lørdag 20. desember 2014

Den største forbrytelsen

Marte Michelets bok om ofre og gjerningsmenn i det norske Holocaust er definitivt en av årets store bøker i mine øyne (i andres også, heldigvis! Brageprisvinner og alt..). Michelets bok er i det store og hele en bok jeg har ventet på i årtier. Savnet etter en slik velskrevet bok som omhandler det norske Holocaust har vært stort. Jovisst har det vært utgitt bøker om emnet tidligere, men ingen som sammenfatter og trekker linjer på en slik måte at boken blir interessant, lesbar og sterk for alle som leser den. 

Den jødiske familien Braude er den røde tråden som binder boken sammen. Vi følger familien fra Grünerløkka gjennom flere år, hverdager og livets opp og nedturer. Grepet med å skildre denne familien og deres liv er med på å gi leseren et nært forhold til handlingen og til ofrene. På den andre siden er det også spennende at vi får følge Stian Bech jr. og hans livsreise, en mann som valgte nazismen.

Egentlig er det lite som sjokkerer meg i denne boken. Men det er mye som gjør meg opprørt.
Det kjennes sterkt å få skildret "hendelsen på Halden-toget" ;
"Den hevnlystne stemningen er tydelig i justisminister Sverre Riisnæs' brev til Jonas Lie noen dager etterpå, der han skrev at <<no gjør vi det av med jødene, og det ettertrykkelig>>."                                                                                                 (s.199)
Det som kanskje opprører meg mest er at dette er nordmenn som skriver og mener. At tankegangen er at det skal være noen forskjell på om man jødisk eller ikke, at det er nordmenn som har disse holdningene (jeg kan altså min krigshistorie og vet om norske nazister, her forsøker jeg bare å si noe om hvordan det opplevdes å lese denne boken). Etter krigen har jeg en følelse av at man kollektivt har solet seg i glansen til motstandsmenn og kvinner, snakket stygt om tyskerne og helt glemt ut at man under krigsårene kanskje ikke var så jødevennlig? Det snakkes om Vemork, Max Manus "Kjaken" og Milorg. Hvem snakker om det norske Holocaust? 

Michelet skildrer jødene i Norge som helt vanlige folk, ikke som en homogen gruppe som jeg har en opplevelse av har blitt gjort tidligere. Hun beskriver de sterkt troende, de assimilerte, jødiske motstandsmenn, ja- "hvermansen"! Det jeg fant mest spennende med dette var å få en opplevelse av at flere jøder gjorde motstand.

Interessant var det også å lese om hvordan det var for de få overlevende jødene som kom tilbake til Norge etter krigen. Ble de tatt godt imot? Fikk de tilbake sine hjem og eiendeler? 
 
Forfatteren har gjort grundig arbeid, lett i arkiver og snakket med flere personer. Min eneste innvending mot boken (og den er urettferdig) er at den skulle vært skrevet før, så hadde man kunnet hatt med ennå flere tidsvitneskildringer som bakgrunnsstoff. 

En bok jeg virkelig vil anbefale og som jeg mener burde være pensum i skolen.
(jeg tenker med gru på noe noen unger i gata sa da jeg var liten: "Skal jeg fortelle en vits? Rabinowitz". og håper verden har kommet lengre i dag.)


Boken er utgitt på Gyldendal Forlag, mitt ekesmplar har jeg kjøpt selv.

mandag 3. november 2014

Jeg har ventet på deg

Noen bøker er det skummelt å skrive om.
Dette er en av dem.

Boken til Mirjam Kristensen er så uendelig vakkert fortalt. Det er en bok som gikk rett til hjertet mitt. En bok med flere lag, skjebner og fortellinger. En bok jeg definitivt ikke vil glemme!


Forlaget sier om boken:
<<Det er 1942. På en liten øy på sørlandskysten virker krigen langt unna. Søstrene Paula, Matilde, Edit og Milly Olsen har mistet faren, og må arbeide hver dag, om kveldene leser de engelske romaner og drømmer seg bort. I nabohuset driver familien Didrikson sommerpensjonat, og en dag ankommer et ektepar med fostersønnen David. Han er jødisk flyktning.
En lys sommernatt møtes David og Paula. Siden møtes de hver natt i den gamle, engelske hagen på øya. Helt til den dagen lille Milly drukner på den store sommerutflukten. Kort tid etter starter forfølgelsen av de norske jødene, og David forsvinner ut av Paulas liv.
Mange år senere blir Anna Vårø arvingen etter grandtante Paula Therese Olsen. Anna begynner å lese Paulas gamle dagbøker og snakke med de som levde den gangen. Hva var det som gjorde at tante Paulas liv ble det som det ble? >>

Jeg opplever at boken handler om så mye mer.
At boken i stor grad handler om fortielse, savn og svik. Boken forteller også en litt om nær Norgeshistorie, den skildrer utkant-Norge og hvordan man har endret forholdet mellom by og land.
For meg, forteller Kristensen en historie om et mot, handlekraft og en styrke som jeg finner (i mangel av et bedre ord) stor. Boken gir også et portrett av hvordan kvinnenes rolle har endret seg de siste 70 årene.  Det er spennende men også trist å lese om hvordan noen ofrer egen lykke for i stor grad vie livet sitt til andre.

Fortellingen blir fortalt på en så vakker og dempet måte at det bare underbygger de triste skjebnene.  

Nå er jeg kanskje i ferd med å kaste meg ut på skikkelig dypt vann her, men i Morgenbladet (Nr.43/31.oktober-6.november 2014) sier Carina Elisabeth Beddari;
<< Jeg har ventet på deg veller over av hendelser hvor menneskene tilsynelatende endrer sin væremåte på grunn av krigstiden, hendelser som ville blitt annerledes behandlet i en mindre presset kontekst. Når Kristensen først tar et nåtidig perspektiv inn i historien, er det merkelig at romanen ikke gjør mer ut av disse ansatsene til diskusjon av da og nå: hva hemmet oss da, og hva hemmer oss i dag? Hvilke menneskelige reaksjoner er tidsbestemte, hvilke er universelle, og går det overhodet an å bestemme? Overreagerer Paulas mor på grunn av en anspent livssituasjon når hun utstøter datter fra familien, eller skjer det først og fremst på grunn av hennes psyke?>>
        Da vil jeg som leser si at alt det som Beddari her stiller spørsmål ved er det jeg likte best med denne boken. Muligheten du har som leser til selv å tenke disse tankene, drøfte dem i en lesering eller å fundere på dem når du ikke får sove. Bøker som dette liker jeg veldig godt fordi de gir meg som leser sjansen til å dykke dypere ned i handlingen.
Jeg synes det er dumt dersom alle disse tingene skulle vært overforklart i boken. Er det noen andre som har lest boken og mener noe om dette?

Nå er jeg jo en leser som stort sett foretrekker litt dystre bøker. Så dersom jeg kanskje skulle ha en liten innvending mot boken (bare en bittebittebitteliten en...) må det være måten trådene nøstes opp og samles på slutten. Etter min smak blir det kanskje litt for idyllisk?

Men dette er boken du ikke visste at du bare MÅTTE lese! Anbefales på det varmeste.

Boken er utgitt på Forlaget Oktober, mitt eksemplar er et anmeldereksemplar.

mandag 6. oktober 2014

Mine fem år som far

Foto lånt fra forlaget
Jeg må ærlig innrømme at jeg ikke har lest noe av Bjarte Breiteig tidligere, hvorfor er jeg nå litt usikker på. Kanskje fordi han er novellist, og jeg sjelden leser så mange noveller? Kanskje fordi han har fått for lite PR?
Uansett, om man skal dømme ham etter denne boken skal jeg definitivt lese alt han har skrevet og kommer til å skrive i fremtiden!

Boken handler i utgangspunktet om småbarnspappaen Martin.
Han er gift med Gina, sammen har de to sønner. I omgangskretsen deres befinner også ungdomskjæresten til Martin seg (Lillian). Hun og mannen Sølve har en liten datter som heter Selma. Disse lever alle et tilsynelatende vanlig rekkehusliv. Makrell til middag, bleieskift og hverdagsliv... Så dukker politiet opp hjemme hos Martin. Man mistenker at Selma har vært utsatt for et overgrep, Martin er mistenkt. Hva skjuler det seg egentlig under overflaten til denne tilsynelatende stillferdige mannen?
<<Jeg greide ikke svare med det samme. Jeg reiste meg og stilte meg ved vinduet mot verandaen. Jeg prøvde å fokusere på regndråpene som traff det ferske trevirket utenfor, men det var for sent. Den var der allerede, den gamle svien bak øynene - denne svakheten som hadde gitt meg så mange ydmykelser opp igjennom, og som heller ikke skulle spare meg nå. Det rant vått og varmt nedover kinnene og halsen, mens jeg strevde for å kontrollere pusten, som kom i skjelvende støt. I stillheten bak meg hørte jeg kvinnens penn mot notatblokka, og deretter en dempet stemme fra kommunikasjonsapperatet, og hun selv som hvisket: Ikke nå.>>
fra side 17 

Breiteig leser fra boken sin.
Denne boken traff meg skikkelig. Handlingen blir fortalt fra Martins synsvinkel. Hans opplvelse av dramaet. Den var både god, vond, ufyselig og hjerteskjærende. Det var noe usedvanlig jordnært og kjent ved boken, samtidig som den også forteller om en hverdag jeg helst ikke vil vite noe om. Vemmelige tanker som kanskje ikke er så vonde i utgangspunktet? Jeg opplever også at Breiteig sier noe om samfunnet og kjønnsroller. Han skildrer i hvert fall farsrollen på en måte jeg ikke har lest om den tidligere. Nært. Varmt. Stygt.


Da Aschehoug hadde sitt høstmøte i Stavanger, var Bjarte Breiteig med og leste fra boken sin. Kanskje er det hans rolige sørlands-stemme jeg har hørt i hodet mitt når jeg har lest hva boken hans? Han har uten tvil en formidlerevne som slo meg helt ut!

Det kjennes også ganske nødvendig ut, for meg, at denne boken kommer ut. At en mann forteller en slik historie. Kanskje også som en slags motvekt til denne glorifiserte hverdagen mange av oss later som vi lever i. Boken har en tyngde og en troverdighet som er ganske skremmende. Likevel er leseropplevelsen SÅ flott!

En bok på 303 sider som jeg definitivt vil anbefale på det varmeste.
Mitt eksemplar har jeg kjøpt selv.
 
 

mandag 29. september 2014

Shotgun Lovesongs

Nickolas Butler (US) har skrevet en roman om vennskap, kjærlighet og drømmer i den lille byen Little Wing i Wisconsin.

Boken handler om barndomskompisene Henry, Lee, Ronny og Kip. De har alle vokst opp i den vesle midt-vesten byen. Ronny har tidligere jobbet som rodeo-artist, Henry er bonde, Kip er entrepenør og Lee, Lee er rockestjerne.
     Nå samles de til Kips bryllup. Noen med glede, andre med motvilje. Er de fortsatt venner eller er det gammel vane som holder dem sammen? Når en hemmelighet fra fortiden avsløres, settes virkelig vennskapene på prøve.

Boken fortelles fra flere stemmer. Alle forteller sin versjon av historien som utspiller seg. Men er det egentlig en interessant historie?

Jeg brukte lang tid på å få dreisen på lesing. For meg ble det brukt litt vel mange stereotypiske karakterskildringer og livet på "bygda" ble ikke akkurat skildret fra en måte vi ikke har lest om før. De momentene som helt sikkert skulle være overrasskende var for meg, på ingen måte det. Hele boken var for meg ganske forutsigbar.

Betyr det at boken er dårlig?
Mmmmnja for meg som leser var den helt ok. Som en sånn "søndagsfilm" som flimrer over skjermen mens du sløver på sofaen. Helt greit tidsfordriv.

Her må det vel også nevnes at jeg ikke har lest noen anmeldelser ennå hvor man ikke har vært positive til boken. Så det er fullt mulig det er meg som er skikkelig på bærtur her.
Det skal også sies at boken ble lest rett etter at jeg var ferdig med Stoner (av John Williams) , og det skal mye til for å toppe den boken. Boken til Butler er for meg det du ville fått om du slo sammen Frihet av Franzen og nevnte Stoner, trakk ut de beste bitene og satt igjen med skallet. Fortsatt helt greit og lesbart...men ikke helt der.

Boken er utgitt på Pax Forlag i 2014 og mitt eksemplar er et lese-eks.
Boken er oversatt til norsk av Hilde Rød-Larsen.


tirsdag 23. september 2014

Bokhøst og (delvis) norsk leseliste

Øverst f.v.: Bjarte Breitig, Lars Joachim Grimstad,
Audhild Solberg og selveste Marianne
Bokhøsten er i gang, selv om jeg fortsatt sprader rundt i shorts og slenger rundt i gresset er det definitivt høst. Denne uken har jeg vært på Aschehougs høstmøte i Stavanger. Veldig informativt, fint og morsomt. Ikke minst var det hyggelig å hilse på bokblogger Marianne igjen, siden jeg desverre gikk glipp av Bokbloggertreffet i Oslo. Slike bokmøter er veldig informative og fine, og jeg ble virkelig nysgjerrige på flere av titlene. Novellisten, Bjarte Breiteig debuterer bla. som romanforfatter. Hans bok Mine fem år som far virket meget lovende og spennende. Jeg skal selvsagt lese boka til Audhild Solberg (den om Superbitchene også. Blir aldri for gammel for rosa "jentebøker").


Øverst f.v.: Reidar Müller, Unni Lindell,
Aslak Nore og Øystein Wiik


Inspirert av Bokelskerinnen (Elin) har jeg laget meg en leseliste over bøker jeg bare få lest i høst. Jeg kommer nok også til å lese andre bøker i tillegg (skal være med på Booker-readalong), men disse er liksom "rosinen i pølsa", "toppen av kransekaka" eller andre floskler som måtte passe.

Romaner
Ken Follett: På grensen til evigheten (CD)
Aslak Nore: Oslo Noir (ACO)
Kepler: Stalker (CD)
Brit Bildøen: Sju dagar i august (Samlaget)
Hjorth og Rosenfeldt: Den stumma flickan (Norstedts)

Sakprosa
Reidar Müller: Det som ble Norge (ACO)
Ingrid Brekke: Da øst ble vest (Kagge)
Frode Fanebust: Dypt urettferdig (Pax)
Robert Gerwarth: Hitlers bøddel (Hitorie og kulturforlaget)
Tore Rem: Reisen til Hitler (CD)
Bjørn-Erik Hanssen: Glamour for Goebbels (ACO)
Anette H. Storeide: Norske krigsprofitører (Gyldendal)
Pål Karlsen: Steinsoppen (Z-forlag)
Marte Michelet: Den største forbrytelsen (Gyldendal)
- i tillegg utgir Dreyer Bok ut en bok om Rogaland under krigen, sett med tyske øyne. Dette er en oppfølger til en lignende bok som kom ut i fjor. Jeg skal selvsagt også skaffe meg det tredje bindet i serien om Nådeløse nordmenn, av Erik Veum. I år med undertittelen Gestapo 1940-1945 (Kagge).

Har du noen gode boktips for høsten?
De neste ukene skal jeg på flere bokpresentasjoner, så kanskje det dukker opp flere lesetips?

mandag 1. september 2014

Mens jeg venter på tredje sesong av Broen

#1 Mannen som ikke var morder
Jeg har ikke lest noe spennende krim på lenge. Ikke som jeg har syntes har vært noe særlig hvert fall. Det blir for mye svada, forutsigbarheter og lite action. Men i sommer har jeg hørt på de tre første lydbøkene om Sebastian Bergman...Det har vært både nervepirrende og altoppslukende. I det minste perfekt når du skal kjøre t/r Stavanger-Namsos på noen dager.

Disse bøkene er skrevet av Michael Hjorth & Hans Rosenfeldt. Selve handlingen spinner mye rundt psykologen og profileringseksperten Sebastian Bergman (en egosentrisk, usympatisk skjørtejeger som jeg egentlig digger! ). Bergman jobber sammen med Rikskrim, et samarbeid som ikke alltid er like knirkefritt. Ikke bare har han "feid over" krimteknikeren, han har også en uventet relasjon til en av de andre etterforskerne. Men det er også dette samspillet mellom de i etterforsknings-teamet som er mye av det som gjør bøkene så underholdende.
       En av bøkenes forfattere er Hans Rosenfeldt, mannen som står bak mye av den dansk-svenske TV-serien Broen. Dette viser godt igjen i bøkene. Man kan ane litt av Martin Rhode (Kim Bodnia i Broen) i Sebastian Bergman, og Vanja i bøkene har noen av trekkene til Saga Noren fra TV-skjermen. Så for meg som digger serien er disse bøkene perfekte. Hver bok slutter med en skikkelig cliffhanger som ikke blir avsluttet før i den påfølgende boken. Den tredje boken, Fjellgraven...Argh! Den slutter så spennende at det nesten ikke er til å holde ut...

Bok 1; Mannen som ikke var morder<<16-årige Roger blir funnet drept i et tjern. Kriminalpsykologen Sebastian Bergman blir trukket inn i saka siden han tilfeldigvis er i hjembyen. Han har egentlig trukket seg tilbake fra alt arbeid etter en privat tragedie, men for første gang på lenge har han lyst til å involvere seg i ei mordsak>> -fra Mentor

Bok 2; Dødens disippel
<<Politiet står uten spor etter en rekke uhyggelige mord i Stockholmstrakten. Mordene bærer kjennetegnene til den fengslede Edward Hinde, seriemorderen kriminalpsykologen og profileringseksperten Sebastian Bergman fikk sperret inne for 15 år siden. Under samtaler med Hinde forstår Sebastian at mordene angår ham selv.>> -fra Mentor

Bok3; Fjellgraven
<<To venninner på fottur i Jämtland gjør et makabert funn. En skjeletthånd kommer til syne ved et elveleie, og det viser seg at skrenten skjuler seks lik - to av dem barn. Rikspolitikommisjonen blir tilkalt og Sebastian Bergman og resten av teamet begir seg til Jämtland. To av likene er et nederlandsk par, de fire andre en ukjent familie som ingen har meldt savnet. Alt tyder på at alle er blitt drept og begravet samtidig. Og hva med den amerikanske kvinnen i leiebil som forsvant på samme tid?

Spørsmålene er mange, det er mye som ikke stemmer. Må etterforskerne gi opp, pakke sammen og reise hjem? Men Sebastian Bergman har ikke tenkt å dra. Han skal finne fjellgravens hemmelighet. Koste hva det koste vil.>> -fra Mentor


Dette er typisk action og undeholdnings-krim på skandinavisk vis. Man relaterer lett til både handling og karakterer. Måten å skrive på viser også at forfatterne har bakgrunn fra fjernsynet, man ser scenene veldig godt for seg. Og høyt tempo er noe som preger disse bøkene. Det veksles mellom karakterene og handlingen blir drevet fremover av raske sceneskift og korte kapitler.

Er dette fantastisk litteratur? Nja, det er vel hverken Kafka eller Mann...men det er uutholdelig spennende, merksnodig fengslende og jeg er helt hekta!
Nå må det jo sies at lyd og tekst er to forskjellige ting, men min lydbokopplevelse av disse tre bøkene var fenomenal. Det er for øvrig Ivar Nergaard som leser med stor innlevelse. Bøkene er oversatt til norsk av Håvard Syvertsen.

En annen som har blogget om disse bøkene er Berit. Les gjerne hennes omtale også.

 

søndag 20. juli 2014

Stoner - av John Williams

Foto lånt fra forlaget
Etter en lengre periode med bøker jeg synes har vært litt "tja og ha" så har jeg heldigvis dumpet borti noen riktig bra også. Sammen med disse har også lysten til å blogge kommet tilbake.

Boken Stoner av John Williams er intet mindre enn det jeg tror må være årets bok i mine øyne. På en lavmælt og tidvis distansert måte tar hovedpersonen William Stoner oss med på fortellingen om hans liv. Et liv som starter i en enkel bondefamile i midtvesten på slutten av 1800-tallet. 
       William Stoner skal egentlig overta farens gårdsbruk og blir etter nøye overveielse sendt for å studere til agronom. Underveis i studentlivet forelsker han seg i litteraturen, en kjærlighet som skal bli utslagsgivende for flere av hendelsene i livet hans. William bestemmer seg nemlig for at han ikke vil bli bonde men vier heller hele sitt voksne liv til bøkenes verden. Han gifter seg også med Edith, en kvinne fra en finere familie. Samlivet deres går vel ikke helt knirkefritt og ekteskapet går ikke som noen av dem hadde håpet.
        Men William får seg en grei jobb på universitetet og virker stort sett fornøyd med livet sitt. Fornøyd er vel kanskje feil ord, men han er fullt ut i stand til å se livet sitt utenfra, innse dets feil og mangler...og så bare gjøre det beste ut av det. For meg oppleves hovedpersonen som en mann med få illusjoner som har forsøkt å løse livets oppgaver riktig men likevel ender opp med feil svar.

Kanskje vil mange tenke at Stoner er en bitter mann. En mann som bare har hatt uhell, på mange måter et slags offer. For meg er Stoner en mann som har innsett livets realiteter, en mann som har sett verdien av å leve et vanlig liv...og være sånn greit fornøyd med det. På tross av det man kan kalle sjalusi og maktkamp i arbeidsmiljøet så står William for sine egne valg. På godt og vondt!
        Og det er nettopp noe av dette som ugjør bokens magi for egen del. Dette hverdagslige ved boken (som tross alt kan være dramatisk nok) som skildrer et vanlig liv, uten mysterier fra fortiden eller stormende kjærlighet. En nøktern bok?

Som bakteppe for historien følger vi også verdenshistorien. Fra skuddene i Sarajevo og børskrakk til andre verdenskrig og kvinnefrigjøring. 


<<Den beste amerikanske romanen du aldri har hørt om>>
-The New Yorker

Jeg er ikke uenig i denne beskrivelsen!

Boken utgis 4.august.
Leseeksemplaret mitt har jeg fått av Cappelen Damm
Boken er glimrende oversatt av John Erik Bøe Lindgren