Oljelandet

Foto lånt fra forlaget

Først av alt må jeg bare takke for alle e-postene jeg har fått i det siste. Jeg har ikke sluttet å blogge, bare vært fryktelig travel. Av den grunn har jeg desverre ikke hatt tid til å sende svar til dere alle. Vil bare si at jeg synes det er kjempehyggelig at dere liker bloggen min.

Vi er nå inne i den tida på året som er mest travel for oss som jobber i bokhandel. Ikke bare er det julerush og varetelling, jeg har også brukt veldig mye tid i det siste på "vårlisten 2013" og laget bestilling til mammutsalget.

Boken Oljelandet av Frode Fanebust er en bok som jeg fant veldig interessant. Ikke bare var den velskrevet, informativ og underholdende. Den var også usedvanlig lettlest. Det er kanskje ikke så unaturlig at jeg fant denne boken spennende, oppvokst nær selve oljehovedstaden. Jeg mener likevel at dette er en bok som vil være noe for alle. 

Jeg siterer fra bokens bakside: <<Oljelandet er en reise i vår nære historie, fra den gang vi aldri hadde hørt om pommes frites og alle ble klippet av mor, frem til dagens overflodssamfunn. Mange har tjent mye, på å tilby noe oljearbeiderne og oljeselskapene trengte, på å jobbe på "gliden" eller på de gigantiske konstruksjonene i havet som vi før ikke kunne forestille oss. Men Oljelandet er også et blikk på medlajens bakside: pendlertilværelsen, risikoen, nordsjøulykkene - erfaringer som har brent seg fast i hukommelsen til de som var der.

Frode Fanebust er selv et oljebarn. Her minnes han sin egen far, en av Nordsjøens pionerer. Og han oppsøker en gründer, en oljebyråkrat, en pubvert, to professorer og en reiseglad pensjonist for å finne ut hva oljen har gjort med oss.>>

Stavanger (ok, ok ikke bare Stavanger men også hele distriktet...jeg sier bare Stavanger for enkelhetsskyld) har på mange måter vært en foregangsregion. Vi er kanskje det fremdeles (i disse tider da de snakker om å starte direkteflyvninger fra Stavanger til Houston)?.  Nå er jeg noen år yngre enn Fanebust, men jeg kjenner meg til dels igjen i svært mye av det han skriver. Det er ingen tvil om at "oljå" har gjort noe med oss. Lønnsnivå og boligpriser er bare noen av eksemplene. Det er også veldig interessant å lese det forfatteren skriver om kulturell vs. økonomisk kapital og status. Jeg har for eksempel to Bachelor grader og gigantisk studiegjeld. Så har jeg en venninne som tjener dobbelt så mye som meg i året. Hun jobber som vaskehjelp.... i nordsjøen, så og si uten utdannelse.
Dette er kanskje noe som er spesielt på vår kant av landet?
"Oljå" har hvert fall ført masse penger med seg. Enten man jobber i en oljerelatert virksomhet, eller i hotell og resturant bransjen...
Derfor er det veldig spennende å være med Fanebust i hans fortelling om hvordan eventyret startet. Det er også viktig synes jeg, at han peker på hva det tross alt har kostet.


Det eneste jeg savner om jeg kan si det sånn (men det er for så vidt en helt annen bok) er at forfatteren "spår" litt inn i fremtiden. At han sier noe om de som vokser opp i dag. Sier noe om de som er vant til en helt sinnysk levestandard (barnebursdager på Anfield osv.). Jeg tror jo at klasseskillet her i distriktet bare blir større og større. Allerede synes jeg det er veldig fremtredende. Det hadde vært interessant å høre Fanebusts mening.

Statens Pensjonsfond - Utland (SPU), er noe vi alle er kjent med og som vi er veldig opptatt av. I det minste hvert valgår. Er du som meg og ikke egentlig vet hva SPU er, så har du nok gjettet det nå. SPU er det som populært blir kalt oljefondet. Vet du egentlig hvorfor vi har det? Vet du egentlig hvordan det virker? Har du lurt på hvorfor ikke bare politikerne kan dele ut litt penger til alle oss som bor i landet? Kapittelet fra side 104 til 118 gir deg svaret på dette.

Når jeg tenker meg om, dette er egentlig en bok som burde vært pensum på skolen!
- men til det er den kanskje litt for underholdende....

Boken er utgitt på Pax forlag og er et leseeksemplar.

En annen bok av samme forfatter som jeg også vil anbefale er Krigshistorien TM.

Saturday night

Foto:  Carmichael’s Bookstore Website

"Saturday night, I feel the air is getting hot..." I mitt tilfelle er det ikke på grunn av partystemning med noe godt i glasset (Langt mindre Whigfield som er et skikkelig blast from the past). I kveld koser jeg meg med rykende varm eplekake og julebrus. Men hva er det jeg driver med?  Dette er en bokblogg, og følgelig skal jeg skrive om noe bokrelatert. Jeg ville bare påpeke at jeg tross alt vet det er lørdagskveld, hvor stusslig min må virke på mange.

Bedre blir det kanskje ikke av at jeg her skriver om boken Forbrytelser i Southern Indiana - fortellinger av Frank Bill. Denne råe samlingen av fortellinger var midt i blinken for meg. Dette er skikkelig "white trash - hillbilly histories" som er så utroligt fjernt fra mitt eget liv men så unektelig spennende og fascinerende. Dette er ikke en bok som passer for alle, men hvorfor skal den egentlig det? Den passer så perfekt for meg at jeg skulle ønske forfatteren hadde skrevet en mye lengre bok. Knut Ofstad har dessuten oversatt den til norsk på en glimrende måte.

Vi blir kjent med et noe broket persongalleri, som doper seg, sloss og dreper hverandre. For meg er boken en slags blanding av Jim Thompsons bøker og Jakob Ejersbos Nordkraft.

<<Connie røska gaffelen til Pine Box ut av neven hans. Reiste seg fra bordet. Hogg gaffelen djupt inn i halsåra på Cooley.

Cooley krafsa etter gaffelen mens blodet spruta ut som nybora olje fra jorda og hjertet hans galopperte, og han stønna: "Jævla tispe!">>

- fra side 121

 

Det er dette råe språket, de utbroderende beskrivelsene, det realistiske i dialogene og det helt hinsides livet karakterene til Bill lever, som gjør at jeg liker boken. Det er denne siden av Amerika jeg er mest interessert i. Disse personene som lever på sidelinja, er analfabete og går på crystal meth. Det er en salig blanding av folk som lever et tøfft liv som de på de merkverdigste måter klarer å forkludre enda mere.

 

Dette er en bok jeg slukte! Boken er blitt kalt en novellesamling, men jeg jeg gjør som forfatteren og kaller det fortellinger. Alle historiene i boka er fra samme område, og flere av karakterene er gjengangere i de ulike fortellingene. Når jeg skriver at Bill utbroderer så mener jeg ikke at han gjør det med lange setninger. Tvert om. Kort og konsist skildrer han hvordan disse menneskene har det, men han gjør det på en slik måte at man har null problem med å kjenne svettelukt og stank fra bokens persongalleri.

 

Virkelig et av bokårets høydepunkter for meg.

Men ja, jeg innrømmer glatt at jeg ikke syntes alle fortellingene var like gode. Men det var flere "highs" enn "lows".

 

Mitt norske eksemplar er utgitt på Aschehoug forlag. Boken har jeg kjøpt selv.

 

 

gruff

Foto: eget

Bokhøsten er virkelig i gang. I tillegg er det snart jul og det merkes virkelig for tida. Fryktelig travle dager og usedvanlig mange bøker om siste verdenskrig, gjør at det har blitt labert med blogging.

Jeg leser for tida i Nådeløse nordmenn (Erik Veum).
Har den siste måneden lest; Triumf og tragedie (av Arntsen og Harestad), Gestaposjefens datter (Venke Fehlis og Nina D. Kroglund), Jærbuer i krigsdrama (Berglyd) for å nevne krigsbøkene. Nå har jeg den nye boka til Bjørn Westlie på vent, sammen med Jeg overlevde Treblinka (Rajchman).
Er litt usikker på om jeg skal skrive om alle disse bøkene i ett innlegg eller fordele de litt?
Synes det blir litt mye krig kanskje, på bloggen min?

I tillegg har jeg også lest Norsk Spion (Aslak Nore), Tjenestepiken som forsvant (Tarquin Hall) og Natten drømmer om dagen (Ambjørnsen). Jeg har også gitt meg i kast med en ny bok av Per Petterson...så får vi heller se om jeg leser ferdig.

Skulle ønske jeg var mer strukturert og fikk lagt ut innlegg oftere. Har et par halvskrevne omtaler som kunne trengt litt jobb. Jeg skjønner ikke hvordan enkelte får det til? Jeg er liksom ikke klar for noe når jeg kommer hjem fra jobb og har spist. Da er klokka som regel rundt 19 og det er ikke tid til så mye. Det må også sies at jeg har blitt inspirert av Kristian Fjellangers bok Feit, har fått meg endomondo på mobilen og har begynt med litt fysisk fostring. Så da er det foreløpig bokbloggen som har måttet vike litt plass.

Har også begynt å tenke på at det snart er 2013 og at jeg kanskje bør ha et slags årsoppgjør over blogginga mi? Hva har vært bra/dårlig og hva kan jeg ta med meg videre.
Jeg har ikke en gang fått laget en skikkelig alfabetisk oversikt over hva jeg har lest i år.
Sukk!

Dette ble mye sutring og gruff. Følte bare jeg måtte vise en slags tilstedeværelse i bloggsfæren. Jeg har ikke en gang tatt meg særlig tid til å lese blogger, så jeg føler meg skikkelig "bakpå". Men jeg har tenkt på dere alle og lurt fryktelig på hva dere har lest i det siste.

Satser på at november blir en bra måned bloggmessig.