Mors gaver

Foto lånt fra forlaget

Tidlig på forsommeren var jeg på bokdager på Gardermoen. Der ble vi presentert for den nye boken til Ceclie Enger. Forfatteren var selv til stede og både fortalte om boken og leste litt fra den. Jeg noterte meg boken med et mega-kryss i margen. Dette var en bok jeg virkelig ville lese.

Tittel: Mors gaver
Forfatter: Cecilie Enger
Utgivelsesår: 2013
Sideantall: 272
Forlag: Gyldendal
Kilde: Lese-eksemplar/pdf

Litt om handlingen:
Moren til Cecilie Enger får Alzheimer. Hun flyttes til et sykehjem og Cecilie og søsknene starter med å gjøre klart barndomshjemmet for salg. Under denne prosessen finner Cecilie morens julegavelister. Sirlig nedtegnet gjennom førti år. Hva har man gitt? Hva har man fått? Hva har det kostet? Noen mottakere forsvinner, nye kommer til. Hva er historien bak disse gavene? Moren til Cecilie som kunne gitt henne alle svarene og historiene som hun ønsker, kan ikke lengre svare for seg.

Hva jeg synes:

Noe av det jeg selv samler på

Først av alt, jeg er en samler. Ikke av en slik art at jeg kunne endt opp i en dokumentar på Fem eller Bliss, men en samler tross alt. Det jeg samler på er ofte gjenstander som har null verdi for andre enn meg selv. Et eksempel er en gammel kakeboks jeg har etter min mormor og morfar. Skrot og blikkboks synes min mann. Trygghet, minner og varme for meg. Denne boksen som jeg drar frem hver jul og fyller med kaker i mormors ånd, er med på å bevare minnene om både henne og morfar. Synet av denne boksen setter meg umiddelbart tilbake i tid. Jeg ser for meg et kjøkken med femtitalls-innredning. Min mormor som smører rennekaker eller min morfor som ivrig pynter kaker.
(Ok...kan du ikke gi deg med dette babbelet tenker du nok nå. Kom til poenget!)
Poenget er at Cecilie Enger rokker ved noen av disse følelsene i meg. Jeg kjenner meg igjen. Boken hennes er for meg nær, trygg og litt vemodig. Samtidig ligger ordet sentimentalt løst på tungen. Det er vel også ingen hemmelighet at de fleste som vil lese denne boken nok er kvinner.

Det strøes mange roser på min ensomme vei
Men jeg kan ikke glede meg, jeg elsker bare dig
Og jeg vil ikke glede meg, men ensom vil jeg vandre
Mens verden går sin skjeve gang, og du og hun
-den andre.

- Diktet Svanesang fra tante Kaja. 

Et av mange som Enger og moren fikk i julegave av denne enslige tanten.

Barndommens skatter

Selv om jeg opplevde boken som om også forfatteren har et behov for å låse tiden (slik jeg selv ofte har), er det også en historie om Norge. Hvordan har vi utviklet oss i løpet av 1900 tallet? Fra nøysomhet og forholdsvis nøkternt valg av gaver, til nyere tid hvor verdien på gaven kanskje blir målt på en annen måte. Det er også en skildring av 68-erne, oppvekst og skilsmisser. Jeg opplever det som om Enger stiller flere spørsmål i boken enn dem hun svarer på. 

Dette er absolutt en bok som har fått meg til å tenke. Kanskje litt triste tanker av og til. Som at mine foreldre beynner å bli eldre, hva slags sorg og tomrom blir det etter dem når de en gang ikke er her mer. Hva blir det etter meg? Samtidig får boken meg også til å tenke positive tanker. Innse viktigheten av å nyte øyeblikkene, lytte til hverandre, vise omtanke for dem man bryr seg om. Kanskje var jeg i en ganske følsom periode når jeg leste denne?

Jeg tror nok dette er en bok som ville vært fin for lesesirkler. Tematikken i boken er liksom universell. Det er definitivt en bok jeg vil anbefale, men man må kanskje være klar for en slik bok...i "det humøret" når man leser den.

Jeg synes også at nå når det nærmer seg jul og gavekjøp er det kanskje tiden for å reflekter over hvorfor man gir hverandre gaver. Hva er en god gave for deg? Måler du gavens verdi i penger? 
Jeg tenker ofte (det er kanskje litt frekt) at jeg blir mer glad for noe til 20kr når jeg vet at giveren har en tanke bak, enn en gave til 100kr som er gitt meg bare for å gi.
Hva synes du? Hvor forpliktende er det å gi/få en gave?