mandag 23. mars 2015

Kriminelt god påske?

Hva skal man lese i påsken?
Jeg har lest noen av årets utgivelser som jeg svært gjerne anbefaler som påskekrim;

Den stumme jenta av Hjorth og Rosenfeldt
(Sebastian Bergman #4)Bok nummer 4 om den arrogante kødden og rettspsykiateren Sebastian Bergman, føyer seg fint inn i rekken av underholdende og spennende bøker fra duoen Hjorth og Rosenfeldt. I denne boken har en hel familie blitt drept på grusomt vis og en ung jente som var vitne til det hele har forsvunnet. Rikskrim blir kontaktet og reiser ut på den svenske bygda for å bistå lokalpolitiet. Det er kanskje ikke det mest oppfinnsomme plottet i verden...men hva gjør vel det? For meg er det gruppedynamikken, etterforskerne imellom som virkelig gjør disse bøkene interessante. For hva skjedde egentlig med Ursula (Cliffhanger fra bok nr.3/Fjellgraven)? Har Vanja funnet ut hvem den biologiske faren er? Og Sebastian...hvordan går det egentlig med han og alle damehistoriene hans? Har du likt de andre bøkene i denne serien så vil garantert ikke denne skuffe deg. Jeg synes bare bøkene blir bedre og bedre. (Kilde:Svensk utgave jeg har kjøpt selv, norsk utgave jeg har fått fra forlaget)


Alex av Pierre Lemaitre
Skal du ha en kriminalroman som kanskje er like velskrevet som den er spennende? Da synes jeg du bør velge Alex. Etterforsker Camilla Veerhoven er på jakt etter en kidnappet kvinne, Alex. Men hvem er egentlig Alex? Meg og fransk krim trodde jeg var historie, men denne boken var uhyggelig god. Med et tema som omsorgssvikt og misbruk av barn...mer ekkel påskestemning skal du lete lenge etter. Boken var også morsom og dette er den første av fem bøker om Camilla Veerhoven.
(Kilde: Leseeksemplar)

Lukk øynene av Josh Malerman
Jeg (med mitt svake sinn) ble helt paranoid av denne boka. Sykt skummel!
I boken befinner vi oss i en nær fremtid. Noe uhyggelig fins "der ute". Problemet er at alle som ser det dør en grusom død. Malorie og hennes to barn har overlevd dette grusomme i fem år. Med bind for øynene forsøker de å klare seg som best de kan. I boken forsøker de å rømme til et tryggere gjemmested, men med på flukten er det noe skremmende...
(Kilde:Bok jeg har kjøpt selv)

Den grenseløse av Jussi Adler-Olsen
(Avdeling Q #6)
Jeg klarer jo aldri å vente på de norske oversettelsene, så denne boken leste jeg først på dansk i 2014. Da tenkte jeg at "herregud så lei jeg er av Jussi..." Så fikk jeg kjøpt den norske lydboken. BAM! Med den glimrende fortellerevnen til Helge Winther Larsen var jeg straks mer fornøyd med Adler-Olsen. Nå har jeg også lest den norske utgaven (ja jeg vet...3 ganger) og er fortsatt like fornøyd.
Det er noe sjarmerende over Avdeling Q, med kamel-anekdoter, søt drikke og artig persongalleri. Jeg liker dem!
I denne boken foregår mesteparten av handlingen på Bornholm, hvor en politimann velger å skyte hodet av seg den dagen han skal gå av med pensjon. Rose mener at selvmordet er Carls feil fordi denne politimannen forsøkte å engasjere Carl kvelden før han begikk selvmord. Avdeling Q rykker ut og ser på en sak fra 1997 hvor en ung kvinne ble påkjørt og drept av en ukjent gjerningsmann. Og morderen? Kanskje ikke den personen man først vil tro det er...
(Kilde:Bok jeg har kjøpt selv samt leseeksemplar)

Svømmeren av Joakim Zander
I denne boken er det ikke et mordmysterium som er hovedhandlingen. I denne spionthrilleren er det storpolitikk, CIA og skumle hemmeligheter det fokuseres på.
Det er sjelden jeg liker denne typen bøker, men Zander fikk meg hektet fra første stund.
Shammosh og Klara har vært kjærester, men bor nå i hvert sitt land. Han er forsker i Uppsala og hun diplomat i Brussel. Begge har en forhistorie som gjør at de blir viklet inn i en topp hemmelig sak på øverste nivå. Vi snakker her om Abu Ghraib, CIA og Afghanistan.
Klara og Shammosh vet for mye og noen vil ha dem ryddet av veien. Hvem kan de stole på vil hjelpe dem?
Boken har unektelig et preg av "Homeland"/"Spy game"/"Jason Bourne" over seg.
Den starter litt sakte men jo lengre inn i handlingen man kommer jo mer dramatisk og spennende blir den. Boken byr på flere overasskelser og spenningen holdt seg til siste punktum.
(Kilde: Bok jeg har kjøpt selv)

søndag 22. februar 2015

Alle utlendinger har lukka gardiner

Ok, hvor begynner man?
Boken jeg har lest er Maria Navarro Skarangers debutroman, "Alle utlendinger har lukka gardiner".
Denne samtidsromanen som får så god kritikk er for meg et lite mysterium.
En oppvekstroman om første og andregenerasjons innvandrere på Romsås i Oslo, fortalt av en "fjortis" på "kebab-norsk", er det noe for en gretten dame på Jæren?
Trolig ikke.

<<JEG TROR MAMMA og pappa aldri visste når skulle han komme hjem, eller om skulle han komme i det hele tatt, for han kom når ville han selv.>>
                                                                                                               -Bokens første setning side 7

Boka handler om Mariana som har en far fra Chile, en lillebror som er redd og en storebror som er i fengsel. Mariana er forelska i Mu2, hun liker å se på "One tree hill" og har nettopp fikset på MSN-profilen sin.

For meg drukner handlingen i det rare og kronglete språket. (Det er jo på et vis et ganske interessant poeng også, at man kanskje ikke alltid forstår hva som blir sagt hvis man ikke snakker korrekt norsk...at man henger seg opp i grammatikken.)

Videre synes jeg det er en smule frustrerende å lese bøker hvor handlingen er lagt til nær fortid. Jeg er helt sikkert en dustete leser, men jeg henger meg opp i slikt som at de bruker MSN f.eks. og at de ser på "One tree hill". Hallo?!? Hvem gjør det nå for tida? -tenker jeg egentlig inni meg da. 

At lesere av boken synes den er morsom, skjønner jeg heller ikke. Nå har jeg vel alltid vært kjent for å ha sær humor....men jeg ser ikke humoren i Skarangers bok i det hele tatt.

Det jeg derimot likte med boken var at den engasjerte meg. Til de grader!
Kanskje er den verdt å lese bare for å få en slik opplevelse?
Jeg opplevde at jeg som leser ble provosert av språket, at jeg ikke fant noe jeg kunne relatere til skikkelig i denne boken. Kanskje er det også nettopp dette som er meningen?
Det gav i hvertfall meg en mening med boken.
(For selve handlingen syntes jeg egentlig var kjedelig)
Kanskje er dette en bok å ta med seg inn i en språkdebatt? 
 Jeg registrerer også at bokens tittel gir rom for ulike tolkninger, men uansett tolkning så var ikke den det viktigste for meg. 

Så kan man også diskutere hvordan boken liksom skildrer en innvandrer-familie sett innenfra. Hvordan romanen skildrer et miljø som kanskje er uvant? For meg druknet som sagt handlingen (og dette) i alt det språklige...

Dette er definitivt ikke den boken jeg vil like best i 2015, men det er kanskje den jeg vil huske best.

Mitt eksemplar er et lese-eksemplar jeg har fått på jobb.
Boken er utgitt på Oktober Forlag.




lørdag 20. desember 2014

Den største forbrytelsen

Marte Michelets bok om ofre og gjerningsmenn i det norske Holocaust er definitivt en av årets store bøker i mine øyne (i andres også, heldigvis! Brageprisvinner og alt..). Michelets bok er i det store og hele en bok jeg har ventet på i årtier. Savnet etter en slik velskrevet bok som omhandler det norske Holocaust har vært stort. Jovisst har det vært utgitt bøker om emnet tidligere, men ingen som sammenfatter og trekker linjer på en slik måte at boken blir interessant, lesbar og sterk for alle som leser den. 

Den jødiske familien Braude er den røde tråden som binder boken sammen. Vi følger familien fra Grünerløkka gjennom flere år, hverdager og livets opp og nedturer. Grepet med å skildre denne familien og deres liv er med på å gi leseren et nært forhold til handlingen og til ofrene. På den andre siden er det også spennende at vi får følge Stian Bech jr. og hans livsreise, en mann som valgte nazismen.

Egentlig er det lite som sjokkerer meg i denne boken. Men det er mye som gjør meg opprørt.
Det kjennes sterkt å få skildret "hendelsen på Halden-toget" ;
"Den hevnlystne stemningen er tydelig i justisminister Sverre Riisnæs' brev til Jonas Lie noen dager etterpå, der han skrev at <<no gjør vi det av med jødene, og det ettertrykkelig>>."                                                                                                 (s.199)
Det som kanskje opprører meg mest er at dette er nordmenn som skriver og mener. At tankegangen er at det skal være noen forskjell på om man jødisk eller ikke, at det er nordmenn som har disse holdningene (jeg kan altså min krigshistorie og vet om norske nazister, her forsøker jeg bare å si noe om hvordan det opplevdes å lese denne boken). Etter krigen har jeg en følelse av at man kollektivt har solet seg i glansen til motstandsmenn og kvinner, snakket stygt om tyskerne og helt glemt ut at man under krigsårene kanskje ikke var så jødevennlig? Det snakkes om Vemork, Max Manus "Kjaken" og Milorg. Hvem snakker om det norske Holocaust? 

Michelet skildrer jødene i Norge som helt vanlige folk, ikke som en homogen gruppe som jeg har en opplevelse av har blitt gjort tidligere. Hun beskriver de sterkt troende, de assimilerte, jødiske motstandsmenn, ja- "hvermansen"! Det jeg fant mest spennende med dette var å få en opplevelse av at flere jøder gjorde motstand.

Interessant var det også å lese om hvordan det var for de få overlevende jødene som kom tilbake til Norge etter krigen. Ble de tatt godt imot? Fikk de tilbake sine hjem og eiendeler? 
 
Forfatteren har gjort grundig arbeid, lett i arkiver og snakket med flere personer. Min eneste innvending mot boken (og den er urettferdig) er at den skulle vært skrevet før, så hadde man kunnet hatt med ennå flere tidsvitneskildringer som bakgrunnsstoff. 

En bok jeg virkelig vil anbefale og som jeg mener burde være pensum i skolen.
(jeg tenker med gru på noe noen unger i gata sa da jeg var liten: "Skal jeg fortelle en vits? Rabinowitz". og håper verden har kommet lengre i dag.)


Boken er utgitt på Gyldendal Forlag, mitt ekesmplar har jeg kjøpt selv.

mandag 3. november 2014

Jeg har ventet på deg

Noen bøker er det skummelt å skrive om.
Dette er en av dem.

Boken til Mirjam Kristensen er så uendelig vakkert fortalt. Det er en bok som gikk rett til hjertet mitt. En bok med flere lag, skjebner og fortellinger. En bok jeg definitivt ikke vil glemme!


Forlaget sier om boken:
<<Det er 1942. På en liten øy på sørlandskysten virker krigen langt unna. Søstrene Paula, Matilde, Edit og Milly Olsen har mistet faren, og må arbeide hver dag, om kveldene leser de engelske romaner og drømmer seg bort. I nabohuset driver familien Didrikson sommerpensjonat, og en dag ankommer et ektepar med fostersønnen David. Han er jødisk flyktning.
En lys sommernatt møtes David og Paula. Siden møtes de hver natt i den gamle, engelske hagen på øya. Helt til den dagen lille Milly drukner på den store sommerutflukten. Kort tid etter starter forfølgelsen av de norske jødene, og David forsvinner ut av Paulas liv.
Mange år senere blir Anna Vårø arvingen etter grandtante Paula Therese Olsen. Anna begynner å lese Paulas gamle dagbøker og snakke med de som levde den gangen. Hva var det som gjorde at tante Paulas liv ble det som det ble? >>

Jeg opplever at boken handler om så mye mer.
At boken i stor grad handler om fortielse, savn og svik. Boken forteller også en litt om nær Norgeshistorie, den skildrer utkant-Norge og hvordan man har endret forholdet mellom by og land.
For meg, forteller Kristensen en historie om et mot, handlekraft og en styrke som jeg finner (i mangel av et bedre ord) stor. Boken gir også et portrett av hvordan kvinnenes rolle har endret seg de siste 70 årene.  Det er spennende men også trist å lese om hvordan noen ofrer egen lykke for i stor grad vie livet sitt til andre.

Fortellingen blir fortalt på en så vakker og dempet måte at det bare underbygger de triste skjebnene.  

Nå er jeg kanskje i ferd med å kaste meg ut på skikkelig dypt vann her, men i Morgenbladet (Nr.43/31.oktober-6.november 2014) sier Carina Elisabeth Beddari;
<< Jeg har ventet på deg veller over av hendelser hvor menneskene tilsynelatende endrer sin væremåte på grunn av krigstiden, hendelser som ville blitt annerledes behandlet i en mindre presset kontekst. Når Kristensen først tar et nåtidig perspektiv inn i historien, er det merkelig at romanen ikke gjør mer ut av disse ansatsene til diskusjon av da og nå: hva hemmet oss da, og hva hemmer oss i dag? Hvilke menneskelige reaksjoner er tidsbestemte, hvilke er universelle, og går det overhodet an å bestemme? Overreagerer Paulas mor på grunn av en anspent livssituasjon når hun utstøter datter fra familien, eller skjer det først og fremst på grunn av hennes psyke?>>
        Da vil jeg som leser si at alt det som Beddari her stiller spørsmål ved er det jeg likte best med denne boken. Muligheten du har som leser til selv å tenke disse tankene, drøfte dem i en lesering eller å fundere på dem når du ikke får sove. Bøker som dette liker jeg veldig godt fordi de gir meg som leser sjansen til å dykke dypere ned i handlingen.
Jeg synes det er dumt dersom alle disse tingene skulle vært overforklart i boken. Er det noen andre som har lest boken og mener noe om dette?

Nå er jeg jo en leser som stort sett foretrekker litt dystre bøker. Så dersom jeg kanskje skulle ha en liten innvending mot boken (bare en bittebittebitteliten en...) må det være måten trådene nøstes opp og samles på slutten. Etter min smak blir det kanskje litt for idyllisk?

Men dette er boken du ikke visste at du bare MÅTTE lese! Anbefales på det varmeste.

Boken er utgitt på Forlaget Oktober, mitt eksemplar er et anmeldereksemplar.

mandag 6. oktober 2014

Mine fem år som far

Foto lånt fra forlaget
Jeg må ærlig innrømme at jeg ikke har lest noe av Bjarte Breiteig tidligere, hvorfor er jeg nå litt usikker på. Kanskje fordi han er novellist, og jeg sjelden leser så mange noveller? Kanskje fordi han har fått for lite PR?
Uansett, om man skal dømme ham etter denne boken skal jeg definitivt lese alt han har skrevet og kommer til å skrive i fremtiden!

Boken handler i utgangspunktet om småbarnspappaen Martin.
Han er gift med Gina, sammen har de to sønner. I omgangskretsen deres befinner også ungdomskjæresten til Martin seg (Lillian). Hun og mannen Sølve har en liten datter som heter Selma. Disse lever alle et tilsynelatende vanlig rekkehusliv. Makrell til middag, bleieskift og hverdagsliv... Så dukker politiet opp hjemme hos Martin. Man mistenker at Selma har vært utsatt for et overgrep, Martin er mistenkt. Hva skjuler det seg egentlig under overflaten til denne tilsynelatende stillferdige mannen?
<<Jeg greide ikke svare med det samme. Jeg reiste meg og stilte meg ved vinduet mot verandaen. Jeg prøvde å fokusere på regndråpene som traff det ferske trevirket utenfor, men det var for sent. Den var der allerede, den gamle svien bak øynene - denne svakheten som hadde gitt meg så mange ydmykelser opp igjennom, og som heller ikke skulle spare meg nå. Det rant vått og varmt nedover kinnene og halsen, mens jeg strevde for å kontrollere pusten, som kom i skjelvende støt. I stillheten bak meg hørte jeg kvinnens penn mot notatblokka, og deretter en dempet stemme fra kommunikasjonsapperatet, og hun selv som hvisket: Ikke nå.>>
fra side 17 

Breiteig leser fra boken sin.
Denne boken traff meg skikkelig. Handlingen blir fortalt fra Martins synsvinkel. Hans opplvelse av dramaet. Den var både god, vond, ufyselig og hjerteskjærende. Det var noe usedvanlig jordnært og kjent ved boken, samtidig som den også forteller om en hverdag jeg helst ikke vil vite noe om. Vemmelige tanker som kanskje ikke er så vonde i utgangspunktet? Jeg opplever også at Breiteig sier noe om samfunnet og kjønnsroller. Han skildrer i hvert fall farsrollen på en måte jeg ikke har lest om den tidligere. Nært. Varmt. Stygt.


Da Aschehoug hadde sitt høstmøte i Stavanger, var Bjarte Breiteig med og leste fra boken sin. Kanskje er det hans rolige sørlands-stemme jeg har hørt i hodet mitt når jeg har lest hva boken hans? Han har uten tvil en formidlerevne som slo meg helt ut!

Det kjennes også ganske nødvendig ut, for meg, at denne boken kommer ut. At en mann forteller en slik historie. Kanskje også som en slags motvekt til denne glorifiserte hverdagen mange av oss later som vi lever i. Boken har en tyngde og en troverdighet som er ganske skremmende. Likevel er leseropplevelsen SÅ flott!

En bok på 303 sider som jeg definitivt vil anbefale på det varmeste.
Mitt eksemplar har jeg kjøpt selv.
 
 

mandag 29. september 2014

Shotgun Lovesongs

Nickolas Butler (US) har skrevet en roman om vennskap, kjærlighet og drømmer i den lille byen Little Wing i Wisconsin.

Boken handler om barndomskompisene Henry, Lee, Ronny og Kip. De har alle vokst opp i den vesle midt-vesten byen. Ronny har tidligere jobbet som rodeo-artist, Henry er bonde, Kip er entrepenør og Lee, Lee er rockestjerne.
     Nå samles de til Kips bryllup. Noen med glede, andre med motvilje. Er de fortsatt venner eller er det gammel vane som holder dem sammen? Når en hemmelighet fra fortiden avsløres, settes virkelig vennskapene på prøve.

Boken fortelles fra flere stemmer. Alle forteller sin versjon av historien som utspiller seg. Men er det egentlig en interessant historie?

Jeg brukte lang tid på å få dreisen på lesing. For meg ble det brukt litt vel mange stereotypiske karakterskildringer og livet på "bygda" ble ikke akkurat skildret fra en måte vi ikke har lest om før. De momentene som helt sikkert skulle være overrasskende var for meg, på ingen måte det. Hele boken var for meg ganske forutsigbar.

Betyr det at boken er dårlig?
Mmmmnja for meg som leser var den helt ok. Som en sånn "søndagsfilm" som flimrer over skjermen mens du sløver på sofaen. Helt greit tidsfordriv.

Her må det vel også nevnes at jeg ikke har lest noen anmeldelser ennå hvor man ikke har vært positive til boken. Så det er fullt mulig det er meg som er skikkelig på bærtur her.
Det skal også sies at boken ble lest rett etter at jeg var ferdig med Stoner (av John Williams) , og det skal mye til for å toppe den boken. Boken til Butler er for meg det du ville fått om du slo sammen Frihet av Franzen og nevnte Stoner, trakk ut de beste bitene og satt igjen med skallet. Fortsatt helt greit og lesbart...men ikke helt der.

Boken er utgitt på Pax Forlag i 2014 og mitt eksemplar er et lese-eks.
Boken er oversatt til norsk av Hilde Rød-Larsen.


tirsdag 23. september 2014

Bokhøst og (delvis) norsk leseliste

Øverst f.v.: Bjarte Breitig, Lars Joachim Grimstad,
Audhild Solberg og selveste Marianne
Bokhøsten er i gang, selv om jeg fortsatt sprader rundt i shorts og slenger rundt i gresset er det definitivt høst. Denne uken har jeg vært på Aschehougs høstmøte i Stavanger. Veldig informativt, fint og morsomt. Ikke minst var det hyggelig å hilse på bokblogger Marianne igjen, siden jeg desverre gikk glipp av Bokbloggertreffet i Oslo. Slike bokmøter er veldig informative og fine, og jeg ble virkelig nysgjerrige på flere av titlene. Novellisten, Bjarte Breiteig debuterer bla. som romanforfatter. Hans bok Mine fem år som far virket meget lovende og spennende. Jeg skal selvsagt lese boka til Audhild Solberg (den om Superbitchene også. Blir aldri for gammel for rosa "jentebøker").


Øverst f.v.: Reidar Müller, Unni Lindell,
Aslak Nore og Øystein Wiik


Inspirert av Bokelskerinnen (Elin) har jeg laget meg en leseliste over bøker jeg bare få lest i høst. Jeg kommer nok også til å lese andre bøker i tillegg (skal være med på Booker-readalong), men disse er liksom "rosinen i pølsa", "toppen av kransekaka" eller andre floskler som måtte passe.

Romaner
Ken Follett: På grensen til evigheten (CD)
Aslak Nore: Oslo Noir (ACO)
Kepler: Stalker (CD)
Brit Bildøen: Sju dagar i august (Samlaget)
Hjorth og Rosenfeldt: Den stumma flickan (Norstedts)

Sakprosa
Reidar Müller: Det som ble Norge (ACO)
Ingrid Brekke: Da øst ble vest (Kagge)
Frode Fanebust: Dypt urettferdig (Pax)
Robert Gerwarth: Hitlers bøddel (Hitorie og kulturforlaget)
Tore Rem: Reisen til Hitler (CD)
Bjørn-Erik Hanssen: Glamour for Goebbels (ACO)
Anette H. Storeide: Norske krigsprofitører (Gyldendal)
Pål Karlsen: Steinsoppen (Z-forlag)
Marte Michelet: Den største forbrytelsen (Gyldendal)
- i tillegg utgir Dreyer Bok ut en bok om Rogaland under krigen, sett med tyske øyne. Dette er en oppfølger til en lignende bok som kom ut i fjor. Jeg skal selvsagt også skaffe meg det tredje bindet i serien om Nådeløse nordmenn, av Erik Veum. I år med undertittelen Gestapo 1940-1945 (Kagge).

Har du noen gode boktips for høsten?
De neste ukene skal jeg på flere bokpresentasjoner, så kanskje det dukker opp flere lesetips?