We Need New Names

Som vanlig er jeg kriselangt etter... egentlig tror jeg dette var boken for mars i Clementines lesesirkel. Men i motsetning til andre ganger mener jeg at det denne gangen er en litt halvgod grunn til det sene blogginnlegget. Jeg fikk nemlig bestemme lesesirkel bok i vår lokale "Norli-lesesirkel", valget falt på denne (jeg vet, latskapen lenge leve...to fluer i en smekk og alt det der) og vi har ikke møtt hverandre før i dag (dvs. jeg skal på møte i kveld).
I mellomtiden har boken også blitt utgitt på norsk med tittelen Vi trenger nye navn.

Men, hvor var vi?
Denne smått overraskende boken er skrevet av NoViolet Bulawayo (som egentlig heter Elizabeth Zandile Tshele). Forfatteren er opprinnelig fra Zimbabwe men bor nå i USA.
Denne boken er hennes debut.

We Need New Names handler om Darling på ti som vokser opp i Paradise, en slags favela eller slumområde i Zimbabwe. Despoten Mugabe regjerer i landet og befolkningen lider.
Darling får ikke lenger noen skolegang, innbyggerne preges av analfabetisme og stor fattigdom. Men Darling har vennene sine. Sammen går de på slang, ler av turister og forsøker å gjøre det beste ut av sin livssituasjon. 
       Darling er heldig og har en tante i Detroit som hun flykter til. Der får hun en ny hverdag hvor fattigdommen er mer relativ en absolutt. Men er dette livet i drømmenes land bedre?

Boken er løst inndelt i to deler. I den første utspiller handlingen seg i Zimbabwe mens vi i den andre møter Darling i USA.
        Det var vel i hovedsak den første delen som gjorde sterkest inntrykk på meg. Darling skildrer en hverdag som er tøff og ubarmhjertig. Ofte er hun ikke selv klar over realitetene men beskriver bare omgivelsene rundt seg sett med en ung pikes øyne. Hvordan blir man gravid? Hvordan kvitter man seg med barnet i magen? Det er noen beskrivelser i denne boken som gjorde et meget sterkt inntrykk på meg.
        
         En prest som er analfabet og forkynner fra bibelen...? Hva slags tro er det da han forkynner for menigheten sin? Denne boken fikk meg virkelig til å tenke. Det er også artig at forfatteren ikke har gjort Darling til en udelt god person. Jeg liker at vi i boken blir presentert ved flere sider av henne. Litt rampestreker, barnslig uvitenhet og generelt ganske normale menneskelige følelser er hva denne jenta besitter. Dette er også noe av grunnen til at jeg mener denne boken skiller seg ut fra såkalte "blomsterbøker" med hjerte/smerte og en hovedperson som bare er god men som blir et offer. 
          Darlings liv i USA er en mer ordinær historie, om man kan si det slik? Jeg fikk litt "Samartin-følelse" av den delen. Det "aritge" er at hun har valgt Detroit, et sted i USAs rustbelte, som den nye og "bedre" hjembyen til Darling. (Her er det jammen mye å diskutere i en lesesirkel merker jeg).   

             Men hvorfor denne tittelen? We Need New Names? Etter å ha lest to sider i boken så skjønner man jo en av grunnene. Etter hvert som man kommer lenger og lenger ut i handlingen oppdager man at tittelen spiller på mer enn et poeng her. Veldig interessant og spennende i mine øyne.

Jeg hadde ikke trodd jeg skulle like denne boken så godt, men det gjorde jeg faktisk! Håper at mange flere vil lese den. Som nevnt, den er nå også på norsk.


 

Harvest - av Jim Crace

I Clementines lesesirkel (på bloggen Har du lest) er det bare så vidt jeg klarer å følge med. Riktig nok leser jeg bøkene, det er bare så vanskelig å få blogget om dem.

I februar var det boken Harvest av Jim Crace som var månedens Booker-bok. Crace var for meg et nytt bekjentskap, et gledelig sådan. Jeg har hørt snakk om at dette skal være hans siste bok, noe som vel er typisk min flaks når jeg endelig har oppdaget en forfatter...
         Men tilbake til boken. For en bok! Allright, det var vel ikke en bok spekket med de villeste action-scener...men det var definitivt en bok som gjorde inntrykk. Jeg har lest at det er mange som sammenligner Jim Crace med William Golding, og jeg ser på en måte mange likhetstrekk. Jeg har riktignok bare lest Fluenes herre og Darkness Visible av Golding, men det er noe med stemningen som Crace maner frem som får meg til å sammenligne de to.



I Paris på Paris Musee D'Orsay finner du bla. dette fantastiske maleriet
av Claude Monet (1891) Haystacks End Of Summer Morning

Bokens handling er lagt til Storbritannia rundt den industrielle revolusjon. Vi følger innbyggerne i en liten landsby i det de er i gang med innhøstningen. Dette gjøres som det alltid har blitt gjort, i generasjon etter generasjon. Man kan virkelig se det for seg. I hvert fall så jeg for meg sensommer, sol og bønder som jobber i åkeren.
          Men så, i dette pittoreske landskap vil det snart skapes dramatikk. I utkanten av dette lille samfunnet kommer det tre reisende som slår opp leir. To menn og en kvinne, de maner alle til skepsis med det samme de dukker opp. Særlig fordi det samme natt som deres ankomst settes fyr på en bygning. Det bygges derfor snart opp til en stor konflikt mellom "oss" og "dem".  Det er i første rekke dette dramaet jeg fant spennende, men boken skildrer også (som sagt) hvordan bondesamfunnet på mange måter gikk over til industri. Småbondens dager var talte, jordlapper ble slått sammen til store landområder og kun den rikeste/mektigste stod tilbake. De andre var nå tvunget inn mot byene hvor de her ble en del av arbeiderklassen.

           Samtidig som boken så veldig godt skildrer et samfunn i endring, i et historisk perspektiv, er det også en bok som på mange måter er universell. For meg er den relevant i forhold til dagens samfunn, hvilke holdninger man har til nykommere og forandring. Mistenksomhet, ekskludering og kanskje en slags oppgitthet når man møter motstand hos de som styrer og bestemmer. For meg var denne boken perfekt, og når jeg tenker meg om så var det egentlig denne boken som var den beste Booker-boken i mine øyne (kanskje).

Anbefales!



The Testament of Mary - Colm Tóibín

Månedens bok i Clementines Readalong er The Testament of Mary av den irske forfatteren Colm Tóibín . Denne boken var shortlistet til årets Bookerpris.

Jeg synes det er fantastisk når forfattere får til å skrive gode korte bøker. Tóibíns bok om jomfru Maria er nydelig, både innholdsmessig og på omslaget.

Første gang jeg forsøkte meg på boken var på sensommeren. Da ble jeg bare provosert og la den bort. Nå i desember har jeg lest den på ny og har sett på den med litt andre øyne. Med fare for å si noe feil (jeg håper virkelig man skjønner hva jeg mener) tror jeg det er bøkene om Wenche Bering Breivik som fikk meg til å gi Tóibín en ny sjanse. Da jeg ikke er alt for religiøst anlagt syntes jeg det var mest interessant å lese om Marias forhold til sønnen. Jeg har aldri tenkt spesielt over hvordan moren til Jesus må ha hatt det. Men Tóibín gir meg en slags innsikt i hva hun kan ha tenkt, hvordan hun kan ha opplevd det. Hvordan oppleves det å være moren til en mann som Jesus?

'I was there', I said. 'I fled before it was over but if you want witnesses then I am one and I can tell you now, when you say that he redeemed the world, I will say that it was not worth it. It was not worth it.'

Boken er på bare 104 sider, og selve historien fortelles av Maria. Språket oppleves nesten som lyrikk og Tóibíns skildringer av Maria gjør henne til en nær og levende person. Jeg må inrømme at jeg måtte google Lasarus, og jeg er litt usikker på hvem de to mennene i begynnelsen av boken er. Kan den ene være Markus? Med andre ord, dersom min bibelhistorie hadde vært mer utfyllende ville jeg kanskje hatt en ennå større opplevelse av boken. Jeg tror kanskje det er min kunnskapsmangel som også fikk meg en smule provosert i sommer? Jeg misliker når jeg føler at man forsøker å pådytte meg en religion, da svartner det helt for meg (uansett hva slags religion det måtte være) og jeg klarer ikke lese innholdet skikkelig. Videre har jeg også (av en eller annen idiotisk årsak) følt meg litt støtt på vegne av de med større tro enn meg selv. Boken føltes nesten litt blasfemisk? 
Jeg har heldigvis forsøkt meg på ny, og har nå fått en helt annen leseropplevelse.

Det er noe universelt over denne boken. Selv om det skjedde for 2000 år siden kunne det like godt skjedd i dag. En mor mister sin sønn, en sønn som veldig mange mennesker har et spesielt forhold til. Hvordan oppleves dette? Hvordan får man da sørget? Som mor, er det noe du kunne gjort for å endre historien? Å se sin sønn vokse opp fra en liten gutt til en mann av et så spesielt kaliber, med egne meninger og egen vilje... det er interessant å tenke seg tanken.

For meg var dette en interessant leseropplevelse. Veldig utenfor komfortsonen, men angrer ikke. Utrolig spennende å oppdage nye forfattere.

Ja, for ordensskyld så har jeg kjøpt boken selv. Mitt eksemplar er fra Penguin Books.

Tóibín

Tóibín

The good doctor

foto fra nqbooks.net

Anne (Bokofilia) skrev for noen uker siden om en bok som fanget min oppmerksomhet. Jeg har lest den, og selv om den ikke var slik jeg trodde den skulle være så var det en bok som gjorde intrykk.

Tittel: The good doctor
Forfatter: Damon Galgut
Utgivelsesår: 2003
Kilde: kindle edition
Sideantall: Her er jeg usikker men iflg. Anne er den på ca 200
Språk: Engelsk

Litt om handlingen: 
Vi befinner oss i Sør-Afrika noen år etter apartheid (kan man si det slik?). Frank Eloff, hvit mann og lege har slått seg ned i svært usentrale strøk. Her jobber han på et sykehus som vel egentlig bare så vidt kan kalles det. Sykehuset mangler det meste, fra bemanning til pasienter. Det eneste de har nok av er plass. Sykehusets mange rom er bare delvis tatt i bruk. Resten står og forfaller. I dette området hvor bosettingen primært er sort (jeg sier sort selv om det er politisk ukorrekt...) kommer det så en dag en ny ung, hvit og svært idealistisk lege, Laurence Waters. Han og Frank er nødt til å dele rom og dermed er det nesten ikke til å unngå at relasjonen mellom disse to blir spesiell. Her blir det etter hvert konflikt mellom Waters unge idealisme, virkelyst og ideer og Franks noe desillusjonerte, satte og noe tafatte holdning.

Hva jeg synes:
Som nevnt innledningsvis var ikke denne boken slik jeg helt trodde den skulle være. Istedenfor å handle om etnisk tilhørighet og utfordringene Sør-Afrika står ovenfor både materielt men også som nasjon...ble temaet som opptok meg mest fordommer. Hva slags egenskaper og tanker vi tillegger folk vi egentlig ikke kjenner. For meg blir dette tråden som trekker det hele sammen, for jeg syntes det var en ganske "langsom" bok. Det er på mange måter en litt ekkel bok å lese, jeg måtte hvert fall erkjenne at jeg ofte fulgte tankegangen til Eloff. Men når det er sagt, her finnes ingen fasit og det er ikke gitt at han tar feil. Selv om all samvittighet og empati tilsier noe annet.
Man kan kanskje se på de to legene som symboler for det gamle og det nye landet? Så kan man velge hvordan man vil tolke slutten?

Når jeg leste så jeg for meg Afrika på landsbygda, lite vegetasjon, en verden hvor alt skjer i sakte film. Det var slik det føltes når jeg leste. Samtidig så vet du det kommer til å skje noe dramatisk (hvilket det også gjør).

Som Anne var innom på sin blogg så må dette være en ganske så bra lesesirkel-bok. Her er det masse å diskutere. Jeg får også litt assosiasjoner til bøkene om DDR/BRD som for tiden opptar meg. Jeg får litt de samme følelsene, selv om disse to landene egentlig ikke er sammenlignbare i den forstand.

Jeg synes Sør-Afrika er et spennende land som jeg egentlig kunne tenkt meg å besøke, men jeg er litt usikker på om jeg tør. Det er uten tvil et veldig spesielt land som jeg synes det er interessant å lære om. Jeg synes denne boken gir et spennende innblikk i så måte. Dette er vel egentlig en bok jeg vil anbefale, men man bør ha i bakhodet at dette ikke er skrevet for å underholde (tror jeg).

Forfatteren har forøvrig vært nominert til Booker-prisen et par ganger. Er du interessert i å lese mer om Booker-prisen bør du ta en tur innom den flotte bloggen til Clementine.

Nedenfor finner du en video av et litt rolsete "band" fra Sør-Afrika som jeg synes er ganske morsomt om enn sært. Die Antwoord.