Gestaposjefens datter

foto lånt fra forlaget

Boken Gestaposjefens datter er den selvopplevde historien til Venke H. Fehlis, fortalt til Nina D. Kroglund. Dette er en bok som jeg lenge hadde sett frem til å lese. Det er mulig jeg husker feil nå men jeg synes å huske at Rolf Grüner Hegge refererer til noen møter han selv hadde hatt med Heinrich Fehlis i boken sin Gestapo henter deg om natten (Gyldendal, 1990). Dette er en bok jeg husker jeg leste på ungdomsskolen og som var med på å få meg interessert i emnet 2.verdenskrig. Uansett, det var denne skildringen av denne høytstående gestapopersonen som fikk meg interessert i boken til V.H. Fehlis, lenge før den kom ut. 

Ok, ok....før jeg roter meg helt bort...
 
Her er bokens fakta;
Ugitt:2012
Forlag: Historie & Kulturforlaget
Innbinding: Innbundet
Sideantall: 195   
Kilde: Leseeksemplar

Litt om handlingen:
Boken skildrer i all hovedsak hvordan det har vært for Venke å vokse opp med en mor som var "tyskertøs" (unnskyld uttrykket) og ganske fraværende. Hvordan dette har preget livet hennes, til tross for at hun selv ikke opplevde noe særlig av krigen (Venke er født i januar 1945). Det er en bok om savn, skyldfølelse, angst, depresjon, skam, alkoholisme og det å være et krigsbarn. I tillegg er det også en bok om det å litt etter litt skjønne hvem faren, Heinrich Fehlis (d.1945) var. Både på godt og vondt.

Hva jeg synes: 
Jeg må ærlig si at jeg ikke er helt sikker på hva jeg skal synes om boken. Den var nemlig ikke helt det jeg forventet. Som utgangspunkt for boken hadde jeg min interesse for Heinrich Fehlis. Dersom jeg går ut fra dette er det en ganske lite interessant bok. Jeg lærer liksom ikke noe spesielt nytt om han. Egentlig så jeg for meg at boken skulle være litt i samme stil som bøkene til Bjørn Westlie (Oppgjør og Fars krig). Det er den definitivt ikke.
              Hvis jeg leser boken uten dette utgangspunket er det en ganske sterk bok. Det som i første rekke gjør det til en sterk bok for meg, er at forfatteren er så ærlig. Som leser opplever jeg det som en veldig bitter bok. Det er et slags skriftlig oppgjør med moren, snarere enn en fortelling om faren. Om man kan si det slik? Rett nok er han med i hele boken. Men det er denne bitterheten over moren som for meg mest av alt er fremtredende.
              Dette er en bok som er lest på veldig kort tid. Det er en veldig muntlig fortellerform i boken. Det har vært interessant å bli kjent med Venke, men må vel konkludere med at dette ikke helt var boken for  meg.