Kvinnelige Tidsvitner - Fortellinger fra Holocaust

Foto lånt fra Gyldendal

Tidligere i uken skrev Beathe på Beathesbokhylle en anmeldelse av boken Kvinnelige Tidsvitner - Fortellinger fra Holocaust. For de som kjenner bloggen min kom det kanskje ikke som en stor overraskelse at dette var en bok jeg straks måtte lese. 

Boken er skrevet av Jakob Lothe som i 2006 (sammen med Anette H. Storeide) skrev Tidsvitner - Fortellinger fra Auschwitz og Sachsenhausen (her kan du lese om hva Dagbladet da skrev om boken).
Her intervjuet de åtte norske menn som hadde overlevd tyske konsentrasjons og utryddelsesleire.
I boken forteller bla. Samuel Steinmann sin historie. Under arbeidet med den boken fant de bare mannlige intervjuobjekter. Det var nemlig ingen av de norske jødinnene som ble deportert som overlevde...

Denne nye boken fra 2013 består derfor av tidsvitneskildringer fra ti jødiske kvinner som alle overlevde nazistenes grusomheter. Fire av disse er i dag norske mens seks av dem er utenlandske.

Jeg synes det er helt utrolig av disse damene, at de orker å fortelle sin historie. For det er ikke tvil om at deres erfaringer er noe man ikke ønsker for noe annet menneske.
         Jeg tror at en av de fortellingene som gjør sterkest inntrykk på meg, er den til Maria Gabrielsen. Hun var en av syv søsken som vokste opp i Wien. Faren var jødisk og moren katolsk, men hadde konvertert til jødedommen. Da nazistene tok makten i Østerrike angav moren hele resten av familien til tyskerne. Maria og søsknene overlevde fangenskapet i Theresienstadt, faren ble myrdet. Moren ble straffet for å ha angitt dem, men etter å ha sonet straffen sin søkte hun om erstatning fordi hennes mann (som hun selv anga) ble drept under holocaust. Marias historie har tidligere blitt utgitt i bokform. Mer om den kan du lese her.

Men det er så mye av innholdet i boken som gjør inntrykk. Det er vanskelig å trekke frem ting. De føles nesten litt urettferdig ovenfor de andre.

For meg var det (som nesten alltid) interessant å lese andre vitners skildringer av personer som går igjen i mange av historiene fra de overlevende. I boken møter vi bla. igjen tolken Mala (belgisk jøde) som flykter fra Auschwitz sammen med sin kjæreste Edek. Irma Grese er med i boken. Vi får også en beskrivelse fra Płaszów, leiren fra Schindlers Liste filmen. Beskrivelsene av forholdene i Thersienstadt sammenfaller med andre beskrivelser jeg har lest derfra. Så også hevnen som gikk ut over de tjekksike jødene etter attentatet mor Heydrich. Det er i det hele tatt mye med boken som gjør meg (i mangel av et bedre ord, beklager) opprømt.  For det er ikke så mye brutaliteten og volden som gjør inntrykk. Det er psyken til ofre og gjerningsmenn jeg alltid synes er interessant i disse bøkene. 

Selve boken er som sagt basert på intervjuer med overlevende. Forfatteren presiserer og legger vekt på at dette er tidvitnenes opplevelser av det som har skjedd. For meg en viktig presisering. Lothe er også svært ryddig når han beskriver hvordan intervjuene er gjort og i hvilket tidsrom de har funnet sted. Bak i boken er det begreps og ordforklaringer, samt en fyldig litteraturliste.

Jeg har likevel noen innvendinger. Jeg savner litt mer utfyllende informasjon om f.eks. Josef Kramer. I boken står det at han var kommandant i Bergen-Belsen. Men jeg synes også det kunne stått noe om 1942-1944 da han var i Auschwitz? Det samme gjelder for Irma Grese.
       Jeg opplever også innledningen for lang, kanskje kunne store deler av den kommet helt bakerst i boken sammen med ord og begrepsforklaringene? For min egen del hadde det hvert fall gjort boken bedre. Da kunne man gå rett på historiene istedenfor det jeg opplever som litt trasig repitisjon (men det er muligens bare meg som ser på det slik).

Jeg skulle ønske flere ville lese denne boken. Som også Beathe var innom i sin anmeldelse på Beathesbokhylle, mener jeg at Lothes bok godt kunne vært en del av pensum på skolen.

For min del kunne boken også vært mye lengre enn sine 256 sider.
Boken er utgitt på Gyldendal forlag. Mitt eksemplar har jeg kjøpt selv og det er en innbundet utgave.

Hvorfor hopper jeg

Hvordan er det å være autist?
Kanskje ikke et spørsmål du har stilt deg selv så ofte.
Av forskjellige årsaker er autisme noe som har interessert meg en stund.  Jeg har alltid tenkt at det må være mye interessant som foregår i hodet på de som er autister, sørgelig nok er det ganske mange av de med denne diagnosen som aldri får gitt uttrykk for hva de tenker og føler.
        Japanske Naoki Higoshida var bare 13 år da han skrev boken Hvorfor hopper jeg. Higoshida er autist og har gjennom sitt eget kommunikasjonssystem forsøkt å formidle hvordan han opplever å være autist.

Hvorfor hopper du? Hva tror du jeg føler når jeg hopper opp og ned og klapper i hendene? Jeg tipper du tror at jeg ikke føler noe særlig annet enn den maniske fryden ansiktet mitt viser. Men når jeg hopper, er det som om følelsene mine strekker seg mot himmelen. Det er sant, trangen til å bli oppslukt av himmelen er nok til å få hjertet mitt til å sitre. Når jeg hopper, kan jeg føle de forskjellige delene av kroppen godt - bena som spenner seg og hendene som klapper - og det føles så veldig, veldig deilig. Så det er én av grunnene til at jeg hopper, og i det siste har jeg lagt merke til en annen grunn. Folk med autisme reagerer fysisk på glade og triste følelser. Så når det skjer noe som påvirker følelsene mine, knytter kroppen seg som om jeg er blitt truffet av lynet.

Boken er delt inn i korte kapitler som starter med et spørsmål som Higoshida så forsøker å svare på. Han forteller også noen korte historier han har hørt eller diktet selv. Dette er en bok som definitivt får meg til å føle noe. Selv om Higoshida bare snakker for seg selv er det interessant å tenke at noen av hans tanker og følelsesmønster kan være likt hos andre autister. Boken gav meg en større forståelse, på individplan. Ganske forskjellig fra da jeg studerte og man i stor grad konsentrerte seg om ICD-10 og symptomer. Kanskje denne boken kunne vært interessant som tilleggspensum? Jeg følte hvert fall at jeg nå er i stand til å bedre sette meg inn i en tankemåte som er ganske forskjellig fra min egen.
         Selve teksten er ganske naivistisk, språket er enkelt og fabulerende. Higoshida later til å være en oppvakt og nysgjerrig ung mann. Han deler virkelig av seg selv.

Selv om dette er en bok jeg synes er viktig, rørende, og lærerik må jeg også si at jeg er litt skeptisk. Hvor mye av denne teksten er det egentlig Higoshida som har skrevet selv? Han har jo formidlet veldig mye gjennom sin mor. Videre er den oversatt (litt usikker på om den er oversatt eller omarbeidet) fra japansk til engelsk av ekteparet Mitchell/Yoshida (et par som selv har et autistisk barn). Jeg mener på ingen måte å si at det ikke er Higoshidas tanker som utgjør boken, det er mer en idé om at de kanskje ikke bare er hans (her spekulerer jeg noe fryktelig). Jeg velger å tro at den unge japaneren selv har forfattet denne nydelige lille boken. Det hadde vært så flott!

Boken min er et leseeksemplar fra Pantagruel. Boken er oversatt av Marius Middelthon og kom nylig ut på norsk.

Trenger vi bokhandlene?

Jeg ble gjort oppmerksom på en artikkel skrevet av Magnhild Bruheim.
(Hele artikkelen kan du lese her)
Forfatter og styremedlem i NBU, Sigbjørn Mostue har i innlegget kommet med en heller dyster beskrivelse av bokhandlene. Selv om jeg på mange måter forstår en del av synspunktene så tillater jeg meg å bli litt...tja rett og slett litt snurt. Jeg er en av disse "bok-pusherne" som lever av å bruke mesteparten av tiden min innenfor veggene til Norges største bokhandelkjede. Jeg kjenner meg nemlig ikke igjen i beskrivelsen av min bokhandlerhverdag. Barne og ungdomsbokkategorien er vel den kategorien hvor vi har hatt størst økning av salg de siste årene. Vel er vi en relativt liten butikk, men vi har feks. egen nynorsk avdeling. To ganger i året inviterer vi barnehageansatte og skolebibliotekarer for å informere om bøker vi vil anbefale. Dette opplever vi at de synes er veldig verdifullt.

Rakk gjerne ned på bøkene til Jeff Kinney (Pingla) eller Jo Nesbø, kall dem lettfordøyelige om du absolutt vil det. Jeg synes disse bøkene er fantastiske fordi de har fått så mange gutter til å like å lese. Hos oss ser vi en tendens til at de etter et par bøker av dette slaget, gjerne utvider og går over på mer "avanserte" saker. Det er ikke så forskjellig fra da jeg var yngre...da leste jeg alt fra Bøgenæs og Keene, Maria Gripe og bøkene fra TL-klubben. Ikke alt av dette regnes nok som super litteratur, men det skapte leselysten min!

Er det slik at man nå mener man like gjerne kan handle bøker på bensinstasjonen? 
Jeg mener at det er vi som jobber i bokhandlene som kan bøker. 

Min opplevelse (som tydeligvis er veldig forskjelllig fra Mostues) av hva som selger er at bøkene er tilgjengelige for leserne. At bøkene ikke er et "kunstnerisk prosjekt med

alternative illustrasjoner og eksperimentelle setninger"...Det er lett for oss som selger bøkene å gjøre jobben vår når varen vi selger er bra. Vi forsøker virkelig å nå leselystne barn og unge. Selvsagt kan ting gjøres bedre, det kan det alltid. Ja, vi har visse føringer for hvilke bøker vi skal ha stabler av, det betyr ikke nødvendigvis at det er disse vi selger mest av. Det betyr heller ikke at det kun er disse bøkene vi fronter. De bøkene vi selger mest av er de hvor forlagsrepresentanter eller forfattere er litt "på" oss, forteller om bøkene. Vi som jobber i butikken rekker ikke gjøre oss kjent med absolutt alle utgivelser, derfor er det så viktig at vi får litt informasjon. Mener artikkelforfatteren at det er en sammenheng mellom opplagstall og kvalitet? Er det slik at bøker med høyt opplagstall er av dårlig kvalitet?

Noen av våre desiderte bestselgere i høst/vinter (i tillegg til bøkene om Pingla):
Tor Åge Bringsvær og Anne Holt - ALT som kan forbindes med Karsten og Petra
Brynjulf Jung Tjønn - Så vakker du er
Bjørn F. Rørvik - Bukkene Bruse på badeland
Maria Parr - Vaffelhjarte og Tonje Glimmerdal
Siri Pettersen - Odinsbarn
Tone Almhjell - Vindeltorn
Ingunn Aamodt - bøkene om Malena Evensen
Jørn Lier Horst - CLUE serien
Terese Grøtan - bøkene om Klara
Anna Folkestad - bøkene om Unni og Gunni
Tor Arve Røssland - bøkene om Svarte Mathilda 

Jeg lurer på om det gis ut for mange barne og ungdomsbøker hvert år?. Selv om man har en koselig historie å fortelle behøver den nødvendigvis ikke gis ut i bokform. Min påstand (når man først skal være så bastant i sine meninger) er at som med alt annet, det som er bra selger. Kvalitet selger. Har man en god bok vil den selge til evig tid (Feks. bøkene til Thorbjørn Egner og Roald Dahl).
Jeg synes også at mange forfattere undervurderer leserne sine.

Er det noen andre som mener noe om dette?

Når lyset svinner - av Eugen Ruge

Foto lånt fra Aschehoug

Når lyset svinner (originalt In Zeiten des abnehmenden Lichts)vant den tyske bokprisen i 2011. Den norske oversettelsen kom på høsten 2013. Forfatteren av boken er Eugen Ruge og den er oversatt til norsk av Sverre Dahl. 

Dette har vært en av mine favorittbøker nå på senhøsten/vinteren.

Familien Umnitzer/Powileit er en østtysk familie som gjennom fire generasjoner skildres i Ruges lille store roman. Wilhelm og Charlotte utgjør den eldste generasjonen, et regimetro par som tidligere har vært i eksil i Mexico. Deres sønn (Kurt) har vært i fangenskap i Sovjetunionen og har funnet seg en kone derfra, Irina. Barnebarnet Alexander vokser opp med helt andre erfaringer og synspunkter enn de eldre generasjonene i et DDR i endring. 

For meg er opplevelsen av boken litt som om Houllebecq skulle ha skrevet Tårnet (av Tellenkamp). Jeg synes nemlig den er så forbasket morsom. Jeg vet ikke om det er noe tragikomisk over det hele eller et anfall av ostalgiske følelser men jeg finner tittelen på boken svært treffende på mer enn en måte.

Handlingen fortelles kanskje litt rotete ved at man veksler mellom årtiene på en ikke nødvendigvis logisk måte. Men det er ikke gjort slik at man ikke klarer å følge med.

Det er pussig og interessant å følge en slik familie fra innsiden. Hverdagens trivialiteter, nostalgiske følelser og fremtidsrdømmer. Et egentlig ganske ordinært familieliv som krydres med hitlerbarter, forkjærlighet for sylteagurk og den mexicanske trubaduren Jorge Negrete.
    På mange måter synes jeg historien er vanlig, i den forstand at alle familier har sitt å stri med. Men selvsagt er det også mye som oppleves som eksotisk for oss som har vokst opp i Norge. Det er vel også noe av dette som gjør dette til en stor leseropplevelse for meg.

Historien som fortelles er en blanding av fakta og fiksjon. De historiske begivenhetene har funnet sted, og forfatteren har hentet inspirasjon fra sin egen oppvekst. Dette er også med på å gjøre boken interessant.

Familiehistorien som fortelles er også delvis rørende og trist. For den skildrer uten tvil en familie som gradvis går i oppløsning. Men hvorfor gjør den det?
Er det på grunn av regimet i DDR?
Er det på grunn av at de yngre generasjonene ikke forstår de eldre generasjonene?
Er det på grunn av fortielse? 
Er det fordi det fellesskapet som bandt dem sammen under vanskelige forhold smuldrer opp parallelt med at østblokken går i oppløsning?

Jeg føler boken til Ruge har gitt meg en unik leseropplevelse som jeg virkelig vil huske.
Det er bare så dumt at utgivelser som denne som regel drukner i et hav av "hjerte/smerte-bøker". Anbefales!

Mitt eksemplar er et leseeks. jeg har fått fra Aschehoug.
Boken er tilgjengelig som e-bok (med DRM).

Andre som mener noe om boken:
NRK Kulturnytt
Anne (Bokofilia)

Og mine nominerte er...

Til høsten vil det for første gang deles ut en norsk pris stemt frem av norske bokbloggere.

I denne prosessen kan alle* vi som blogger om bøker være med på å nominere våre favoritter. Siden vil det lages en såkalt "shortlist" av de titlene som har fått flest nominasjoner. Disse titlene vil vi bokbloggere så ha litt ekstra fokus på nå i månedene frem til prisutdelingen som finner sted under Oslo Bokfestival i september.

I min utvelgesesprosess ser jeg at jeg nok ikke har lest nok bøker (utgitt i 2013) skrevet av norske forfattere. Men jeg har falt ned på disse bøkene;

Årets norske roman:

1)Frobenius, Nikolaj - Mørke grener

2)Loe, Erlend - Vareopptelling

3)Strømsborg, Linn - Furuset

4)Aanestad, Ingrid Z. - Sol, seier ho

5)Enger, Cecilie - Mors gaver

6)Kittelsen, Erling - Jeg, Jako

7)Heivoll, Gaute - Over det kinesiske hav

Åpen klasse:

1)Eggen, Torgrim - Berlin

2)Lippestad, Geir - Det vi kan stå for

3)Seierstad, Åsne - En av oss

4)Sortland, Bjørn og Tronstad, Tyra Teodora - Det blir pinlig uansett

5)Torgersen, Bård - Du bestemmer

6)Ueland, Asgeir - Tungtvannsaksjonen

7)Valeur, Christian - Sprengt monster

Vil du vite mer om prisen kan du lese om den her. 

*) med alle menes de som har en bokblogg og har vært aktiv de siste 6mnd.

<<En norsk bokblogg defineres her som en bokrelatert blogg skrevet på norsk hvor det blogges jevnlig om andres bøker. Blogger som benyttes til å markedsføre/promotere egne bøker og egen skriveprosess regnes ikke som bokblogg i dette tilfellet. Det samme gjelder blogger som er drevet av ulike forlag.>>