The girls of room 28: Friendship, hope and survival in Theresienstadt

Hvert år samles ti nå aldrende damer i Tsjekkia. Felles for dem alle er at de overlevde holocaust, delvis fordi de alle på et tidspunkt var internert i konsentrasjonsleiren Theresiendstadt. I denne boken som delvis skildres gjennom gamle dagboksnotater får vi et innblikk i hvordan de klarte det.

Tittel: The Girls of room 28: Frienship, hope and survival in Theresienstadt
(orginal tittel: Die Mädchen von Zimmer 28. Freundschaft, Hoffnung und Überleben in Theresienstadt)

Forfatter: Hannelore Brenner
Utgivelsesår: 2009 (eng.utgave)
Sideantall: 336
Kilde: e-bok jeg har kjøpt selv

På midten av 90-tallet møtte journalisten Hannelore Brenner disse damene. Intervjuene hun gjorde med dem, blandet med dagboksnotater fra krigsårene utgjør boken jeg nylig har lest. På mange måter en bok som minner meg litt om boken til Anne Frank. Det er små hverdagsglimt sett gjennom ungpikeøyner, det er fremtidshåp og drømmer. Men boken skildrer også en hverdag i en konsentrasjonsleir. Uansett hvordan man kanskje tenker at denne leiren har vært så er det ikke til å legge skjul på at forholdene var grusomme. 

En av årsakene til at jeg valgte meg denne boken er at Theresienstadt ble brukt som en "glansbilde-leir" av nazistene. Det ble for eksempel laget propagandafilmer som skulle dokumentere at å bo i Theresienstadt slett ikke var ille. Før disse filmene ble laget pyntet nazistene hele leiren, de "peneste" internerte ble valgt ut til å spille beboere som gikk på restaurant eller shoppet og gikk i teater. Selvsagt hadde ikke jødene det slik. Alt var kun fasade og iscenesatt til propagandafilmene. Samme "teater" ble satt opp da leiren fikk besøk fra bla. danske Røde Kors. Dette gjorde nazistene fordi de ville vise resten av verden at man ikke hadde grunn til å uroe seg for hvordan jødene fikk det i leirene de ble sendt til.

I boken får oppsettingen av barne-operaen Brundibar mye oppmerksomhet. Dette kulturelle innslaget er noe som opptar jentene på rom 28 i stor grad. 
       (Ja, her må jeg kanskje forklare hvorfor rommet kalles 28...I utgangspunktet var noen av de heldigste barna i leiren bosatt i gutte eller jente-hjem. På rom 28 bodde de jentene som var født i 1928 eller der omkring.
Jentene var fra forskjellige deler av europa, de var fra ulike samfunnslag og de var ikke nødvendigvis like glade i hverandre.)

Theresienstadt,
foto lånt fra Wikipedia

         En av årsakene til at Brundibar fikk så mye oppmerksomhet av jentene var at operaen handlet om at det gode beseirer det onde. Videre var den også en kilde til atspredelse i en ellers ganske trøstesløs hverdag. Jentene engasjerte seg enten som skuespillere eller de hjalp til med kulisser ol. Mange av jødene som ble deportert til Theresienstadt var intelektuelle, kunstnere og musikere. Så lenge nazistene brukte denne leiren som et "glansbilde"  de kunne vise omverdenen gav det også jødene i leiren større spillerom mht kulturelle adspredelser. Personlig synes jeg dette er spennende å lese om. Hvordan man har skapertrang og får til å lage vakre ting, selv under de grusomste forhold. For det er ikke til å legge skjul på, vi snakker her om en konsentrasjonsleir. Eller, kanskje man på mange måter heller skal kalle det en transittleir?

Det jeg synes er mest interessant med Brenners bok er hvordan hun formidler jentenes historier på en så levende måte. Boken gir meg også et godt innblikk i en verden jeg har vært veldig nysgjerrig på. Noen av jentene vi følger hadde også foreldre eller slekt i Theresienstadt. De bodde ikke sammen så all sosial omgang med familie var forbeholdt fritiden jentene hadde etter at de hadde gjort dagens plikter. Jeg får også et inntrykk av at foreldrene ikke hadde noe imot at barna deres bodde i disse hjemmene. 
Det er også verdt å merke seg hvordan jentenes språk, kultur og interesser utvikler seg gjennom deres opphold i leiren. Interessant er det også å lese om hvordan de håndterte konflikter og hvordan de voksne som hadde ansvaret i disse hjemmene tok vare på jentene. Forsøkte å skape samhold og vel så viktig, forsøkte å skape en meningsfull hverdag for dem.

Brenner har også med en del faktastoff om Theresienstadt. Alt fra dens historikk til hvorfor denne gamle borgen ble valgt til fangeleir.

Boken er lettlest selv om den er på engelsk. Den har også med ganske mange fotografier av leirlivet og tegninger som jentene har tegnet.  Dette var en bok som var helt i min gate. Å lese om livet i en konsentrasjonsleir, sett med et barns øyne var annerledes og lærerikt. 
       Jeg vet ikke om denne boken er for alle, men jeg mener at det er aktuell også i dag. Uten sammenligning for øvrig, så må det jo føles litt slik som disse jentene hadde det...å bo på et asylmottak? Så mange ulike nasjonaliteter med forskjellig kultur, "stuet" sammen på et avgrenset område. Jeg tenker at man uansett har noe å lære av disse jentenes erfaringer.

The Luminaires

For meg har dette vært en krevende leseropplevelse, samtidig er det bare å erkjenne at boken blir ditto vanskelig å skrive om.

Først en litt lang innledning...

           Clementine har formulert en del problemstillinger som jeg har funnet svært interessante. Særlig i forbindelse med lesingen av denne boken. Hun spør bla. Hvor krevende aksepterer du at en roman er?  Dette spørsmålet har fulgt meg som en skygge mens jeg leste Cattons digre murstein. Jeg har vel funnet ut at svaret kanskje mer er et spørsmål. I mitt tilfelle kokt ned til Hvorfor leser du? Jeg har nemlig funnet ut at det som trigger min leselyst er når jeg får lære om menneskelige relasjoner. Hvorfor handler mennesket som det gjør? Hvordan preger det menneskelige samspillet oss? Jeg er klar over at dette for mange virker banalt og til dels virker jeg kanskje naiv som ikke har gjort denne oppdagelsen tidligere, men denne oppdagelsen har på mange måter gjort at jeg nå er mer klar over hva jeg intuitivt velger når jeg plukker ut bøker. Den sier meg også noe om hvorfor jeg finner enkelte bøker mer krevende enn andre.
            Jeg er ikke opptatt av vær og vind, kniplinger og fløyel. Det rekker også for meg at man skriver at huset ligger i en skog, man trenger ikke gå i detalj om det er gran eller furu. Jeg bryr meg heller ikke om dialoger så fremt de ikke har et klart formål.  Videre så søker jeg bøker som vil fortelle meg noe, gi meg en følelse... på samme måte som når jeg betrakter et kunstverk er jeg mer interessert i følelsen verket gir meg, snarere enn prosessen bak....og...

det er her vi kommer til det som skal handle om romanen;

Tittel: The Luminaires
Forfatter: Eleanor Catton
Utgivelsesår: 2013
Kilde: e-bok jeg har kjøpt selv
Årets vinner av Man Booker Prize 

Tolv menn er samlet i en røkesalong. Handlingen foregår i New Zealand og året er 1866. Gullrushet preger Hokitiki som denne byen heter. Inn i byens hotell og dets røkesalong kommer Walter Moody, uvitende om at han her forstyrrer et viktig møte.Alle mennene har sine hemmeligheter, også unge Moody har erfaringer han helst vil skjule. Men hvem lurer hvem her?

Eleanor Catton har skrevet det jeg vil kalle en helt utrolig roman. Hun har til og med skrevet den på Victoriansk-vis. Handlingsmessig skulle alt tilsi at boken vil appellere til meg. Her er dop, horeri, dobbeltspill, nye og gamle penger, rasistisk tilsnitt (kan man si det?), mord og astrologi.En røverroman. Men jeg fant The Luminaires stort sett dørgende kjedelig. Boken som er på over 800 sider fortelles i starten så langsomt at jeg måtte lese begynnelsen et titalls ganger før jeg kom til bokens andre del. Da var jeg altså bare på del to, av tolv. Stadig måtte jeg gå tilbake til Clementines anmeldelse hvor hun lovet meg at boken ville "akselrere i fart" og bli spennende. Jeg hadde lest litt over 80% av min kindle utgave før jeg nådde dette punktet. Da tok den seg som lovet veldig opp og slutten var fiffig.

Som du sikkert nå forstår så var ikke denne boken årets leseropplevelse for meg. I det minste ikke underholdningsmessig. Men jeg syntes det var veldig spennende å oppdage hvordan Catton har konstruert boken. Stjernetegn delen fikk meg til å dra frem de gamle Gullfoss bøkene mine, sammenligne hans meninger med de hintene/egenskapene Catton gir sine karakterer. 
            Det var artig (i ettertid) å se hvordan hun klarer å øke tempoet i boken ved å trekke flere karakterer med i kapitlene og korte dem ned. Selv om på slutten fant jeg innledningene til kapitlene mer interessante enn selve kapittelet.
           Jeg synes det er spenstig at forfatteren har skrevet en såpass gjennomført Victoriansk roman. Jeg vet ikke om det er tilsiktet men den "I say potato you say potato" setningen fikk meg til å humre samtidig som jeg ble litt irritert, (nå husker jeg heller ikke om det var potet eller tomat...) skal det være en gjennomført bok eller skal det ikke? Er dette en glipp? Er det humoristisk ment?  Jeg vet det er en filleting, men når jeg syntes boken var så krevende å komme gjennom så hang jeg meg veldig opp i alskens småting. Men Catton skildrer slutten av 1800 tallet på en veldig troverdig måte. For meg var det også litt eksotisk at handlingen var lagt til New Zealand og når jeg leste boken så jeg virkelig godt for meg hvordan det så ut i Hokitiki.
            Når alt dette er sagt så er jeg litt tilbake til der hvor jeg har vært etter enkelte andre bøker. Min leseropplevelse ble på mange måter forringet fordi jeg føler at forfatteren blir mer opptatt av bokens konstruksjon enn meg som leser. Uten at jeg egentlig kan bedømme dette så er min oppfatning at boken er velskrevet. Catton har på mange måter gjort alt teknisk riktig, hun har bare glemt ut meg som leser.

Nå trekker jeg det langt her, men når man i senere tid har lurt på hvorfor kvinner leser menn mens menn ikke leser kvinner... jeg ser ikke for meg at denne boken blir en av de bøkene menn bare må ha. Selv om boken er prisvinnende, selv om det er en røverroman med gullgraving og kjeltringer...er det noen andre som har synspunkter på dette?

Det er dessuten Clementine som har gjort meg såpass nysgjerrig på Booker prisen at jeg har funnet det spennende å delta på hennes readalong. Om dette ikke var helt boken for meg så var det hvert fall interessant å ha den som leseprosjekt.

Sølvstjernen

Foto lånt fra forlaget

Jeg har en følelse av at jeg må skrive litt om andre bøker jeg leser og ikke bare de om krigen...er redd denne "dilla" på krigen skal utvikle seg til en diagnose (ok,her overdriver jeg). Uansett, på ferien jeg nettopp var på så leste jeg også litt mer underholdende og "lettere" lesestoff.
 
Tittel: Sølvstjernen
Forfatter: Jeanette Walls
Utgivelsesår: 2013
Sideantall: 271
Oversatt av: Solveig Moen Rusten
Forlag: Pantagruel
Kilde: Lese-eksemplar

Litt om handlingen:
Boken handler om to jenter og deres spesielle familiekonstellasjon. Jentene på tolv og femten kalles Bean og Liz og bor i bokens begynnelse sammen med moren Charlotte. Nå er Charlotte en veldig <<fri sjel>> og jentene går mye på selvstyr. Ofte uteblir hun i dagevis. Liz og Bean klarer seg stort sett selv, men da Charlotte stikker fra LA på ubestemt tid ser ikke jentene noen annen mulighet enn å oppsøke morens slektninger i Virginia. En bekymret nabo har nemlig tipset barnevernet og de to søstrene er redde for å havne i fosterhjem.
       Jentenes opphold i Virginia blir hendelsesrikt. Handlingen foregår på begynnelsen av 70-tallet og raseproblematikken i sørstatene skal også komme til å gjøre hverdagen deres spesiell. Møte med morens bakgrunn, fordommer og småbyliv er med på å sette jentenes verden på hode.

Hva jeg synes:
For noen år siden leste jeg Krystallslottet av samme forfatter. Dette var en bok jeg syntes veldig om, både fordi den var morsom men også fordi den var tankevekkende. Siden forsøkte jeg meg på Ville hester (oppfølgeren til Krystallslottet) men kom ikke gjennom boka. Det var rett og slett ikke en bok jeg fant interessant i det hele tatt. Karakterene var ikke så interessante, handlingen var litt platt...i det hele.... I denne boken derimot, føler jeg vel mer at forfatteren er tilbake på samme spor som med Krystallslottet. Fortellerstemmen til Bean (hun heter egentlig Jean) griper deg fra begynnelsen, og du kan ikke unngå å bli glad i den jenta. 
       Som i de foregående bøkene til Walls er dette en fortelling om barn/tenåringer som i stor grad eksponeres for en verden de egentlig ikke bør kjenne til. Viktigheten av trygge voksne og gode relasjoner er temaer som preger boken. Det er på mange måter både godt og vondt å lese om disse to jentene som gjør det beste ut av det de har, men som ikke alltid møter de riktige voksenpersonene. Et annet tema som går gjennom boken er fordommer. 
       Boken er lettlest og skrevet på en enkel og lettfattelig måte. Bokens forside gjør dette til en bok som ikke er så "salgbar", men dersom man vil ha en "rørende underholdningsbok" er denne sørstats-romanen absolutt verdt å få med seg.
       Dette er den første boka til forfatteren hvor handlingen ikke har rot i virkelige hendelser. Kanskje var det et lurt trekk, heller å dikte enn å skrive videre ut fra eget liv? Bokelskerinnen skal uansett ha takk fordi hun skrev så god anmeldelse om denne boka. Jeg hadde egentlig ikke tenkt å lese den.

Det henger en engel alene i skogen

foto lånt fra forlaget

Jeg har lest "slukeboken" Det henger en engel alene i skogen. Det har jeg registrert at mange andre også har gjort. Boken ser dessuten ut til å bli en av høstens/julens overraskelser.

Tittel: Det henger en engel alene i skogen
Forfatter: Samuel Bjørk (pseudonym)
Sideantall: 533
Utgivelsesår: 2013
Forlag Vigmostad & Bjørke
Kilde: Lese-eks. jeg har bedt om

Litt om handlingen:
Man oppdager en ung død jente med skolesekk på ryggen, hengende i et tre. Rundt halsen har hun dessuten en lapp der det står Jeg reiser alene. Holger Munch er mannen som får ansvaret for å etterforske denne groteske saken. Til dette trenger han hjelp, og Mia Krüger, hans tidligere kollega synes å være et naturlig valg. Problemet er bare at Mia har egne vanskeligheter å stri med. Skygger fra fortiden preger hverdagen hennes og gjør at hun ikke er helt seg selv. Hun har egentlig planlagt å gjøre ende på livet sitt. Å være etterforsker er noe hun har lagt bak seg. Men da Munch oppsøker henne for å få hjelp, klarer hun ikke si nei til å hjelpe. Lite aner Krüger og Munch om hvilket mareritt denne saken skal vise seg å være.

Hva jeg synes:
Først av alt så var det spennende med noe nytt i krimverdenen. Eller nytt? En ny forfatter i det minste. Som sagt innledningsvis så var dette en bok jeg virkelig ikke kunne legge fra meg. Fra start til slutt var det hele tiden noe som drev meg fremover i handlingen. Hele tiden skulle jeg bare lese en side til...så en til og så...ja så hadde jeg lest den ferdig.
       Nå i ettertid er jeg litt usikker på hva som egentlig gjorde at jeg ble så oppslukt av boken? Var det plottet eller karakterene? Var det min egen nysgjerrighet på forfatteren (klarer jeg finne ut om det er en mannlig eller kvinnelig forfatter, og hvem?)? Jeg er veldig usikker. For selv om det er mye bra og spennende med boka kommer det et men...Jeg finner boken rett og slett som litt for mye av det gode. Her er transer, heterokrome øyne, hackere, religiøse fanatikere, utpressing, drap, suicidale tendenser... jeg tror egentlig det er lettere å si hva som ikke er med i handlingen. Selvsagt er også Krüger ikke så verst å se på heller, noen smultbolle på 150cm er hun hvert fall ikke...Det blir så mye at det ikke virker troverdig. 
        Nå er det ikke slik at jeg mener at en god krim skal være så voldsomt realistisk, men boken til Bjørk blir så alt for mye. Etter min smak kunne man delt bokens handling opp og heller fått to bøker hvor teksten flyter bedre og hvor man ikke skal ha alt på en gang.
Jeg vet, jeg vet...Harry Hole, Varg Veum...de er ikke så realistiske de bøkene heller men en viss form for edruelighet (hi-hi) synes jeg likevel både Staalesen og Nesbø har hatt i forhold til innholdet i bøkene sine.
        Dessuten, når man drar inn Trond Espen Seim, MI5,Hamlet,dop, Edvard Munch, kodespråk...æææææh!
Boken vil så mye og kunne vært så mye mer men jeg kjenner jeg lar meg ergre noe voldsomt når jeg leser. Dessuten, hvor vanlig er det å hente ut folk fra politiskolen før de er ferdig utdannet, gi dem en jobb? Hvor vanlig er det å hente inn "hackere" uten formell utdannelse, gi dem jobb i drapsavsnittet? Jeg er vrien og vanskelig nå (beklager!) men når du da blir "headhuntet" som "hacker" fordi du liksom skal være så flink....hvor vanskelig kan det da være å gjenskape en mobillogg? (dessuten, dette må være tidenes minst troverdige hacker...han kunne like gjerne brukt turbo tape for min del)

Nå må jeg innskyte her at til tross for at jeg ikke virker overvettes begeistret så var boken også veldig underholdende. Den lufter også problemstillinger som er umenneskelig vanskelige. 
    Kanskje er det jeg som ikke klarer å leve meg godt nok inn i handlingen?  Til sammenligning har jeg heller aldri "fått til" Van Veeteren til Håkan Nesser, ene og alene fordi handlingen foregår på et fiktivt sted.

Jeg er fullstendig klar over at jeg kan ta utrolig feil her. Dessuten vil jeg beklage på forånd dersom jeg skulle fornærme noen, men i mitt hode tror jeg forfatteren er en kvinne på rundt 50 år. Evt. så kan det dreie seg om flere forfattere som har samarbeidet under navnet Samuel Bjørk. Likevel er jeg i hodet mitt ganske sikker på at her har det vært en kvinne med i skriveprosessen. 
Dette er sikkert ikke så viktig for mange, men jeg mener at når man ikke skriver under eget navn så legger man liksom litt opp til at leseren skal lure på hvem forfatteren er.

Selv om det kanskje ikke virker slik ut fra det jeg har skrevet, skal jeg definitivt lese flere bøker fra denne forfatteren. Som en begynnelse synes jeg den var særs lovende. 
     Boken er på en måte litt som om man har blandet Stieg Larsson, Kepler, Läckberg, Broen og Jo Nesbø. Veldig spennende, men kanskje litt mye.

Noen av de andre som har blogget om boken (og kanskje vært mer saklige):
Bokelskerinnen
Anita
Tine
OP-5
Bokblogg-Geir 
Med bok og palett
Vestfoldgirl

Hanns and Rudolf - the German Jew and the hunt for the Kommandant of Auschwitz

Foto lånt fra forlaget

På høstens Bokbloggertreff fikk jeg et kjempegodt lesetips fra Anne/Bokofilia. Hun hadde nemlig med seg noen sider fra Aftenposten hvor det stod omtalt en bok som jeg umiddelbart visste var noe for meg (...ehm...det kommer vel kanskje ikke som et sjokk at boken har handling fra 2.verdenskrig?). Siden det snart nærmer seg jul kan det jo være at andre også vil finne denne boken verdt å føre opp på en ønskeliste.
 
Tittel: Hanns and Rudolf - the German Jew and the Hunt for the Kommandant of Auschwitz
Forfatter: Thomas Harding 
Sideantall: 368
Språk: Engelsk
Utgivelsesår: 2013
Forlag: Simon and Schuster
Kilde: e-bok fra Amazon

Litt om handlingen: 
Boken forteller en sann historie hvor man følger to menn som skal få stor innflytelse på hverandres liv. Den ene mannen er Rudolf Höss, kjent for de fleste som kommandant i Auschwitz. Den andre mannen er mere ukjent, men han het Hanns Alexander og var tysk jøde.Alexander er den mannen som fanget Höss etter krigen. Disse to mennenes historie følger man nesten parallelt, og vi blir godt kjent med både dem og familien deres. Vi får vite hvordan de hadde det i årene før krigen, hvordan familiene preget dem og hva som gjorde at de tok de valgene de gjorde under og etter krigen.

Hva jeg synes:
Det er ganske sjelden jeg leser en bok som fanger meg fullstendig fra side en. Det gjorde denne boken. Årsaken til dette tror jeg er at boken først av alt er skrevet med et lettfattelig språk. Videre finner jeg boken troverdig og den gir oss et nyansert bilde av begge hovedpersonene. Den skildrer to menn som begge hadde gode og dårlige sider. Vi får i boken lære mye historie og den fikk hvert fall meg til å tenke nye tanker.
     Det er interessant å lese om Höss og hans forandring/forvandling, fra agronom med ganske hverdagslige interesser til den kaldblodige kommandanten som styrte over liv og død til tusentalls mennesker. Hvordan kan et menneske være så kaldblodig men samtidig en kjærlig familiemann?
     Alexander var tysk jøde, fra en priviligert familie som flyktet til England før krigen startet. Her spekulerer jeg bare og er ikke sikker, men ut fra det jeg leser tolker jeg det slik at familien Alexander befant seg i ytterkanten av omgangskretsen til Feuchtwangers som du kan lese om i boken Hitler - min nabo. Det som hvert fall er sikkert er at de tilhørte den tyske "kulturelle-fiffen" (med bla. venner som Bauhaus kunstnere, komponister og Kafka familien). De hadde det ganske romslig økonomisk og det lyktes dem altså å komme seg ut fra Tyskland før krigens start. Hanns vervet seg til de allierte styrkene og ble britisk agent. Han sverget på at han etter krigen aldri skulle sette sin fot i Tyskland igjen.

Jeg vet ikke om jeg vil kalle denne boken spennende, snarere mer interessant. Jeg vet at interessant er et ord som ofte brukes når man ikke egentlig liker noe. I dette tilfelle mener jeg vel egentlig at boken er interessant på en spennende måte(?). Jeg lærte litt hele tiden mens jeg leste. Samtidig dukker det opp "gamle kjente" underveis. I boken treffer du bla. igjen Anita Lasker (også kjent som Marta i Galgenfrist for kvinneorkesteret) og Leon N. Goldensohn (psykiateren fra Nürnberg intervjuene). Slike "møter" er også med på å bekrefte at det jeg leser er riktig, samtidig som det for meg også er med på å skape en slags spenning, hvilke andre "kjente" vil dukke opp i løpet av boken?

Det jeg mener er noe av den største styrken til boken er at den gir et sånt grundig bilde av hvorfor og hvordan krigen startet. Boken skildrer også veldig godt dagliglivet under krigsårene og den sier også noe om holdningen britene hadde til jøder

Boken er skrevet av grand-nevøen til Hanns Alexander. På slutten av boken beskriver han et møte han har med barnebarnet til Rudolf Höss. Åstedet for møtet er Auschwitz, på den måten blir ringen liksom sluttet.
     Harding har også med litt om hvordan etterkommerne til nazi-toppene har taklet sin historie i ettertid. Jeg har skrevet noe om dette i et annet innlegg, men NRK har sendt en dokumentar (som jeg tror ligger ute på nett-TV) som også tar for seg litt av det samme. Her får du se hvordan det var for Rainer Höss å besøke Auschwitz og jeg tror at vi får se møte mellom han og forfatteren (her er jeg ikke 100% sikker altså).

For de som er like interesserte i "krigs-bøker" som meg, så er denne boken et absolutt "must".