Ester Nilsson, I miss you!

Noen bøker glemmer man ikke. Bøkene om Ester Nilsson, skrevet av Lena Andersson er nettopp slike bøker. De norske utgavene er estetisk ikke akkurat noen kioskveltere (og som bokhandler må man virkelig jobbe rævva av seg for å få solgt dem) men, MEN; samtlige av de jeg har solgt bøkene til har vært udelt positive og kan ikke få skrytt nok.

Så hva er det som fenger slik?

Rettsstridig forføyning den første av bøkene om Ester, har passende nok undertittel - En roman om kjærlighet. For det er kjærlighet som er den røde tråden i bøkene til Andersson. Det er ofte på dette stadiet at de jeg anbefaler boken til, rynker på nesa. Som regel er dette fordi de ser for seg en roman om : en kvinne i tidlig trettiårene som er "shopoholiker", som forelsker seg i den kjekkeste, mest uoppnåelige og rikeste mannen på jobb. De ser for seg en Bridget Jones, eller kanskje et mysterium fra fortiden på et gammelt slott, fine kjoler og en "Askepotthistorie" osv. osv. Men det er her de tar feil. Rett nok er Ester i passende alder og hun forelsker seg i feil mann. Men det som gjør at jeg som leser lar meg rive med, er den måten forfatteren skildrer Esters følelser og håpløse ugjengjeldte kjærlighet. Dette er gjort så treffsikkert, presist og med et fantastisk språk. Her slipper man duvende bryster og melkehvit hud (HURRA!). Andersson skildrer hovedpersonen med en ømhet, humor og sårhet som gjør at man svært lett kjenner seg igjen.
        Kort fortalt handler boken om poeten og essayisten Ester Nilsson som forelsker seg i kunstneren Hugo Rask. Etter det som egentlig er en "one night stand" fra Rasks side, innbiller Nilsson seg at den kjærligheten hun føler for Rask er gjensidig. Noe den altså ikke er. Selve plottet i boken er ikke revolusjonerende, men måten Andersson forteller gjør dette til en leseropplevelse utenom det vanlige.

<<At det normale var å ta av seg en tykk dunjakke inne, også hvis man bare skulle sitte en kort stund, falt henne i øyeblikket ikke inn. Å herme normalitet er det vanskeligste. Den bærer i seg en bekymringsløshet som ikke lar seg imitere. Overdrivelsene synes og blir til tåpeligheter. Men forsøkene på å skjule følelser har den fordel at betrakteren ikke vet sikkert. Livet stilt på spissen er en orientering etter skammen og æren, og når angsten kommer, er lettelsen å finne i at man ikke har etterlatt seg sikre spor. Man kan alltid benekte. At man har beholdt en jakke på, at man virker klosset og nervøs, er ikke noe bevis slik ytringer er bevis. I høyden kan det bli indisier.    Ester Nilsson, som vanligvis forkastet skammen og æren fordi begge deler gjorde mennesket til slave under andres berømmelse, satt der nå og funderte på hvor mye eller lite hun skulle ta av seg jakken for at det ikke skulle merkes hvordan hun elsket.>> 

side 19/20 

 

I Uten personlig ansvar får vi et gjensyn med Ester. Det har gått noen år og affæren med Rask er et tilbakelagt kapittel. I denne boken faller hun for den gifte skuespilleren Olof Sten. Med f og en e i navnet sitt.  Nå noen år senere, med mer erfaring, skulle man kanskje tro at Ester hadde lært. Men hjertets veier er uransakelige og denne boken er en for meg glitrende fortsettelse av den foregående.

Hvem passer så boken for? Jeg mener den passer for de aller fleste som liker å lese. Men kanskje ikke for de som synes Kalenderpikene er årets høydepunkt?
Bøkene anbefales på det varmeste.

Rettsstridig forføyning er oversatt til norsk av Knut Johansen.
Uten personlig ansvar er oversatt til norsk av Bodil Engen.
Begge bøkene er utgitt på Gyldendal forlag og mine eksemplarer har jeg kjøpt selv.

 

 

Den største forbrytelsen

Marte Michelets bok om ofre og gjerningsmenn i det norske Holocaust er definitivt en av årets store bøker i mine øyne (i andres også, heldigvis! Brageprisvinner og alt..). Michelets bok er i det store og hele en bok jeg har ventet på i årtier. Savnet etter en slik velskrevet bok som omhandler det norske Holocaust har vært stort. Jovisst har det vært utgitt bøker om emnet tidligere, men ingen som sammenfatter og trekker linjer på en slik måte at boken blir interessant, lesbar og sterk for alle som leser den. 

Den jødiske familien Braude er den røde tråden som binder boken sammen. Vi følger familien fra Grünerløkka gjennom flere år, hverdager og livets opp og nedturer. Grepet med å skildre denne familien og deres liv er med på å gi leseren et nært forhold til handlingen og til ofrene. På den andre siden er det også spennende at vi får følge Stian Bech jr. og hans livsreise, en mann som valgte nazismen.

Egentlig er det lite som sjokkerer meg i denne boken. Men det er mye som gjør meg opprørt.
Det kjennes sterkt å få skildret "hendelsen på Halden-toget" ;

"Den hevnlystne stemningen er tydelig i justisminister Sverre Riisnæs' brev til Jonas Lie noen dager etterpå, der han skrev at <<no gjør vi det av med jødene, og det ettertrykkelig>>."                                                                                                 (s.199)

Det som kanskje opprører meg mest er at dette er nordmenn som skriver og mener. At tankegangen er at det skal være noen forskjell på om man jødisk eller ikke, at det er nordmenn som har disse holdningene (jeg kan altså min krigshistorie og vet om norske nazister, her forsøker jeg bare å si noe om hvordan det opplevdes å lese denne boken). Etter krigen har jeg en følelse av at man kollektivt har solet seg i glansen til motstandsmenn og kvinner, snakket stygt om tyskerne og helt glemt ut at man under krigsårene kanskje ikke var så jødevennlig? Det snakkes om Vemork, Max Manus "Kjaken" og Milorg. Hvem snakker om det norske Holocaust? 

Michelet skildrer jødene i Norge som helt vanlige folk, ikke som en homogen gruppe som jeg har en opplevelse av har blitt gjort tidligere. Hun beskriver de sterkt troende, de assimilerte, jødiske motstandsmenn, ja- "hvermansen"! Det jeg fant mest spennende med dette var å få en opplevelse av at flere jøder gjorde motstand.

Interessant var det også å lese om hvordan det var for de få overlevende jødene som kom tilbake til Norge etter krigen. Ble de tatt godt imot? Fikk de tilbake sine hjem og eiendeler? 
 
Forfatteren har gjort grundig arbeid, lett i arkiver og snakket med flere personer. Min eneste innvending mot boken (og den er urettferdig) er at den skulle vært skrevet før, så hadde man kunnet hatt med ennå flere tidsvitneskildringer som bakgrunnsstoff. 

En bok jeg virkelig vil anbefale og som jeg mener burde være pensum i skolen.
(jeg tenker med gru på noe noen unger i gata sa da jeg var liten: "Skal jeg fortelle en vits? Rabinowitz". og håper verden har kommet lengre i dag.)

Boken er utgitt på Gyldendal Forlag, mitt ekesmplar har jeg kjøpt selv.

Superduperkort om en veldig intens leseropplevelse

Foto lånt fra forlaget

Den mest intense leseropplevelsen jeg har hatt på lenge! Uten tvil var det en smule overraskende å oppdage hvor god jeg fant denne Caribou Island. Rett og slett en skikkelig sidevender.

Boken er skrevet av David Vann. Min norske utgave kom ut på Gyldendal i 2012/2013 (pocket) og er oversatt av Hilde Stubhaug.Boken har jeg kjøpt selv.

Men hva var det med denne boken som fikk meg helt hektet?
I utgangspunktet høres det litt kjedelig ut; et middelaldrende par i Alaska som forsøker å lappe sammen et skrantende ekteskap. Måten de forsøker å gjøre dette på er ved å følge ungdomsdrømmen om villmarksliv og snekring av en tømmerhytte. Men gammelt agg og slitte spydigheter gjør realiseringen av drømmen vanskelig. De voksne barna deres har heller ikke livene sine helt på stell, og hvor godt kjenner egentlig disse familiemedlemmene hverandre?

For egen del så er det hverdagsdramatikken og naturkreftene som skaper boken for meg.
Vann har en egen måte å skildre situasjoner på, presentere sarkasme og spydigheter så mørkt, dystert og vemmelig at du føler det på kroppen. Hvor intens kan en fiskemiddag være liksom? I Vanns bok kjente jeg ubehaget i magen da jeg leste om denne. For dette er en bok om håp og forventninger, brustne drømmer og illusjoner som langsomt vaskes bort. Når er nok, nok? Hva er kjærlighet og hvor langt kan den egentlig tøyes?

Boken er ikke stygg på noen måte. Ingen groteske scener eller utdypninger. Det er kanskje bare helt på slutten, når tempoet i boken har eskalert at jeg finner selve slutten litt ...tja, ikke så vakker.

Caribou Island er definitivt en bok jeg vil huske. Kanskje mest fordi Vann så godt skildrer dramatikken i det daglige.

Forfatterintervju med Asgeir Ueland

Asgeir Ueland
Foto:Erling Dagsland,
lånt fra Gyldendals nettside

Jeg skrev tidligere i uka om boken til AsgeirUeland,Tungtvannsaksjonen. En bok som nylig er sluppet. Forfatteren har vært sporty nok til å være med på et lite intervju. Selv ble jeg veldig begeistret for boken og håper den vil nå mange lesere.
Asgeir Ueland (f.1974) er historiker og skribent, med utdannelse fra the Hebrew University of Jerusalem.

Hva er bakgrunnen for at du har skrevet denne boken?
- Dette er det enkleste å svare på, bakgrunnen er at jeg ble spurt av Gyldendal om jeg ville skrive historien om tungtvannsaksjonen fra A-Å. Jeg sa ja, men ante ikke at resultatet ville bli som det ble. Materialet jeg fant i arkivene gjorde det mulig å skrive boken på en mer utfyllende måte enn det som var utgangspunktet. Før jeg ble spurt hadde jeg ikke tenkt tanken.

Trenger du spesielle bakgrunnskunnskaper for å lese den?
- Nei, i alle fall håper jeg ikke det. Målet med skrivingen min ligger tett opp til den nylig avdøde australske kunstkritikeren og forfatteren Robert Hughes: "Hvis du er villlig til å lytte, skal jeg prøve å forklare." I dette tilfellet er det om du er villig til å lese, jeg har prøvd å forklare tingene så godt som mulig. Bakgrunnen for tungtvannet, treningen, aktørene og organisasjonene de var en del av.

Foto lånt fra forlaget

Jeg har intrykk av at det hvert år utgis stadig flere bøker med 2.verdenskrig som infallsvinkel, hva er det som gjør at din bok skiller seg ut fra mengden?
- De siste årene har det vært mye fokus på kommunistene og nordmenn som tjenestegjorde i SS og som jobbet for tyskerne. Min bok går tilbake til heltene, men ser på det med nye briller, med stor og utstrakt bruk av nytt arkivmateriale. Dessuten har det vært viktig å prøve å fortelle historien på en mest mulig spennende måte - en slags thriller fra virkeligheten. Leserne må bedømme om jeg har lykkes, men jeg tror at denne formen er relativt ny i norsk krigslitteratur, selv om for eksempel Ben Macintyre og Max Haistings m.v. skriver på denne måten.

Du har i boken din valgt å fokusere på Einar Skinnarland, en mann som kanskje ikke er så godt kjent for folk flest. Hvorfor er det akkurat Skinnarland du har et spesielt fokus på? Tror du vi finner menn av hans (og resten av kompaniets) kaliber i Norge i dag?
-Einar Skinnarland var et naturlig valg nettopp fordi han blant folk flest er den "glemte" tungtvannsoperatøren. Dessuten var han først inn, og ble værende i felt krigen ut. Han førte også en daglig logg over sine bevegelser som gjorde at det var lett å følge fotsporene hans, når det er sagt var han en del av et stort apparat der alle gjorde en formidabel innsats. Om det fins slike i dag? Ja, det tror jeg, men det vil trolig gå lang tid før deres historier kommer fram - jeg tenker da hovedsakelig på spesialstyrkene som har vært i Afghanistan.

Siden du er historiker regner jeg med at du kan svært mye om 2.verdenskrig i utgangspunktet. Oppdaget du noen nye ting i arbeidet med denne boken? Hvis du gjorde det, var det noe du syntes var veldig overraskende?
- Jeg har siden jeg var gutt vært opptatt av krigen, men har i grunnen vært mest opptatt av Nord-Afrika, Italia og østfronten. Det siste fordi det har kommet mye nytt om det siden Den kalde krigen sluttet. I forkant av denne boken leste jeg mange av de gamle verkene som ble skrevet mellom 1950 og 1980. Kjeldstalis Hjemmestyrkene, Ristes Londonregjeringa, Tore Gjeldsvik, Haakon Lie, Jens Chr. Hauge for å få en slags oversikt. I tillegg leste jeg det jeg kom over om Special Operations Executive (SOE) både i Norge og andre deler av verden for å forstå materialet. Jeg leste også alt som var skrevet om tungtvannsoperasjonen. Alt da lærte jeg masse.
      Det som overrasket meg mest var at jeg fant relativt mye nytt stoff. Det andre var hvordan forskjellige grupper fra Kompani Linge krysset hverandres spor, og selvsagt Knut Hauglands soloprosjekt etter aksjonen. Jeg ble også overrasket av hvor dramatisk flukten til Claus Helberg var. En kunne ikke ha diktet det opp en gang.
(Jeg synes nesten historien til Claus Helberg er grunn nok alene til å lese boken)
 
"Alle" har hørt om Tungtvannsaksjonen, men jeg har et inntrykk av at folk kanskje ikke er helt fortrolig med hva tungtvann er.Du har skrevet litt om dette i boken din. Er du av samme oppfatning?
- Ja, tungtvann er nok ukjent for de fleste. Det er et ord vi har hørt, men ikke vet så mye om. Jeg innrømmer gladelig at det var forskingsdelen rundt stoffet som var den største utfordringen i boken, men jeg håper jeg har klart å forklare viktigheten til stoffet på en forståelig måte.
(Jeg syntes selv det var veldig spennende å lese om dette. Å endelig få en skikkelig forklaring på hva tungtvann er.)

Er det noe du synes det har vært ekstra viktig å få formidlet gjennom boken din?- Først og fremst det heltemotet som ble utvist av aktørene. Det andre som har vært viktig er at vi ikke skal glemme. Det begynner å bli få veteraner igjen fra krigen, men de handlet ut fra en overbevisning om at de måtte gjøre noe for å vinne friheten tilbake. I dagens selvopptatte tid er det kanskje en lærdom i at man gjør noe for andre, uten å tenke for mye på seg selv.

Jeg vet det for tiden at det spilles inn en ny TV-serie som skal handle om Tungtvannsaksjonen. Den er jeg selvsagt veldig spent på. Har du noen tips til andre bøker eller filmer som kan være interessante for folk som er opptatt av 2.verdenskrig?
-Jeg har nylig sett noen av de norske krigsklassikerne på ny. Shetlandsgjengen, Kontakt, Det største spillet og Ni liv. Særlig de to første hvor aktørene spiller seg selv står seg godt. DSS er litt preget av at man har smeltet sammen flere personer til en, men den er artig. Ni liv kommer nå også i dokumentarform ved at to menn går løypa, den gleder jeg meg til. Ellers har jeg stor sans for sovjetiske/russiske krigsfilmer fordi de var mye mer realtistiske lenge før Saving Private Ryan og Band of Brothers. Jeg vil anbefale de to russiske filmene "Come and see" og "Brest Fortress". Ellers bør en bare prøve seg frem, den britiske filmen om Arnheim fra 1946 er også meget god.

Jeg er som sagt veldig takknemlig for at forfatteren ville svare på mine spørsmål. Kanskje du fant svarene interessante også? Ønsker ham en fortsatt god bokhøst og håper flest mulig vil lese denne spennende boken (ja jeg er veldig begeistret!).

Tungtvannsaksjonen

 



Foto lånt fra forlaget

 For en uke siden var jeg på Gyldendals høstmøte, Forfatterne kommer. Dette var uten tvil en av høstens virkelige "höjdare" for egen del. Informativt, undeholdende og lærerikt. På dette møtet var også historikeren Asgeir Ueland som nylig har kommet ut med en bok om Tungtvannsaksjonen.

Tittel: Tungtvannsaksjonen
Forfatter: Asgeir Ueland
Utgivelsesår: 2013
Sideantall: 352
Forlag: Gyldendal
Kilde: Bok jeg har kjøpt selv

Litt om handlingen:
Boken handler om Tungtvannsaksjonen på Rjukan. Vi får være med på både planlegging, gjennomføring og hva som skjedde etter at anlegget på Vemork gikk i lufta. Boken presenterer oss blandt annet for en usedvanlig desperat flukt fra tyskerne. Vi får også vite litt om hva som skjedde med sabotørene etter at krigen var slutt. Boken inneholder også bildemateriell, litteraturliste og en rekke informative fotnoter for oss som føler vi trenger det.

Hva jeg synes:
Problemet med bøker om 2.verdenskrig er at de stjeler fokuset mitt fra alt annet. Selv om jeg har mye annet spennende jeg har lest/leser og skulle blogget om....kommer det en bok slik som denne nye til Ueland, da glemmer jeg resten av verden.
For meg var dette en bok helt slik jeg vil den skal være.
Den lærer meg noe nytt samtidig som den jeg synes den er spennende og godt fortalt. At det er med fotografier og kart i boken er også et pluss i mine øyne. Da får man liksom et skikkelig inntrykk av hvem som var hvem, geografi og terreng. Jeg merker også at jeg straks finner boken mer interessant da, i motsetning til hvis det "kun" er tekst. I bøker av denne type mener jeg at fotografier ol. bare er med på å heve inntrykket av boken.

I boken har Ueland spesielt lagt vekt på historien til Einar Skinnarland (Grouse 1). En av sabotørene som kanskje ikke har fått mest oppmerksomhet. Skinnarland var en agent som ble sluppet i fallskjerm over Hardangervidda for å skaffe informasjon om tyskernes tungtvannsproduksjon på Rjukan. Skinnarland var oppvokst og kjent i området og tilbrakte lang tid alene "i felten" før han fikk følge av de andre operatørene.
Jeg synes kanskje dette er noe av det mest spennende med denne boken. At vi får være med i alt forarbeidet før selve aksjonen på Vemork. Hvordan er det å leve sammen isolert på en hytte i ukevis? Var det godt samhold og bare fred og fordragelighet mellom disse unge agentene? Hva var det som fikk dem til å ville bli med en slik operasjon?

Dette var ingen bok jeg fant spesielt lettlest, ei heller var den særlig vanskelig. Men alt faktastoffet gjør at man kanskje vil bruke litt tid på å fordøye hvert kapittel. Jeg hadde også fremme et kart og noe annen litteratur for å få best mulig oversikt over handlingen. Ikke fordi at Ueland har glemt eller utelatt noe, jeg liker bare å sammenligne ulike "versjoner". Noe av det jeg også setter pris på med boken er at Ueland har skildret det hele utenfra. Tidligere har vi hørt om denne operasjonen fra de som deltok, nå får man den presentert mer objektivt (om man kan si det slik?).

Av de mer faglitterære bøkene med tema 2.verdenskrig er dette den boken som er min favoritt så langt i år.
Kanskje vil jeg si at for meg er dette litt som en slags norsk utgave av Band of brothers?
En bok jeg virkelig vil anbefale!

Musikkvideoen Saboteurs av det svenske bandet Sabaton,
fant den bare passende her.

Mors gaver

Foto lånt fra forlaget

Tidlig på forsommeren var jeg på bokdager på Gardermoen. Der ble vi presentert for den nye boken til Ceclie Enger. Forfatteren var selv til stede og både fortalte om boken og leste litt fra den. Jeg noterte meg boken med et mega-kryss i margen. Dette var en bok jeg virkelig ville lese.

Tittel: Mors gaver
Forfatter: Cecilie Enger
Utgivelsesår: 2013
Sideantall: 272
Forlag: Gyldendal
Kilde: Lese-eksemplar/pdf

Litt om handlingen:
Moren til Cecilie Enger får Alzheimer. Hun flyttes til et sykehjem og Cecilie og søsknene starter med å gjøre klart barndomshjemmet for salg. Under denne prosessen finner Cecilie morens julegavelister. Sirlig nedtegnet gjennom førti år. Hva har man gitt? Hva har man fått? Hva har det kostet? Noen mottakere forsvinner, nye kommer til. Hva er historien bak disse gavene? Moren til Cecilie som kunne gitt henne alle svarene og historiene som hun ønsker, kan ikke lengre svare for seg.

Hva jeg synes:

Noe av det jeg selv samler på

Først av alt, jeg er en samler. Ikke av en slik art at jeg kunne endt opp i en dokumentar på Fem eller Bliss, men en samler tross alt. Det jeg samler på er ofte gjenstander som har null verdi for andre enn meg selv. Et eksempel er en gammel kakeboks jeg har etter min mormor og morfar. Skrot og blikkboks synes min mann. Trygghet, minner og varme for meg. Denne boksen som jeg drar frem hver jul og fyller med kaker i mormors ånd, er med på å bevare minnene om både henne og morfar. Synet av denne boksen setter meg umiddelbart tilbake i tid. Jeg ser for meg et kjøkken med femtitalls-innredning. Min mormor som smører rennekaker eller min morfor som ivrig pynter kaker.
(Ok...kan du ikke gi deg med dette babbelet tenker du nok nå. Kom til poenget!)
Poenget er at Cecilie Enger rokker ved noen av disse følelsene i meg. Jeg kjenner meg igjen. Boken hennes er for meg nær, trygg og litt vemodig. Samtidig ligger ordet sentimentalt løst på tungen. Det er vel også ingen hemmelighet at de fleste som vil lese denne boken nok er kvinner.

Det strøes mange roser på min ensomme vei
Men jeg kan ikke glede meg, jeg elsker bare dig
Og jeg vil ikke glede meg, men ensom vil jeg vandre
Mens verden går sin skjeve gang, og du og hun
-den andre.

- Diktet Svanesang fra tante Kaja. 

Et av mange som Enger og moren fikk i julegave av denne enslige tanten.

Barndommens skatter

Selv om jeg opplevde boken som om også forfatteren har et behov for å låse tiden (slik jeg selv ofte har), er det også en historie om Norge. Hvordan har vi utviklet oss i løpet av 1900 tallet? Fra nøysomhet og forholdsvis nøkternt valg av gaver, til nyere tid hvor verdien på gaven kanskje blir målt på en annen måte. Det er også en skildring av 68-erne, oppvekst og skilsmisser. Jeg opplever det som om Enger stiller flere spørsmål i boken enn dem hun svarer på. 

Dette er absolutt en bok som har fått meg til å tenke. Kanskje litt triste tanker av og til. Som at mine foreldre beynner å bli eldre, hva slags sorg og tomrom blir det etter dem når de en gang ikke er her mer. Hva blir det etter meg? Samtidig får boken meg også til å tenke positive tanker. Innse viktigheten av å nyte øyeblikkene, lytte til hverandre, vise omtanke for dem man bryr seg om. Kanskje var jeg i en ganske følsom periode når jeg leste denne?

Jeg tror nok dette er en bok som ville vært fin for lesesirkler. Tematikken i boken er liksom universell. Det er definitivt en bok jeg vil anbefale, men man må kanskje være klar for en slik bok...i "det humøret" når man leser den.

Jeg synes også at nå når det nærmer seg jul og gavekjøp er det kanskje tiden for å reflekter over hvorfor man gir hverandre gaver. Hva er en god gave for deg? Måler du gavens verdi i penger? 
Jeg tenker ofte (det er kanskje litt frekt) at jeg blir mer glad for noe til 20kr når jeg vet at giveren har en tanke bak, enn en gave til 100kr som er gitt meg bare for å gi.
Hva synes du? Hvor forpliktende er det å gi/få en gave?

Mørke grener

Foto lånt fra forlaget

<<Mørk materie er i teorien det som bidrar med den gravitasjonskraften som mangler for å holde sammen en galakse og er det som holder dem i balanse. det er også trodd at under en kollisjon mellom to galakser er det gravitasjonen fra mørk materie som samler materien igjen og bestemmer hvilken type (utseende) galakse det blir. >>

fra Wikipedia

Siden jeg fikk høre om denne boken i sommer en gang, har jeg av en eller annen grunn tenkt at den heter Mørk materie. Når jeg nå  har lest den synes jeg faktisk ikke den tittelen er helt upassende.

Tittel: Mørke Grener
Forfatter: Nikolaj Frobenius
Utgivelsesår: 2013
Sideantall: 288 sider
Forlag: Gyldendal

Kilde: Lese-eksemplar/pdf jeg har mast om å få

Litt om handlingen:
Boken starter med at forfatteren og familiemannen, Jo Uddermann nylig har gitt ut en bok. Boken har fått tittelen Krittet og er inspirert av dramatiske opplevelser fra Jos oppvekst. Etter å ha blitt intervjuet om boken på fjernsynet, begynner det å skje uforklarlige ting.
      Hvem er det som har sendt han MMS med avslørende bilder av ham selv? Hvem er det som overvåker han? Er dette noe han bare innbiller seg eller skjer det faktisk?   

Nikolaj Frobenius
Foto: Christian Elgvin,
lånt fra forlagets nettside

      Ikke bare dukker det opp personer fra fortiden, ekteskapet hans begynner å rakne,  noen blir drept og selv holder han tydeligvis på å gå opp i liminga...

 
Hva jeg synes:
Da dette er en bok jeg virkelig har sett frem til å lese (nærmest spammet forlaget for å få tak i en pdf) er jeg vel ganske positivt innstilt i utgangspunktet. Når det er sagt, det skal jo ikke så mye til før skuffelsen bli enorm...

Det jeg liker så ubeskrivelig godt med bøkene til Frobenius er fortellerstemmen i bøkene hans. Hovedpersonen i denne boken, Jo, er for meg svært troverdig. Jeg får en følelse av at jeg er inni hodet hans. Det er kanskje dette trekket ved karakterene som gjør at jeg finner bøkene til Frobenius så interessante. Jeg har vel en slags nysgjerrighet på hva som foregår i hodet på en mann, jeg føler jeg får vite dette i bøkene hans.

Men tilbake til boken.
For meg innfridde den. 
Jeg synes den var både spennende, dramatisk, romantisk, frekk, fiffig og godt fortalt.
Den var akkurat så mørk og dyster og dystopisk som jeg liker det. 
Det er kanskje litt vanskelig å sammenligne Mørke grener med en annen bok, men jeg opplever kanskje (hva er det det heter på "fint"?) at dramaturgien (?) kan minne litt om hvordan bøkene til Christian Jungersen er.

Fra foter.com

I størsteparten av boken er handlingen lagt til 2012, men vi får også et glimt inn i livet til Jo slik det var i 1990. Det viktige dramatiske året. To gutter, en jente, hormoner og ild...

Noe jeg synes er artig med enkelte forfattere er at valg av navn på karakterene i bøkene så tydelig viser at de hører hjemme på østlandet. Figurene i Mørke grener må liksom bo i hovedstaden. Det virker helt fjernt å tenke seg en Jo, Katinka eller Agnete her hvor jeg bor...(navn som Ola-Magne-Hans er derimot ikke utenkelig). Men jeg liker dette med navnevalg, det er også noe som for meg er med på å gjøre boken troverdig.

Noe av det som gjør at jeg synes boken er spennende er Jos reise nærmere og nærmere et slags vannvidd. Å skape en slik ekkel følelse i boken er et lurt triks for å holde leseren fanget. Eksempelvis åpnet jeg boken og lukket den ikke før jeg var ferdig med å lese hele. Den var ikke tunglest men akkurat passe fengende. Synes nesten synd på forfatteren når han helt sikkert har brukt lang tid på å skrive den, så leses den på noen timer liksom... Men det var i mine øyne vel anvendte timer. En bok jeg virkelig vil anbefale, men les den gjerne med lyset på.

Hånden

Jeg trodde egentlig at jeg og Kurt var ferdige med hverandre. Vi sa liksom farvel etter Den urolige mannen. Men så dukket det plutselig opp en ny bok, hvor handlingen riktignok er lagt før den forrige boken.

Tittel: Hånden
Forfatter: Henning Mankell
Utgivelsesår: 2013 (på svensk 2004)
Oversatt av: Kari Bolstad
Forlag: Gyldendal
Sideantall: 141 (inkludert etterord av Jørn Lier-Horst)
Kilde: Lese-eksemplar

Litt om handlingen:
Som sagt, handlingen i denne korte fortellingen foregår før handlingen i Den urolige mannen.

Ystad, bildet er fra foter.com

Kurt har i boken Linda (datteren) boende hos seg, og han er fortsatt en veldig aktiv politimann. Men etter over 30 år som etterforsker begynner han å bli sliten. Han har i lengre tid vurdert muligheten for å bytte ut tilværelsen i Mariagatan for et liv ved sjøen. Rett og slett flytte til en liten "stuga". Så på senhøsten ringer hans kollega, Martinsson, og tilbyr Kurt å kjøpe et lite hus han tror kan være noe for ham.
Kurt drar ut til eiendommen for å ta en titt, men på eiendommen snubler han i noe...det skal vise seg å være skjelettet av en hånd.

Hva jeg synes:
Jeg var vel ikke sånn kjempebegeistret i utgangspunktet. Wallander-serien var liksom ferdig. Det blir litt som med Millenium-triologien, skulle de en gang finne nr.4 og utgi den vil det liksom ikke bli det samme. Uansett, jeg er jo veldig nysgjerrig da . Så jeg har lest boken og kost meg i Ystad i noen timer. Er dette en Wallander bok du bare må ha? Niks, nei.
Men når det er sagt så liker jeg veldig godt måten Mankell skriver på. Det er et artig gjensyn om enn et litt tynt plot. Som alltid er det er stillferdig på et vis. Karakterene er troverdige, Kurt er som vanlig litt grinete og det er interessant å oppleve at han som etterforsker tross alt ikke er noe annet enn et vanlig menneske. Mankell er en av de få krim-forfatterne jeg synes får til dette veldig bra.

Ystad om vinteren, fra foter.com

Det som slår meg når jeg nå leser Wallander bøkene, er at TV-serien har laget et veldig forstyrrende bilde inne i hodet mitt. Nå er det Krister Henriksson (han som spiller Wallander på TV2) jeg ser for meg mens jeg leser boken. Jeg kjenner at det ergrer meg! Jeg vil ikke at Ola Rapace skal blande seg inn i min lesestund, være med på å forringe den slik at jeg på mange måter filmatiserer boken i fantasien. Kanskje er dette nok en innvendig til hvorfor jeg synes boken er unødvendig?
Er det slik at dette Wallander-universet har blitt så kommersielt at man skal tyne ut hver siste lille dråpe?

For meg ble denne leseropplevelsen litt som en TV-film, eller kanskje en sånn ukeblads-føljetong (eller hva det nå heter). Jeg synes historien er av det kaliberet som kunne dukket opp i en Kvikk Lunsj farget bok med tittelen Påskekrim 2K?. Grei nok til å la seg underholde en langhelg på hytta men på ingen måter i nærheten av Mankell på sitt beste.
Alt i alt var den vel akkurat slik jeg forventet.

Noen andre som har blogget om boken:
Tine
Berit 
Rita
Espen

Hulemannen

Foto lånt fra forlaget

På mange måter synes jeg bokhøsten preges av temaet ensomhet og savn. Også i den nyeste boken til Lier Horst er et av temaene ensomhet.

Tittel:Hulemannen
Forfatter: Jørn Lier Horst
Utgivelsesår: 2013
Forlag: Gyldendal
Sideantall: 350
Kilde: Lese-eksemplar

Litt om handlingen
I den 9. boken om William Wisting dukker døden opp i etterforskerens egen gate. Tre hus nedenfor det Wistingske hjem har det sittet en død mann foran et flimrende fjernsyn i flere måneder.
Det er ingenting som tyder på at det foreligger noe kriminelt bak dette dødsfallet, men Line (Wistings journalist-datter) synes det kan være interessant å skrive en feature artikkel om hvordan et menneske kan gå bort uten at noen legger merke til det. Hvordan kan slikt skje? Hadde han ingen familie eller venner? Dette er dessuten en mann som Line husker fra sin barndom. Etter hvert som hun graver i denne saken kommer det frem at alt selvsagt ikke er som det kan se ut til.

Parallelt med Lines undersøkelser blir det funnet en død mann i snøen i et skogholt. Også denne mannen ser ut som han har ligget død lenge. Wisting værer straks noe kriminelt men skjønner også at for å fakke gjerningspersonen er det essensielt at ikke media får snusen i saken. Så lenge morderen ikke vet at politiet er på jakt etter ham vil sjansen for å finne ham være større. Etter hvert vokser denne saken såpass i omfang at det også blir innhentet bisttand fra FBI.

Lånt fra foter.com

Hva jeg synes
Først av alt...jeg er så sinnsykt lei av at "Lier Horst er like god som Nesbø". Argh! Lier Horst skriver da så utrolig bra at man ikke trenger å "blande inn" Nesbø....

Jeg synes denne boken på så mange måter topper fjorårets prisvinnende krim, Jakthundene.
Plottet i boken er fantastisk og jeg synes karakterbeskrivelsene er veldig troverdige. Jeg har virkelig tro på at Wisting kunne fungert som politimann også utenfor bøkenes verden. Det jeg også synes er flott med bøkene til Lier Horst er at de ikke er så groteske og bestialske. Det er handlingen og hans skrivemåte som gjør at bøkene blir spennende og interessante, ikke at det er blitt brukt spektakulære våpen eller at offeret er blitt dissekrert av en morder med så mange finesser at til og med MacGyver ville vært misunnelig...nei, det er realismen som gjør det spennende. Det kunne ha skjedd i mitt nabolag, får jeg følelsen av.

Som i de andre bøkene veksler vi på å følge William og Line. Dette er også noe av det som gjør at bøkene blir spennende og skaper fremdrift. Akkurat når Line holder på å oppdage noe vender handlingen over til William....slik fortsetter det, og da MÅ man liksom bare lese litt til...

Noe annet jeg liker veldig godt med disse bøkene er at jeg blir kjent med Vestfold. Kanskje ikke like interessant for alle, men jeg synes det er veldig gøy å lære nye ting. I sommer måtte jeg til og med kjøre noen ekstra kilometer for å ta en kikk på Stavern, Farris bad osv. Er det flere som har det slik? Er det bøker jeg liker så synes jeg det er gøy å sjekke ut hvordan stedene som omtales faktisk er.

Jeg vet vel egentlig ikke om jeg har noe negativt å bemerke? Det eneste er kanskje at det er så dumt at man hele tiden skjønner at William og Lines jobber vil krysse hverandre, men det er jo litt av "greia" er det ikke?

Uansett, en bok jeg gledet meg til og som innfridde til de grader.
Løp og kjøp!

Barnehjemsbestyrerens sønn

Kanskje er det en naturlig nysgjerrighet som gjør at jeg nylig har begynt å interessere meg for Korea. Da især Nord-Korea. Etter å ha lest flere gode omtaler om den Pulitzerpris-vinnende boken klarte jeg ikke holde meg fra å kjøpe Adam Johnsons eventyrlige bok.

Foto lånt fra forlaget

Tittel: Barnehjemsbestyrerens sønn
Forfatter: Adam Johnson
Oversatt av: Inge Ulrik Gundersen
Utgivelsesår: 2013
Sideantall: 503
Format: Innbundet
Kilde: Bok jeg har kjøpt selv

Litt om handlingen:
Boken er skrevet i to deler, den første handler om Pak Jun Do, en ung mann som på mange måter leter etter sin mor. Han har vokst opp på et barnehjem som hans far styrer, men har etter hvert gått over i statens tjeneste som agent.
Jun Do er en flink agent. Han stiger i gradene. Men livet som agent er ikke ufarlig, og ganske snart er Jun Do låst i et system han kanskje ikke vil være en del av.
       Del to er fortellingen om kommandør Go. En litt annen fortelling og kanskje også stil men veldig interessant.

Hva jeg synes:
At denne boken skulle være så humoristisk som jeg fant den, hadde jeg ingen anelse om da jeg startet. Det er nemlig mange aspekter ved handlingen som unektelig får et komisk preg. Er man vokst opp i et diktatur som Nord-Korea så får en nok sett verden gjennom rare briller. Det er kanskje denne siden av boken jeg liker best også. Enten vår venn er på kidnappingstokt eller i USA.
I den forbindelse, jeg så en dokumentar på NRK om et kunstprosjekt hvor en kunstner dro til Nord-Korea for å vise dem litt av Norge. Det var i det minste det som var oppgitt som "grunn" for reisen dit. Denne dokumentaren fant jeg både rystende men også ganske morsom. Litt av den samme følelsen fikk jeg da jeg leste denne boka. (Hvis du vil vite mer om dokumentaren kan du sjekke ut: http://www.nrk.no/kultur-og-underholdning/1.8311385).

Boken er som nevnt i to deler og i den andre delen får du sett Nord-Korea fra andre synsvinkler. Jeg synes også denne delen er med på å heve boken. I fortellerform synes jeg denne delen minner litt om bøkene til Murakami.
Hva jeg mener med dette? At historien er mer kompleks. Det er en historie i historien til historien. Du må ta deg god tid til å lese å dvele ved setningene.

På meg virker det som om Johnson har forsøkt å fortelle mest mulig om Nord-Korea. Kanskje er dette gjort med vél vestlige øyne men det er absolutt veldig lesverdig og spennende. Ofte når jeg leser bøker som også har med en del faktastoff (om jeg kan si det slik) får jeg en følelse at bokens handling er konstruert rundt disse faktaene. Udødelighetens elixir av Gabi Gleichmann gav meg litt den følelsen. At man har et historisk forløp så dikter man en historie som passer til, snarere enn at man har en god historie som utgangspunkt. Dette var kanskje litt klønete forklart? Håper uansett at man forstår hva jeg mener. Puh! Uansett, denne boken er for meg det helt motsatte. Her synes jeg at forfatteren har en flott historie som utgangspunkt, så har bare faktastoffet passet inn.

Jeg har funnet denne boken veldig vanskelig å skrive om, som det ofte er med bøker du liker godt.
Kanskje er det fordi det er så mange fortellinger i fortellingen at jeg falt for boka? Er det min biologiske bakgrunn? Er det denne nyfikenheten på et diktatur som er så lukket som gjør at jeg virkelig satte av tid til denne boken?

Nå blir dette antageligvis litt personlig (så for all del hopp gjerne over) som det ofte har en lei tendens til å bli her på bloggen.... Men det er ikke til å komme bort fra at jeg er adoptert fra Korea. Ikke den "spikspennakørka-delen", men den vestlige. Nærmere bestemt Seoul.  Nå er jo ikke handlingen derfra, men mens jeg leste boken så har jo selvsagt tanken slått meg...hva om? Jeg har heller aldri vært særlig opptatt av mitt fødeland, men har i den senere tid blitt mer nysgjerrig. Bøker som denne til Johnson er unektelig med på å opprettholde min kunnskapstørst om Korea.
         Jeg er jo heller ikke særlig kvalifisert til å skrive om bøkenes oppbygning osv. så det er mer leseropplevelser jeg deler, snarere enn språk og faglig litteraturkritikk. Jeg vet ikke helt hva mer jeg kan si om denne boken annet enn at den var veldig god. Jeg koste meg mens jeg leste den. En særs hyggelig leseropplevelse altså.

Har også fått anbefalt en annen bok om Nord-Korea, Mørkets rike, som jeg snart skal gå løs på. Slike diktatur er i særdeleshet et veldig spennende tema.  

Mirakel

Noen bøker gjør definitivt mer inntrykk enn andre. Særlig ungdomsbøker har hatt vanskelig for å fenge meg skikkelig, men Mirakel er en bok som garantert gjør inntrykk (selv om den er en ungdomsbok)

Foto lånt fra forlaget

Tittel: Mirakel
Forfatter: R.J. Palacio
Oversettelse: Rune R. Moen
Kilde: Lese-eksemplar
Sideantall: 439
Utgivelsesår:2013
Forlag: Gyldendal
Format: Innbundet

Litt om handlingen: Boken handler i hovedsak om August på 10 år. Han er en helt vanlig gutt med et veldig uvanlig ansikt. Ansiktet hans er så uvanlig at de fleste tror han er stygt brannskadet. 

<<Jeg heter August, forresten. Jeg skal ikke beskrive hvordan jeg ser ut. Uansett hva du tenker, er det sannsynligvis verre.>>   -fra side 9

Frem til nå har han fått hjemmeundervisning av sin mor. August har vært inn og ut av sykehuset hele livet så noen vanlig skolegang har ikke vært mulig for ham. I boken følger vi August i det han for  første gang skal begynne på skolen. Vi blir også kjent med søsteren til August og noen av skoleelevene. Alle beskriver de hvordan skolehverdagen er.

Hva jeg synes: Dette er som sagt en bok som gjorde inntrykk. Boken er delt inn i flere deler, hvor det byttes på fortellerstemmene (men det er ikke tvil om hvem som er hovedpersonen). På denne måten får vi liksom et unikt innblikk i hvordan det er å være søsteren til en gutt med slike utfordringer. Vi får også vite hvordan det er å være venn med en som man tror er fryktelig forskjellig fra en selv.
(Nå merker jeg forresten at dette blir fryktelig rotete skrevet og jeg kommer antageligvis til å angre på formuleringene mine i morgen...)
                Jeg ser for meg at boken er fin å bruke på skolen, for å diskutere forskjellige emner med elevene. Den tar for seg så mye; mobbing, frykt, skilsmisse, være barn/ungdom, misunnelse og empati... for å nevne noe. Men selvsagt er det jo fint hvis boken trekker til seg lesere, helt av seg selv :)
                 Jeg liker veldig godt denne dagbok-lignende stilen boken er fortalt i, synes også det er gøy at Palacio har tatt med en del popkulturelle referanser. Her må det dessuten sies at de nok funker bedre i den engelske utgaven, enn den norske. Vel vet vi "alt" om Star Wars, men å oversette "Keep calm and carry on" til norsk.....jeg vet ikke? For meg blir sånt helt feil. 
Men ellers synes jeg at det er en ganske troverdig historie som her fortelles. Den er dessuten lettlest og det tror jeg leserne i målgruppen også vil synes. 

Alt i alt er dette en bok jeg gjerne anbefaler. August Pullman vil jeg hvert fall ikke glemme med det første.

Jimmen

Foto lånt fra forlaget

Den siste tiden har jeg ikke fått blogget noe i det hele tatt. Ikke fordi jeg på noen måte har mistet interessen for blogging eller bøker. Det er mer fordi bøkene på butikken også må telles en gang i blant.
Håper nå jeg er ferdig med det for et halvt år fremover.

Boken Jimmen av Øyvind Rimbereid har jeg fått låne av en dame som handler bøker av meg hele tida. Vi liker veldig ofte de samme bøkene, og jeg får masse fine lesetips av henne.

Jimmen er et langt episk dikt. Jeg leser ikke mye lyrikk så dette er ganske ukjent for meg. Men det er noe med språket i denne boken som trollbinder meg helt. Det er ganske melankolsk og uten sammenligning for øvrig, så får jeg noen tanker om Vesleblakken (Jacob Breda Bull). Uten at tekstene på noen måte egentlig kan sammenlignes.

Diktet fortelles med to stemmer, fra hesten Jimmen på "gammelnorsk" og fra hans partner som har Stavangerdialekt. Handlingen er lagt til Stavanger på tidlig 70-tallet og vi blir med disse to når de henter skyller de skal lever hos en grisebonde.

Dette er en bok jeg langt fra er ferdig med. Tror med fordel den kan leses flere ganger. Jeg oppdager stadig noe nytt når jeg leser den. Jeg har ingen store bibelkunnskaper, men boken skal visstnok ha ganske klare referanser til Det Nye Testamentet.

Stavangermannen Øyvind Rimbereid er tragisk nok et nytt bekjentskap for meg. Da mener jeg tragisk fordi jeg ikke har oppdaget ham på et tidligere tidspunkt. Han har til og med vært nominert til Nordisk Råds Litteraturpris uten at jeg har fått det med meg. Dett er jeg litt lei meg for. Det er nemlig litt vanskelig nå å få tak i noen av hans eldre utgivelser.

<<Der på longe vegar
og til byen inn
og deim tunnor
vil me rida.

Skal me inn til mange heimar
og skral og fisken gamle
so deim dampar inn i nosi
og ganga desse tunnor upp på vogni
og vekk på vegar longe
ut i regnet
ut i klåre bresta
og myrkret digre koma.

So heimar kan då fred
der inne få.>>

- fra side 8

 

 

Mulig jeg vil skrive litt mer om denne boken senere, når den har fått synke skikkelig inn. Akkurat nå greier jeg ikke helt å sette ord på det jeg tenker på en bra måte.

Boken er utgitt på Gyldendal.

Forbrytelser

Ikke forstyrr når jeg leser...

Hvor i all verden skal jeg begynne? Hva skal jeg si som ikke har blitt sagt allerede?  Det er lenge siden jeg har lest en så velskrevet bok som har gitt meg så mye å tenke på. Ferdinand von Schirachs novellesamling Forbrytelser må jeg bare gi full pott!

Egentlig mente jeg at denne boken var lest for lengst, men jeg har forvekslet den med boken om Toralv Fanebust. Omslagene på bøkene er litt like. En slik bok som Forbrytelser er noe man ikke glemmer.

Det er elleve noveller (fortellinger), fordelt på 181 sider, som presenteres for leseren. Von Schirach har skrevet disse basert på egne erfaringer fra rettssalen. Her treffer vi alle mulige slags karakterer. Fra øverste samfunnslag, til de som virkelig lever på livets skyggeside. Forfatteren har brukt egen erfaring som forsvarsadvokat når han har skrevet disse novellene. Fellesnevneren for de alle er selvsagt en forbrytelse. Men det som er interessant er ikke selve den kriminelle handlingen, snarere motivet. Eller, det blir kanskje litt upresist det også? Uten sammenligning for øvrig, så "trigger" Forbrytelser litt de samme følelsene i meg som De velvillge av Littell. Den får meg til å tenke grundig gjennom hva jeg selv ville gjort om jeg var "i forbryterens sko". Hvilken rett har vi til å dømme? Hvordan straffer vi, og er egentlig den straffen som bli tildelt egentlig en straff? Særlig Fähner og Grønn er to historier jeg vil tenke lenge på.

Boken er utgitt på Gyldendal, og min pocket utgave har jeg kjøpt selv.
Dette er debutboken til Von Schirac. På norsk har boken Skyld kommet ut i år, mens hans tredje bok kommer til våren.

Andre som har blogget om boken (og kanskje gitt en fyldigere omtale):
Bokofilia, Det har jeg lest, Dispolitteraten, Rose-Marie, Tulleruska

Dersom du er ekstra interessert i bøkene til forfatteren, har Bokofilia og Rose-Marie skrevet litt om de neste bøkene hans også.

Definitivt et navn å merke seg!
(Og ja, selvfølgelig er han i slekt med Baldur. Jeg skriver selvfølgelig fordi alle de bøkene jeg liker best på en eller annen måte kan knyttes til 2.verdenskrig - mulig jeg har en diagnose?)

Jakthundene av Jørn Lier Horst

Jeg har vært på en liten ferie, har derfor ikke blogget på en stund.
Har heller ikke vært inspirert til å skrive om bøkene jeg har lest heller, men nå er jeg uthvilt og klar for bokhøst...

Fjorårets vinner av bokhandlerprisen, Jørn Lier Horst har her skrevet en skikkelig sidevender av en bok. Selv om jeg ikke fant foregående bok Vinterstengt like fantastisk som mange andre, er jeg fra meg av begeistring nå.
Jeg kunne ha skrevet en lang liste med superlativer, men dere må nesten bare lese den selv!

Foruten å være en glimrende kriminalforfatter er Horst også etterforskningsleder. Han har siden 1995 vært politimann i Larvik og denne bakgrunnen er med på å gi bøkene hans et særs realistisk preg.

Jakthundene er den 8.boken om William Wisting.

Dette sier forlaget om boken: <<William Wisting suspenderes og settes selv under etterforskning mistenkt for å ha fabrikkert bevis. Han var etterforskningsleder i en av landets mest medieomtalte straffesaker, da unge Cecilia Linde ble drept. Nå, 17 år senere, har det kommet for en dag at bevisene som felte gjerningsmannen var forfalsket. Mediene værer nytt blod.
Wisting har brukt hele sitt yrkesliv på å jakte på forbrytere. Nå er det han som er byttet, og han må arbeide på egen hånd og i skjul for å finne ut hvem av deres egne som konstruerte det falske beviset, og hva som egentlig skjedde den gangen. Han får hjelp av journalistdatteren Line, men også fra svært uventet hold. Så forsvinner en ny, ung kvinne. Det blir starten på et nervepirrende kappløp.>>

Når jeg sier at jeg ikke var overbegeistret for Vinterstengt så mener jeg ikke at det var en dårlig bok. Jeg syntes den var god, en veldig underholdende krim. Likevel har jeg følt noe manglet, uten at jeg helt kan sette fingeren på det. Det har liksom vært "litt standard" norsk krim.  Jeg synes Lier Horst treffer så mye bedre i denne boken. Plottet er spennende, og miksen mellom privat og yrkesliv kommer mer til sin rett i denne boka.

Lier Horst skriver fengende og man blir sugd inn i handlingen.  Liker også godt at datteren Line nå jobber i VG og man får den fine blandingen av journalist og politietterforskning.
Utviklingen karakterene har hatt er spennende. Fra man først ble kjent med Wisting og til nå har det vært, for meg, en interessant utvikling. Uten at det blir for mye, man får bare vite akkurat det man trenger å vite. Noe jeg er svært takknemlig for (hater når det blir for mye "bollebaking" og "bleieskift" i bøkene....evt. "dråper som perler seg på det duggfriske løvet i morgensolen").

Jeg tror jeg har det litt med Lier Horst som jeg hadde det med Nesbø. Jeg leste de to første bøkene og syntes ikke det var spesielt bra. Så la jeg bort hele "prosjektet" og begynte først å lese igjen et stykke ut i "serien". Er veldig glad for at jeg gjorde det!
Jeg har virkelig fått meg en nye krimfavoritt! Farvel Harry, velkommen William!!!

Boken er utgitt på Gyldendal forlag.

Der hvor roser aldri dør - den nyeste boken om Varg Veum

Gunnar Staalesen skuffet meg med den forrige Veum-boken, Vi skal arve vinden (2010). Det gjør han definitivt ikke med denne.  Jeg er (pinlig nok) litt usikker på hvilke nummer i rekken denne boken er. Noen kilder sier at dette er den 16. og andre sier 18. kanskje jeg skal si 17.?
Boken er en skikkelig sidevender på 320 sider som man garantert ikke klarer å legge fra seg. Jeg har tidligere vært så heldig å få et forhåndseksemplar av boken, men MÅTTE bare ha et innbundet eksemplar også. Har stort sett ikke brukt dagen til annet enn denne boka...

Forlaget (Gyldendal) har følgende å si om boken: <<For nesten 25 år siden forsvant treåringen Mette Misvær sporløst fra sandkassen utenfor hjemmet i det fredelige boligstrøket Nordås utenfor Bergen. Foreldelsesfristen for forbrytelsen er i ferd med å løpe ut, og Mettes mor gjør et siste fortvilt forsøk på å finne ut hva som skjedde med datteren. Det blir Varg Veum som får oppdraget. Lille Mette vokste opp i et miljø preget av idealer om åpenhet, fellesskap og deling. Når Veum begynner å grave, er det imidlertid et flokete nett av hemmeligheter og løgner han finner. Men det skal en brutal hendelse i nåtiden til før et mønster trer frem...>>

Med bakgrunn i forlagets omtale (også det som står på baksiden av boken) ble jeg litt paff da jeg åpnet boken, og handlingen startet med et ran. Et ganske brutalt ran av en gullsmed, som ender med at en tilfeldig forbipasserende blir drept. Politiet klarer ikke nøste opp i hvem som står bak, månedene går og saken mister mer og mer prioritet. Etter denne starten går handlingen over til Varg.

Det har gått noen år siden Karin døde og sakte men sikkert er Varg i ferd med å ta seg opp fra det mørket han har befunnet seg i. Derfor engasjerer han seg også i denne gamle forsvinningssaken hvor lille Mette forsvant for nesten 25 år siden;

<<"Jeg ville bare vise deg..." Hun gikk til vinduet, trekk den lyse gardinen til side og pekte ut. "Der lekte hun. Her - midt på gulvet - stod jeg med strykebrettet. Så var jeg inne på vaskerommet..." Hun viste med hånden innover i huset. "Jeg satte strykejernet fra meg og trakk ut kontakten, for alle tilfellers skyld. Men så, da jeg kom tilbake og kikket ut, da så jeg henne ikke lenger.">>

(side 43)

Familien Misvær var på 70-tallet en del av det idealistiske sameiet Solstølen, utarbeidet av arkitekten Terje Torbeinsvik. De fem husene som dannet Solstølen ble bygget i en slags hesteskoform hvor sandkassen/lekeplassen lå på den åpne plassen i midten av husene. Flere av beboerne var hjemme på forsvinningstidspunktet, men ingen har sett noe. Nå på 2000 tallet har de fleste som bodde der da Mette forsvant, flyttet og ektefellene har stort sett gått fra hverandre. Det har også Mettes foreldre, bare Maja (moren) er tilbake.
Som en del av etterforskningen tar Varg kontakt med de som i sin tid hadde ansvaret for saken, Dankert Muus og Cecilie Lyngmo. Begge har nå gått av med pensjon og ingen av de har egentlig noe nytt å bidra med. Det eneste er at de begge to mer følte enn skjønte at det var flere i sameiet som skjulte noe. Og det er ikke få hemmeligheter som Varg etter hvert avslører.

Med denne boken synes jeg at Staalesen er tilbake på "godt gammelt spor". Figurer som Veum er som gamle venner, og det er alltid spennende å følge utviklingen deres. Synes også det er interessant å lese om hvordan Vargs sosionombakgrunn stadig er til hjelp i hans etterforskningsarbeide.
Jeg likte som sagt boken veldig godt, selv om man relativt tidlig skjønner plottet er det oppslukende lesning. Det jeg kanskje la spesielt godt merke til er at det er veldig mange navn og nye/gamle familier å forholde seg til. Men det er ikke så mange at det blir nevneverdig plagsomt.

Two thumbs up!