Jeg nekter

Foto lånt fra Forlaget Oktober

Jeg har gjort det! Jeg har lest ferdig boka Jeg nekter av Per Petterson. For meg ble dette en spesiell og krevende leseropplevelse.

Jeg tyr til forlagets omtale av boken:<<To menn møtes tilfeldig en tidlig morgen på brua over til Ulvøya i Oslo. Tommy og Jim. De har ikke sett hverandre på femogtredve år, men en gang hadde de vært venner så langt tilbake de kunne huske. Et vennskap like naturlig som å puste. Men hva skjer hvis den ene plutselig får det for seg at et vennskap må fortjenes? Og i dag: Jim står og fisker på brua, og Tommy kommer kjørende i sin nye Mercedes. Er det ikke rart, sier han, at ting kan bli sånn, omvendt. Fortid møter nåtid i det døgnet vi følger dem, tidlig i september, 2006.>>

Først av alt må jeg si at jeg likte selve historien veldig godt. Det var vanskelig å skulle gi en slags intro så jeg lånte forlagets (spoilerfaren var stor!). Petterson skildrer sosialrealisme på en måte jeg tviler på at andre gjør etter ham. Men jeg er kanskje ikke helt overbevist om at dette er et forfatterskap jeg må utforske nærmere.
Måten han skriver på synes jeg er litt strevsom i lengden. For meg blir det litt masete når setningene får denne lengden;

<<- Kom hit, da, sa han, - kom inn hit, så blir det kaffe, jeg har satt over kjelen, det tar ikke lang tid før vannet blir varmt, jeg har en jævlig fin komfyr skal du vite, du skal få'n som du fikk'n da du var liten, kaffen, du kan henge av deg frakken, den er fin, ja, den frakken, den kosta penger, herrejesus i himmelen, det kan du ikke nekte for, og jeg tenkte, jada, jada, den kosta penger, mange penger, det var sånn det hadde blitt, og de fleste av tingene jeg kjøpte, hadde jeg ingen glede av, jeg bare kjøpte dem, og nå befant de seg to eller tre av dem i hvert rom, det hang kunst jeg ikke la merke til på veggene i huset jeg bodde aleine i, og siste skrik i møbler hadde jeg, og antikviteter, design-mugger av glass eller stål eller begge deler, og blendere, italienske askebegere, og jeg så dem ikke, en eneste av dem, brukte ikke noen av dem og huska ikke engang hvorfor jeg hadde kjøpt dem.>>

-Side 227/228

 

Kanskje det bare er meg som synes dette er slitsomt? I tillegg blir historien fortalt fra flere synsvinkler både i fortid og nåtid. Du blir godt kjent med karakterene i boken, men jeg hadde litt den samme følelsen når jeg leste Jeg nekter som da jeg leste Verdensmestrene (av Langeland). For meg ble det litt vanskelig å følge med. Behovet for å notere i margen var stort! Kanskje det er noen andre "mer på mitt nivå - lesemessig" som har noen synspunkter? Jeg har lest så mange omtaler av denne boken som så og si alle er over seg av begeistring. Forstår ikke helt hva det er jeg ikke får med meg? 

 

Som sagt liker jeg historien godt. Kanarifansen i meg synes det er gøy at mye av handlingen i del tre er lagt til Lillestrøm. Petterson har veldig gode skildringer og jeg ser alt veldig godt for meg. Her er møte med psykiatri, fyll, barnevern, pubertet og sjømannsliv.

Jeg er litt usikker på hva jeg ventet meg av denne boka.

Uansett hva det var så ble det ikke helt innfridd.

 

Boken er et leseeksemplar jeg har fått på jobb.