mandag 6. oktober 2014

Mine fem år som far

Foto lånt fra forlaget
Jeg må ærlig innrømme at jeg ikke har lest noe av Bjarte Breiteig tidligere, hvorfor er jeg nå litt usikker på. Kanskje fordi han er novellist, og jeg sjelden leser så mange noveller? Kanskje fordi han har fått for lite PR?
Uansett, om man skal dømme ham etter denne boken skal jeg definitivt lese alt han har skrevet og kommer til å skrive i fremtiden!

Boken handler i utgangspunktet om småbarnspappaen Martin.
Han er gift med Gina, sammen har de to sønner. I omgangskretsen deres befinner også ungdomskjæresten til Martin seg (Lillian). Hun og mannen Sølve har en liten datter som heter Selma. Disse lever alle et tilsynelatende vanlig rekkehusliv. Makrell til middag, bleieskift og hverdagsliv... Så dukker politiet opp hjemme hos Martin. Man mistenker at Selma har vært utsatt for et overgrep, Martin er mistenkt. Hva skjuler det seg egentlig under overflaten til denne tilsynelatende stillferdige mannen?
<<Jeg greide ikke svare med det samme. Jeg reiste meg og stilte meg ved vinduet mot verandaen. Jeg prøvde å fokusere på regndråpene som traff det ferske trevirket utenfor, men det var for sent. Den var der allerede, den gamle svien bak øynene - denne svakheten som hadde gitt meg så mange ydmykelser opp igjennom, og som heller ikke skulle spare meg nå. Det rant vått og varmt nedover kinnene og halsen, mens jeg strevde for å kontrollere pusten, som kom i skjelvende støt. I stillheten bak meg hørte jeg kvinnens penn mot notatblokka, og deretter en dempet stemme fra kommunikasjonsapperatet, og hun selv som hvisket: Ikke nå.>>
fra side 17 

Breiteig leser fra boken sin.
Denne boken traff meg skikkelig. Handlingen blir fortalt fra Martins synsvinkel. Hans opplvelse av dramaet. Den var både god, vond, ufyselig og hjerteskjærende. Det var noe usedvanlig jordnært og kjent ved boken, samtidig som den også forteller om en hverdag jeg helst ikke vil vite noe om. Vemmelige tanker som kanskje ikke er så vonde i utgangspunktet? Jeg opplever også at Breiteig sier noe om samfunnet og kjønnsroller. Han skildrer i hvert fall farsrollen på en måte jeg ikke har lest om den tidligere. Nært. Varmt. Stygt.


Da Aschehoug hadde sitt høstmøte i Stavanger, var Bjarte Breiteig med og leste fra boken sin. Kanskje er det hans rolige sørlands-stemme jeg har hørt i hodet mitt når jeg har lest hva boken hans? Han har uten tvil en formidlerevne som slo meg helt ut!

Det kjennes også ganske nødvendig ut, for meg, at denne boken kommer ut. At en mann forteller en slik historie. Kanskje også som en slags motvekt til denne glorifiserte hverdagen mange av oss later som vi lever i. Boken har en tyngde og en troverdighet som er ganske skremmende. Likevel er leseropplevelsen SÅ flott!

En bok på 303 sider som jeg definitivt vil anbefale på det varmeste.
Mitt eksemplar har jeg kjøpt selv.
 
 

mandag 29. september 2014

Shotgun Lovesongs

Nickolas Butler (US) har skrevet en roman om vennskap, kjærlighet og drømmer i den lille byen Little Wing i Wisconsin.

Boken handler om barndomskompisene Henry, Lee, Ronny og Kip. De har alle vokst opp i den vesle midt-vesten byen. Ronny har tidligere jobbet som rodeo-artist, Henry er bonde, Kip er entrepenør og Lee, Lee er rockestjerne.
     Nå samles de til Kips bryllup. Noen med glede, andre med motvilje. Er de fortsatt venner eller er det gammel vane som holder dem sammen? Når en hemmelighet fra fortiden avsløres, settes virkelig vennskapene på prøve.

Boken fortelles fra flere stemmer. Alle forteller sin versjon av historien som utspiller seg. Men er det egentlig en interessant historie?

Jeg brukte lang tid på å få dreisen på lesing. For meg ble det brukt litt vel mange stereotypiske karakterskildringer og livet på "bygda" ble ikke akkurat skildret fra en måte vi ikke har lest om før. De momentene som helt sikkert skulle være overrasskende var for meg, på ingen måte det. Hele boken var for meg ganske forutsigbar.

Betyr det at boken er dårlig?
Mmmmnja for meg som leser var den helt ok. Som en sånn "søndagsfilm" som flimrer over skjermen mens du sløver på sofaen. Helt greit tidsfordriv.

Her må det vel også nevnes at jeg ikke har lest noen anmeldelser ennå hvor man ikke har vært positive til boken. Så det er fullt mulig det er meg som er skikkelig på bærtur her.
Det skal også sies at boken ble lest rett etter at jeg var ferdig med Stoner (av John Williams) , og det skal mye til for å toppe den boken. Boken til Butler er for meg det du ville fått om du slo sammen Frihet av Franzen og nevnte Stoner, trakk ut de beste bitene og satt igjen med skallet. Fortsatt helt greit og lesbart...men ikke helt der.

Boken er utgitt på Pax Forlag i 2014 og mitt eksemplar er et lese-eks.
Boken er oversatt til norsk av Hilde Rød-Larsen.


tirsdag 23. september 2014

Bokhøst og (delvis) norsk leseliste

Øverst f.v.: Bjarte Breitig, Lars Joachim Grimstad,
Audhild Solberg og selveste Marianne
Bokhøsten er i gang, selv om jeg fortsatt sprader rundt i shorts og slenger rundt i gresset er det definitivt høst. Denne uken har jeg vært på Aschehougs høstmøte i Stavanger. Veldig informativt, fint og morsomt. Ikke minst var det hyggelig å hilse på bokblogger Marianne igjen, siden jeg desverre gikk glipp av Bokbloggertreffet i Oslo. Slike bokmøter er veldig informative og fine, og jeg ble virkelig nysgjerrige på flere av titlene. Novellisten, Bjarte Breiteig debuterer bla. som romanforfatter. Hans bok Mine fem år som far virket meget lovende og spennende. Jeg skal selvsagt lese boka til Audhild Solberg (den om Superbitchene også. Blir aldri for gammel for rosa "jentebøker").


Øverst f.v.: Reidar Müller, Unni Lindell,
Aslak Nore og Øystein Wiik


Inspirert av Bokelskerinnen (Elin) har jeg laget meg en leseliste over bøker jeg bare få lest i høst. Jeg kommer nok også til å lese andre bøker i tillegg (skal være med på Booker-readalong), men disse er liksom "rosinen i pølsa", "toppen av kransekaka" eller andre floskler som måtte passe.

Romaner
Ken Follett: På grensen til evigheten (CD)
Aslak Nore: Oslo Noir (ACO)
Kepler: Stalker (CD)
Brit Bildøen: Sju dagar i august (Samlaget)
Hjorth og Rosenfeldt: Den stumma flickan (Norstedts)

Sakprosa
Reidar Müller: Det som ble Norge (ACO)
Ingrid Brekke: Da øst ble vest (Kagge)
Frode Fanebust: Dypt urettferdig (Pax)
Robert Gerwarth: Hitlers bøddel (Hitorie og kulturforlaget)
Tore Rem: Reisen til Hitler (CD)
Bjørn-Erik Hanssen: Glamour for Goebbels (ACO)
Anette H. Storeide: Norske krigsprofitører (Gyldendal)
Pål Karlsen: Steinsoppen (Z-forlag)
Marte Michelet: Den største forbrytelsen (Gyldendal)
- i tillegg utgir Dreyer Bok ut en bok om Rogaland under krigen, sett med tyske øyne. Dette er en oppfølger til en lignende bok som kom ut i fjor. Jeg skal selvsagt også skaffe meg det tredje bindet i serien om Nådeløse nordmenn, av Erik Veum. I år med undertittelen Gestapo 1940-1945 (Kagge).

Har du noen gode boktips for høsten?
De neste ukene skal jeg på flere bokpresentasjoner, så kanskje det dukker opp flere lesetips?

mandag 1. september 2014

Mens jeg venter på tredje sesong av Broen

#1 Mannen som ikke var morder
Jeg har ikke lest noe spennende krim på lenge. Ikke som jeg har syntes har vært noe særlig hvert fall. Det blir for mye svada, forutsigbarheter og lite action. Men i sommer har jeg hørt på de tre første lydbøkene om Sebastian Bergman...Det har vært både nervepirrende og altoppslukende. I det minste perfekt når du skal kjøre t/r Stavanger-Namsos på noen dager.

Disse bøkene er skrevet av Michael Hjorth & Hans Rosenfeldt. Selve handlingen spinner mye rundt psykologen og profileringseksperten Sebastian Bergman (en egosentrisk, usympatisk skjørtejeger som jeg egentlig digger! ). Bergman jobber sammen med Rikskrim, et samarbeid som ikke alltid er like knirkefritt. Ikke bare har han "feid over" krimteknikeren, han har også en uventet relasjon til en av de andre etterforskerne. Men det er også dette samspillet mellom de i etterforsknings-teamet som er mye av det som gjør bøkene så underholdende.
       En av bøkenes forfattere er Hans Rosenfeldt, mannen som står bak mye av den dansk-svenske TV-serien Broen. Dette viser godt igjen i bøkene. Man kan ane litt av Martin Rhode (Kim Bodnia i Broen) i Sebastian Bergman, og Vanja i bøkene har noen av trekkene til Saga Noren fra TV-skjermen. Så for meg som digger serien er disse bøkene perfekte. Hver bok slutter med en skikkelig cliffhanger som ikke blir avsluttet før i den påfølgende boken. Den tredje boken, Fjellgraven...Argh! Den slutter så spennende at det nesten ikke er til å holde ut...

Bok 1; Mannen som ikke var morder<<16-årige Roger blir funnet drept i et tjern. Kriminalpsykologen Sebastian Bergman blir trukket inn i saka siden han tilfeldigvis er i hjembyen. Han har egentlig trukket seg tilbake fra alt arbeid etter en privat tragedie, men for første gang på lenge har han lyst til å involvere seg i ei mordsak>> -fra Mentor

Bok 2; Dødens disippel
<<Politiet står uten spor etter en rekke uhyggelige mord i Stockholmstrakten. Mordene bærer kjennetegnene til den fengslede Edward Hinde, seriemorderen kriminalpsykologen og profileringseksperten Sebastian Bergman fikk sperret inne for 15 år siden. Under samtaler med Hinde forstår Sebastian at mordene angår ham selv.>> -fra Mentor

Bok3; Fjellgraven
<<To venninner på fottur i Jämtland gjør et makabert funn. En skjeletthånd kommer til syne ved et elveleie, og det viser seg at skrenten skjuler seks lik - to av dem barn. Rikspolitikommisjonen blir tilkalt og Sebastian Bergman og resten av teamet begir seg til Jämtland. To av likene er et nederlandsk par, de fire andre en ukjent familie som ingen har meldt savnet. Alt tyder på at alle er blitt drept og begravet samtidig. Og hva med den amerikanske kvinnen i leiebil som forsvant på samme tid?

Spørsmålene er mange, det er mye som ikke stemmer. Må etterforskerne gi opp, pakke sammen og reise hjem? Men Sebastian Bergman har ikke tenkt å dra. Han skal finne fjellgravens hemmelighet. Koste hva det koste vil.>> -fra Mentor


Dette er typisk action og undeholdnings-krim på skandinavisk vis. Man relaterer lett til både handling og karakterer. Måten å skrive på viser også at forfatterne har bakgrunn fra fjernsynet, man ser scenene veldig godt for seg. Og høyt tempo er noe som preger disse bøkene. Det veksles mellom karakterene og handlingen blir drevet fremover av raske sceneskift og korte kapitler.

Er dette fantastisk litteratur? Nja, det er vel hverken Kafka eller Mann...men det er uutholdelig spennende, merksnodig fengslende og jeg er helt hekta!
Nå må det jo sies at lyd og tekst er to forskjellige ting, men min lydbokopplevelse av disse tre bøkene var fenomenal. Det er for øvrig Ivar Nergaard som leser med stor innlevelse. Bøkene er oversatt til norsk av Håvard Syvertsen.

En annen som har blogget om disse bøkene er Berit. Les gjerne hennes omtale også.

 

søndag 20. juli 2014

Stoner - av John Williams

Foto lånt fra forlaget
Etter en lengre periode med bøker jeg synes har vært litt "tja og ha" så har jeg heldigvis dumpet borti noen riktig bra også. Sammen med disse har også lysten til å blogge kommet tilbake.

Boken Stoner av John Williams er intet mindre enn det jeg tror må være årets bok i mine øyne. På en lavmælt og tidvis distansert måte tar hovedpersonen William Stoner oss med på fortellingen om hans liv. Et liv som starter i en enkel bondefamile i midtvesten på slutten av 1800-tallet. 
       William Stoner skal egentlig overta farens gårdsbruk og blir etter nøye overveielse sendt for å studere til agronom. Underveis i studentlivet forelsker han seg i litteraturen, en kjærlighet som skal bli utslagsgivende for flere av hendelsene i livet hans. William bestemmer seg nemlig for at han ikke vil bli bonde men vier heller hele sitt voksne liv til bøkenes verden. Han gifter seg også med Edith, en kvinne fra en finere familie. Samlivet deres går vel ikke helt knirkefritt og ekteskapet går ikke som noen av dem hadde håpet.
        Men William får seg en grei jobb på universitetet og virker stort sett fornøyd med livet sitt. Fornøyd er vel kanskje feil ord, men han er fullt ut i stand til å se livet sitt utenfra, innse dets feil og mangler...og så bare gjøre det beste ut av det. For meg oppleves hovedpersonen som en mann med få illusjoner som har forsøkt å løse livets oppgaver riktig men likevel ender opp med feil svar.

Kanskje vil mange tenke at Stoner er en bitter mann. En mann som bare har hatt uhell, på mange måter et slags offer. For meg er Stoner en mann som har innsett livets realiteter, en mann som har sett verdien av å leve et vanlig liv...og være sånn greit fornøyd med det. På tross av det man kan kalle sjalusi og maktkamp i arbeidsmiljøet så står William for sine egne valg. På godt og vondt!
        Og det er nettopp noe av dette som ugjør bokens magi for egen del. Dette hverdagslige ved boken (som tross alt kan være dramatisk nok) som skildrer et vanlig liv, uten mysterier fra fortiden eller stormende kjærlighet. En nøktern bok?

Som bakteppe for historien følger vi også verdenshistorien. Fra skuddene i Sarajevo og børskrakk til andre verdenskrig og kvinnefrigjøring. 


<<Den beste amerikanske romanen du aldri har hørt om>>
-The New Yorker

Jeg er ikke uenig i denne beskrivelsen!

Boken utgis 4.august.
Leseeksemplaret mitt har jeg fått av Cappelen Damm
Boken er glimrende oversatt av John Erik Bøe Lindgren

mandag 14. juli 2014

Superduperkort om en veldig intens leseropplevelse

Foto lånt fra forlaget
Den mest intense leseropplevelsen jeg har hatt på lenge! Uten tvil var det en smule overraskende å oppdage hvor god jeg fant denne Caribou Island. Rett og slett en skikkelig sidevender.

Boken er skrevet av David Vann. Min norske utgave kom ut på Gyldendal i 2012/2013 (pocket) og er oversatt av Hilde Stubhaug.Boken har jeg kjøpt selv.

Men hva var det med denne boken som fikk meg helt hektet?
I utgangspunktet høres det litt kjedelig ut; et middelaldrende par i Alaska som forsøker å lappe sammen et skrantende ekteskap. Måten de forsøker å gjøre dette på er ved å følge ungdomsdrømmen om villmarksliv og snekring av en tømmerhytte. Men gammelt agg og slitte spydigheter gjør realiseringen av drømmen vanskelig. De voksne barna deres har heller ikke livene sine helt på stell, og hvor godt kjenner egentlig disse familiemedlemmene hverandre?

For egen del så er det hverdagsdramatikken og naturkreftene som skaper boken for meg.
Vann har en egen måte å skildre situasjoner på, presentere sarkasme og spydigheter så mørkt, dystert og vemmelig at du føler det på kroppen. Hvor intens kan en fiskemiddag være liksom? I Vanns bok kjente jeg ubehaget i magen da jeg leste om denne. For dette er en bok om håp og forventninger, brustne drømmer og illusjoner som langsomt vaskes bort. Når er nok, nok? Hva er kjærlighet og hvor langt kan den egentlig tøyes?

Boken er ikke stygg på noen måte. Ingen groteske scener eller utdypninger. Det er kanskje bare helt på slutten, når tempoet i boken har eskalert at jeg finner selve slutten litt ...tja, ikke så vakker.

Caribou Island er definitivt en bok jeg vil huske. Kanskje mest fordi Vann så godt skildrer dramatikken i det daglige.

lørdag 12. juli 2014

A Long Long Way

Foto lånt fra forlaget
Ser det er lenge siden sist nå, ikke har jeg vært veldig pliktoppfyllende med hensyn til svar heller. Her må det visst litt skjerpings til.
Til de som ikke har fått det med seg så har jeg/vi fått oss en liten valp (nå 13 uker) som har okkupert det meste av tiden. For C-mennesker som meg er det ganske uvant å stå opp kl.6 for å lufte hund...vanligvis har jeg nettopp lagt meg da. Uansett, dette er noe av årsaken til at bloggen har vært veldig nedprioritert i det siste.

Det som til nå har vært sommerens bok for meg (nei, det er definitivt ikke Mapuche) er A Long Long Way av Sebastian Barry. På min feriereise i England har jeg trålet bokhandlere etter verdenskrig-litteratur. Hos Waterstones i Exeter hadde de viet flere bord med bunkevis av pocketbøker med handling fra 1.verdenskrig. Siden det i år er hundre år siden krigen startet synes jeg britene har vært veldig flinke til å vise oss tilreisende turister, noe av det denne krigen gjorde med dem. På alle museer, bokhandlere eller antikvitetshandlere jeg har besøkt har de hatt et fokus på årene 1914-1918.

En av bøkene jeg handlet med meg, var denne til Barry. Handlingen starter i Irland i 1896, da bokens hovedperson Willie Dunne blir født. Som eldst i søskenflokken er det hans håp at han en dag vil bli politimann som sin far. Men desverre når han ikke de fysiske kravene og begynner derfor heller som murerlærling. Da krigen starter ser han sitt snitt til å verve seg i hæren. Men hvordan denne skyttergravskrigen etter hvert skal vise seg å bli hadde ikke Willie sett for seg i det hele tatt.
 
Valmuene var en av de få blomstene som
kunne vokse i gjørmehavet
(etter granatene) under første verdenskrig
. De har derfor blitt et symbol på denne krigen.
Foto:Colourbox.dk

Det mest interessante med boken var for meg måten Barry beskriver forholdet mellom Irland og England. Særlig da med påsken i 1916 som et viktig poeng. Idiotisk nok har jeg av en eller annen grunn ikke tenkt på at det jeg ser for meg som England i dag, på den tiden var det Britiske Imperiet. Følgelig var det derfor soldater fra bla. Sør-Afrika, India og Irland som kjempet for "konge og fedreland". At disse landene som på den tiden var underlagt britene også skulle ha noen stridigheter innad, har jeg egentlig ikke tenkt så nøye over. Denne boken ga meg et spennende blikk på hvordan en ung irsk menig kan ha hatt det.

Boken er er skrevet i en stil som kler tiden den skildrer. Ikke alt av handlingen handler om krig, her er også mye lengsel, romantikk, politikk og et ønske om å leve opp til forventninger. For meg beskriver også boken godt hvordan man ikke alltid vet hva man har begitt seg ut på før det er for seint å snu, kameratskap blant soldater og kanskje mest av alt hvor meningsløst krig tross alt er.

En bok jeg virkelig vil anbefale! 
(kanskje ikke til deg som vil ha en lettlest bok på stranden) 

Boken er fra 2005, utgitt av Faber and Faber og ble nominert til Bookerprisen samme år.