på Sigurd Hoel.


Lister malte griser, feite, rene, frittgående griser, vakre sugger i solnedgangen med en hale av muntre grisunger etter seg.
        Robert likte seg ikke på landet. Det var for langt fra kinoen, den røde tennisgrusen og den svarte tonen. Det var for mange uforutsigelige bevegelser på landet, katter, bikkjer, fugler, overraskende vindkast, vakende ørreter, giftgule kantareller og millioner av fallende kongler som bare ventet på ham. Landet var definitivt utenfor gjerdet hans.
        Tom likte seg. På landet var det ingen som snakket om Fehmers fitte og angiverens sønn. På landet ble han bare hundset fordi han var bygutt, og det var til å leve med.

Boken er en dannelsesroman av det slaget som jeg digger. Hestehodetåken er røff i stilen, her er sex og kjærlighet blandet med humor og realisme. Brandy, fløyel, sex og utsvevende livsførsel er ord jeg føler oppsummerer mye av boken. Det er kanskje litt klisjeaktig å si at boken minner meg om Nedenom og hjem av Bukowski, for selv om innholdet er forskjellig er det mye av stilen som ligner. Eller er det bare jeg som trekker paralleller mellom de to bøkene? Bauers bok gjør uten tvil et voldsomt inntrykk på meg. Kanskje er det erotikken? Kanskje er det alt som blir sagt mellom linjene? 
           For meg evner Bauer å skildre en tidsepoke og et miljø på en veldig spennende måte. Jeg opplever teksten som at den gir store rom for egne tolkninger og det er kanskje her jeg "går bananas" og ser mye humor i de kanskje ikke så opplagt festlige scenene. Bøker som skildrer outsidere er så og si alltid bøker jeg liker. Se samfunnet fra en muligens litt obskur side...I like it! Jeg har nevnt Bukowski, men når jeg tenker meg om så er leser jeg kanskje litt Kerouac i boka også?

Hestehodetåken er den første boken i en triologi. Nå gleder jeg meg til å ta fatt på den neste.  Til da skal jeg også lese meg opp litt på denne forfatteren. Jeg føler jeg har gått glipp av noe virkelig viktig frem til nå.

mandag 3. februar 2014

Det vanskelige samleinnlegget

Noen bøker er det vanskelig å skrive om. Forferdelig vanskelig!
Egentlig er kanskje det beste bare å la være å skrive noe om dem da? Av en eller annen grunn føler jeg bare at jeg må skrive litt om dem, for liksom å komme videre med andre blogginnlegg.
Her har jeg samlet noen tanker om tre av mine vanskelige bøker.


Pusling!!! av Christian Valeur
En fiffig bok med ordspill, kreative kapitler og artig tekst. 
Boken handler om en pusling men også om pusling. Handlingen er fortalt i det jeg synes er festlige kapitler med spennende overskrifter som f.eks. !"&
På bokens bakside står det bla.:
Dette er en sint tekst, skrevet av et vemodig menneske. Denne teksten kommer til å bli lest av mennesker som setter pris på lettleste og morsomme tekster. Alle dere andre kan dra til helvete.
Denne boken ble jeg tipset om av Marianne (ebokhyllami), hun har dessuten skrevet en riktig god anmeldelse som du finner her. På mange måter er dette en av de mest tøysete og tullete bøkene jeg har lest. Men den treffer meg med sin humor, frekkhet og måten forfatteren har konstruert boken.
Mitt eksemplar har jeg kjøpt selv i e-bok format.

A tale for the time being av Ruth Ozeki
 Min favorittbok fra Booker-kortlisten 2013.
En fabulerende bok med livet som tema. Eksistensielle spørsmål med andre ord.
På mange måter er dette to bøker som er skrevet sammen til en nydelig historie.
Den ene historien er Ruths. Hun finner en Hello Kitty matboks på stranden. I denne boksen ligger det en dagbok. Den andre historien er Naos. Det er hun som har skrevet dagboken.
         Problemet mitt med denne boken er at jeg ikke aner hvordan jeg skal forklare den. Litt fordi det er vanskelig å finne de riktige ordene. Jeg er redd for å forklare den helt feil... Mye av grunnen til at jeg likte den så godt er at handlingen er skildret i et slags grenseland mellom fantasi og virkelighet. Kanskje den er litt asiatisk i stilen?
Dersom du er på jakt etter en bok som får deg til å tenke over de store spørsmål i livet, er denne boken et ganske greit valg. Hvert fall i mine øyne. Nydelig fortalt!
Boken er dessuten del av Clementines Booker-lesesirkel, og var boken man skulle lese i januar. Dersom du er interessert i å lese en mer utfyllende og grundig anmeldelse av boken, bør du besøke hennes blogg.
Min bok har jeg kjøpt selv, det er en engelsk pocketbok.



Dukkemesteren fra gettoen av Eva Weaver
En bok jeg leste på denne tiden i fjor men som jeg aldri kom meg helt gjennom.
Det skal ikke stå på forsøkene, for nesten månedlig har jeg tatt den frem og forsøkt meg på ny.
Men denne boken, på tross av tematikken... falt helt gjennom hos meg.
Bokens handling er lagt til 2.verdenskrig. Jødene i Warszawa er samlet i gettoen og lever under forferdelige forhold (så langt følger jeg forfatteren). Mika som er bokens hovedperson, arver en frakk fra bestefaren. Det skal vise seg at dette er en helt usedvanlig innholdsrik frakk (og det er her det skjærer seg for meg) som huser både en fiolin, bøker og dukker (hvis jeg ikke husker feil). Det er bare Mika som vet at frakken skjuler alle disse tingene.
Jeg klarer ikke i min villeste fantasi å se forbi at mye av bokens handling blir veldig urealistisk.
(Her må det legges til at jeg også var meget kritisk til Boktyven av Zusak da den kom ut, men den leste jeg til slutt ferdig og endret mening). Denne frakken tar bort hele fokuset mitt fra resten av handlingen. Jeg er litt usikker på om det er jeg som mangler fantasi?
           Det som er litt dumt er at denne boken var en av de jeg gledet meg mest til i 2013. Jeg så for meg at den skulle beskrive litt av gettoen slik jeg "kjenner" den. Etter å ha vandret på kryss og tvers i Warszawa for å danne meg et bilde av hvordan gettoen var, synes jeg det blir litt tåpelig å etterpå lese om den i en små surrealistisk utgave. Jeg mener ikke at man aldri kan forene fiksjon og fakta og få et vellykket resultat. Den Oscar vinnende filmen La vita e bella synes jeg er kjempegod. Det samme synes jeg også boken til Boyne er (Gutten i den stripete pyjamasen). For meg blir rett og slett handlingen i Weavers bok litt søkt. 

Boken fikk jeg i sin tid som et leseeks. av Cappelen Damm.