 |
| Foto lånt fra forlaget |
Tittel: Hanns and Rudolf - the German Jew and the Hunt for the Kommandant of Auschwitz
Forfatter: Thomas Harding
Sideantall: 368
Språk: Engelsk
Utgivelsesår: 2013
Forlag: Simon and Schuster
Kilde: e-bok fra Amazon
Litt om handlingen:
Boken forteller en sann historie hvor man følger to menn som skal få stor innflytelse på hverandres liv. Den ene mannen er Rudolf Höss, kjent for de fleste som kommandant i Auschwitz. Den andre mannen er mere ukjent, men han het Hanns Alexander og var tysk jøde.Alexander er den mannen som fanget Höss etter krigen. Disse to mennenes historie følger man nesten parallelt, og vi blir godt kjent med både dem og familien deres. Vi får vite hvordan de hadde det i årene før krigen, hvordan familiene preget dem og hva som gjorde at de tok de valgene de gjorde under og etter krigen.
Hva jeg synes:
Det er ganske sjelden jeg leser en bok som fanger meg fullstendig fra side en. Det gjorde denne boken. Årsaken til dette tror jeg er at boken først av alt er skrevet med et lettfattelig språk. Videre finner jeg boken troverdig og den gir oss et nyansert bilde av begge hovedpersonene. Den skildrer to menn som begge hadde gode og dårlige sider. Vi får i boken lære mye historie og den fikk hvert fall meg til å tenke nye tanker.
Det er interessant å lese om Höss og hans forandring/forvandling, fra agronom med ganske hverdagslige interesser til den kaldblodige kommandanten som styrte over liv og død til tusentalls mennesker. Hvordan kan et menneske være så kaldblodig men samtidig en kjærlig familiemann?
Alexander var tysk jøde, fra en priviligert familie som flyktet til England før krigen startet. Her spekulerer jeg bare og er ikke sikker, men ut fra det jeg leser tolker jeg det slik at familien Alexander befant seg i ytterkanten av omgangskretsen til Feuchtwangers som du kan lese om i boken Hitler - min nabo. Det som hvert fall er sikkert er at de tilhørte den tyske "kulturelle-fiffen" (med bla. venner som Bauhaus kunstnere, komponister og Kafka familien). De hadde det ganske romslig økonomisk og det lyktes dem altså å komme seg ut fra Tyskland før krigens start. Hanns vervet seg til de allierte styrkene og ble britisk agent. Han sverget på at han etter krigen aldri skulle sette sin fot i Tyskland igjen.
Jeg vet ikke om jeg vil kalle denne boken spennende, snarere mer interessant. Jeg vet at interessant er et ord som ofte brukes når man ikke egentlig liker noe. I dette tilfelle mener jeg vel egentlig at boken er interessant på en spennende måte(?). Jeg lærte litt hele tiden mens jeg leste. Samtidig dukker det opp "gamle kjente" underveis. I boken treffer du bla. igjen Anita Lasker (også kjent som Marta i Galgenfrist for kvinneorkesteret) og Leon N. Goldensohn (psykiateren fra Nürnberg intervjuene). Slike "møter" er også med på å bekrefte at det jeg leser er riktig, samtidig som det for meg også er med på å skape en slags spenning, hvilke andre "kjente" vil dukke opp i løpet av boken?
Det jeg mener er noe av den største styrken til boken er at den gir et sånt grundig bilde av hvorfor og hvordan krigen startet. Boken skildrer også veldig godt dagliglivet under krigsårene og den sier også noe om holdningen britene hadde til jøder
Boken er skrevet av grand-nevøen til Hanns Alexander. På slutten av boken beskriver han et møte han har med barnebarnet til Rudolf Höss. Åstedet for møtet er Auschwitz, på den måten blir ringen liksom sluttet.
Harding har også med litt om hvordan etterkommerne til nazi-toppene har taklet sin historie i ettertid. Jeg har skrevet noe om dette i et annet innlegg, men NRK har sendt en dokumentar (som jeg tror ligger ute på nett-TV) som også tar for seg litt av det samme. Her får du se hvordan det var for Rainer Höss å besøke Auschwitz og jeg tror at vi får se møte mellom han og forfatteren (her er jeg ikke 100% sikker altså).
For de som er like interesserte i "krigs-bøker" som meg, så er denne boken et absolutt "must".
Så flott at boka falt i smak, Karete! Jeg kjenner godt igjen gleden når man kommer over slike bokperler. Det er absolutt noe eget med bøker som "samler trådene" og gir nye innfallsvinkler til historier man allerede kjenner til. Det var morsomt å høre at dokumentaren gjorde akkurat dette! Jeg fikk gåsehud av å lese det :)
SvarSlettSlike inspirerende omtaler får meg alltid til å google mer rundt temaet 2WW. Jeg ser for eksempel at Rainer Höss har kommet med ny bok nå i oktober: http://debaucherysoup.com/tag/the-heritage-of-the-commandant/
http://debaucherysoup.com/2013/05/29/my-interview-with-rainer-hoss-part-i/
Boka er pr i dag kun å få på tysk, men det ser ut til at den skal komme på engelsk etterhvert. Jeg kan tenke meg at dette er en bok for deg.
Har du lest/skal du lese den nye "Nådeløse nordmenn"-boka? Det hadde vært interessant å høre dine tanker rundt debatten rundt disse bøkene: Går det en grense mellom å utlevere navn og mennesker eller bør historiene frem i lyset?
En annen spennende link på tampen: http://www.bbc.co.uk/news/magazine-18120890
Jeg er SÅ takknemlig for boktips! Som du sier så var dette en bok som virkelig "samlet en del tråder" for meg. Er også veldig glad for linkene til RH boka og intervjuet. Er nesten litt fristet til å kontakte mannen selv, må kanskje bare manne meg opp litt? Det er i det hele tatt flere personer med tilknytning til WWII jeg kunne tenke meg å kontakte. Ikke fordi jeg forventer eller håper på svar, mer for å si at jeg setter pris på at de deler sine historier...hm, får se hva jeg tør etter hvert.
Slett"Nådeløse nordmenn- hirden" skal jeg lese. Men jeg tror muligens ikke det blir før i romjulen. For tiden er jeg opphengt i Theresienstadt og må lese ferdig litt annet også, før jeg kan fordype meg i mursteinen fra Kagge. Jeg liker spørsmålet du stiller! På den ene siden så mener jeg at det finnes en grense. Denne grensen mener jeg likevel man kan bryte, i dette tilfellet fordi det nå har gått så lang tid siden krigen sluttet. Så lenge materialet er presentert på en saklig måte synes jeg at åpenhet er viktig. På en annen måte synes jeg denne andre boken er mer "urettferdig" enn den foregående. Å ha vært medlem i hirden kan i mange flere tilfeller skyldes ungdommelig dumskap og naivitet...hvis du skjønner?
Likevel, historien bør frem i lyset! Så kan man lære av den istedenfor å repetere den. Enten man mener/tror det ene eller det andre.
BBC dokumentaren du linker til har jeg sett. Den var så bra!
Monika Goeth stakkars...huff for et liv hun har hatt! Tenk å gå på kino og finne ut at han gale mannen som bruker mennesker som blink...at det er faren din...! Jeg har også sett en doku på Netflix som heter Inheritance. Der møter Monika en av Schindler-jødene, nærmere bestemt "Helen Hirsch" , Goeths hushjelp fra filmen. Jeg syntes dette var en utrolig sterk dokumentar.
Igjen, takk for at du tipset om boken. Den gjorde skikkelig intrykk :)
Kjempespennende tanker, Karete! Noen ganger blir man overrasket over debatten her hjemme angående fokuset på WW2. Jeg har vel skrevet det før, men Norge har ikke hatt samme tradisjon som f.eks Tyskland når det gjelder å løfte frem og bearbeide "tapernes" historier. Nå begynner vi kanskje å se antydninger til nettopp dette med bøker som "Ikke si det til noen" (som faktisk også er oversatt til tysk, eller er det omvendt, tro? Fra tysk til norsk?) og "Hva har du med Hitler å gjøre, pappa?" Jeg er helt enig med deg at det er viktig å forsøke å forstå hva som motiverte mennesker til ekstreme handlinger. For barn/barnebarn er det sikkert uhyre smertefullt å vite at noen i familien har stått bak uhyrlige gjerninger, men som samfunn må vi prøve å lære av fortiden.
SlettJeg vil bare oppmuntre deg i å ta kontakt med WW2-folk! Jeg tror det er svært få som har lest så mye om dette emnet som deg (og det mener jeg positivt, altså), og jeg er sikker på at de du kontakter vil sette pris på interessante spørsmål! Jeg ser at bl annet RH er veldig aktiv på twitter der han er veldig åpen med sitt oppgjør med fortiden. Det hadde vært velig interessant å lese intervjuer med slike folk på bloggen din! Unsett om du knyttter det opp til en bok, en film eller bare vil blogge om temaet generelt :)