Stoner - av John Williams

Foto lånt fra forlaget

Etter en lengre periode med bøker jeg synes har vært litt "tja og ha" så har jeg heldigvis dumpet borti noen riktig bra også. Sammen med disse har også lysten til å blogge kommet tilbake.

Boken Stoner av John Williams er intet mindre enn det jeg tror må være årets bok i mine øyne. På en lavmælt og tidvis distansert måte tar hovedpersonen William Stoner oss med på fortellingen om hans liv. Et liv som starter i en enkel bondefamile i midtvesten på slutten av 1800-tallet. 

       William Stoner skal egentlig overta farens gårdsbruk og blir etter nøye overveielse sendt for å studere til agronom. Underveis i studentlivet forelsker han seg i litteraturen, en kjærlighet som skal bli utslagsgivende for flere av hendelsene i livet hans. William bestemmer seg nemlig for at han ikke vil bli bonde men vier heller hele sitt voksne liv til bøkenes verden. Han gifter seg også med Edith, en kvinne fra en finere familie. Samlivet deres går vel ikke helt knirkefritt og ekteskapet går ikke som noen av dem hadde håpet.

        Men William får seg en grei jobb på universitetet og virker stort sett fornøyd med livet sitt. Fornøyd er vel kanskje feil ord, men han er fullt ut i stand til å se livet sitt utenfra, innse dets feil og mangler...og så bare gjøre det beste ut av det. For meg oppleves hovedpersonen som en mann med få illusjoner som har forsøkt å løse livets oppgaver riktig men likevel ender opp med feil svar.

Kanskje vil mange tenke at Stoner er en bitter mann. En mann som bare har hatt uhell, på mange måter et slags offer. For meg er Stoner en mann som har innsett livets realiteter, en mann som har sett verdien av å leve et vanlig liv...og være sånn greit fornøyd med det. På tross av det man kan kalle sjalusi og maktkamp i arbeidsmiljøet så står William for sine egne valg. På godt og vondt!

        Og det er nettopp noe av dette som ugjør bokens magi for egen del. Dette hverdagslige ved boken (som tross alt kan være dramatisk nok) som skildrer et vanlig liv, uten mysterier fra fortiden eller stormende kjærlighet. En nøktern bok?

Som bakteppe for historien følger vi også verdenshistorien. Fra skuddene i Sarajevo og børskrakk til andre verdenskrig og kvinnefrigjøring. 

<<Den beste amerikanske romanen du aldri har hørt om>>
-The New Yorker

Jeg er ikke uenig i denne beskrivelsen!

Boken utgis 4.august.

Leseeksemplaret mitt har jeg fått av Cappelen Damm

Boken er glimrende oversatt av John Erik Bøe Lindgren

Superduperkort om en veldig intens leseropplevelse

Foto lånt fra forlaget

Den mest intense leseropplevelsen jeg har hatt på lenge! Uten tvil var det en smule overraskende å oppdage hvor god jeg fant denne Caribou Island. Rett og slett en skikkelig sidevender.

Boken er skrevet av David Vann. Min norske utgave kom ut på Gyldendal i 2012/2013 (pocket) og er oversatt av Hilde Stubhaug.Boken har jeg kjøpt selv.

Men hva var det med denne boken som fikk meg helt hektet?
I utgangspunktet høres det litt kjedelig ut; et middelaldrende par i Alaska som forsøker å lappe sammen et skrantende ekteskap. Måten de forsøker å gjøre dette på er ved å følge ungdomsdrømmen om villmarksliv og snekring av en tømmerhytte. Men gammelt agg og slitte spydigheter gjør realiseringen av drømmen vanskelig. De voksne barna deres har heller ikke livene sine helt på stell, og hvor godt kjenner egentlig disse familiemedlemmene hverandre?

For egen del så er det hverdagsdramatikken og naturkreftene som skaper boken for meg.
Vann har en egen måte å skildre situasjoner på, presentere sarkasme og spydigheter så mørkt, dystert og vemmelig at du føler det på kroppen. Hvor intens kan en fiskemiddag være liksom? I Vanns bok kjente jeg ubehaget i magen da jeg leste om denne. For dette er en bok om håp og forventninger, brustne drømmer og illusjoner som langsomt vaskes bort. Når er nok, nok? Hva er kjærlighet og hvor langt kan den egentlig tøyes?

Boken er ikke stygg på noen måte. Ingen groteske scener eller utdypninger. Det er kanskje bare helt på slutten, når tempoet i boken har eskalert at jeg finner selve slutten litt ...tja, ikke så vakker.

Caribou Island er definitivt en bok jeg vil huske. Kanskje mest fordi Vann så godt skildrer dramatikken i det daglige.

A Long Long Way

Foto lånt fra forlaget

Ser det er lenge siden sist nå, ikke har jeg vært veldig pliktoppfyllende med hensyn til svar heller. Her må det visst litt skjerpings til.
Til de som ikke har fått det med seg så har jeg/vi fått oss en liten valp (nå 13 uker) som har okkupert det meste av tiden. For C-mennesker som meg er det ganske uvant å stå opp kl.6 for å lufte hund...vanligvis har jeg nettopp lagt meg da. Uansett, dette er noe av årsaken til at bloggen har vært veldig nedprioritert i det siste.

Det som til nå har vært sommerens bok for meg (nei, det er definitivt ikke Mapuche) er A Long Long Way av Sebastian Barry. På min feriereise i England har jeg trålet bokhandlere etter verdenskrig-litteratur. Hos Waterstones i Exeter hadde de viet flere bord med bunkevis av pocketbøker med handling fra 1.verdenskrig. Siden det i år er hundre år siden krigen startet synes jeg britene har vært veldig flinke til å vise oss tilreisende turister, noe av det denne krigen gjorde med dem. På alle museer, bokhandlere eller antikvitetshandlere jeg har besøkt har de hatt et fokus på årene 1914-1918.

En av bøkene jeg handlet med meg, var denne til Barry. Handlingen starter i Irland i 1896, da bokens hovedperson Willie Dunne blir født. Som eldst i søskenflokken er det hans håp at han en dag vil bli politimann som sin far. Men desverre når han ikke de fysiske kravene og begynner derfor heller som murerlærling. Da krigen starter ser han sitt snitt til å verve seg i hæren. Men hvordan denne skyttergravskrigen etter hvert skal vise seg å bli hadde ikke Willie sett for seg i det hele tatt.
 

Valmuene var en av de få blomstene som
kunne vokse i gjørmehavet
(etter granatene) under første verdenskrig
. De har derfor blitt et symbol på denne krigen.
Foto:Colourbox.dk

Det mest interessante med boken var for meg måten Barry beskriver forholdet mellom Irland og England. Særlig da med påsken i 1916 som et viktig poeng. Idiotisk nok har jeg av en eller annen grunn ikke tenkt på at det jeg ser for meg som England i dag, på den tiden var det Britiske Imperiet. Følgelig var det derfor soldater fra bla. Sør-Afrika, India og Irland som kjempet for "konge og fedreland". At disse landene som på den tiden var underlagt britene også skulle ha noen stridigheter innad, har jeg egentlig ikke tenkt så nøye over. Denne boken ga meg et spennende blikk på hvordan en ung irsk menig kan ha hatt det.

Boken er er skrevet i en stil som kler tiden den skildrer. Ikke alt av handlingen handler om krig, her er også mye lengsel, romantikk, politikk og et ønske om å leve opp til forventninger. For meg beskriver også boken godt hvordan man ikke alltid vet hva man har begitt seg ut på før det er for seint å snu, kameratskap blant soldater og kanskje mest av alt hvor meningsløst krig tross alt er.

En bok jeg virkelig vil anbefale! 
(kanskje ikke til deg som vil ha en lettlest bok på stranden) 

Boken er fra 2005, utgitt av Faber and Faber og ble nominert til Bookerprisen samme år.