We Need New Names

Som vanlig er jeg kriselangt etter... egentlig tror jeg dette var boken for mars i Clementines lesesirkel. Men i motsetning til andre ganger mener jeg at det denne gangen er en litt halvgod grunn til det sene blogginnlegget. Jeg fikk nemlig bestemme lesesirkel bok i vår lokale "Norli-lesesirkel", valget falt på denne (jeg vet, latskapen lenge leve...to fluer i en smekk og alt det der) og vi har ikke møtt hverandre før i dag (dvs. jeg skal på møte i kveld).
I mellomtiden har boken også blitt utgitt på norsk med tittelen Vi trenger nye navn.

Men, hvor var vi?
Denne smått overraskende boken er skrevet av NoViolet Bulawayo (som egentlig heter Elizabeth Zandile Tshele). Forfatteren er opprinnelig fra Zimbabwe men bor nå i USA.
Denne boken er hennes debut.

We Need New Names handler om Darling på ti som vokser opp i Paradise, en slags favela eller slumområde i Zimbabwe. Despoten Mugabe regjerer i landet og befolkningen lider.
Darling får ikke lenger noen skolegang, innbyggerne preges av analfabetisme og stor fattigdom. Men Darling har vennene sine. Sammen går de på slang, ler av turister og forsøker å gjøre det beste ut av sin livssituasjon. 
       Darling er heldig og har en tante i Detroit som hun flykter til. Der får hun en ny hverdag hvor fattigdommen er mer relativ en absolutt. Men er dette livet i drømmenes land bedre?

Boken er løst inndelt i to deler. I den første utspiller handlingen seg i Zimbabwe mens vi i den andre møter Darling i USA.
        Det var vel i hovedsak den første delen som gjorde sterkest inntrykk på meg. Darling skildrer en hverdag som er tøff og ubarmhjertig. Ofte er hun ikke selv klar over realitetene men beskriver bare omgivelsene rundt seg sett med en ung pikes øyne. Hvordan blir man gravid? Hvordan kvitter man seg med barnet i magen? Det er noen beskrivelser i denne boken som gjorde et meget sterkt inntrykk på meg.
        
         En prest som er analfabet og forkynner fra bibelen...? Hva slags tro er det da han forkynner for menigheten sin? Denne boken fikk meg virkelig til å tenke. Det er også artig at forfatteren ikke har gjort Darling til en udelt god person. Jeg liker at vi i boken blir presentert ved flere sider av henne. Litt rampestreker, barnslig uvitenhet og generelt ganske normale menneskelige følelser er hva denne jenta besitter. Dette er også noe av grunnen til at jeg mener denne boken skiller seg ut fra såkalte "blomsterbøker" med hjerte/smerte og en hovedperson som bare er god men som blir et offer. 
          Darlings liv i USA er en mer ordinær historie, om man kan si det slik? Jeg fikk litt "Samartin-følelse" av den delen. Det "aritge" er at hun har valgt Detroit, et sted i USAs rustbelte, som den nye og "bedre" hjembyen til Darling. (Her er det jammen mye å diskutere i en lesesirkel merker jeg).   

             Men hvorfor denne tittelen? We Need New Names? Etter å ha lest to sider i boken så skjønner man jo en av grunnene. Etter hvert som man kommer lenger og lenger ut i handlingen oppdager man at tittelen spiller på mer enn et poeng her. Veldig interessant og spennende i mine øyne.

Jeg hadde ikke trodd jeg skulle like denne boken så godt, men det gjorde jeg faktisk! Håper at mange flere vil lese den. Som nevnt, den er nå også på norsk.


 

The boy on the wooden box - a memoir

For noen uker siden ble jeg tipset om denne boken av Rose-Marie. Boken er skrevet av Leon Leyson, en av dem som overlevde Holocaust fordi han og familien fikk hjelp av Oscar Schindler. Som en av de aller yngste var han heldig og fikk navnet sitt oppskrevet på den etter hvert så berømte Schindlers liste.

Etter et kort forord begynner boken med å fortelle om Leons oppvekst. På den polske landsbygda hadde han en stort sett lykkelig barndom, Kristne og jøder lever side om side, og hver og en har nok med sitt. Visst kan han til tider oppleve jødehat, men det kan ikke sammenlignes mot de erfaringene Leon skulle gjøre seg i fremtiden.

<<Life seemed an endless, carefree journey. So not even the scariest of fairy tales could have prepared me for the monsters I would confront just a few years later, the narrow escapes I would experience, or the hero, disguised as a monster himself, who would save my life. My first years gave no warning of what to come.>>

Leons far jobbet på en glassfabrikk, og da eieren av fabrikken flytter produksjonen fra Narewka til Krakow følger arbeiderne med. Etter en tid flytter resten av familien etter. 
De historiske kjennsgjerningene som følger er godt kjent. En gal mann fra Braunau am Inn, sender soldatene sine inn i Polen og den jødiske befolkningen i ghettoer og dødsleire.

Deutsche Emaillewaren-Fabrik
også kalt Emalia (Schindlers fabrikk) i dag.
Nå er den omgjort til et museum.
Dette er fabrikken Schindler hadde i Krakow.
Bildet er lånt fra Wikipedia med
tillatelse fra fotografen.

Heldigvis for familien Leyson har de fått jobb hos Oscar Schindler i hans emaljevare-fabrikk. Schindler forsyner den tyske hær med kopper og kar så de som jobber for han er viktige arbeidere. Da ghettoen i Krakow blir rensket for "uviktig" arbeidskraft (stort sett eldre og intellektuelle) er Leon og hans familie noen av de som får bli igjen i ghettoen for å jobbe.
          Men det eneste som er sikkert med nazistene er at ingenting er sikkert. De fortsetter å deportere jøder. Ghettoens befolkning krymper og krymper. Til slutt blir også Leons familie sendt til konsentrasjonsleiren Plaszow, hvor den uberegnelige Amon Goeth regjerer. Heldigvis har de Oscar Schindler. For da krigslykken til tyskerne for alvor snur og Plaszow skal avvikles, lykkes det Schindler å kjøpslå med Goeth. Schindler får forhandlet til seg i overkant av 1100 jøder som han tar med seg til sin nye fabrikk i Tsjekkoslovakia.
Blant disse er familien Leyson.
I Schindlers nye fabrikk er arbeiderne hans trygge. Her er det også vakter men ingen form for vold eller represalier. På denne måten overlever Leon krigen. 

Det er ikke faktaene i denne boken jeg finner så unike. Det er måten Leysons historie blir fortalt på som gjør at denne tidsvitneskildringen skiller seg ut i mine øyne.
Det er jo ikke til å legge skjul på at det siden krigens slutt i 1945 har kommet ut en del bøker fra Holocaust-overlevende. Jeg mener ubeskjedent nok at jeg har lest en god prosentdel av disse. Noen av dem har brent seg inn i minnet mitt (boken til Sachnowitz da i en særstilling) , andre har ikke gjort noe stort inntrykk i det hele tatt. Hva er det som gjør dette? Jeg tviler ikke på at de som eksempelvis har overlevd Auschwitz må har opplevd de grusomste ting. Det er bare måten dette blir formidlet på gjennom bøkene som varierer. 
              Det som gjør at Leons historie skiller seg ut i mine øyne, er den følsomme måten han forteller om sine erfaringer på. Det er hjerteskjærende å høre om broren som valgte kjærligheten fremfor en mulig redning, og det er vondt å høre hvordan naboene vender Leysons ryggen når nazistene overtar makten. Men det er for meg fint å "møte" gamle kjente fra Schindlers Liste filmen (og boka), høre om andre sider ved Schindler og det er godt å vite at Leon klarte seg. Det er i det hele tatt interessant å høre om hvordan det voksne livet til Leyson ble. Dette er sjeldent man leser så mye om. Hva gjør en slik horribel erfaring med en? Hvordan syntes Leon det var å bo i Polen etter krigen? 
                Boken er i utgangspunktet en ungdomsbok, men jeg synes godt den passer for voksne også. Etter at jeg leste denne boken har jeg ikke greid å "slippe" den helt. Kanskje særlig fordi det er så mange uroligheter i europa for tida. Har vi lært av historien eller ville vi gjort det samme igjen?
             


Jeg har kjøpt og lest den engelske utgaven fra Simon og Schuster.
Den glimrende anmeldelsen til Rose-Marie finner du her.