lørdag 24. november 2012

Oljelandet

Foto lånt fra forlaget
Først av alt må jeg bare takke for alle e-postene jeg har fått i det siste. Jeg har ikke sluttet å blogge, bare vært fryktelig travel. Av den grunn har jeg desverre ikke hatt tid til å sende svar til dere alle. Vil bare si at jeg synes det er kjempehyggelig at dere liker bloggen min.

Vi er nå inne i den tida på året som er mest travel for oss som jobber i bokhandel. Ikke bare er det julerush og varetelling, jeg har også brukt veldig mye tid i det siste på "vårlisten 2013" og laget bestilling til mammutsalget.

Boken Oljelandet av Frode Fanebust er en bok som jeg fant veldig interessant. Ikke bare var den velskrevet, informativ og underholdende. Den var også usedvanlig lettlest. Det er kanskje ikke så unaturlig at jeg fant denne boken spennende, oppvokst nær selve oljehovedstaden. Jeg mener likevel at dette er en bok som vil være noe for alle. 

Jeg siterer fra bokens bakside: <<Oljelandet er en reise i vår nære historie, fra den gang vi aldri hadde hørt om pommes frites og alle ble klippet av mor, frem til dagens overflodssamfunn. Mange har tjent mye, på å tilby noe oljearbeiderne og oljeselskapene trengte, på å jobbe på "gliden" eller på de gigantiske konstruksjonene i havet som vi før ikke kunne forestille oss. Men Oljelandet er også et blikk på medlajens bakside: pendlertilværelsen, risikoen, nordsjøulykkene - erfaringer som har brent seg fast i hukommelsen til de som var der.

Frode Fanebust er selv et oljebarn. Her minnes han sin egen far, en av Nordsjøens pionerer. Og han oppsøker en gründer, en oljebyråkrat, en pubvert, to professorer og en reiseglad pensjonist for å finne ut hva oljen har gjort med oss.>>

Stavanger (ok, ok ikke bare Stavanger men også hele distriktet...jeg sier bare Stavanger for enkelhetsskyld) har på mange måter vært en foregangsregion. Vi er kanskje det fremdeles (i disse tider da de snakker om å starte direkteflyvninger fra Stavanger til Houston)?.  Nå er jeg noen år yngre enn Fanebust, men jeg kjenner meg til dels igjen i svært mye av det han skriver. Det er ingen tvil om at "oljå" har gjort noe med oss. Lønnsnivå og boligpriser er bare noen av eksemplene. Det er også veldig interessant å lese det forfatteren skriver om kulturell vs. økonomisk kapital og status. Jeg har for eksempel to Bachelor grader og gigantisk studiegjeld. Så har jeg en venninne som tjener dobbelt så mye som meg i året. Hun jobber som vaskehjelp.... i nordsjøen, så og si uten utdannelse.
Dette er kanskje noe som er spesielt på vår kant av landet?
"Oljå" har hvert fall ført masse penger med seg. Enten man jobber i en oljerelatert virksomhet, eller i hotell og resturant bransjen...
Derfor er det veldig spennende å være med Fanebust i hans fortelling om hvordan eventyret startet. Det er også viktig synes jeg, at han peker på hva det tross alt har kostet.


Det eneste jeg savner om jeg kan si det sånn (men det er for så vidt en helt annen bok) er at forfatteren "spår" litt inn i fremtiden. At han sier noe om de som vokser opp i dag. Sier noe om de som er vant til en helt sinnysk levestandard (barnebursdager på Anfield osv.). Jeg tror jo at klasseskillet her i distriktet bare blir større og større. Allerede synes jeg det er veldig fremtredende. Det hadde vært interessant å høre Fanebusts mening.

Statens Pensjonsfond - Utland (SPU), er noe vi alle er kjent med og som vi er veldig opptatt av. I det minste hvert valgår. Er du som meg og ikke egentlig vet hva SPU er, så har du nok gjettet det nå. SPU er det som populært blir kalt oljefondet. Vet du egentlig hvorfor vi har det? Vet du egentlig hvordan det virker? Har du lurt på hvorfor ikke bare politikerne kan dele ut litt penger til alle oss som bor i landet? Kapittelet fra side 104 til 118 gir deg svaret på dette.

Når jeg tenker meg om, dette er egentlig en bok som burde vært pensum på skolen!
- men til det er den kanskje litt for underholdende....

Boken er utgitt på Pax forlag og er et leseeksemplar.

En annen bok av samme forfatter som jeg også vil anbefale er Krigshistorien TM.

lørdag 10. november 2012

Saturday night

Foto:  Carmichael’s Bookstore Website
"Saturday night, I feel the air is getting hot..." I mitt tilfelle er det ikke på grunn av partystemning med noe godt i glasset (Langt mindre Whigfield som er et skikkelig blast from the past). I kveld koser jeg meg med rykende varm eplekake og julebrus. Men hva er det jeg driver med?  Dette er en bokblogg, og følgelig skal jeg skrive om noe bokrelatert. Jeg ville bare påpeke at jeg tross alt vet det er lørdagskveld, hvor stusslig min må virke på mange.

Bedre blir det kanskje ikke av at jeg her skriver om boken Forbrytelser i Southern Indiana - fortellinger av Frank Bill. Denne råe samlingen av fortellinger var midt i blinken for meg. Dette er skikkelig "white trash - hillbilly histories" som er så utroligt fjernt fra mitt eget liv men så unektelig spennende og fascinerende. Dette er ikke en bok som passer for alle, men hvorfor skal den egentlig det? Den passer så perfekt for meg at jeg skulle ønske forfatteren hadde skrevet en mye lengre bok. Knut Ofstad har dessuten oversatt den til norsk på en glimrende måte.

Vi blir kjent med et noe broket persongalleri, som doper seg, sloss og dreper hverandre. For meg er boken en slags blanding av Jim Thompsons bøker og Jakob Ejersbos Nordkraft.

<<Connie røska gaffelen til Pine Box ut av neven hans. Reiste seg fra bordet. Hogg gaffelen djupt inn i halsåra på Cooley.

Cooley krafsa etter gaffelen mens blodet spruta ut som nybora olje fra jorda og hjertet hans galopperte, og han stønna: "Jævla tispe!">>

- fra side 121
 
Det er dette råe språket, de utbroderende beskrivelsene, det realistiske i dialogene og det helt hinsides livet karakterene til Bill lever, som gjør at jeg liker boken. Det er denne siden av Amerika jeg er mest interessert i. Disse personene som lever på sidelinja, er analfabete og går på crystal meth. Det er en salig blanding av folk som lever et tøfft liv som de på de merkverdigste måter klarer å forkludre enda mere.
 
Dette er en bok jeg slukte! Boken er blitt kalt en novellesamling, men jeg jeg gjør som forfatteren og kaller det fortellinger. Alle historiene i boka er fra samme område, og flere av karakterene er gjengangere i de ulike fortellingene. Når jeg skriver at Bill utbroderer så mener jeg ikke at han gjør det med lange setninger. Tvert om. Kort og konsist skildrer han hvordan disse menneskene har det, men han gjør det på en slik måte at man har null problem med å kjenne svettelukt og stank fra bokens persongalleri.
 
Virkelig et av bokårets høydepunkter for meg.
Men ja, jeg innrømmer glatt at jeg ikke syntes alle fortellingene var like gode. Men det var flere "highs" enn "lows".
 
Mitt norske eksemplar er utgitt på Aschehoug forlag. Boken har jeg kjøpt selv.

 


 

fredag 2. november 2012

gruff

Foto: eget
Bokhøsten er virkelig i gang. I tillegg er det snart jul og det merkes virkelig for tida. Fryktelig travle dager og usedvanlig mange bøker om siste verdenskrig, gjør at det har blitt labert med blogging.

Jeg leser for tida i Nådeløse nordmenn (Erik Veum).
Har den siste måneden lest; Triumf og tragedie (av Arntsen og Harestad), Gestaposjefens datter (Venke Fehlis og Nina D. Kroglund), Jærbuer i krigsdrama (Berglyd) for å nevne krigsbøkene. Nå har jeg den nye boka til Bjørn Westlie på vent, sammen med Jeg overlevde Treblinka (Rajchman).
Er litt usikker på om jeg skal skrive om alle disse bøkene i ett innlegg eller fordele de litt?
Synes det blir litt mye krig kanskje, på bloggen min?

I tillegg har jeg også lest Norsk Spion (Aslak Nore), Tjenestepiken som forsvant (Tarquin Hall) og Natten drømmer om dagen (Ambjørnsen). Jeg har også gitt meg i kast med en ny bok av Per Petterson...så får vi heller se om jeg leser ferdig.

Skulle ønske jeg var mer strukturert og fikk lagt ut innlegg oftere. Har et par halvskrevne omtaler som kunne trengt litt jobb. Jeg skjønner ikke hvordan enkelte får det til? Jeg er liksom ikke klar for noe når jeg kommer hjem fra jobb og har spist. Da er klokka som regel rundt 19 og det er ikke tid til så mye. Det må også sies at jeg har blitt inspirert av Kristian Fjellangers bok Feit, har fått meg endomondo på mobilen og har begynt med litt fysisk fostring. Så da er det foreløpig bokbloggen som har måttet vike litt plass.

Har også begynt å tenke på at det snart er 2013 og at jeg kanskje bør ha et slags årsoppgjør over blogginga mi? Hva har vært bra/dårlig og hva kan jeg ta med meg videre.
Jeg har ikke en gang fått laget en skikkelig alfabetisk oversikt over hva jeg har lest i år.
Sukk!

Dette ble mye sutring og gruff. Følte bare jeg måtte vise en slags tilstedeværelse i bloggsfæren. Jeg har ikke en gang tatt meg særlig tid til å lese blogger, så jeg føler meg skikkelig "bakpå". Men jeg har tenkt på dere alle og lurt fryktelig på hva dere har lest i det siste.

Satser på at november blir en bra måned bloggmessig.

onsdag 17. oktober 2012

Jimmen

Foto lånt fra forlaget
Den siste tiden har jeg ikke fått blogget noe i det hele tatt. Ikke fordi jeg på noen måte har mistet interessen for blogging eller bøker. Det er mer fordi bøkene på butikken også må telles en gang i blant.
Håper nå jeg er ferdig med det for et halvt år fremover.

Boken Jimmen av Øyvind Rimbereid har jeg fått låne av en dame som handler bøker av meg hele tida. Vi liker veldig ofte de samme bøkene, og jeg får masse fine lesetips av henne.

Jimmen er et langt episk dikt. Jeg leser ikke mye lyrikk så dette er ganske ukjent for meg. Men det er noe med språket i denne boken som trollbinder meg helt. Det er ganske melankolsk og uten sammenligning for øvrig, så får jeg noen tanker om Vesleblakken (Jacob Breda Bull). Uten at tekstene på noen måte egentlig kan sammenlignes.

Diktet fortelles med to stemmer, fra hesten Jimmen på "gammelnorsk" og fra hans partner som har Stavangerdialekt. Handlingen er lagt til Stavanger på tidlig 70-tallet og vi blir med disse to når de henter skyller de skal lever hos en grisebonde.

Dette er en bok jeg langt fra er ferdig med. Tror med fordel den kan leses flere ganger. Jeg oppdager stadig noe nytt når jeg leser den. Jeg har ingen store bibelkunnskaper, men boken skal visstnok ha ganske klare referanser til Det Nye Testamentet.

Stavangermannen Øyvind Rimbereid er tragisk nok et nytt bekjentskap for meg. Da mener jeg tragisk fordi jeg ikke har oppdaget ham på et tidligere tidspunkt. Han har til og med vært nominert til Nordisk Råds Litteraturpris uten at jeg har fått det med meg. Dett er jeg litt lei meg for. Det er nemlig litt vanskelig nå å få tak i noen av hans eldre utgivelser.

<<Der på longe vegar
og til byen inn
og deim tunnor
vil me rida.

Skal me inn til mange heimar
og skral og fisken gamle
so deim dampar inn i nosi
og ganga desse tunnor upp på vogni
og vekk på vegar longe
ut i regnet
ut i klåre bresta
og myrkret digre koma.

So heimar kan då fred
der inne få.>>
- fra side 8
 
 
Mulig jeg vil skrive litt mer om denne boken senere, når den har fått synke skikkelig inn. Akkurat nå greier jeg ikke helt å sette ord på det jeg tenker på en bra måte.
Boken er utgitt på Gyldendal.

lørdag 6. oktober 2012

Jeg nekter

Foto lånt fra Forlaget Oktober
Jeg har gjort det! Jeg har lest ferdig boka Jeg nekter av Per Petterson. For meg ble dette en spesiell og krevende leseropplevelse.

Jeg tyr til forlagets omtale av boken:<<To menn møtes tilfeldig en tidlig morgen på brua over til Ulvøya i Oslo. Tommy og Jim. De har ikke sett hverandre på femogtredve år, men en gang hadde de vært venner så langt tilbake de kunne huske. Et vennskap like naturlig som å puste. Men hva skjer hvis den ene plutselig får det for seg at et vennskap må fortjenes? Og i dag: Jim står og fisker på brua, og Tommy kommer kjørende i sin nye Mercedes. Er det ikke rart, sier han, at ting kan bli sånn, omvendt. Fortid møter nåtid i det døgnet vi følger dem, tidlig i september, 2006.>>

Først av alt må jeg si at jeg likte selve historien veldig godt. Det var vanskelig å skulle gi en slags intro så jeg lånte forlagets (spoilerfaren var stor!). Petterson skildrer sosialrealisme på en måte jeg tviler på at andre gjør etter ham. Men jeg er kanskje ikke helt overbevist om at dette er et forfatterskap jeg må utforske nærmere.
Måten han skriver på synes jeg er litt strevsom i lengden. For meg blir det litt masete når setningene får denne lengden;

<<- Kom hit, da, sa han, - kom inn hit, så blir det kaffe, jeg har satt over kjelen, det tar ikke lang tid før vannet blir varmt, jeg har en jævlig fin komfyr skal du vite, du skal få'n som du fikk'n da du var liten, kaffen, du kan henge av deg frakken, den er fin, ja, den frakken, den kosta penger, herrejesus i himmelen, det kan du ikke nekte for, og jeg tenkte, jada, jada, den kosta penger, mange penger, det var sånn det hadde blitt, og de fleste av tingene jeg kjøpte, hadde jeg ingen glede av, jeg bare kjøpte dem, og nå befant de seg to eller tre av dem i hvert rom, det hang kunst jeg ikke la merke til på veggene i huset jeg bodde aleine i, og siste skrik i møbler hadde jeg, og antikviteter, design-mugger av glass eller stål eller begge deler, og blendere, italienske askebegere, og jeg så dem ikke, en eneste av dem, brukte ikke noen av dem og huska ikke engang hvorfor jeg hadde kjøpt dem.>>


-Side 227/228
 
Kanskje det bare er meg som synes dette er slitsomt? I tillegg blir historien fortalt fra flere synsvinkler både i fortid og nåtid. Du blir godt kjent med karakterene i boken, men jeg hadde litt den samme følelsen når jeg leste Jeg nekter som da jeg leste Verdensmestrene (av Langeland). For meg ble det litt vanskelig å følge med. Behovet for å notere i margen var stort! Kanskje det er noen andre "mer på mitt nivå - lesemessig" som har noen synspunkter? Jeg har lest så mange omtaler av denne boken som så og si alle er over seg av begeistring. Forstår ikke helt hva det er jeg ikke får med meg? 
 
Som sagt liker jeg historien godt. Kanarifansen i meg synes det er gøy at mye av handlingen i del tre er lagt til Lillestrøm. Petterson har veldig gode skildringer og jeg ser alt veldig godt for meg. Her er møte med psykiatri, fyll, barnevern, pubertet og sjømannsliv.
Jeg er litt usikker på hva jeg ventet meg av denne boka.
Uansett hva det var så ble det ikke helt innfridd.
 
Boken er et leseeksemplar jeg har fått på jobb.

torsdag 4. oktober 2012

Maskineriet. Listene: En besettelse

Omslag laget avAsbjørn Jensen
Denne boken av Einar O. Risa har jeg brukt litt tid på å fordøye.
Delvis på grunn av innholdet, men også delvis på grunn av måten Risa skriver på.
Som så mange andre i distriktet ble jeg for alvor oppmerksom på Risas forfatterskap gjennom Hele Rogaland leser i 2010. Siden har jeg lest flere bøker han har skrevet men har fortsatt en spesiell forkjærlighet for Kanne-kvartetten.


Denne nye boken er en beskrivelse av hva som skjedde i forkant av jødedeportasjonen i November '42. Risa har gått gjennom dokumentene fra denne tiden. Gjennom disse dukker de opp; Quisling, Heydrich, Eichmann, Marthinsen og Neegård Østbye. I denne romanen er det disse dokumentene som forteller historien, og for meg, kaldt og kynisk viser hvordan besettelsen av "jødespørsmålet" bredde seg over Europa. Dokumentene forteller historien om hvordan man kunne gå inn for å utrydde et helt folk.

Merkelig nok er det språket til Risa som får meg til å like bøkene hans så godt. Jeg sier merkelig fordi jeg i den siste tiden har "strevd" litt med den nyeste til Per Petterson. Deres måte å skrive på er ganske lik. Her er det uendelig lange setninger. Kanskje med en ti - femten komma. Men der jeg med andre forfattere henger meg negativt opp i dette, er de for meg helt nødvendige i Risas fortellinger. Det oppleves ikke som oppramsing, men mer som en slags lyrikk(?). Skrivemåten er med på å drive historien fremover, samtidig som den lager en "ekkel" stemning:

<<Et lokomotiv har trukket flere godsvogner fra Berg interneringsleir, togsettet har passert Drammen, kjører videre mot Oslo V, det tar av ved Skøyen og følger Havnebanens spor, passerer Filipstad, Akers mekaniske verksted, det er i rute, det skal videre gjennom Oslo sentrum, godsvognene passerer mellom det store, nye Rådhuset og Rådhusbryggene, ut langs Pipervika, under Akershus mot Amerikalinjens kai, Utstikker I, der skal vognene tømmes for sitt innhold.>>
Fra side 122

Dette var uten tvil en bok som gjorde sterkt inntrykk på meg. Nå er det ikke så mye ved denne krigen og jødenes skjebne som er nytt for meg.  Men, denne boken presenterte materialet på en veldig spesiell måte. En roman som lever helt i grenseland mot sakprosa.

Jo mer jeg leser om denne tiden og de ulike skjebnene, jo sannere blir det for meg. Å se de samme navnene på deportasjonslistene, sort på hvitt i bok etter bok blir bare verre og verre. Det er som det grufulle ikke har gått skikkelig opp for meg tidligere, samtidig som jeg nesten manisk leter gjennom listene for å se om de er like. Bøker som dette vet jeg hvordan ender, idiotisk nok har jeg et fåfengt håp om at det likevel skal gå bra. Det gjør det aldri.

Denne boken er utgitt på Tiden og er en bok jeg absolutt vil anbefale til de som er interessert i denne type litteratur.  Mitt eksemplar har jeg kjøpt.


Risa var nylig gjest i Bokprogrammet. Vil du høre hva han selv sier om boken kan du trykker HER.

søndag 30. september 2012

En smakebit på søndag #14

Omslagsdesign av
Ian The/Panos Pictures
Ny søndag og ny smakebit. Jeg strever fortsatt med Petterson og finner stadig bøker jeg heller vil lese enn hans. Likevel Jeg nekter (pun intended) å gi opp, vil liksom bli ferdig med den boka.

Siden det er Banned Books week kommer dagens smakebit fra boka Queer av William S. Burroughs. Dette er en bok jeg har lest litt i, sånn nå og da siden bloggtreffet. Jeg har riktignok ikke funnet denne boka på noen "forbudt liste", men Naked lunch av samme forfatter befant seg der. Tviler også på at denne boka er helt stueren over alt.


Boken Queer ble orginalt skrevet i 1952 men ble ikke publisert før i 1985.  Det er egentlig en "løs" fortsettelse av boken Junkie

Handlingen er lagt til Mexico på femtitallet, og vi følger William Lee i hans håpløse forfølgelse av den unge mannen Eugene Allerton. Fra bar til bar i det amerikanske miljøet. Dypere og dypere ned i fortvilelsen.

Min smakebit er fra side 56:

<<"Did you ever had the good fortune to see the Italian master Tetrazzini perform?" Lee lit Mary's cigarette. "I say 'perform' advisedly, because he was a great showman and, like all showmen, not above charlatanism and at times downright trickery.....">> 

Min paperback er forressten en Modern Classic utgave fra Penguin.

For flere smakebiter eller for selv å delta, ta turen innom bloggen til Mari, Flukten fra virkeligheten

lørdag 29. september 2012

Norske stiler

Bildet er lånt fra forlaget.
Omslaget er designet av Stian Hole
Dersom du har fulgt med på forfatterbloggen til Saabye Christensen kjenner du nok til Herbert Ankel. Jeg må ærlig inrømme at dette er noe som har "gått meg hus forbi" (for å si det som Ankel selv muligens ville sagt det).
Kanskje fordi jeg i de senere årene har vært litt irritert på bøkene hans? Bernhard Hvals forsnakkelser hadde jeg lyst til å grine av (ikke fordi den var rørende og trist, men av skuffelse).Nok om det, denne lille boken er derimot en skikkelig fulltreffer. Hadde det ikke vært fordi noen smarte hoder fant ut at de ville skrive om den på intranettet på jobb, ville jeg aldri lest den. Men beleielig nok så jeg denne omtalen på lønningsdagen, dermed var det veldig vanskelig å styre seg.
Det har også vist seg å være en investering.

Boken min er i pocketformat (finnes også som e-bok) og er utgitt av Cappelen Damm.

Boken består av 19 skolestiler skrevet av Herbert Ankel. Her finner du stiloppgavene du selv kjenner igjen fra skoletida. Blant annet stiloppgaver som Fortell om en tur. Etter hver stil har klasseforstanderen Holger Ørekam kommentert og karaktersatt oppgaven. De fleste ganger med et syn som ikke helt sammenfaller med Ankels. Av den grunn har unge Herbert som regel en kommentar etter kommentaren, dette blir det humor av.
Handlingen er lagt til slutten av 60-tallet, Per Borten er statsminister og Herbert Ankel er elev ved Vestheim VGS.

Det er flere grunner til at jeg liker boka. Nostalgi er en, jeg kjenner meg veldig igjen i Ankels forsøk på å greie ut om både det ene og det andre. Eller disse til tider håpløse forsøkene på å fortelle om en tur (mine sluttet ofte med "og alle var enige om at det hadde vært en kjekk tur"). Hvem har ikke vært der?
Samtidig må jeg også si at jeg kjenner meg igjen i klasseforstanderen. Hvordan i all verden skal man kunne karaktersette disse stilene? (Det må til tider være veldig morsomt å være lærer). Unge Herbert har en hang til å sitere grekerne, eller bruke ordtak eller fremmedord han ikke helt skjønner betydningen av (Det minner meg forressten om den engelske stilen jeg skrev med tittelen Moose and other roadents). Man kan tydelig merke Ørekams frustrasjon i kommentarene etter stilene. Hans kommentarer blir som regel ikke tatt til følge heller.

<<Kommentar: Takk? Hvem er det du takker? Takker du for deg? Hadde det bare vært så vel. Eller takker du den såkalte Nobelprisvinner Hajek? Hva fikk han Nobelprisen i? Kalendere? Han eksisterer ikke! Du har funnet på ham i ditt vidløftige hode.....>>
- Holger Ørekam side 41
 
 
<<Kommentar til kommentaren: Jeg forvekslet desverre Hajek med Pregl fra Østerrike, som fikk Nobelprisen i fysikk i 1923. Noe slikt skal ikke gjenta seg fra min side. Oppklarende hilsen Herbert Ankel.>>

- side 42
 
 
Dette er en bok på 119 sider, som du kan flire av lenge. To stabeiser som krangler seg gjennom skoleåret. Les en stil om dagen og kos deg!
Jeg håper man hører mer fra Ankel og Ørekam i fremtiden.  




 

torsdag 27. september 2012

@KongenDin

Veldig ofte leser jeg bøker som egentlig er helt forferdelige, enten hovedpersonen blir drept med øks, gasset med Zyklon B eller drikker seg ihjel. Dette er helt selvvalgt og ingenting å klage over. Jeg foretrekker ofte sånne bøker. Men, det kan rett og slett bli for mye "død og fordervelse" og da trenger man noe som får deg i godt humør og som får deg til å le høyt.
           Jeg vil våge å påstå at alle som bruker twitter kjenner @KongenDin. Denne høyst fiktive profilen har fått utrolig mange følgere, meg inkludert. På kjedelige mandager, bakfulle søndager eller når du ikke får sove om kvelden... Der er han, Harald Rex, med noen ustyrtelig festlige og til dels "bløte" kommentarer. Det synes hvert fall jeg. Nå har det blitt laget en egen Kongen din bok, skrevet av Harald Rex (nei, det er som nevnt ikke H.M Kong Harald, men Odd-Magnus Williamson og Sindre Goksøyr som skjuler seg bak signaturen i dette tilfellet).  Med en festlig strek, og vittig penn har disse karene laget en real humørbombe. Kongen blir skildret på festlig og barnlig vis, uten at det på noen måte oppleves som en stygg bok.
Her er noen utdrag fra boken;


<<Som konge må jeg ofte pynte meg, og det er hyggelig, men noen ganger skulle jeg ønske at jeg kunne gå i noe mer komfortabelt enn dress. Jeg har en hvit Coca-Cola light joggedress. Den er veldig myk. Men den er visst ikke "galla".>>









Litt festlig å tenke seg at statsråd på fredagene arter seg slik. Harald Rex i boken kaller det dessuten ikke statsråd men fredagsklubben. Festlig er det også å merke seg hvor opptatt Harald er av Pikachu og Pokémon. På bildet til venstre er han ikledd en av sine favoritt-pysjer, nemlig Pikachu-habitten. Og hadde jeg vært konge er jeg neimen ikke sikker på om jeg også hadde foretrukket en slik kosedress en gang i blant. Må jo være ganske ukomfortabelt å være så formelt kledd hele tida?
Etter en introduksjon av hvem kongen er, følger det en slags dagbok i den andre delen av boka;

Jeg synes det er koselig å se for meg kongen som popper popcorn på denne måten. Kanskje har de et helt eget popcorn-lager i Drammensveien?

Dette er den boken du egentlig ikke visste at du hadde lyst på. Men når du åpner den og begynner å bla, så kan du ikke unngå å like innholdet.

Boken er utgitt på Cappelen Damm. Mitt eksemplar har jeg kjøpt, og bildene har jeg scannet inn selv (derfor den dårlig kvaliteten) med tillatelse fra forlaget. 

tirsdag 25. september 2012

Forbrytelser

Ikke forstyrr når jeg leser...
Hvor i all verden skal jeg begynne? Hva skal jeg si som ikke har blitt sagt allerede?  Det er lenge siden jeg har lest en så velskrevet bok som har gitt meg så mye å tenke på. Ferdinand von Schirachs novellesamling Forbrytelser må jeg bare gi full pott!

Egentlig mente jeg at denne boken var lest for lengst, men jeg har forvekslet den med boken om Toralv Fanebust. Omslagene på bøkene er litt like. En slik bok som Forbrytelser er noe man ikke glemmer.

Det er elleve noveller (fortellinger), fordelt på 181 sider, som presenteres for leseren. Von Schirach har skrevet disse basert på egne erfaringer fra rettssalen. Her treffer vi alle mulige slags karakterer. Fra øverste samfunnslag, til de som virkelig lever på livets skyggeside. Forfatteren har brukt egen erfaring som forsvarsadvokat når han har skrevet disse novellene. Fellesnevneren for de alle er selvsagt en forbrytelse. Men det som er interessant er ikke selve den kriminelle handlingen, snarere motivet. Eller, det blir kanskje litt upresist det også? Uten sammenligning for øvrig, så "trigger" Forbrytelser litt de samme følelsene i meg som De velvillge av Littell. Den får meg til å tenke grundig gjennom hva jeg selv ville gjort om jeg var "i forbryterens sko". Hvilken rett har vi til å dømme? Hvordan straffer vi, og er egentlig den straffen som bli tildelt egentlig en straff? Særlig Fähner og Grønn er to historier jeg vil tenke lenge på.

Boken er utgitt på Gyldendal, og min pocket utgave har jeg kjøpt selv.
Dette er debutboken til Von Schirac. På norsk har boken Skyld kommet ut i år, mens hans tredje bok kommer til våren.

Andre som har blogget om boken (og kanskje gitt en fyldigere omtale):
Bokofilia, Det har jeg lest, Dispolitteraten, Rose-Marie, Tulleruska

Dersom du er ekstra interessert i bøkene til forfatteren, har Bokofilia og Rose-Marie skrevet litt om de neste bøkene hans også.

Definitivt et navn å merke seg!
(Og ja, selvfølgelig er han i slekt med Baldur. Jeg skriver selvfølgelig fordi alle de bøkene jeg liker best på en eller annen måte kan knyttes til 2.verdenskrig - mulig jeg har en diagnose?)

søndag 23. september 2012

En smakebit på søndag #13

Foto: Brian G. Green,
Design: Mona P. Bekkevad
Nå leser jeg den nye boken til Per Petterson med den festlige tittelen Jeg nekter. Boken er utgitt på Oktober forlag og er et leseeksemplar jeg har lånt på jobb.

Jeg har ikke kommet så veldig langt ennå, men bokens hovedtema er vennskap. Omslagsteksten stiller også spørsmålet: <<Men hva skjer hvis den ene plutselig får det for seg at et vennskap må fortjenes?>>  Vi møter to hovedpersoner som heter Jim og Tommy. En gang var de bestevenner, men nå har de ikke sett hverandre på 35 år før de plutselig treffer hverandre på en bro.
Handlingen er lagt til 2006, men med flere tilbakeblikk.

Smakebiten er hentet fra side 39:

<<Jeg reiste meg, lot balltreet ligge på golvet ved sida av det ødelagte beinet hans så ingen skulle tvile på hva som hadde skjedd, og så ropte jeg på Siri.>>


Jeg har tidligere ikke fullført noe av Petterson (uvisst av hvilken grunn), men foreløpig liker jeg det jeg leser.

Dersom du har en smakebit du vil dele med andre, kan du delta på utfordringen til Mari om du besøker bloggen hennes Flukten fra virkeligheten. Her finner du også mange andre smakebiter.

lørdag 22. september 2012

Kommer aldri mer tilbake


Foto lånt fra Front
Boken Kommer aldri mer tilbake er skrevet av den svenske forfatteren Hans Koppel (pseudonym for Petter Lidbeck) og er utgitt på Front Forlag. Jeg har lest et leseeksemplar som jeg har fått på forlagets høstmøte.

Om handlingen:
Handlingen finner sted i et villaområde i utkanten av Helsingborg. Her bor Mike og Ylva Zetterberg sammen med sin lille datter, i det som vel kan kalles et trygt og idyllisk nabolag.
      En dag kommer ikke Ylva hjem fra jobben. Ingen har sett eller hørt noe. Hvor har hun blitt av? Svaret er enkelt, de nyinnflytta naboene har kidnappet henne og holder henne fanget i kjelleren. Dette er ingen hemmelighet og man får tidlig vite dette. I kjelleren kan Ylva følge familien sin fra TV-skjermen (kidnapperne har installert overvåkningskameraer som er rettet mot familien Zetterbergs hus), se hvordan de leter etter henne, sørger over henne for så etter hvert gå videre med livene sine. Mens Ylva er fanget blir hun også mishandlet både fysisk og psykisk. Men hvorfor er det nettopp hun som er den "utvalgte"? Hva slags motiv har naboene for å kidnappe henne?


Boken er en thriller som på mange måter forsøker å rokke ved en del ubehagelige følelser. Men klarer den det? Det er en bok om hevn, sorg, savn, sinne og avmakt.

Hva jeg synes:
Dette er en bok som begynner veldig bra. Den får meg hektet og gira etter to sider, men så... selvfølgelig er det et men, kanskje to og tre også. Jeg finner ikke personskildringene i denne boken så troverdige. Jeg synes ikke man får skikkelig innblikk i psyken til karakterene, noe jeg mener er ganske avgjørende for en bok som denne. Selve plottet liker jeg, og føler på mange måter at boken kunne blitt mye mer spennende om forfatteren hadde brukt bare bittelitt mer tid på boken? For de følelsene Koppel forsøker å få oss til å kjenne på er skikkelig ubehagelige.
Jeg synes også voldtekts/sex-scenene i boken er litt "rare", jeg klarer ikke helt å sette fingeren på hva jeg synes er feil men synes at disse scenene blir for mange og unaturlige. Særlig hvis man forsøker å sette seg inn i overgriperens tankegang. Det er for meg nesten som om noen av disse scenene er med for å gi boken et "piff", og for meg blir det helt feil.

Alt i alt en bok jeg syntes var ok, men som jeg på mange måter føler kunne vært gjort så mye bedre. Har du ingenting å lese i er denne boken helt grei.

fredag 21. september 2012

Commandant of Auschwitz

Foto lånt fra boken Nürnberg - intervjuene
Jeg har lest boken Commandant of Auschwitz som er selvbiografien Rudolf Höss skrev mens han ventet på at dødsdommen hans skulle fullbyrdes.

Grunnen til at jeg leste boken i utgangspunktet, er at jeg har et sterkt behov for å forstå. Selvsagt er det umulig å forstå fullt ut hva som har vært drivkraften til folk som Höss, hva de følte og om de egentlig forstod fullt ut hva de drev med. Likevel, jeg har et slags håp om at jeg en dag vil skjønne det.

Boken som vel kanskje egentlig er et slags manuskript er originalt på 147 sider. Min utgave har et lengre forord av Primo Levi, og et lengre etterord hvor man skriver litt om "kollegaer" av Höss. Noen av de som nevnes er Pohl, Maurer og Glücks.

For å si veldig kort hvem Höss var, hans rolle under 2.verdenskrig;
Rudolf Höss var født i 1900, han var kommandant i Auschwitz fra 1940 til 1943.
Han er mannen som gikk inn for å bruke Zyklon B.
Under rettsaken i Nürnberg var han vitne, han ble så utlevert til Polen hvor han ble dømt til døden. Höss ble hengt ved inngangen til Auschwitz i 1947. 

Det som først og fremst slår meg når jeg leser denne boken er at Höss ikke virket som en angrende mann. Han prøver mer å fremstille seg som ett offer for militært-hierarki og det systemet som rådet under krigen. Han erkjenner selve faktaene, men hevder stort sett at han kun har handlet som han gjorde fordi han var nødt. 
Dersom man sammenligner det han sier i intervjuene med Leon N. Goldensohn (Nürnberg-intervjuene, En psykiaters møter med Hitlers betrodde menn) og det han selv skriver, ser man likevel at han nå innser at han ikke har lenge igjen. Selv om han stadig fraskriver seg ansvar, fremstår han ikke i like stor grad som et offer.
Det er grotesk og ganske jævlig å lese om hvordan han kynisk beskriver grusomheter som for eksempel likbrenning, "først et lag ved, så et lag lik, så et lag ved...." , for så å gå over til å klage over at han dermed ikke fikk så god tid til hobbyene sine...

Siden dette er en biografi (skrevet på relativt kort tid) er det ikke lagt vekt på skriftlig formidlingsevne, om jeg kan si det slik. Jeg synes dessuten det er ganske uviktig i denne sammenheng. Det viktige for meg med denne boken er at jeg får et godt innblikk i det jeg betegner som en syk manns sinn. Og det er akkurat det du får.

<<I did not have the slightest idea of their scale or consequences. It was certainly an extraordinary and monstrous order. Nevertheless the reasons behind the extermination programme seemed to me right. I did not reflect on it at the time: I had been given an order, and I had to carry it out.>>
- side 144

Samtidig må jeg også bemerke at boken er oversatt i 1951, og jeg er litt usikker på hvordan denne oversettelsen ville sett ut i dag. 
Det er uansett en bok som gjør inntrykk på meg, både pga. forfatterens  manglende selvinnsikt men også selvsagt på grunn av de grusomhetene han beskriver.

Dersom du er interessert i krigen eller skal skrive særoppgave og lignende, er denne boken å anbefale. Boken er skrevet oversatt til engelsk, min utgave er fra 2000.

Dette er dessuten ingen sidevender, eller en bok for sarte sjeler.




torsdag 20. september 2012

Kort oppsummert og ganske fjasete

Foto lånt fra Ascehoug
I går var jeg på Bokgalla i Stavanger. Aschehoug og Cappelen inviterte. En kveld jeg hadde sett frem til men som kanskje ble litt skuffende? Det ble litt mye "underholdning" og litt lite bok...

Det jeg tok med meg fra kvelden som høydepunkt er:
- Jason av Camilla Mickwitz blir utgitt på ny (Ascehoug) og er alerede i handelen. Jeg har ønsket meg disse bøkene så fryktelig....endelig er det mulig å få fatt i hvert fall en av dem.
- Kattens bord (av Ondaatje) er tydeligvis en bok jeg har gått glipp av. Men jeg føler den må leses. Virker fryktelig spennende og velskrevet.
Er det noen bloggere som har skrevet noe om den? lest den? eller vil anbefale den? Jeg er fryktelig nysgjerrig....men ganske blakk!
- Ellers var det forfattere som snakket litt om bøkene sine, Gabi Gleichmann var interessant å høre på og Trude Teige er kjempeproff når hun forteller.

Alt i alt en helt ok kveld. Men angrer på at jeg ikke fikk med meg Hovland og Tønes i stedet. Det er dessuten veldig typisk at jeg har "jobbehelg" nå når det er Kapittel 12 i Stavanger.

Har også gjort noe sprøtt, nemlig kastet meg uti det og meldt meg på skrivekurs med Helge Torvund. Ikke fordi jeg har noen som helst ambisjoner om å skrive noe annet enn bloggposter, men fordi det virket så fryktelig spennende. Kurs med selveste  "Pappa Pling" (som han kjærlig ble tittulert som på twitter). Dersom andre skulle være interesserte så er kurset neste lørdag kl.12 på Obrestad fyr.Man melder seg på hos Hå Kommune.

Ellers har jeg vært flink i dag (i samsvar med saldoen på kontoen min) og har ikke kjøpt eller fått/lånt en eneste bok.

Som en avslutning på posten og siden jeg er i det barnslige hjørnet i dag, vil jeg avslutte med et av mine favoritt dikt av Inger Hagerup.

Superboy

Superboy er en liten hvit hund.
Glede og gress.
Glede og sjø.
Glede og fullmåne.
Glede uten lenke rundt halsen.
Jeg bjeffer glede !
Bjeffer superboy.



Ha en fortsatt fortreffende torsdagskveld!

 

onsdag 19. september 2012

Bare ukedager

Design: Yokoland, Foto:Eget
Noen bøker vet jeg at undertegnede må lese, uten å åpne den, uten å vite noe om den....det er mer følelsen den gir.

Boken Bare ukedager av Cecilie Aurstad er en slik bok.

I 1998 fikk jeg en bok til bursdagen min. Den boka hadde jeg ønska meg noe fryktelig. Den boka het Triggerhappy og er skrevet av Trond Davidsen (utgitt på Oktober). 
Den boka gjorde inntrykk på meg. 
Den boka har vært med meg på hvert et flyttelass siden.
Denne boka gir meg litt den samme følelsen.

Litt om handlingen: I boka følger vi en journaliststudent som flytter til Oslo. Gjennom opp og nedturer, fyllemeldinger og impulskjøp beskrives hovedpersonens hverdag og ønsket hverdag. Hovedpersonen bor i kollektiv på løkka, strever med å finne ut av kjærligheten og generelt livet.

Egne tanker om boken: Det er flere årsaker til at boken fanger og fenger meg.
En av grunnene er at boken er fortalt i en dagbokstil. Det er som å være i hodet på hovedpersonen;

<<Mandag
Jeg har skrevet verdens pinligste sms.
Og sendt den.
Hjelp!
"Har kjøpt Cosmopolitan med 100 fantastiske sextips, så nå blir det saker når vi ses igjen."
Vi ses nok aldri igjen.

2 timer senere
Du har svart.
"Hah hah du er søt."
*phu* >>
-fra side 23 


Gjenkjennelses faktoren i denne boken er høy, og helt sikkert veldig "jentete".
Hovedpersonen i boka er usikker på både seg selv og den "ustabile typen" hun kretser om i boken. Det gis også et godt bilde av de ulike personene som bor i kollektivet, i hvert fall har ikke jeg noe problem med å se for meg hva slags personer hun losjerer med;

<<Fredag
Tyskeren er syk, ikke i kroppen, men ganske sikkert i hodet, han har hengt opp masse bilder på døra til rommet sitt av Natascha Kampusch og Tone Damli Aaberge og en fyr som ble knivstukket +  et gammelt cd-cover av Trine Rein og en tippekupong.>>
- fra side 46

Hvert dagboksnotat (bare for å kalle det noe) er veldig korte. Noen kanskje bare en setning. Likevel skjønner jeg hva forfatteren mener. Det er ikke mer som trengs, helt genialt! 
Selv om boken til tider er humoristisk og jeg finner den lettlest vil jeg påstå at den også har flere lag og er tankevekkende. For innimellom notatene, "tøyset" og sjekking av Facebook statuser, fyll og kollektivets trivialiteter skjer det  nemlig ting parallelt i etasjen over;

<<Parallelt i etasjen over
Gjennom gulvet sa han at han hadde begynt å tenke alvorlig på seksuell omgang med andre damer og hadde gjort det for lengst om det ikke var for den jævla ringen, RINGEN, sa han sånn.>>
-fra side 102

Dette er definitivt en bok jeg vil huske! Ikke fordi boken på noen måte er revolusjonerende eller fordi den er det beste stykke litteratur som noen gang er skrevet.
Jeg vil huske og like denne boken fordi jeg kjenner meg såpass igjen og av den grunn ikke føler meg "så rar og alene", samtidig synes jeg den godt skildrer hvordan det er å bli voksen-voksen. At livet med felles gjeld og middagsplanlegging kanskje ikke er så romantisk som man muligens ser for seg det skal være når man er tjue.

Boken er den skjønnlitterære debuten til Cecilie Aurstad og boken er utgitt av Flamme Forlag. Jeg kjøpte boken for 279,- (ekskl. personalrabatt hos norli) og fant som sagt de 179 sidene ytterst lesverdig.

For meg er dette definitivt årets debutant! Anbefales! 

mandag 17. september 2012

Bloggtreff

Lørdag 15.september var jeg i Oslo på Bokbloggtreffet.
Etter mye om og men jumpet jeg i det og kom meg på flyet. Ganske trøtt og veldig varm (hadde kledd meg for Rogalandsvær men møtte sola), befant jeg meg på Karl Johan veldig tidlig. Faktisk så tidlig at jeg nesten var alene.
Åh,  hvor jeg savner å bo litt mer urbant.... Jeg er ikke alt for ofte i Oslo så det første jeg måtte gjøre var å lokalisere Sehesteds plass. Riktignok har jeg vært på besøk hos Gyldendal før, men forrige gang jeg var der var jeg også på besøk hos alle de andre forlagene i  Oslo. Da går man lett i surr.
Uansett, jeg fant frem...lett som en plett!

Utrolig herlig å tasse rundt i byen (jeg går aldri, jeg tasser) mens butikker og serveringssteder åpner. Stå i kø hos Kaffebrenneriet og faktisk høre noen ytre kommentaren "long dubbel kaffe macchiato to go" (*savner*). Frokosten ble inntatt i Vika (tomat og mozarella sandwich samt en deilig kopp kaffe) mens dagens avis ble lest.

Planen var å møte både den ene og den andre mens jeg var i Oslo, men rot med flybilletter førte til mindre tid og dermed  brukte jeg det jeg hadde av tid, bare på meg selv. 

Jeg hadde egentlig lovet meg selv at jeg ikke skulle handle NOE mens jeg var der. Men jeg "lover og lyver" - tydeligvis! For jeg var simpelthen nødt til kjøpe litt bøker i Ugata. Jeg er kjempe misunnelig på den utenlandske avdelingen de har. Handlet med meg Bukowski, Burroghs og Bruno Schulz. Hadde jeg hatt stor koffert og mer på konto hadde det nok blitt enda mer.

Når jeg er i Oslo er et besøk hos Tanum på Karl Johan et "must". Kunne egentlig ha tilbrakt hele sommerferien min der. Men jeg tror faktisk jeg likte "den gamle" butikken bedre.
Alle festivalteltene ble også besøkt, men jeg kjøpte ingenting her. Det ble så mye folk at jeg rett og slett ikke gadd...

Bokbloggtreffet var jeg veldig spent på. Mest fordi jeg er elendig på sosialisering med fremmede mennesker. Men det gikk over all forventning.
Det var spennende å se alle. For der var de; Flukten fra virkeligheten, Bokelskerinnen, Groskros og alle de andre ("kjente" og ukjente - hyggelig å hilse på dere). Da ble det ikke så skummelt likevel.Arrangørene hadde gjort en kjempeflott jobb; Quiz, bokgaver og besøk fra ulike forlag. Helt topp! (Skulle bare ønske det hadde vart litt lengre).Det var spenende å høre hvilket syn de ulike forlagene hadde på oss som blogger. Det er jo ingen tvil om at blogger med mange lesere er geniale for forlagene å bruke i markedsføring. Det er også interessant hvilken makt bloggere faktisk har. Hvordan man kan "hype" en bok eller "drepe den" før den har kommet på markedet. Er man seg rollen sin bevisst? 
Den påfølgende annonserte debatten har jeg egentlig ikke så mye å si om. Tror jeg har "lirt" av meg det meste i diverse kommentarfelt. Men spennende paneldeltakere og bra ledet av Elin. Desverre fikk jeg ikke med meg slutten fordi jeg måtte nå flyet hjem.
Men alt i alt et veldig bra arrangement. Håper det kan bli en årlig begivenhet enten det arrangeres her eller der.

Det jeg sitter igjen med etter eventen er en hel haug med nye inntrykk og impulser. Selv om jeg kanskje ikke sa så mye eller minglet så voldsomt så føler jeg likevel jeg satt igjen med noe. For meg er det utrolig interessant å treffe og ikke minst høre på så mange erfarne og forskjellige bloggere. Enten jeg er enig med dem eller ikke er det spennende å høste av andres erfaringer.  Helgen har i alle fall gitt meg mye å reflektere over, tips om blogger jeg ikke har visst om tidligere og ikke minst mange nye bøker.

Angrer ikke et sekund på at jeg dro.


På onsdag er det Bokgalla og Kapittel 12 i Stavanger. Gleder  meg!

søndag 16. september 2012

En smakebit på søndag


Vel hjemme fra bokbloggtreff er det tid for en Smakebit på Søndag.
Tror jeg må fordøye gårsdagen skikkelig før jeg skriver et referat/innlegg. Syntes det var spennende, lærerikt og kjekt å treffe dere andre bloggere. Kjempebra tiltak og ja til mere slikt (selv om jeg også kunne tenkt meg noe lignende mer lokalt). Men mer om dette senere, er som sagt mange inntrykk som må fordøyes.

Smakebitene og en ellers interessant diskusjon finner du på bloggen til Mari

Boken min smakebit .kommer fra heter altså Commandant of Auschwitz og er skrevet  av  Rudolf Höss. Boken er selvbiografien Höss skrev i ukene etter rettsaken, før han ble hengt ved inngangen til gasskamrene i Auschwitz i 1947. Jeg leser ene og alene boken fordi jeg forsøker  å skjønne litt mer av denne stupide mannen. Så langt har ikke boken på noen måte endret hva jeg synes om han, snarere forsterket det (om det egentlig er mulig). Tror også jeg snart må innføre et forbud til meg selv om ikke å lese flere krigsbøker i år.

Smakebiten er hentet fra side 107:
<<If I wanted to get good and useful work out of the prisoners then, contrary to the ususal and universal practice in concentration camps,,they must be given better treatment. I assumed that I would succeed in both housing and feeding them better than in the other camps.>>

Dette er helt klart en bok for spesielt interesserte,  boken er gitt ut på Phoenix forlag og inntektene av boksalget går til en organisasjon som hjelper overlevende fra Auschwitz.

Har du en smakebit du vil dele,gå inn på bloggen til Mari for å delta.

fredag 14. september 2012

Krøll

Siste uke av ferien og snart bokbloggtreff.  Selv om jeg har hatt ferie denne uka har dagene og kveldene stort sett blitt brukt til bøker. Som andre bokbloggere også har påpekt er det ganske travle tider nå på høsten. Forlagene inviterer til høstmøter, det er boklanseringer, signeringer og det ene med det andre....men gøy er det! Stort sett hvert fall.

I går kveld var jeg på høstmøtet til Front og Juritzen i Stavanger.
Jeg ble litt satt ut av at arrangementet ble avholdt i "NOKAS-kjelleren" og fant det litt småsært å skullle høre om krimbøker og drap i disse omgivelsene, bortsett fra det var det ganske så informativt.
Noëlle Harrison, Cecilia Samartin og Jørgen Jæger var der for å lese fra sine nye bøker. Særlig Harrison ble jeg nysgjerrig på (har lest boken til Jæger). Boken hennes Beatrice skal jeg lese i aller nærmeste fremtid. For boken jeg gikk hjem og leste i går (beklager virkelig men jeg husker ikke tittelen) var en helt annen. En bok som stort sett handlet om sex (ganske grafiske beskrivelser) og vold og ikke var såååå spennende som først antatt. Vil skrive om boken i eget innlegg senere.

Det som fører til innleggets overskrift, krøll, er at jeg er surrete. Jeg har tenkt meg på bokbloggtreff og bokfestival og har kjøpt feil flybilletter. Jeg trodde nemlig jeg skulle fly hjem på søndag men har kjøpt returbillett til i morgen kveld. Veldig typisk meg! Men men, jeg får i det minste være med på dagtid selv om middagen utgår.
          Noe annet som lager krøll for meg er at jeg som vanlig har vært kjempepositiv til noe for så å vurdere å "feige ut" i siste liten. Ja jeg skriver om Bokbloggtreffet! Jeg har grugledet meg nå i ukevis. Jo nærmere det kommer jo mer kribler det i magen. Akkurat nå gruer jeg meg mest.
Har laget meg en liste med pluss og minus, den ser slik ut:

Pluss:
Hyggelig å treffe andre bloggere, se hvem du kanskje har kommunisert med elektronisk i månedsvis.
Spennende med paneldebatt
Lærerikt
Flybilletter er kjøpt.
Tur til Oslo.

Minus:
Jeg har ganske sosialangst og ganske avfila sosiale antenner (jobb er jobb...privat er noe helt annet!)
Jeg kjenner ingen
Jeg lander på Gardermoen halv 8 på morgenen
Jeg har ingenting å ha på meg (hehe)
Har jeg egentlig noe der å gjøre?
Jeg går glipp av middagen på kvelden.

Er det bare meg som er slik? Er det andre som har det på samme måte?

Så får vi se da, om jeg befinner meg på flyet som tar av 06.40 fra SVG.

 

tirsdag 11. september 2012

Svart frost

Jeg har tidligere nevnt denne boken av Asbjørn Jaklin men ikke funnet det riktig å skrive noe mer om den før nå. Kanskje fordi uken er fyllt av bokmøter og at det i dag er Vigmostad&Bjørke sin tur (m.fl.)?  Det er mange kriminalromaner som utgis i høst,  Jaklins bok er en av dem som jeg synes skiller seg ut. Kanskje jeg finner den en smule eksotisk?

Dette er hva forlaget sier om boken:
<<En elghund bjeffer og vil på død og liv ha eieren inn i et nedlagt fjøs i Botn i Nordland. Fjøset ligger like ved en kirkegård for jugoslaviske krigsfanger og tyske soldater. Synet som møter hundeeieren, glemmer han aldri. En mann er drept. Drapsmetoden sjokkerer og virker uforklarlig. Journalist Alexander Winther kommanderes ut fra Nordlys-redaksjonen i Tromsø for å dekke saken. Politiet vet ikke hvem den drepte er. Alex, en tidligere marinejeger, har sine egne teorier om hva som kan ha skjedd, og han følger sporene med stor iver. Svart frost er en kriminalroman der handlingen har rot i faktiske hendelser under den andre verdenskrigen, krigen på Balkan og ikke minst dagens Tromsø.>>

Denne boken fikk jeg egentlig som et forhåndseksemplar før sommerferien.
En signert utgave til og med, samt en liten prat med forfatteren.
Jeg har tidligere lest andre bøker av Jaklin, bla. De dødsdømte og likt bøkene hans veldig godt.
Dette er hans første kriminalroman. Og for en debut!
Som vanlig når en bok har med handling fra andre verdenskrig, er jeg positiv i utgangspunktet.
At han skildrer Nord-Norge på måten han gjør, er et annet stort pluss. Jeg ble så interessert at jeg faktisk kjørte (ja kjørte, fra jæren til Nordland og det er ganske langt...) innom en del av stedene i boken mens jeg var på sommerferie. Det er kanskje dette som jeg synes gir boken et ekstra eksotisk preg.  All handling trenger ikke foregå på østlandet eller i Bergen for at en kriminalroman skal være bra. Det har skjedd så mye nord for Trondheim som hvert fall ikke jeg har så god greie på. Utrolig spennende å lese noe nytt.
 
Selve plottet i boken er også bra. Det er også fryktelig spennende at Jaklin har tatt utganspunkt i faktiske hendelser fra krigen, og ikke minst trukket tråder til den kalde krigen, krigen på balkan og dagens Tromsø. Når boken var ferdig lest hadde den faktisk gitt meg "noe å tygge på".  Det at Jaklin selv er journalist gjør at han skildrer karakteren Winther på en realistisk måte. Jeg tror på denne figuren.
 
Nå gleder jeg meg bare til fortsettelsen!

Boken er utgitt på Vigmostad & Bjørke.

mandag 10. september 2012

Det fine som flyter forbi

Foto lånt fra Schibsted
Den mye omtalte boken til debutanten Ida Løkås, har jeg lenge sett frem til å lese.
Det fine som flyter forbi er en interessant bok.Den er lettlest og fengende.

Dette er hva forlaget skriver om boken:
<<Vinner av Schibsted Forlags manuskonkurranse! Little Venice, London. 14 år gamle Jamie vokser opp på feil side av elva. «Ingenting skjer her», tenker han, men det er ikke sant. I løpet av noen dirrende varme sommeruker må Jamie ta dramatiske og voksne valg. En språksterk og annerledes debutroman>>

Vi følger Jamie på 14år gjennomm sommerferien. Han bor sammen med mora si i en skral leilighet i et dårlig nabolag. Moren som er eneforsørger er stort sett på jobb og Jamie er overlatt til seg selv det meste av tiden. Han reker rudt i gatene med kompisen sin Charlie, smugrøyker og kikker  på jenter. Særlig Ariel, Ariel som i engelen Ariel. Hun er 19år og Jamie synes hun er hot. Jamie blir også kjent med det som omtales som "pedoen" i nabolaget og må etter hvert ta noen vanskelige valg.

Av en eller annen grunn ser jeg for meg at handlingen foregår i USA. Jeg klarer ikke helt å kjenne igjen det  britiske i boken. Enda det refereres til både Tesco, Cornwall og tedrikking. Men det er nok mere meg enn forfatteren, og dessuten en digresjon. Jeg for egen del hadde trodd boken skulle være råere. Det er kanskje feilen med å lese for mye om en bok først? Men for all del, jeg "pløyde" gjennom boken og likte det jeg leste. Likevel, jeg savner noe.
På mange måter er det mange elementer i Det fine som flyter forbi som minner meg om Ham on Rye (Bukowski) men i en veldig forfinet versjon. Og det er kanskje det jeg savner i denne boken? At selve figuren (Jamie) skal være tøffere, ha et mer vulgært språk?  Jeg vet ikke? Jeg savner vel kanskje også at man får nøstet opp i litt flere tråder på slutten av boken (mulig dette bare er min egen nysgjerrighet?). 
Men personskildringene er bra, språket vakkert og boken er absolutt verdt å bruke tid på.

Gleder meg til fremtidige bøker fra denne forfatteren.

søndag 9. september 2012

Hauk og Due

Jeg har ventet med lengsel på denne boken.
Verdensmestrene fra 2010 var en bok som gjorde stort inntrykk på meg. Ikke bare positivt, men det er en annen bok og en helt annen anmeldelse.
To av karakterene som traff meg i Verdensmestrene var Lars (Laurentius Michael Meltzer) og Hauk (Henrik Augsut Erichsen). Jeg har de to siste årene vært meget nysgjerrig på hvordan det har gått med dem. Endelig har jeg fått svaret.

Hauk og Due er bok nummer to i "Verdensmestrene-serien" av Henrik H. Langeland. Den er utgitt på Tiden og om boken skriver forlaget:
<<En sensommerdag i 1985 skjer det en ulykke som skal kaste lange skygger inn i Lars og Hauks tidlige voksenliv.

Kort tid etter forsvinner Hauk fra skolemiljøet. Det samme gjør etterhvert de to andre vennene i barndomsgjengen fra Gulleråsen. Først syv år senere møter Lars dem tilfeldigvis igjen i et bokollektiv på Frogner, på et stadium i livet der han fører en behagelig tilværelse som kjekk og vellykket jusstudent. Gradvis blir han nødt til å erkjenne hva som faktisk foregikk i tiden etter ulykken, og hvordan det har formet ham som menneske.

Hauk og due er en roman om svik, vennskap og veiene vekk fra det borgerlige i et Oslo ved inngangen til 1990-tallet.>>


Dette er en mørk fortelling.
For meg uventet mørk.
Boken er veldig lettlest, handlingen synes jeg flyter og du som leser blir sugd med i handlingen.

Lars som var min favorittfigur i den foregående boka, har i denne boka blitt en ufordragelig klyse.
Selvsagt har han ikke blitt det uten videre. Jeg synes det er spennende å lese hvordan de forskjellige hendelsene i oppveksten har formet han til den personen han fremstår som i denne boka.
En ganske oppblåst ung mann, med litt for mye penger og sjarmerende ytre.
Likevel, jeg kan ikke hjelpe for at jeg stadig føler sterk sympati for mannen.
Det som kanskje overrassket meg mest er hvordan Hauk har blitt...

Mikkel, faren til Lars har også endret seg. Det vil si, han skildres nå gjennom en voksen manns blikk istedenfor gjennom et barns beundrende øyne. For meg blir også dette litt vemodig.

Jeg er nå meget spent på hvordan det går videre med Lars og Hauk.
Avslutningen er en kjempe "cliffhanger" og er ganske irritert fordi jeg ikke får vite ummidelbart hvordan det går.
Dette er en bok med både opp og nedturer, men en absolutt lesverdig forsettelse på Verdensmestrene.