Boken jeg har lest er Maria Navarro Skarangers debutroman, "Alle utlendinger har lukka gardiner".
Denne samtidsromanen som får så god kritikk er for meg et lite mysterium.
En oppvekstroman om første og andregenerasjons innvandrere på Romsås i Oslo, fortalt av en "fjortis" på "kebab-norsk", er det noe for en gretten dame på Jæren?
Trolig ikke.
<<JEG TROR MAMMA og pappa aldri visste når skulle han komme hjem, eller om skulle han komme i det hele tatt, for han kom når ville han selv.>>-Bokens første setning side 7
Boka handler om Mariana som har en far fra Chile, en lillebror som er redd og en storebror som er i fengsel. Mariana er forelska i Mu2, hun liker å se på "One tree hill" og har nettopp fikset på MSN-profilen sin.
For meg drukner handlingen i det rare og kronglete språket. (Det er jo på et vis et ganske interessant poeng også, at man kanskje ikke alltid forstår hva som blir sagt hvis man ikke snakker korrekt norsk...at man henger seg opp i grammatikken.)
Videre synes jeg det er en smule frustrerende å lese bøker hvor handlingen er lagt til nær fortid. Jeg er helt sikkert en dustete leser, men jeg henger meg opp i slikt som at de bruker MSN f.eks. og at de ser på "One tree hill". Hallo?!? Hvem gjør det nå for tida? -tenker jeg egentlig inni meg da.
At lesere av boken synes den er morsom, skjønner jeg heller ikke. Nå har jeg vel alltid vært kjent for å ha sær humor....men jeg ser ikke humoren i Skarangers bok i det hele tatt.
Det jeg derimot likte med boken var at den engasjerte meg. Til de grader!
Kanskje er den verdt å lese bare for å få en slik opplevelse?
Jeg opplevde at jeg som leser ble provosert av språket, at jeg ikke fant noe jeg kunne relatere til skikkelig i denne boken. Kanskje er det også nettopp dette som er meningen?
Det gav i hvertfall meg en mening med boken.
(For selve handlingen syntes jeg egentlig var kjedelig)
Kanskje er dette en bok å ta med seg inn i en språkdebatt?
Jeg registrerer også at bokens tittel gir rom for ulike tolkninger, men uansett tolkning så var ikke den det viktigste for meg.
Så kan man også diskutere hvordan boken liksom skildrer en innvandrer-familie sett innenfra. Hvordan romanen skildrer et miljø som kanskje er uvant? For meg druknet som sagt handlingen (og dette) i alt det språklige...
Dette er definitivt ikke den boken jeg vil like best i 2015, men det er kanskje den jeg vil huske best.
Mitt eksemplar er et lese-eksemplar jeg har fått på jobb.
Boken er utgitt på Oktober Forlag.
