søndag 20. juli 2014

Stoner - av John Williams

Foto lånt fra forlaget
Etter en lengre periode med bøker jeg synes har vært litt "tja og ha" så har jeg heldigvis dumpet borti noen riktig bra også. Sammen med disse har også lysten til å blogge kommet tilbake.

Boken Stoner av John Williams er intet mindre enn det jeg tror må være årets bok i mine øyne. På en lavmælt og tidvis distansert måte tar hovedpersonen William Stoner oss med på fortellingen om hans liv. Et liv som starter i en enkel bondefamile i midtvesten på slutten av 1800-tallet. 
       William Stoner skal egentlig overta farens gårdsbruk og blir etter nøye overveielse sendt for å studere til agronom. Underveis i studentlivet forelsker han seg i litteraturen, en kjærlighet som skal bli utslagsgivende for flere av hendelsene i livet hans. William bestemmer seg nemlig for at han ikke vil bli bonde men vier heller hele sitt voksne liv til bøkenes verden. Han gifter seg også med Edith, en kvinne fra en finere familie. Samlivet deres går vel ikke helt knirkefritt og ekteskapet går ikke som noen av dem hadde håpet.
        Men William får seg en grei jobb på universitetet og virker stort sett fornøyd med livet sitt. Fornøyd er vel kanskje feil ord, men han er fullt ut i stand til å se livet sitt utenfra, innse dets feil og mangler...og så bare gjøre det beste ut av det. For meg oppleves hovedpersonen som en mann med få illusjoner som har forsøkt å løse livets oppgaver riktig men likevel ender opp med feil svar.

Kanskje vil mange tenke at Stoner er en bitter mann. En mann som bare har hatt uhell, på mange måter et slags offer. For meg er Stoner en mann som har innsett livets realiteter, en mann som har sett verdien av å leve et vanlig liv...og være sånn greit fornøyd med det. På tross av det man kan kalle sjalusi og maktkamp i arbeidsmiljøet så står William for sine egne valg. På godt og vondt!
        Og det er nettopp noe av dette som ugjør bokens magi for egen del. Dette hverdagslige ved boken (som tross alt kan være dramatisk nok) som skildrer et vanlig liv, uten mysterier fra fortiden eller stormende kjærlighet. En nøktern bok?

Som bakteppe for historien følger vi også verdenshistorien. Fra skuddene i Sarajevo og børskrakk til andre verdenskrig og kvinnefrigjøring. 


<<Den beste amerikanske romanen du aldri har hørt om>>
-The New Yorker

Jeg er ikke uenig i denne beskrivelsen!

Boken utgis 4.august.
Leseeksemplaret mitt har jeg fått av Cappelen Damm
Boken er glimrende oversatt av John Erik Bøe Lindgren

mandag 14. juli 2014

Superduperkort om en veldig intens leseropplevelse

Foto lånt fra forlaget
Den mest intense leseropplevelsen jeg har hatt på lenge! Uten tvil var det en smule overraskende å oppdage hvor god jeg fant denne Caribou Island. Rett og slett en skikkelig sidevender.

Boken er skrevet av David Vann. Min norske utgave kom ut på Gyldendal i 2012/2013 (pocket) og er oversatt av Hilde Stubhaug.Boken har jeg kjøpt selv.

Men hva var det med denne boken som fikk meg helt hektet?
I utgangspunktet høres det litt kjedelig ut; et middelaldrende par i Alaska som forsøker å lappe sammen et skrantende ekteskap. Måten de forsøker å gjøre dette på er ved å følge ungdomsdrømmen om villmarksliv og snekring av en tømmerhytte. Men gammelt agg og slitte spydigheter gjør realiseringen av drømmen vanskelig. De voksne barna deres har heller ikke livene sine helt på stell, og hvor godt kjenner egentlig disse familiemedlemmene hverandre?

For egen del så er det hverdagsdramatikken og naturkreftene som skaper boken for meg.
Vann har en egen måte å skildre situasjoner på, presentere sarkasme og spydigheter så mørkt, dystert og vemmelig at du føler det på kroppen. Hvor intens kan en fiskemiddag være liksom? I Vanns bok kjente jeg ubehaget i magen da jeg leste om denne. For dette er en bok om håp og forventninger, brustne drømmer og illusjoner som langsomt vaskes bort. Når er nok, nok? Hva er kjærlighet og hvor langt kan den egentlig tøyes?

Boken er ikke stygg på noen måte. Ingen groteske scener eller utdypninger. Det er kanskje bare helt på slutten, når tempoet i boken har eskalert at jeg finner selve slutten litt ...tja, ikke så vakker.

Caribou Island er definitivt en bok jeg vil huske. Kanskje mest fordi Vann så godt skildrer dramatikken i det daglige.

lørdag 12. juli 2014

A Long Long Way

Foto lånt fra forlaget
Ser det er lenge siden sist nå, ikke har jeg vært veldig pliktoppfyllende med hensyn til svar heller. Her må det visst litt skjerpings til.
Til de som ikke har fått det med seg så har jeg/vi fått oss en liten valp (nå 13 uker) som har okkupert det meste av tiden. For C-mennesker som meg er det ganske uvant å stå opp kl.6 for å lufte hund...vanligvis har jeg nettopp lagt meg da. Uansett, dette er noe av årsaken til at bloggen har vært veldig nedprioritert i det siste.

Det som til nå har vært sommerens bok for meg (nei, det er definitivt ikke Mapuche) er A Long Long Way av Sebastian Barry. På min feriereise i England har jeg trålet bokhandlere etter verdenskrig-litteratur. Hos Waterstones i Exeter hadde de viet flere bord med bunkevis av pocketbøker med handling fra 1.verdenskrig. Siden det i år er hundre år siden krigen startet synes jeg britene har vært veldig flinke til å vise oss tilreisende turister, noe av det denne krigen gjorde med dem. På alle museer, bokhandlere eller antikvitetshandlere jeg har besøkt har de hatt et fokus på årene 1914-1918.

En av bøkene jeg handlet med meg, var denne til Barry. Handlingen starter i Irland i 1896, da bokens hovedperson Willie Dunne blir født. Som eldst i søskenflokken er det hans håp at han en dag vil bli politimann som sin far. Men desverre når han ikke de fysiske kravene og begynner derfor heller som murerlærling. Da krigen starter ser han sitt snitt til å verve seg i hæren. Men hvordan denne skyttergravskrigen etter hvert skal vise seg å bli hadde ikke Willie sett for seg i det hele tatt.
 
Valmuene var en av de få blomstene som
kunne vokse i gjørmehavet
(etter granatene) under første verdenskrig
. De har derfor blitt et symbol på denne krigen.
Foto:Colourbox.dk

Det mest interessante med boken var for meg måten Barry beskriver forholdet mellom Irland og England. Særlig da med påsken i 1916 som et viktig poeng. Idiotisk nok har jeg av en eller annen grunn ikke tenkt på at det jeg ser for meg som England i dag, på den tiden var det Britiske Imperiet. Følgelig var det derfor soldater fra bla. Sør-Afrika, India og Irland som kjempet for "konge og fedreland". At disse landene som på den tiden var underlagt britene også skulle ha noen stridigheter innad, har jeg egentlig ikke tenkt så nøye over. Denne boken ga meg et spennende blikk på hvordan en ung irsk menig kan ha hatt det.

Boken er er skrevet i en stil som kler tiden den skildrer. Ikke alt av handlingen handler om krig, her er også mye lengsel, romantikk, politikk og et ønske om å leve opp til forventninger. For meg beskriver også boken godt hvordan man ikke alltid vet hva man har begitt seg ut på før det er for seint å snu, kameratskap blant soldater og kanskje mest av alt hvor meningsløst krig tross alt er.

En bok jeg virkelig vil anbefale! 
(kanskje ikke til deg som vil ha en lettlest bok på stranden) 

Boken er fra 2005, utgitt av Faber and Faber og ble nominert til Bookerprisen samme år.



torsdag 8. mai 2014

We Need New Names

Som vanlig er jeg kriselangt etter... egentlig tror jeg dette var boken for mars i Clementines lesesirkel. Men i motsetning til andre ganger mener jeg at det denne gangen er en litt halvgod grunn til det sene blogginnlegget. Jeg fikk nemlig bestemme lesesirkel bok i vår lokale "Norli-lesesirkel", valget falt på denne (jeg vet, latskapen lenge leve...to fluer i en smekk og alt det der) og vi har ikke møtt hverandre før i dag (dvs. jeg skal på møte i kveld).
I mellomtiden har boken også blitt utgitt på norsk med tittelen Vi trenger nye navn.

Men, hvor var vi?
Denne smått overraskende boken er skrevet av NoViolet Bulawayo (som egentlig heter Elizabeth Zandile Tshele). Forfatteren er opprinnelig fra Zimbabwe men bor nå i USA.
Denne boken er hennes debut.

We Need New Names handler om Darling på ti som vokser opp i Paradise, en slags favela eller slumområde i Zimbabwe. Despoten Mugabe regjerer i landet og befolkningen lider.
Darling får ikke lenger noen skolegang, innbyggerne preges av analfabetisme og stor fattigdom. Men Darling har vennene sine. Sammen går de på slang, ler av turister og forsøker å gjøre det beste ut av sin livssituasjon. 
       Darling er heldig og har en tante i Detroit som hun flykter til. Der får hun en ny hverdag hvor fattigdommen er mer relativ en absolutt. Men er dette livet i drømmenes land bedre?

Boken er løst inndelt i to deler. I den første utspiller handlingen seg i Zimbabwe mens vi i den andre møter Darling i USA.
        Det var vel i hovedsak den første delen som gjorde sterkest inntrykk på meg. Darling skildrer en hverdag som er tøff og ubarmhjertig. Ofte er hun ikke selv klar over realitetene men beskriver bare omgivelsene rundt seg sett med en ung pikes øyne. Hvordan blir man gravid? Hvordan kvitter man seg med barnet i magen? Det er noen beskrivelser i denne boken som gjorde et meget sterkt inntrykk på meg.
        
         En prest som er analfabet og forkynner fra bibelen...? Hva slags tro er det da han forkynner for menigheten sin? Denne boken fikk meg virkelig til å tenke. Det er også artig at forfatteren ikke har gjort Darling til en udelt god person. Jeg liker at vi i boken blir presentert ved flere sider av henne. Litt rampestreker, barnslig uvitenhet og generelt ganske normale menneskelige følelser er hva denne jenta besitter. Dette er også noe av grunnen til at jeg mener denne boken skiller seg ut fra såkalte "blomsterbøker" med hjerte/smerte og en hovedperson som bare er god men som blir et offer. 
          Darlings liv i USA er en mer ordinær historie, om man kan si det slik? Jeg fikk litt "Samartin-følelse" av den delen. Det "aritge" er at hun har valgt Detroit, et sted i USAs rustbelte, som den nye og "bedre" hjembyen til Darling. (Her er det jammen mye å diskutere i en lesesirkel merker jeg).   

             Men hvorfor denne tittelen? We Need New Names? Etter å ha lest to sider i boken så skjønner man jo en av grunnene. Etter hvert som man kommer lenger og lenger ut i handlingen oppdager man at tittelen spiller på mer enn et poeng her. Veldig interessant og spennende i mine øyne.

Jeg hadde ikke trodd jeg skulle like denne boken så godt, men det gjorde jeg faktisk! Håper at mange flere vil lese den. Som nevnt, den er nå også på norsk.


 

mandag 5. mai 2014

The boy on the wooden box - a memoir


For noen uker siden ble jeg tipset om denne boken av Rose-Marie. Boken er skrevet av Leon Leyson, en av dem som overlevde Holocaust fordi han og familien fikk hjelp av Oscar Schindler. Som en av de aller yngste var han heldig og fikk navnet sitt oppskrevet på den etter hvert så berømte Schindlers liste.

Etter et kort forord begynner boken med å fortelle om Leons oppvekst. På den polske landsbygda hadde han en stort sett lykkelig barndom, Kristne og jøder lever side om side, og hver og en har nok med sitt. Visst kan han til tider oppleve jødehat, men det kan ikke sammenlignes mot de erfaringene Leon skulle gjøre seg i fremtiden.
<<Life seemed an endless, carefree journey. So not even the scariest of fairy tales could have prepared me for the monsters I would confront just a few years later, the narrow escapes I would experience, or the hero, disguised as a monster himself, who would save my life. My first years gave no warning of what to come.>>
Leons far jobbet på en glassfabrikk, og da eieren av fabrikken flytter produksjonen fra Narewka til Krakow følger arbeiderne med. Etter en tid flytter resten av familien etter. 
De historiske kjennsgjerningene som følger er godt kjent. En gal mann fra Braunau am Inn, sender soldatene sine inn i Polen og den jødiske befolkningen i ghettoer og dødsleire.
Deutsche Emaillewaren-Fabrik
også kalt Emalia
(Schindlers fabrikk) i dag.
Nå er den omgjort til et museum.
Dette er fabrikken Schindler hadde i Krakow.
Bildet er lånt fra Wikipedia med
tillatelse fra fotografen.
Heldigvis for familien Leyson har de fått jobb hos Oscar Schindler i hans emaljevare-fabrikk. Schindler forsyner den tyske hær med kopper og kar så de som jobber for han er viktige arbeidere. Da ghettoen i Krakow blir rensket for "uviktig" arbeidskraft (stort sett eldre og intellektuelle) er Leon og hans familie noen av de som får bli igjen i ghettoen for å jobbe.
          Men det eneste som er sikkert med nazistene er at ingenting er sikkert. De fortsetter å deportere jøder. Ghettoens befolkning krymper og krymper. Til slutt blir også Leons familie sendt til konsentrasjonsleiren Plaszow, hvor den uberegnelige Amon Goeth regjerer. Heldigvis har de Oscar Schindler. For da krigslykken til tyskerne for alvor snur og Plaszow skal avvikles, lykkes det Schindler å kjøpslå med Goeth. Schindler får forhandlet til seg i overkant av 1100 jøder som han tar med seg til sin nye fabrikk i Tsjekkoslovakia.
Blant disse er familien Leyson.
I Schindlers nye fabrikk er arbeiderne hans trygge. Her er det også vakter men ingen form for vold eller represalier. På denne måten overlever Leon krigen. 

Det er ikke faktaene i denne boken jeg finner så unike. Det er måten Leysons historie blir fortalt på som gjør at denne tidsvitneskildringen skiller seg ut i mine øyne.
Det er jo ikke til å legge skjul på at det siden krigens slutt i 1945 har kommet ut en del bøker fra Holocaust-overlevende. Jeg mener ubeskjedent nok at jeg har lest en god prosentdel av disse. Noen av dem har brent seg inn i minnet mitt (boken til Sachnowitz da i en særstilling) , andre har ikke gjort noe stort inntrykk i det hele tatt. Hva er det som gjør dette? Jeg tviler ikke på at de som eksempelvis har overlevd Auschwitz må har opplevd de grusomste ting. Det er bare måten dette blir formidlet på gjennom bøkene som varierer. 
              Det som gjør at Leons historie skiller seg ut i mine øyne, er den følsomme måten han forteller om sine erfaringer på. Det er hjerteskjærende å høre om broren som valgte kjærligheten fremfor en mulig redning, og det er vondt å høre hvordan naboene vender Leysons ryggen når nazistene overtar makten. Men det er for meg fint å "møte" gamle kjente fra Schindlers Liste filmen (og boka), høre om andre sider ved Schindler og det er godt å vite at Leon klarte seg. Det er i det hele tatt interessant å høre om hvordan det voksne livet til Leyson ble. Dette er sjeldent man leser så mye om. Hva gjør en slik horribel erfaring med en? Hvordan syntes Leon det var å bo i Polen etter krigen? 
                Boken er i utgangspunktet en ungdomsbok, men jeg synes godt den passer for voksne også. Etter at jeg leste denne boken har jeg ikke greid å "slippe" den helt. Kanskje særlig fordi det er så mange uroligheter i europa for tida. Har vi lært av historien eller ville vi gjort det samme igjen?
             


Jeg har kjøpt og lest den engelske utgaven fra Simon og Schuster.
Den glimrende anmeldelsen til Rose-Marie finner du her.

søndag 20. april 2014

Svik 1938

I hele påsken har jeg lett etter den perfekte påskekrimmen. Forkastet den ene bestselgeren etter den andre. Ingenting har fenget eller holdt mål i mine øyne. Kanskje har jeg gått lei av krim? I ren desperasjon har jeg sett så mye Poirot på TV at jeg snart har mareritt om David Suchet.
Uansett.
Det slo meg plutselig at jeg hadde boken Svik 1938 liggende et sted. 1938 er et årstall som i seg selv egentlig skulle trigge leselysten hos meg. At det står <<Nominert til Nordisk Råds litteraturpris>> på omslaget, senket vel ikke forventningene nevneverdig.

Kjell Westö er en forfatter jeg ikke har lest noe av tidligere (noe jeg definitivt skal gjøre noe med nå) men denne romanen (som ikke er en kriminalroman) fikk meg hektet etter innledningen.

        Selve handlingen foregår i Finland. Et land som har opplevd borgerkrig for ikke så alt for lenge siden, og hvor mange sliter med traumer fra denne. Det gjør bla. den dyktige nyansatte sekretæren fru Wiik.  
Boken starter i november 1938 med at den alltid presise sekretæren ikke kommer på jobb. Advokat Thune, hennes arbeidsgiver forsøker å nå henne pr. telefon men etter gjentatte forsøk og null respons bestemmer han seg for å oppsøke henne istedet.
        Så hopper boken tilbake åtte måneder i tid og vi møter igjen Wiik og Thune i det hun starter sitt virke hos han. Advokat Thune befinner seg (som advokater ofte gjør) i de øvre samfunnslag og har månedlige klubbmøter sammen med andre bedrestilte kamerater. Disse treffene har de hatt i årevis, men når vi blir kjent med dem skjønner vi at det er noe som ligger å ulmer mellom dem. En ting er at bestevenn og lege, Lindemann, har stukket av med Thues kone Gabi. Men hva når en av kameratgjengen er jøde og en annen Tysklandsvennlig? 
         Hva er det egentlig fru Wiik forsøker å skjule? Hvorfor vil hun ikke si noe om sin fortid?

<<Jeg antar at din mor og far er storfornøyde med Anschluss, sa Thune til Rolle, da de gikk løs på Continentals kalvestek, nevøen med gargantuansk apetitt og Thune som en trett og mager skygge av sin energiske slektning.
   Ja da, sa Rolle, men de snakker ikke om Anschluss. De bruker rikskanslerens term: Heimkehr.>>
Det er mange grunner til at jeg falt for denne boken. 
En av dem er den lavmælte måten Westö forteller historien på. Det er som om alt skal holdes pent og propert mens det koker under overflaten. Her konverseres det, man er ikke "dus" uten videre og det blir lagt vekt på å holde på dannede former. Samtidig får du som leser hele tiden (det gjorde hvert fall jeg) en slags følelse av at det snart koker over. 
Men Westö skriver dette så fint. Uten ukvemsord og bestialske voldsutgytelser får han handlingen til å eskalere. Jeg ble fanget som leser.
         Jeg synes også det er spennende å lese en bok med handling fra Finland. Kanskje mest fordi jeg opplever Finland som et litt eksotisk land. Det er spennede å oppleve Finland fra innsiden. Få en slags følelse av hvordan det var før vinterkrigen og andre verdenskrig. Hva mente innbyggerne? 
          Boken var en uventet sidevender. Og det er ikke før på siste side at du skjønner boken fullt og helt. 

Hovedtemaet i boken er ikke uventet svik, og det i alle former. Men også ganske spennede var det å lese om kvinnefrigjøring/kvinnekamp som jeg også opplever som en stor del av boken. Westö har i mine øyne gitt leseren et godt tidsbilde av Finland 1938, et land hvor det er stille før stormen.

Anbefales!
Min bok er et leseeksemplar jeg har fått fra forlaget Pax. Boken er på 310 sider, er utgitt i 2014 og er oversatt til norsk av Erik Krogstad.

tirsdag 8. april 2014

Moses - av Einar O. Risa

<<Stor i ord, liten på jord.>>  Slik kan jeg fint oppsummere mine meninger om den nye boken til Einar O. Risa. Dette lover ikke bra tenker du kanskje? Men det er akkurat det det gjør. Jeg mener det nemlig svært bokstavelig. Boken som bare veier i underkant av 200g og som virkelig er liten fysisk, inneholder for meg stor litteratur.

Men hva handler den om?
I første rekke gir boken oss et litt annerledes syn på hva som skjedde på Eidsvoll i 1814. Historien ses gjennom øynene til grosserer John Moses fra Christiansund. En vellykket foretningsmann fra Nordmøre, men også av jødisk herkomst. Hvordan var det da for denne unge mannen å være med på å lage den såkalte "jødeparagrafen"? Hva gjorde de alle disse dagene på Eidsvoll? Hvilke synspunkter hadde de ulike representantene? Hvordan var det egentlig i Norge i 1814?

<<Jeg satt der med min surklende nese og stirret på en flaske rødvin, den skulle deles på to, og de som ville ha mer etter å ha tømt den første flasken, kunne få en til, tenk det Boz, og så tre retters middag, en kraftig kjøttsuppe, brun var den, med småhakket hvitkål, og så kom steken på bordet, kalv var det, og til sist brødpudding, og det gjentok seg, dag etter dag i over en måned, suppe, den samme suppen, og kalvestek, vi må ha spist alle Eidsvolls kalver, hele amtets kalver i våre glupske munner, båre sultne mager, igjen og igjen etter å ha holdt ut en lang møtedag på trebenker, etter å ha hørt på disse taletrengte menn, Nicolai Wergeland, han var ikke til å holde ut, Boz, han var så selvtilfreds, så oppblåst, vokt deg for en taletrengt prest, Boz.>>
                                              fra side 19

Men boken er ikke en historisk gjengivelse over hva Anker eller Wergeland sa. Det er også en historie om kjærlighet og tilhørighet. Romanen byr på vittige episoder og artige blikk på det man trygt kan kalle livets små viderverdigheter, deriblant; komfort, transport, diett og møblement.
John Moses 1781-1849,
malt av Christian Olsen.
Bildet er lånt fra
Eidsvolls digitale museum.

         For de strever på disse 112 som i dager og ukevis jobber med å få ferdig grunnloven. På harde trebenker har de blitt plassert. De taler og diskuterer, kjeder seg og drømmer seg bort. Hvorfor valgte man dette stedet i ødemarken? Undrer Moses, mens han tenker på henne der hjemme på nordvestlandet.

For meg har dette vært en humoristisk og litt sår leseropplevelse. Boken byr på noen overraskelser og det er artig å følge Moses i hans tankegang om sin egen nasjonalitet/identitet. Risa skildrer gjennom Moses øyne, et Norge som ikke var så rosenrødt som man nå liker å innbille seg. Kielfred, danske prinser, svenske sympatier...jeg fikk et annerledes innblikk i noen av sakene som ble diskutert i 1814.

Jeg må for ordens skyld kanskje nevne at jeg er veldig glad i å lese bøker av denne forfatteren. Hans måte å bruke bevissthetsstrøm på synes jeg er fantastisk. Ordene klinger så fint, de bare leker seg over sidene og drar deg med i handlingen. Kapitlene er korte, ofte bare på to snaue sider. Dette er også med på å trekke deg fremover i handlingen. (Det finnes sikkert noe fancy ord for dette, men som den ulærde personen jeg er har jeg ikke noen bedre måte å forklare dette på). 
I det siste har jeg lest (rettelse, forsøkt å lese) flere bøker på 600 sider+, det undrer meg at noen forfattere ikke kan klare seg med halvparten så tjukke bøker. Disse 120 sidene jeg har nå har lest var akkurat helt passe.For meg har det vært en sann fryd å lese Moses.

Hvem vil jeg anbefale den til?
Alle som er interessert i vår historie, eller til deg som bare har lyst på en god leseropplevelse. Jeg ble ikke mindre begeistret for Risas forfatterskap etter å ha lest denne boken. 

Mitt eksemplar har jeg kjøpt selv. Boken er utgitt på Tiden forlag.