Jimmen

Foto lånt fra forlaget

Den siste tiden har jeg ikke fått blogget noe i det hele tatt. Ikke fordi jeg på noen måte har mistet interessen for blogging eller bøker. Det er mer fordi bøkene på butikken også må telles en gang i blant.
Håper nå jeg er ferdig med det for et halvt år fremover.

Boken Jimmen av Øyvind Rimbereid har jeg fått låne av en dame som handler bøker av meg hele tida. Vi liker veldig ofte de samme bøkene, og jeg får masse fine lesetips av henne.

Jimmen er et langt episk dikt. Jeg leser ikke mye lyrikk så dette er ganske ukjent for meg. Men det er noe med språket i denne boken som trollbinder meg helt. Det er ganske melankolsk og uten sammenligning for øvrig, så får jeg noen tanker om Vesleblakken (Jacob Breda Bull). Uten at tekstene på noen måte egentlig kan sammenlignes.

Diktet fortelles med to stemmer, fra hesten Jimmen på "gammelnorsk" og fra hans partner som har Stavangerdialekt. Handlingen er lagt til Stavanger på tidlig 70-tallet og vi blir med disse to når de henter skyller de skal lever hos en grisebonde.

Dette er en bok jeg langt fra er ferdig med. Tror med fordel den kan leses flere ganger. Jeg oppdager stadig noe nytt når jeg leser den. Jeg har ingen store bibelkunnskaper, men boken skal visstnok ha ganske klare referanser til Det Nye Testamentet.

Stavangermannen Øyvind Rimbereid er tragisk nok et nytt bekjentskap for meg. Da mener jeg tragisk fordi jeg ikke har oppdaget ham på et tidligere tidspunkt. Han har til og med vært nominert til Nordisk Råds Litteraturpris uten at jeg har fått det med meg. Dett er jeg litt lei meg for. Det er nemlig litt vanskelig nå å få tak i noen av hans eldre utgivelser.

<<Der på longe vegar
og til byen inn
og deim tunnor
vil me rida.

Skal me inn til mange heimar
og skral og fisken gamle
so deim dampar inn i nosi
og ganga desse tunnor upp på vogni
og vekk på vegar longe
ut i regnet
ut i klåre bresta
og myrkret digre koma.

So heimar kan då fred
der inne få.>>

- fra side 8

 

 

Mulig jeg vil skrive litt mer om denne boken senere, når den har fått synke skikkelig inn. Akkurat nå greier jeg ikke helt å sette ord på det jeg tenker på en bra måte.

Boken er utgitt på Gyldendal.

Jeg nekter

Foto lånt fra Forlaget Oktober

Jeg har gjort det! Jeg har lest ferdig boka Jeg nekter av Per Petterson. For meg ble dette en spesiell og krevende leseropplevelse.

Jeg tyr til forlagets omtale av boken:<<To menn møtes tilfeldig en tidlig morgen på brua over til Ulvøya i Oslo. Tommy og Jim. De har ikke sett hverandre på femogtredve år, men en gang hadde de vært venner så langt tilbake de kunne huske. Et vennskap like naturlig som å puste. Men hva skjer hvis den ene plutselig får det for seg at et vennskap må fortjenes? Og i dag: Jim står og fisker på brua, og Tommy kommer kjørende i sin nye Mercedes. Er det ikke rart, sier han, at ting kan bli sånn, omvendt. Fortid møter nåtid i det døgnet vi følger dem, tidlig i september, 2006.>>

Først av alt må jeg si at jeg likte selve historien veldig godt. Det var vanskelig å skulle gi en slags intro så jeg lånte forlagets (spoilerfaren var stor!). Petterson skildrer sosialrealisme på en måte jeg tviler på at andre gjør etter ham. Men jeg er kanskje ikke helt overbevist om at dette er et forfatterskap jeg må utforske nærmere.
Måten han skriver på synes jeg er litt strevsom i lengden. For meg blir det litt masete når setningene får denne lengden;

<<- Kom hit, da, sa han, - kom inn hit, så blir det kaffe, jeg har satt over kjelen, det tar ikke lang tid før vannet blir varmt, jeg har en jævlig fin komfyr skal du vite, du skal få'n som du fikk'n da du var liten, kaffen, du kan henge av deg frakken, den er fin, ja, den frakken, den kosta penger, herrejesus i himmelen, det kan du ikke nekte for, og jeg tenkte, jada, jada, den kosta penger, mange penger, det var sånn det hadde blitt, og de fleste av tingene jeg kjøpte, hadde jeg ingen glede av, jeg bare kjøpte dem, og nå befant de seg to eller tre av dem i hvert rom, det hang kunst jeg ikke la merke til på veggene i huset jeg bodde aleine i, og siste skrik i møbler hadde jeg, og antikviteter, design-mugger av glass eller stål eller begge deler, og blendere, italienske askebegere, og jeg så dem ikke, en eneste av dem, brukte ikke noen av dem og huska ikke engang hvorfor jeg hadde kjøpt dem.>>

-Side 227/228

 

Kanskje det bare er meg som synes dette er slitsomt? I tillegg blir historien fortalt fra flere synsvinkler både i fortid og nåtid. Du blir godt kjent med karakterene i boken, men jeg hadde litt den samme følelsen når jeg leste Jeg nekter som da jeg leste Verdensmestrene (av Langeland). For meg ble det litt vanskelig å følge med. Behovet for å notere i margen var stort! Kanskje det er noen andre "mer på mitt nivå - lesemessig" som har noen synspunkter? Jeg har lest så mange omtaler av denne boken som så og si alle er over seg av begeistring. Forstår ikke helt hva det er jeg ikke får med meg? 

 

Som sagt liker jeg historien godt. Kanarifansen i meg synes det er gøy at mye av handlingen i del tre er lagt til Lillestrøm. Petterson har veldig gode skildringer og jeg ser alt veldig godt for meg. Her er møte med psykiatri, fyll, barnevern, pubertet og sjømannsliv.

Jeg er litt usikker på hva jeg ventet meg av denne boka.

Uansett hva det var så ble det ikke helt innfridd.

 

Boken er et leseeksemplar jeg har fått på jobb.

Maskineriet. Listene: En besettelse

Omslag laget avAsbjørn Jensen

Denne boken av Einar O. Risa har jeg brukt litt tid på å fordøye.
Delvis på grunn av innholdet, men også delvis på grunn av måten Risa skriver på.
Som så mange andre i distriktet ble jeg for alvor oppmerksom på Risas forfatterskap gjennom Hele Rogaland leser i 2010. Siden har jeg lest flere bøker han har skrevet men har fortsatt en spesiell forkjærlighet for Kanne-kvartetten.

Denne nye boken er en beskrivelse av hva som skjedde i forkant av jødedeportasjonen i November '42. Risa har gått gjennom dokumentene fra denne tiden. Gjennom disse dukker de opp; Quisling, Heydrich, Eichmann, Marthinsen og Neegård Østbye. I denne romanen er det disse dokumentene som forteller historien, og for meg, kaldt og kynisk viser hvordan besettelsen av "jødespørsmålet" bredde seg over Europa. Dokumentene forteller historien om hvordan man kunne gå inn for å utrydde et helt folk.

Merkelig nok er det språket til Risa som får meg til å like bøkene hans så godt. Jeg sier merkelig fordi jeg i den siste tiden har "strevd" litt med den nyeste til Per Petterson. Deres måte å skrive på er ganske lik. Her er det uendelig lange setninger. Kanskje med en ti - femten komma. Men der jeg med andre forfattere henger meg negativt opp i dette, er de for meg helt nødvendige i Risas fortellinger. Det oppleves ikke som oppramsing, men mer som en slags lyrikk(?). Skrivemåten er med på å drive historien fremover, samtidig som den lager en "ekkel" stemning:

<<Et lokomotiv har trukket flere godsvogner fra Berg interneringsleir, togsettet har passert Drammen, kjører videre mot Oslo V, det tar av ved Skøyen og følger Havnebanens spor, passerer Filipstad, Akers mekaniske verksted, det er i rute, det skal videre gjennom Oslo sentrum, godsvognene passerer mellom det store, nye Rådhuset og Rådhusbryggene, ut langs Pipervika, under Akershus mot Amerikalinjens kai, Utstikker I, der skal vognene tømmes for sitt innhold.>>

Fra side 122

Dette var uten tvil en bok som gjorde sterkt inntrykk på meg. Nå er det ikke så mye ved denne krigen og jødenes skjebne som er nytt for meg.  Men, denne boken presenterte materialet på en veldig spesiell måte. En roman som lever helt i grenseland mot sakprosa.

Jo mer jeg leser om denne tiden og de ulike skjebnene, jo sannere blir det for meg. Å se de samme navnene på deportasjonslistene, sort på hvitt i bok etter bok blir bare verre og verre. Det er som det grufulle ikke har gått skikkelig opp for meg tidligere, samtidig som jeg nesten manisk leter gjennom listene for å se om de er like. Bøker som dette vet jeg hvordan ender, idiotisk nok har jeg et fåfengt håp om at det likevel skal gå bra. Det gjør det aldri.

Denne boken er utgitt på Tiden og er en bok jeg absolutt vil anbefale til de som er interessert i denne type litteratur.  Mitt eksemplar har jeg kjøpt.


Risa var nylig gjest i Bokprogrammet. Vil du høre hva han selv sier om boken kan du trykker HER.