søndag 20. april 2014

Svik 1938

I hele påsken har jeg lett etter den perfekte påskekrimmen. Forkastet den ene bestselgeren etter den andre. Ingenting har fenget eller holdt mål i mine øyne. Kanskje har jeg gått lei av krim? I ren desperasjon har jeg sett så mye Poirot på TV at jeg snart har mareritt om David Suchet.
Uansett.
Det slo meg plutselig at jeg hadde boken Svik 1938 liggende et sted. 1938 er et årstall som i seg selv egentlig skulle trigge leselysten hos meg. At det står <<Nominert til Nordisk Råds litteraturpris>> på omslaget, senket vel ikke forventningene nevneverdig.

Kjell Westö er en forfatter jeg ikke har lest noe av tidligere (noe jeg definitivt skal gjøre noe med nå) men denne romanen (som ikke er en kriminalroman) fikk meg hektet etter innledningen.

        Selve handlingen foregår i Finland. Et land som har opplevd borgerkrig for ikke så alt for lenge siden, og hvor mange sliter med traumer fra denne. Det gjør bla. den dyktige nyansatte sekretæren fru Wiik.  
Boken starter i november 1938 med at den alltid presise sekretæren ikke kommer på jobb. Advokat Thune, hennes arbeidsgiver forsøker å nå henne pr. telefon men etter gjentatte forsøk og null respons bestemmer han seg for å oppsøke henne istedet.
        Så hopper boken tilbake åtte måneder i tid og vi møter igjen Wiik og Thune i det hun starter sitt virke hos han. Advokat Thune befinner seg (som advokater ofte gjør) i de øvre samfunnslag og har månedlige klubbmøter sammen med andre bedrestilte kamerater. Disse treffene har de hatt i årevis, men når vi blir kjent med dem skjønner vi at det er noe som ligger å ulmer mellom dem. En ting er at bestevenn og lege, Lindemann, har stukket av med Thues kone Gabi. Men hva når en av kameratgjengen er jøde og en annen Tysklandsvennlig? 
         Hva er det egentlig fru Wiik forsøker å skjule? Hvorfor vil hun ikke si noe om sin fortid?

<<Jeg antar at din mor og far er storfornøyde med Anschluss, sa Thune til Rolle, da de gikk løs på Continentals kalvestek, nevøen med gargantuansk apetitt og Thune som en trett og mager skygge av sin energiske slektning.
   Ja da, sa Rolle, men de snakker ikke om Anschluss. De bruker rikskanslerens term: Heimkehr.>>
Det er mange grunner til at jeg falt for denne boken. 
En av dem er den lavmælte måten Westö forteller historien på. Det er som om alt skal holdes pent og propert mens det koker under overflaten. Her konverseres det, man er ikke "dus" uten videre og det blir lagt vekt på å holde på dannede former. Samtidig får du som leser hele tiden (det gjorde hvert fall jeg) en slags følelse av at det snart koker over. 
Men Westö skriver dette så fint. Uten ukvemsord og bestialske voldsutgytelser får han handlingen til å eskalere. Jeg ble fanget som leser.
         Jeg synes også det er spennende å lese en bok med handling fra Finland. Kanskje mest fordi jeg opplever Finland som et litt eksotisk land. Det er spennede å oppleve Finland fra innsiden. Få en slags følelse av hvordan det var før vinterkrigen og andre verdenskrig. Hva mente innbyggerne? 
          Boken var en uventet sidevender. Og det er ikke før på siste side at du skjønner boken fullt og helt. 

Hovedtemaet i boken er ikke uventet svik, og det i alle former. Men også ganske spennede var det å lese om kvinnefrigjøring/kvinnekamp som jeg også opplever som en stor del av boken. Westö har i mine øyne gitt leseren et godt tidsbilde av Finland 1938, et land hvor det er stille før stormen.

Anbefales!
Min bok er et leseeksemplar jeg har fått fra forlaget Pax. Boken er på 310 sider, er utgitt i 2014 og er oversatt til norsk av Erik Krogstad.

tirsdag 8. april 2014

Moses - av Einar O. Risa

<<Stor i ord, liten på jord.>>  Slik kan jeg fint oppsummere mine meninger om den nye boken til Einar O. Risa. Dette lover ikke bra tenker du kanskje? Men det er akkurat det det gjør. Jeg mener det nemlig svært bokstavelig. Boken som bare veier i underkant av 200g og som virkelig er liten fysisk, inneholder for meg stor litteratur.

Men hva handler den om?
I første rekke gir boken oss et litt annerledes syn på hva som skjedde på Eidsvoll i 1814. Historien ses gjennom øynene til grosserer John Moses fra Christiansund. En vellykket foretningsmann fra Nordmøre, men også av jødisk herkomst. Hvordan var det da for denne unge mannen å være med på å lage den såkalte "jødeparagrafen"? Hva gjorde de alle disse dagene på Eidsvoll? Hvilke synspunkter hadde de ulike representantene? Hvordan var det egentlig i Norge i 1814?

<<Jeg satt der med min surklende nese og stirret på en flaske rødvin, den skulle deles på to, og de som ville ha mer etter å ha tømt den første flasken, kunne få en til, tenk det Boz, og så tre retters middag, en kraftig kjøttsuppe, brun var den, med småhakket hvitkål, og så kom steken på bordet, kalv var det, og til sist brødpudding, og det gjentok seg, dag etter dag i over en måned, suppe, den samme suppen, og kalvestek, vi må ha spist alle Eidsvolls kalver, hele amtets kalver i våre glupske munner, båre sultne mager, igjen og igjen etter å ha holdt ut en lang møtedag på trebenker, etter å ha hørt på disse taletrengte menn, Nicolai Wergeland, han var ikke til å holde ut, Boz, han var så selvtilfreds, så oppblåst, vokt deg for en taletrengt prest, Boz.>>
                                              fra side 19

Men boken er ikke en historisk gjengivelse over hva Anker eller Wergeland sa. Det er også en historie om kjærlighet og tilhørighet. Romanen byr på vittige episoder og artige blikk på det man trygt kan kalle livets små viderverdigheter, deriblant; komfort, transport, diett og møblement.
John Moses 1781-1849,
malt av Christian Olsen.
Bildet er lånt fra
Eidsvolls digitale museum.

         For de strever på disse 112 som i dager og ukevis jobber med å få ferdig grunnloven. På harde trebenker har de blitt plassert. De taler og diskuterer, kjeder seg og drømmer seg bort. Hvorfor valgte man dette stedet i ødemarken? Undrer Moses, mens han tenker på henne der hjemme på nordvestlandet.

For meg har dette vært en humoristisk og litt sår leseropplevelse. Boken byr på noen overraskelser og det er artig å følge Moses i hans tankegang om sin egen nasjonalitet/identitet. Risa skildrer gjennom Moses øyne, et Norge som ikke var så rosenrødt som man nå liker å innbille seg. Kielfred, danske prinser, svenske sympatier...jeg fikk et annerledes innblikk i noen av sakene som ble diskutert i 1814.

Jeg må for ordens skyld kanskje nevne at jeg er veldig glad i å lese bøker av denne forfatteren. Hans måte å bruke bevissthetsstrøm på synes jeg er fantastisk. Ordene klinger så fint, de bare leker seg over sidene og drar deg med i handlingen. Kapitlene er korte, ofte bare på to snaue sider. Dette er også med på å trekke deg fremover i handlingen. (Det finnes sikkert noe fancy ord for dette, men som den ulærde personen jeg er har jeg ikke noen bedre måte å forklare dette på). 
I det siste har jeg lest (rettelse, forsøkt å lese) flere bøker på 600 sider+, det undrer meg at noen forfattere ikke kan klare seg med halvparten så tjukke bøker. Disse 120 sidene jeg har nå har lest var akkurat helt passe.For meg har det vært en sann fryd å lese Moses.

Hvem vil jeg anbefale den til?
Alle som er interessert i vår historie, eller til deg som bare har lyst på en god leseropplevelse. Jeg ble ikke mindre begeistret for Risas forfatterskap etter å ha lest denne boken. 

Mitt eksemplar har jeg kjøpt selv. Boken er utgitt på Tiden forlag.


søndag 30. mars 2014

Forfatterintervju med Kristine Storli Henningsen

Foto lånt fra forlaget
Jeg synes det er kjempestas at Kristine Storli Henningsen har tatt seg tid til å delta på et lite intervju. Forfatteren bak romaner som Innlandhete (Gyldendal 2013) og I skyggen av store trær (Gyldendal 2012) har denne gang gitt ut en dokumentarisk bok, Om vi heftes underveis (Cappelen Damm 2014). Boken handler om liv og skjebner til noen av dem som var på sjøen under andre verdenskrig, krigsseilerne.


           Storli Henningsen har intervjuet overlevende så vel som pårørende i arbeidet med boken. Dermed får vi oppleve nære og spesielle møter med mennesker som ikke bare har hatt medgang i livet. Selv ble jeg til tider ganske opprørt da jeg leste noen av historiene, litt sint og litt lei meg. Men det er godt at noen nå forteller om deres skjebner, skriver dem ned og samler dem mellom to permer. Jeg har ingen problemer med å anbefale denne boken, vil gjerne oppfordre flest mulig til å lese den.

Men som med alle bøker jeg leser og liker i denne sjangeren så blir jeg veldig nysgjerrig.
Så jeg har stilt forfatteren noen av de spørsmålene jeg lurte på. Sporty nok har hun svart meg.

Foto lånt fra forfatteren
Du har skrevet en bok om krigsseilerne. Hva var det som fikk deg til å skrive om dem, og hvorfor nå?
Jeg var på Risør Trebåtfestival i 2012 og skulle lage en reportasje om "Tangeruddampen". Hele festivalen var dedikert krigsseilerne - og jeg gikk nærmest inn i sjokk. Hvorfor visste jeg så lite om denne nære og viktige delen av vår historie? Jeg intervjuet noen krigsseilere og skrev artikler for diverse aviser og magasiner. Men det var ikke nok. Jeg ville vite mer, blant annet om konene og barna. Hvordan var det å vente på mannen sin i mange år uten et livstegn og så få tilbake en krigsveteran? Og hvordan var det for barna, som kanskje knapt kjente sin far, å få tilbake en mann som skulle bestemme hjemme? Og så var det alle de konene og barna som ikke fikk sine kjære tilbake - hver tiende sjømann måtte dø.
Jeg visste at jeg hadde dårlig tid, det er ikke mange gjenlevende krigsseilere. Så det var viktig for meg å skrive denne boken så fort som mulig. Det har derfor vært et intenst år, med mange intervjuer, mye lesing og redigering. Men det har vært verdt det. Det har vært en takknemlig jobb å gjøre, fordi krigsseilere og familier har vært opptatt av å formilde historien videre til nye generasjoner. Å få gjøre det har kjentes som et rent æresoppdrag,

Når du skrev denne boken, har du hatt en spesiell målgruppe du ville treffe?
(Som leser opplevde hvert fall jeg at den fint kunne leses uten noen større kunnskap om krigsseilerne.)
Jeg har vært opptatt av at boken skal nå en lesergruppe som kanskje ikke har lest så mye om verdenskrigen, og som var på det stadiet jeg var i 2012. Mange bøker om verdenskrigen er tunge og kompliserte og kan føles uoverkommelige å starte på. Min bok er for alle som vil lese et stykke spennende og gripende historie fra nyere historie, uten at de trenger å ha forkunnskaper om emnet.

Som leser fant jeg boken din på mange vis ganske opprørende.
Er det noe i arbeidet med denne boken som har sjokkert eller opprørt deg? 
Jeg ble opprørt over mye mens jeg skrev boken. Noe av det som gjorde sterkest inntrykk var å høre om Jenny Kristiansens mor, som måtte skrive inn til Rikstrygdeverket og søke om penger hver gang hun skulle ha de mest basale ting. Penger hun helt rettmessig hadde krav på. Da Jenny fortalte om hvordan moren satt og skrev ydmykt etter klær og mat og brensel, brev hun fant lenge etter hennes død - det gjorde sterkt inntrykk.

En av historiene som kanskje gjorde mest inntrykk, var den til Aksel (Remøe).
Hvordan har det vært for deg å dele bla. hans historie.?
Jeg er både forundret og imponert over hvordan Aksel klarte å holde hodet kaldt i kritiske situasjoner, og om hvordan dette (og litt flaks) trolig reddet livet hans. Og mange ganger har jeg tenkt på hvordan det må ha vært å være alene igjen i livbåten i Nord-Atlanteren, etter at skipet hans hadde gått ned og en etter en i båten hadde mistet livet. Helt alene i timevis, med vissheten om at han skulle dø, opp og ned på bølgene i vinterstormen. Og så ble han reddet til slutt og lever den dag i dag. Det er som et ubegripelig eventyr.

Hva har vært det vanskeligste med å skrive en slik bok?
Det vanskeligste med å skrive boken har vært å kutte ned faktaene om krigen fra det enorme kildematerialet - og gjøre det enkelt og lett tilgjengelig. Og samtidig la alle som er med i boken få fortelle sin subjektive versjon av historien – og så sy det hele sammen. Det har vært utfordrende.

Tror du vi har lært noe av krigsseilerne skjebne? Tror du at vi ville behandlet dem på samme måte nå?
Jeg håper samfunnet har lært. I dag har vi helt andre kunnskaper om posttraumatisk stress, som var under forskningslupen på 50-tallet. Vi vet hvor viktig det er med anerkjennelse når man kommer hjem fra en krig og har gjort en innsats. Og ofte er det slik at anerkjennelse kommer etter en tid, slik det også har vært med krigsseilerne. Man kan være enig eller uenig i å sende folk til for eksempel Afghanistan. Men når de har vært der og gjort en innsats, så synes jeg det er det viktig at vi støtter demi etterkant. Mange av dem får mentale skader, men får ikke medaljer på lik linke som de som har blitt ”såret i strid”. Dette gir en klar parallell til krigsseilerne.


Etter alle intervju og all research du har gjort, hvis det er en ting du vil si du virkelig vil formidle med boken din, hva er det?
I en tid med høyt fokus på egen lykke og selvrealisering har jeg lyst til å minne folk om at det ikke er lenge siden vi var en del av en verdenskrig. Der var det mange som gjorde en innsats for å sikre demokratiet og som vi har å takke for at vi lever i et fritt land. Jeg håper jeg kan inspirere folk til å jobbe for noe som er større enn seg selv, og til å ikke glemme historien. Ved å kjenne historien kan man hindre den i å gjenta seg. Derfor er det så viktig å fortelle den til stadig nye generasjoner.



Da vil jeg til slutt takke Kristine for at hun stilte opp.
Mitt eksemplar av boken er et leseeksemplar fra forlaget.










lørdag 29. mars 2014

Sannheten om Harry Quebert-saken


Sannheten om Harry Quebert-saken er litt av en bok. For en story! For en humor!
Det er ikke egentlig en kriminalroman. Men du har i hvert fall et mord, minst.

Prøver å dekke over
reklameskjorta med en god bok.
Denne boken av Joël Dicker er noe av det bedre jeg har lest på lenge. Morsom og underholdende men samtidig også en bok hvor man får brukt hjernen. Dette er ikke en slik bok man kan skumlese og hoppe over flere sider i, her mener jeg på mange måter at alt må med.

Hva handler den om?
Etter å ha utgitt sin debutbok (som skulle vise seg å bli en megasuksess) sliter nå Marcus Goldman med skrivesperre. Kontoen begynner å bli tom og forlaget maser... Til slutt oppsøker han sin gamle lærer, forfatter og venn, Harry Qubert. Kanskje han har noen gode råd å komme med? Om Marcus ikke får den hjelpen han ønsker så oppdager han at Quebert en gang på midten av 70-tallet hadde et hemmelig forhold til en jente på femten år, Nola Kellergan. Om ikke den opplysningen er så dramatisk vil den snart få stor betydning for de to vennene. Liket av Kellergan (som forsvant på mystisk vis i 1975) graves nemlig opp i hagen til Harry og han blir snart arrestert  mistenkt for ugjerningen. Goldman som tror på sin venns uskyld starter sin egen etterforskning av saken samtidig som han dokumenterer det hele i bokform.
Den dramatiske løsningen på drapsgåten skal vise seg å være riktig sjokkerende.

Så hvorfor finner jeg den så morsom?
Her er det jo litt fri tolkning som ligger bak, det må sies. Navnevalgene er artige og jeg tenker at Dicker har hatt en spesiell tanke når han har døpt hovedpersonen Goldman (som også blir kalt "den makeløse"). Byen hvor handlingen er lagt, Aurora tipper jeg dessuten er valgt med tanke på romersk mytologi (er jeg far off her?). Likhetstrekkene mellom Nola Kellergan og Lolita er også nærliggende å trekke frem.
<<Ich bin die fesche Lola, der Liebling der Saison
Ich hab' ein Pianola zu Haus' in mein' Salon
Ich bin die fesche Lola, mich liebt ein jeder Mann
Doch an mein Pianola, da la ich keinen ran>>

-Raymond D. Douglas/Marlene Dietrich
       
        Jeg leser også boken som at forfatteren "spøker" med andre forfattere. I tillegg til Nabokov mener jeg også at bla. Richard Bach, Tjsekhov og Joyce er å spore i teksten. Dicker presenterer oss også for forlagsbransjen og jakten på den neste bestselgeren. En litt karikert men også litt troverdig beskrivelse av hvordan bokbransjen fungerer. På topp i januar og glemt i november... (hvor mange er det som snakker om "Politi" av Nesbø?)
        
       Jeg liker måten forfatteren skriver på. Dette er en underholdningsroman som virkelig har brukt prima ingredienser. Man lar seg fornøye, forundre og fordøye et særs artig plott. Jeg trodde hele tiden jeg skjønte hvem, hvordan og hvorfor...men boken har så mange vendinger at man egentlig aldri kan være sikker på noe.
       Jeg skrev innledningsvis at dette var en bok hvor jeg følte at alt måtte med. Det er vel også slik at jeg samtidig nok kunne tenkt meg at den var litt kortere. Litt usikker på hva jeg ville sløyfet men litt lang var den kanskje. Uanett en bok jeg anbefaler alle.

Jeg fikk et forhåndseksemplar av denne boka (Tusen takk Pax!), men da jeg så at Helge Winther Larsen hadde lest inn lydboka måtte jeg kjøpe den også. Dette var dessuten en bok som egnet seg godt i lydbokformat (da slapp jeg også alle skrivefeilene som var i mitt ukorrigerte eksemplar).

Andre som har skrevet om boken:
Ingalill/Moshonista




mandag 17. mars 2014

Harvest - av Jim Crace

I Clementines lesesirkel (på bloggen Har du lest) er det bare så vidt jeg klarer å følge med. Riktig nok leser jeg bøkene, det er bare så vanskelig å få blogget om dem.

I februar var det boken Harvest av Jim Crace som var månedens Booker-bok. Crace var for meg et nytt bekjentskap, et gledelig sådan. Jeg har hørt snakk om at dette skal være hans siste bok, noe som vel er typisk min flaks når jeg endelig har oppdaget en forfatter...
         Men tilbake til boken. For en bok! Allright, det var vel ikke en bok spekket med de villeste action-scener...men det var definitivt en bok som gjorde inntrykk. Jeg har lest at det er mange som sammenligner Jim Crace med William Golding, og jeg ser på en måte mange likhetstrekk. Jeg har riktignok bare lest Fluenes herre og Darkness Visible av Golding, men det er noe med stemningen som Crace maner frem som får meg til å sammenligne de to.





I Paris på Paris Musee D'Orsay finner du bla. dette fantastiske maleriet
av Claude Monet (1891) Haystacks End Of Summer Morning
Bokens handling er lagt til Storbritannia rundt den industrielle revolusjon. Vi følger innbyggerne i en liten landsby i det de er i gang med innhøstningen. Dette gjøres som det alltid har blitt gjort, i generasjon etter generasjon. Man kan virkelig se det for seg. I hvert fall så jeg for meg sensommer, sol og bønder som jobber i åkeren.
          Men så, i dette pittoreske landskap vil det snart skapes dramatikk. I utkanten av dette lille samfunnet kommer det tre reisende som slår opp leir. To menn og en kvinne, de maner alle til skepsis med det samme de dukker opp. Særlig fordi det samme natt som deres ankomst settes fyr på en bygning. Det bygges derfor snart opp til en stor konflikt mellom "oss" og "dem".  Det er i første rekke dette dramaet jeg fant spennende, men boken skildrer også (som sagt) hvordan bondesamfunnet på mange måter gikk over til industri. Småbondens dager var talte, jordlapper ble slått sammen til store landområder og kun den rikeste/mektigste stod tilbake. De andre var nå tvunget inn mot byene hvor de her ble en del av arbeiderklassen.

           Samtidig som boken så veldig godt skildrer et samfunn i endring, i et historisk perspektiv, er det også en bok som på mange måter er universell. For meg er den relevant i forhold til dagens samfunn, hvilke holdninger man har til nykommere og forandring. Mistenksomhet, ekskludering og kanskje en slags oppgitthet når man møter motstand hos de som styrer og bestemmer. For meg var denne boken perfekt, og når jeg tenker meg om så var det egentlig denne boken som var den beste Booker-boken i mine øyne (kanskje).

Anbefales!



tirsdag 25. februar 2014

Skammens historie - av Aas og Vestgården

Dette er en bok jeg har gledet meg til helt siden jeg så vårlisten til Cappelen Damm. To hundre år med den norske stats mørke sider... Der andre fråtser i kjærlighet og hjerte/smerte lar jeg meg fange i denne altoppslukende boken. 

Norge er et land som stadig blir regnet som et av verdens beste land å bo i (selv om vi ikke er så flinke i matematikk...). Vi er rike og lykkelige, bor trygt og naturskjønt med penger på bok. Dyktige i sport og jordnære (tror vi hvert fall selv) er vi også. Men hvordan har vi kommet dit vi er i dag? Er vi kun et land som kaster penger etter U-land, står opp for de svakeste i samfunnet og forsøker å hindre krig?

Sigmund Aas og Thomas Vestgården har skrevet en bok om Norges mørkere sider fra 1814-2014.
"Vårt perspektiv har i all hovedsak vært statens handlinger, og ikke enkeltpersoners overtramp. Et eksempel på dette er kapittelet om 22.juli. Det er ingen tvil om at det var gjerningsmannen som var ansvarlig for dødsfallene og skadene. Likevel har vi valgt å fokusere på myndighetenes mangelfulle respons og kritikkverdige opptreden før, under og etter katastrofen, fordi myndighetene kunne bidratt til å redde flere liv. Der hvor overgrep fra enkeltpersoner er omtalt i boken, er det fordi de opptrer i kraft av en offentlig stilling. Dette gjelder for eksempel leger i helsevesenet eller ansatte i offentlige barnehjem. I disse tilfellene har staten hatt et ansvar, enten fordi handlingene ble sanksjonert eller fordi staten ikke grep inn for å stanse disse personene og overgrepene de utførte."
Det jeg synes er viktigst med denne boken er at den gir et mer nyansert bilde av historien vår. 
Samtidig som vi er et land som driver med betydelig bistandsarbeid skal man ikke mange årene tilbake i tid for å finne ut at SPU pengene ble brukt til "klasebombe-aksjer" og landminer. Vi har også bla. bidratt økonomisk til produksjon av napalm under Vietnamkrigen. Dette er for så vidt ikke noe nytt, men viktig å huske når man til stadighet har lett for å dømme andre land. 
          For meg var dette virkelig en "slukebok". Forfatterne skriver på en ryddig og lettlest måte. Innholdet er en fin blanding av rene faktaopplysninger og det jeg velger å kalle historier. Kanskje mest spennende syntes jeg det var å lese om de mer litteraturhistoriske begivenhetene (ja også 2.verdenskrig selvsagt...), eller sørgelig er vel kanskje et mer dekkende ord. I disse dager da man kan se reality-sex på TV er det rart å tenke på at man for noen få årtier siden syntes at ord som "kvinnelig blomst" var støtende... Men de er da skrevet om i boken; Christian Krogh, Hans Jæger, Arne Garborg og Jens Bjørneboe bla.

Som nevnt finner jeg boken ryddig.          
Overgrepene til staten er delt opp i tre deler:
 Aktive statlige overgrep og menneskerettighetsbrudd. Eksempelvis tortur, offentlige henrettelser, ulovlig overvåking og fornorsking av minoriteter.
Unnlatelsessynder. "Brudd som staten har visst om og unnlatt å gjøre noe med, eller ikke kjent til, men med rimelighet burde ha undersøkt. Eksempler i denne kategorien kan være beredskapen før 22.juli, trakassering av tyskerjentene eller overgrepene i offentlige barnehjem"*
Interessebaserte. Eksempelvis eksport av våpen til tvilsomme regimer.
             Jeg burde kanskje ha skrevet litt om "jødeparagrafen" men nøyer meg med å si at forfatterne har skrevet om den (jeg er redd jeg ville rotet meg ut i noe endeløst om jeg skulle forsøkt meg). 
              Boken inneholder mye spennende men også groteskt. Noe jeg bet meg spesielt merke i var bøddelen med Parkinson. Halshuggingen han drev med var ikke akkurat så effektiv... Ellers kan man lese om lobotomi, tvangssterilisering/kastrering, overvåkning, krigsseilerne,justismord, landssvikoppgjør, sensur og tortur.

Er det noe jeg savner i boken? Jeg synes vel det hadde vært på sin plass å nevne Asbjørn Sunde og Osvald gruppen, jeg synes liksom staten kunne opptrådd ryddigere i der. En annen sak jeg hadde forventet å finne var den om "Sol" og Emma Hjort, av en eller annen grunn er dette en sak som har brent seg fast i hjernen min. Men jeg skjønner selvsagt at man må ta et valg... Eller kanskje skrive en lengre bok? Noe jeg definitivt ville likt. 

Når alt dette er skrevet vil jeg jo også si at jeg tross alt er fryktelig glad i Norge og stolt av landet vårt. Er vi bedre eller verre enn andre nasjoner? For meg er det på mange måter ikke så viktig å sammenlige vår historie opp mot andre nasjonaliteter, det viktigste for meg er at vi lærer av vår historie, at vi tar inn over oss at vi er der vi er i dag fordi vi har en historie. På både godt og vondt. Jo mere jeg reiser og ser av verden jo gladere blir jeg i landet vårt. Aldri er vel et glass melk og en brødskive med brunost bedre enn når man har vært 14 dager i utlandet? Vi er et land med gode velferdsordninger og lav arbeidsledighet. Vi er et land på toppen av I-lands pyramiden. Men likevel:
"Du må ikke sitte trygt i ditt hjem
og si: Det er sørgelig, stakkars dem!
Du må ikke tåle så inderlig vel
den urett som ikke rammer dig selv!
Jeg roper med siste pust av min stemme:
Du har ikke lov til å gå der og glemme!"
- Arnulf Øverland
             
Boken min er et anmeldereksemplar jeg har fått fra forlaget. Boken er på snaue 300 sider og er utgitt på Cappelen Damm.

*Side 9
Noen andre som har skrevet om boken:
Tine
Bokelskerinnen (intervju med forfatterne)

onsdag 19. februar 2014

Heimekontor i gravferda - av Jon Hjørnevik

Diktsamlinger er vel ikke noe jeg har sånn veldig peiling på. Men jeg er helt sikker på at jeg digger Jon Hjørnevik! Første gang jeg stiftet bekjentskap med denne karen var tidlig på 2000 tallet. Diktsamlingen het I en sofa fra Korea. Det var uten tvil en bok som gjorde inntrykk.   Jeg har kanskje ikke vært helt trofast mot Hjørnevik de siste årene, hoppet over en utgivelse her og der....men denne nye - WOW!

Det er noe med språket og humoren som får meg til å le høyt og kose meg med Hjørneviks lyriske sprell. Diktene har festlige navn og fotografiene som blir brukt som illustrasjoner minner meg litt om bildene i bøkene til Sigmund Falch. 

Når jeg leser diktene hører jeg liksom stemmen til Arne Hjeltnes i hodet mitt;


Eit ope sår frå ungdomstida

Då eg var ungdom,
sat eg bitter på rommet,
skreiv dikt i det stille
til dagen var omme.

Der skreiv eg dikt
på ark som var kvite,
mens far var forbanna,
for eg kødda for lite.

Eg såg på far min,
løfta blikket frå diktet,
eg ville ha husfred,
det var ro eg likte.

Far slo i bordet,
skreik nett som kråka,
- kom deg ut, få deg fitte,
ein unggut må bråka.

Då slo eg ned far min,
ja, det var mitt svar,
og for fyrste gong
fekk eg skryt av han far.
Forfatteren byr også på dikt som; Erwin Rommels tørketrommel,Eg sit og hater dameblad og Satans sjølvmelding.
Jeg tror diktene til Hjørnevik er noe "hvermansen" kan kjenne seg igjen i, ha glede av og kose seg med. Boken er utgitt på Samlaget. Mitt eksemplar har jeg kjøpt selv.