Svik 1938

I hele påsken har jeg lett etter den perfekte påskekrimmen. Forkastet den ene bestselgeren etter den andre. Ingenting har fenget eller holdt mål i mine øyne. Kanskje har jeg gått lei av krim? I ren desperasjon har jeg sett så mye Poirot på TV at jeg snart har mareritt om David Suchet.
Uansett.
Det slo meg plutselig at jeg hadde boken Svik 1938 liggende et sted. 1938 er et årstall som i seg selv egentlig skulle trigge leselysten hos meg. At det står <<Nominert til Nordisk Råds litteraturpris>> på omslaget, senket vel ikke forventningene nevneverdig.

Kjell Westö er en forfatter jeg ikke har lest noe av tidligere (noe jeg definitivt skal gjøre noe med nå) men denne romanen (som ikke er en kriminalroman) fikk meg hektet etter innledningen.

        Selve handlingen foregår i Finland. Et land som har opplevd borgerkrig for ikke så alt for lenge siden, og hvor mange sliter med traumer fra denne. Det gjør bla. den dyktige nyansatte sekretæren fru Wiik.  
Boken starter i november 1938 med at den alltid presise sekretæren ikke kommer på jobb. Advokat Thune, hennes arbeidsgiver forsøker å nå henne pr. telefon men etter gjentatte forsøk og null respons bestemmer han seg for å oppsøke henne istedet.
        Så hopper boken tilbake åtte måneder i tid og vi møter igjen Wiik og Thune i det hun starter sitt virke hos han. Advokat Thune befinner seg (som advokater ofte gjør) i de øvre samfunnslag og har månedlige klubbmøter sammen med andre bedrestilte kamerater. Disse treffene har de hatt i årevis, men når vi blir kjent med dem skjønner vi at det er noe som ligger å ulmer mellom dem. En ting er at bestevenn og lege, Lindemann, har stukket av med Thues kone Gabi. Men hva når en av kameratgjengen er jøde og en annen Tysklandsvennlig? 
         Hva er det egentlig fru Wiik forsøker å skjule? Hvorfor vil hun ikke si noe om sin fortid?

<<Jeg antar at din mor og far er storfornøyde med Anschluss, sa Thune til Rolle, da de gikk løs på Continentals kalvestek, nevøen med gargantuansk apetitt og Thune som en trett og mager skygge av sin energiske slektning.
   Ja da, sa Rolle, men de snakker ikke om Anschluss. De bruker rikskanslerens term: Heimkehr.>>

Det er mange grunner til at jeg falt for denne boken. 
En av dem er den lavmælte måten Westö forteller historien på. Det er som om alt skal holdes pent og propert mens det koker under overflaten. Her konverseres det, man er ikke "dus" uten videre og det blir lagt vekt på å holde på dannede former. Samtidig får du som leser hele tiden (det gjorde hvert fall jeg) en slags følelse av at det snart koker over. 
Men Westö skriver dette så fint. Uten ukvemsord og bestialske voldsutgytelser får han handlingen til å eskalere. Jeg ble fanget som leser.
         Jeg synes også det er spennende å lese en bok med handling fra Finland. Kanskje mest fordi jeg opplever Finland som et litt eksotisk land. Det er spennede å oppleve Finland fra innsiden. Få en slags følelse av hvordan det var før vinterkrigen og andre verdenskrig. Hva mente innbyggerne? 
          Boken var en uventet sidevender. Og det er ikke før på siste side at du skjønner boken fullt og helt. 

Hovedtemaet i boken er ikke uventet svik, og det i alle former. Men også ganske spennede var det å lese om kvinnefrigjøring/kvinnekamp som jeg også opplever som en stor del av boken. Westö har i mine øyne gitt leseren et godt tidsbilde av Finland 1938, et land hvor det er stille før stormen.

Anbefales!
Min bok er et leseeksemplar jeg har fått fra forlaget Pax. Boken er på 310 sider, er utgitt i 2014 og er oversatt til norsk av Erik Krogstad.

Moses - av Einar O. Risa

<<Stor i ord, liten på jord.>>  Slik kan jeg fint oppsummere mine meninger om den nye boken til Einar O. Risa. Dette lover ikke bra tenker du kanskje? Men det er akkurat det det gjør. Jeg mener det nemlig svært bokstavelig. Boken som bare veier i underkant av 200g og som virkelig er liten fysisk, inneholder for meg stor litteratur.

Men hva handler den om?
I første rekke gir boken oss et litt annerledes syn på hva som skjedde på Eidsvoll i 1814. Historien ses gjennom øynene til grosserer John Moses fra Christiansund. En vellykket foretningsmann fra Nordmøre, men også av jødisk herkomst. Hvordan var det da for denne unge mannen å være med på å lage den såkalte "jødeparagrafen"? Hva gjorde de alle disse dagene på Eidsvoll? Hvilke synspunkter hadde de ulike representantene? Hvordan var det egentlig i Norge i 1814?

<<Jeg satt der med min surklende nese og stirret på en flaske rødvin, den skulle deles på to, og de som ville ha mer etter å ha tømt den første flasken, kunne få en til, tenk det Boz, og så tre retters middag, en kraftig kjøttsuppe, brun var den, med småhakket hvitkål, og så kom steken på bordet, kalv var det, og til sist brødpudding, og det gjentok seg, dag etter dag i over en måned, suppe, den samme suppen, og kalvestek, vi må ha spist alle Eidsvolls kalver, hele amtets kalver i våre glupske munner, båre sultne mager, igjen og igjen etter å ha holdt ut en lang møtedag på trebenker, etter å ha hørt på disse taletrengte menn, Nicolai Wergeland, han var ikke til å holde ut, Boz, han var så selvtilfreds, så oppblåst, vokt deg for en taletrengt prest, Boz.>>

                                              fra side 19

Men boken er ikke en historisk gjengivelse over hva Anker eller Wergeland sa. Det er også en historie om kjærlighet og tilhørighet. Romanen byr på vittige episoder og artige blikk på det man trygt kan kalle livets små viderverdigheter, deriblant; komfort, transport, diett og møblement.

John Moses 1781-1849,
malt av Christian Olsen.
Bildet er lånt fra
Eidsvolls digitale museum.

         For de strever på disse 112 som i dager og ukevis jobber med å få ferdig grunnloven. På harde trebenker har de blitt plassert. De taler og diskuterer, kjeder seg og drømmer seg bort. Hvorfor valgte man dette stedet i ødemarken? Undrer Moses, mens han tenker på henne der hjemme på nordvestlandet.

For meg har dette vært en humoristisk og litt sår leseropplevelse. Boken byr på noen overraskelser og det er artig å følge Moses i hans tankegang om sin egen nasjonalitet/identitet. Risa skildrer gjennom Moses øyne, et Norge som ikke var så rosenrødt som man nå liker å innbille seg. Kielfred, danske prinser, svenske sympatier...jeg fikk et annerledes innblikk i noen av sakene som ble diskutert i 1814.

Jeg må for ordens skyld kanskje nevne at jeg er veldig glad i å lese bøker av denne forfatteren. Hans måte å bruke bevissthetsstrøm på synes jeg er fantastisk. Ordene klinger så fint, de bare leker seg over sidene og drar deg med i handlingen. Kapitlene er korte, ofte bare på to snaue sider. Dette er også med på å trekke deg fremover i handlingen. (Det finnes sikkert noe fancy ord for dette, men som den ulærde personen jeg er har jeg ikke noen bedre måte å forklare dette på). 
I det siste har jeg lest (rettelse, forsøkt å lese) flere bøker på 600 sider+, det undrer meg at noen forfattere ikke kan klare seg med halvparten så tjukke bøker. Disse 120 sidene jeg har nå har lest var akkurat helt passe.For meg har det vært en sann fryd å lese Moses.

Hvem vil jeg anbefale den til?
Alle som er interessert i vår historie, eller til deg som bare har lyst på en god leseropplevelse. Jeg ble ikke mindre begeistret for Risas forfatterskap etter å ha lest denne boken. 

Mitt eksemplar har jeg kjøpt selv. Boken er utgitt på Tiden forlag.