Jeg har ventet på deg

Noen bøker er det skummelt å skrive om.
Dette er en av dem.

Boken til Mirjam Kristensen er så uendelig vakkert fortalt. Det er en bok som gikk rett til hjertet mitt. En bok med flere lag, skjebner og fortellinger. En bok jeg definitivt ikke vil glemme!


Forlaget sier om boken:
<<Det er 1942. På en liten øy på sørlandskysten virker krigen langt unna. Søstrene Paula, Matilde, Edit og Milly Olsen har mistet faren, og må arbeide hver dag, om kveldene leser de engelske romaner og drømmer seg bort. I nabohuset driver familien Didrikson sommerpensjonat, og en dag ankommer et ektepar med fostersønnen David. Han er jødisk flyktning.
En lys sommernatt møtes David og Paula. Siden møtes de hver natt i den gamle, engelske hagen på øya. Helt til den dagen lille Milly drukner på den store sommerutflukten. Kort tid etter starter forfølgelsen av de norske jødene, og David forsvinner ut av Paulas liv.
Mange år senere blir Anna Vårø arvingen etter grandtante Paula Therese Olsen. Anna begynner å lese Paulas gamle dagbøker og snakke med de som levde den gangen. Hva var det som gjorde at tante Paulas liv ble det som det ble? >>

Jeg opplever at boken handler om så mye mer.
At boken i stor grad handler om fortielse, savn og svik. Boken forteller også en litt om nær Norgeshistorie, den skildrer utkant-Norge og hvordan man har endret forholdet mellom by og land.
For meg, forteller Kristensen en historie om et mot, handlekraft og en styrke som jeg finner (i mangel av et bedre ord) stor. Boken gir også et portrett av hvordan kvinnenes rolle har endret seg de siste 70 årene.  Det er spennende men også trist å lese om hvordan noen ofrer egen lykke for i stor grad vie livet sitt til andre.

Fortellingen blir fortalt på en så vakker og dempet måte at det bare underbygger de triste skjebnene.  

Nå er jeg kanskje i ferd med å kaste meg ut på skikkelig dypt vann her, men i Morgenbladet (Nr.43/31.oktober-6.november 2014) sier Carina Elisabeth Beddari;
<< Jeg har ventet på deg veller over av hendelser hvor menneskene tilsynelatende endrer sin væremåte på grunn av krigstiden, hendelser som ville blitt annerledes behandlet i en mindre presset kontekst. Når Kristensen først tar et nåtidig perspektiv inn i historien, er det merkelig at romanen ikke gjør mer ut av disse ansatsene til diskusjon av da og nå: hva hemmet oss da, og hva hemmer oss i dag? Hvilke menneskelige reaksjoner er tidsbestemte, hvilke er universelle, og går det overhodet an å bestemme? Overreagerer Paulas mor på grunn av en anspent livssituasjon når hun utstøter datter fra familien, eller skjer det først og fremst på grunn av hennes psyke?>>
        Da vil jeg som leser si at alt det som Beddari her stiller spørsmål ved er det jeg likte best med denne boken. Muligheten du har som leser til selv å tenke disse tankene, drøfte dem i en lesering eller å fundere på dem når du ikke får sove. Bøker som dette liker jeg veldig godt fordi de gir meg som leser sjansen til å dykke dypere ned i handlingen.
Jeg synes det er dumt dersom alle disse tingene skulle vært overforklart i boken. Er det noen andre som har lest boken og mener noe om dette?

Nå er jeg jo en leser som stort sett foretrekker litt dystre bøker. Så dersom jeg kanskje skulle ha en liten innvending mot boken (bare en bittebittebitteliten en...) må det være måten trådene nøstes opp og samles på slutten. Etter min smak blir det kanskje litt for idyllisk?

Men dette er boken du ikke visste at du bare MÅTTE lese! Anbefales på det varmeste.

Boken er utgitt på Forlaget Oktober, mitt eksemplar er et anmeldereksemplar.

Mine fem år som far

Foto lånt fra forlaget

Jeg må ærlig innrømme at jeg ikke har lest noe av Bjarte Breiteig tidligere, hvorfor er jeg nå litt usikker på. Kanskje fordi han er novellist, og jeg sjelden leser så mange noveller? Kanskje fordi han har fått for lite PR?
Uansett, om man skal dømme ham etter denne boken skal jeg definitivt lese alt han har skrevet og kommer til å skrive i fremtiden!

Boken handler i utgangspunktet om småbarnspappaen Martin.
Han er gift med Gina, sammen har de to sønner. I omgangskretsen deres befinner også ungdomskjæresten til Martin seg (Lillian). Hun og mannen Sølve har en liten datter som heter Selma. Disse lever alle et tilsynelatende vanlig rekkehusliv. Makrell til middag, bleieskift og hverdagsliv... Så dukker politiet opp hjemme hos Martin. Man mistenker at Selma har vært utsatt for et overgrep, Martin er mistenkt. Hva skjuler det seg egentlig under overflaten til denne tilsynelatende stillferdige mannen?

<<Jeg greide ikke svare med det samme. Jeg reiste meg og stilte meg ved vinduet mot verandaen. Jeg prøvde å fokusere på regndråpene som traff det ferske trevirket utenfor, men det var for sent. Den var der allerede, den gamle svien bak øynene - denne svakheten som hadde gitt meg så mange ydmykelser opp igjennom, og som heller ikke skulle spare meg nå. Det rant vått og varmt nedover kinnene og halsen, mens jeg strevde for å kontrollere pusten, som kom i skjelvende støt. I stillheten bak meg hørte jeg kvinnens penn mot notatblokka, og deretter en dempet stemme fra kommunikasjonsapperatet, og hun selv som hvisket: Ikke nå.>>

fra side 17 



Breiteig leser fra boken sin.

Denne boken traff meg skikkelig. Handlingen blir fortalt fra Martins synsvinkel. Hans opplvelse av dramaet. Den var både god, vond, ufyselig og hjerteskjærende. Det var noe usedvanlig jordnært og kjent ved boken, samtidig som den også forteller om en hverdag jeg helst ikke vil vite noe om. Vemmelige tanker som kanskje ikke er så vonde i utgangspunktet? Jeg opplever også at Breiteig sier noe om samfunnet og kjønnsroller. Han skildrer i hvert fall farsrollen på en måte jeg ikke har lest om den tidligere. Nært. Varmt. Stygt.


Da Aschehoug hadde sitt høstmøte i Stavanger, var Bjarte Breiteig med og leste fra boken sin. Kanskje er det hans rolige sørlands-stemme jeg har hørt i hodet mitt når jeg har lest hva boken hans? Han har uten tvil en formidlerevne som slo meg helt ut!

Det kjennes også ganske nødvendig ut, for meg, at denne boken kommer ut. At en mann forteller en slik historie. Kanskje også som en slags motvekt til denne glorifiserte hverdagen mange av oss later som vi lever i. Boken har en tyngde og en troverdighet som er ganske skremmende. Likevel er leseropplevelsen SÅ flott!

En bok på 303 sider som jeg definitivt vil anbefale på det varmeste.
Mitt eksemplar har jeg kjøpt selv.
 
 

Shotgun Lovesongs

Nickolas Butler (US) har skrevet en roman om vennskap, kjærlighet og drømmer i den lille byen Little Wing i Wisconsin.

Boken handler om barndomskompisene Henry, Lee, Ronny og Kip. De har alle vokst opp i den vesle midt-vesten byen. Ronny har tidligere jobbet som rodeo-artist, Henry er bonde, Kip er entrepenør og Lee, Lee er rockestjerne.
     Nå samles de til Kips bryllup. Noen med glede, andre med motvilje. Er de fortsatt venner eller er det gammel vane som holder dem sammen? Når en hemmelighet fra fortiden avsløres, settes virkelig vennskapene på prøve.

Boken fortelles fra flere stemmer. Alle forteller sin versjon av historien som utspiller seg. Men er det egentlig en interessant historie?

Jeg brukte lang tid på å få dreisen på lesing. For meg ble det brukt litt vel mange stereotypiske karakterskildringer og livet på "bygda" ble ikke akkurat skildret fra en måte vi ikke har lest om før. De momentene som helt sikkert skulle være overrasskende var for meg, på ingen måte det. Hele boken var for meg ganske forutsigbar.

Betyr det at boken er dårlig?
Mmmmnja for meg som leser var den helt ok. Som en sånn "søndagsfilm" som flimrer over skjermen mens du sløver på sofaen. Helt greit tidsfordriv.

Her må det vel også nevnes at jeg ikke har lest noen anmeldelser ennå hvor man ikke har vært positive til boken. Så det er fullt mulig det er meg som er skikkelig på bærtur her.
Det skal også sies at boken ble lest rett etter at jeg var ferdig med Stoner (av John Williams) , og det skal mye til for å toppe den boken. Boken til Butler er for meg det du ville fått om du slo sammen Frihet av Franzen og nevnte Stoner, trakk ut de beste bitene og satt igjen med skallet. Fortsatt helt greit og lesbart...men ikke helt der.

Boken er utgitt på Pax Forlag i 2014 og mitt eksemplar er et lese-eks.
Boken er oversatt til norsk av Hilde Rød-Larsen.

Bokhøst og (delvis) norsk leseliste

Øverst f.v.: Bjarte Breitig, Lars Joachim Grimstad,
Audhild Solberg og selveste Marianne

Bokhøsten er i gang, selv om jeg fortsatt sprader rundt i shorts og slenger rundt i gresset er det definitivt høst. Denne uken har jeg vært på Aschehougs høstmøte i Stavanger. Veldig informativt, fint og morsomt. Ikke minst var det hyggelig å hilse på bokblogger Marianne igjen, siden jeg desverre gikk glipp av Bokbloggertreffet i Oslo. Slike bokmøter er veldig informative og fine, og jeg ble virkelig nysgjerrige på flere av titlene. Novellisten, Bjarte Breiteig debuterer bla. som romanforfatter. Hans bok Mine fem år som far virket meget lovende og spennende. Jeg skal selvsagt lese boka til Audhild Solberg (den om Superbitchene også. Blir aldri for gammel for rosa "jentebøker").

Øverst f.v.: Reidar Müller, Unni Lindell,
Aslak Nore og Øystein Wiik

Inspirert av Bokelskerinnen (Elin) har jeg laget meg en leseliste over bøker jeg bare må få lest i høst. Jeg kommer nok også til å lese andre bøker i tillegg (skal være med på Booker-readalong), men disse er liksom "rosinen i pølsa", "toppen av kransekaka" eller andre floskler som måtte passe.

Romaner
Ken Follett: På grensen til evigheten (CD)
Aslak Nore: Oslo Noir (ACO)
Kepler: Stalker (CD)
Brit Bildøen: Sju dagar i august (Samlaget)
Hjorth og Rosenfeldt: Den stumma flickan (Norstedts)

Sakprosa
Reidar Müller: Det som ble Norge (ACO)
Ingrid Brekke: Da øst ble vest (Kagge)
Frode Fanebust: Dypt urettferdig (Pax)
Robert Gerwarth: Hitlers bøddel (Hitorie og kulturforlaget)
Tore Rem: Reisen til Hitler (CD)
Bjørn-Erik Hanssen: Glamour for Goebbels (ACO)
Anette H. Storeide: Norske krigsprofitører (Gyldendal)
Pål Karlsen: Steinsoppen (Z-forlag)
Marte Michelet: Den største forbrytelsen (Gyldendal)
- i tillegg utgir Dreyer Bok ut en bok om Rogaland under krigen, sett med tyske øyne. Dette er en oppfølger til en lignende bok som kom ut i fjor. Jeg skal selvsagt også skaffe meg det tredje bindet i serien om Nådeløse nordmenn, av Erik Veum. I år med undertittelen Gestapo 1940-1945 (Kagge).

Har du noen gode boktips for høsten?
De neste ukene skal jeg på flere bokpresentasjoner, så kanskje det dukker opp flere lesetips?

Mens jeg venter på tredje sesong av Broen

#1 Mannen som ikke var morder

Jeg har ikke lest noe spennende krim på lenge. Ikke som jeg har syntes har vært noe særlig hvert fall. Det blir for mye svada, forutsigbarheter og lite action. Men i sommer har jeg hørt på de tre første lydbøkene om Sebastian Bergman...Det har vært både nervepirrende og altoppslukende. I det minste perfekt når du skal kjøre t/r Stavanger-Namsos på noen dager.

Disse bøkene er skrevet av Michael Hjorth & Hans Rosenfeldt. Selve handlingen spinner mye rundt psykologen og profileringseksperten Sebastian Bergman (en egosentrisk, usympatisk skjørtejeger som jeg egentlig digger! ). Bergman jobber sammen med Rikskrim, et samarbeid som ikke alltid er like knirkefritt. Ikke bare har han "feid over" krimteknikeren, han har også en uventet relasjon til en av de andre etterforskerne. Men det er også dette samspillet mellom de i etterforsknings-teamet som er mye av det som gjør bøkene så underholdende.
       En av bøkenes forfattere er Hans Rosenfeldt, mannen som står bak mye av den dansk-svenske TV-serien Broen. Dette viser godt igjen i bøkene. Man kan ane litt av Martin Rhode (Kim Bodnia i Broen) i Sebastian Bergman, og Vanja i bøkene har noen av trekkene til Saga Noren fra TV-skjermen. Så for meg som digger serien er disse bøkene perfekte. Hver bok slutter med en skikkelig cliffhanger som ikke blir avsluttet før i den påfølgende boken. Den tredje boken, Fjellgraven...Argh! Den slutter så spennende at det nesten ikke er til å holde ut...

Bok 1; Mannen som ikke var morder<<16-årige Roger blir funnet drept i et tjern. Kriminalpsykologen Sebastian Bergman blir trukket inn i saka siden han tilfeldigvis er i hjembyen. Han har egentlig trukket seg tilbake fra alt arbeid etter en privat tragedie, men for første gang på lenge har han lyst til å involvere seg i ei mordsak>> -fra Mentor

Bok 2; Dødens disippel
<<Politiet står uten spor etter en rekke uhyggelige mord i Stockholmstrakten. Mordene bærer kjennetegnene til den fengslede Edward Hinde, seriemorderen kriminalpsykologen og profileringseksperten Sebastian Bergman fikk sperret inne for 15 år siden. Under samtaler med Hinde forstår Sebastian at mordene angår ham selv.>> -fra Mentor

Bok3; Fjellgraven
<<To venninner på fottur i Jämtland gjør et makabert funn. En skjeletthånd kommer til syne ved et elveleie, og det viser seg at skrenten skjuler seks lik - to av dem barn. Rikspolitikommisjonen blir tilkalt og Sebastian Bergman og resten av teamet begir seg til Jämtland. To av likene er et nederlandsk par, de fire andre en ukjent familie som ingen har meldt savnet. Alt tyder på at alle er blitt drept og begravet samtidig. Og hva med den amerikanske kvinnen i leiebil som forsvant på samme tid?

Spørsmålene er mange, det er mye som ikke stemmer. Må etterforskerne gi opp, pakke sammen og reise hjem? Men Sebastian Bergman har ikke tenkt å dra. Han skal finne fjellgravens hemmelighet. Koste hva det koste vil.>> -fra Mentor

Dette er typisk action og undeholdnings-krim på skandinavisk vis. Man relaterer lett til både handling og karakterer. Måten å skrive på viser også at forfatterne har bakgrunn fra fjernsynet, man ser scenene veldig godt for seg. Og høyt tempo er noe som preger disse bøkene. Det veksles mellom karakterene og handlingen blir drevet fremover av raske sceneskift og korte kapitler.

Er dette fantastisk litteratur? Nja, det er vel hverken Kafka eller Mann...men det er uutholdelig spennende, merksnodig fengslende og jeg er helt hekta!
Nå må det jo sies at lyd og tekst er to forskjellige ting, men min lydbokopplevelse av disse tre bøkene var fenomenal. Det er for øvrig Ivar Nergaard som leser med stor innlevelse. Bøkene er oversatt til norsk av Håvard Syvertsen.

En annen som har blogget om disse bøkene er Berit. Les gjerne hennes omtale også.

 

Sølvstjernen

Foto lånt fra forlaget

Jeg har en følelse av at jeg må skrive litt om andre bøker jeg leser og ikke bare de om krigen...er redd denne "dilla" på krigen skal utvikle seg til en diagnose (ok,her overdriver jeg). Uansett, på ferien jeg nettopp var på så leste jeg også litt mer underholdende og "lettere" lesestoff.
 
Tittel: Sølvstjernen
Forfatter: Jeanette Walls
Utgivelsesår: 2013
Sideantall: 271
Oversatt av: Solveig Moen Rusten
Forlag: Pantagruel
Kilde: Lese-eksemplar

Litt om handlingen:
Boken handler om to jenter og deres spesielle familiekonstellasjon. Jentene på tolv og femten kalles Bean og Liz og bor i bokens begynnelse sammen med moren Charlotte. Nå er Charlotte en veldig <<fri sjel>> og jentene går mye på selvstyr. Ofte uteblir hun i dagevis. Liz og Bean klarer seg stort sett selv, men da Charlotte stikker fra LA på ubestemt tid ser ikke jentene noen annen mulighet enn å oppsøke morens slektninger i Virginia. En bekymret nabo har nemlig tipset barnevernet og de to søstrene er redde for å havne i fosterhjem.
       Jentenes opphold i Virginia blir hendelsesrikt. Handlingen foregår på begynnelsen av 70-tallet og raseproblematikken i sørstatene skal også komme til å gjøre hverdagen deres spesiell. Møte med morens bakgrunn, fordommer og småbyliv er med på å sette jentenes verden på hode.

Hva jeg synes:
For noen år siden leste jeg Krystallslottet av samme forfatter. Dette var en bok jeg syntes veldig om, både fordi den var morsom men også fordi den var tankevekkende. Siden forsøkte jeg meg på Ville hester (oppfølgeren til Krystallslottet) men kom ikke gjennom boka. Det var rett og slett ikke en bok jeg fant interessant i det hele tatt. Karakterene var ikke så interessante, handlingen var litt platt...i det hele.... I denne boken derimot, føler jeg vel mer at forfatteren er tilbake på samme spor som med Krystallslottet. Fortellerstemmen til Bean (hun heter egentlig Jean) griper deg fra begynnelsen, og du kan ikke unngå å bli glad i den jenta. 
       Som i de foregående bøkene til Walls er dette en fortelling om barn/tenåringer som i stor grad eksponeres for en verden de egentlig ikke bør kjenne til. Viktigheten av trygge voksne og gode relasjoner er temaer som preger boken. Det er på mange måter både godt og vondt å lese om disse to jentene som gjør det beste ut av det de har, men som ikke alltid møter de riktige voksenpersonene. Et annet tema som går gjennom boken er fordommer. 
       Boken er lettlest og skrevet på en enkel og lettfattelig måte. Bokens forside gjør dette til en bok som ikke er så "salgbar", men dersom man vil ha en "rørende underholdningsbok" er denne sørstats-romanen absolutt verdt å få med seg.
       Dette er den første boka til forfatteren hvor handlingen ikke har rot i virkelige hendelser. Kanskje var det et lurt trekk, heller å dikte enn å skrive videre ut fra eget liv? Bokelskerinnen skal uansett ha takk fordi hun skrev så god anmeldelse om denne boka. Jeg hadde egentlig ikke tenkt å lese den.

Det henger en engel alene i skogen

foto lånt fra forlaget

Jeg har lest "slukeboken" Det henger en engel alene i skogen. Det har jeg registrert at mange andre også har gjort. Boken ser dessuten ut til å bli en av høstens/julens overraskelser.

Tittel: Det henger en engel alene i skogen
Forfatter: Samuel Bjørk (pseudonym)
Sideantall: 533
Utgivelsesår: 2013
Forlag Vigmostad & Bjørke
Kilde: Lese-eks. jeg har bedt om

Litt om handlingen:
Man oppdager en ung død jente med skolesekk på ryggen, hengende i et tre. Rundt halsen har hun dessuten en lapp der det står Jeg reiser alene. Holger Munch er mannen som får ansvaret for å etterforske denne groteske saken. Til dette trenger han hjelp, og Mia Krüger, hans tidligere kollega synes å være et naturlig valg. Problemet er bare at Mia har egne vanskeligheter å stri med. Skygger fra fortiden preger hverdagen hennes og gjør at hun ikke er helt seg selv. Hun har egentlig planlagt å gjøre ende på livet sitt. Å være etterforsker er noe hun har lagt bak seg. Men da Munch oppsøker henne for å få hjelp, klarer hun ikke si nei til å hjelpe. Lite aner Krüger og Munch om hvilket mareritt denne saken skal vise seg å være.

Hva jeg synes:
Først av alt så var det spennende med noe nytt i krimverdenen. Eller nytt? En ny forfatter i det minste. Som sagt innledningsvis så var dette en bok jeg virkelig ikke kunne legge fra meg. Fra start til slutt var det hele tiden noe som drev meg fremover i handlingen. Hele tiden skulle jeg bare lese en side til...så en til og så...ja så hadde jeg lest den ferdig.
       Nå i ettertid er jeg litt usikker på hva som egentlig gjorde at jeg ble så oppslukt av boken? Var det plottet eller karakterene? Var det min egen nysgjerrighet på forfatteren (klarer jeg finne ut om det er en mannlig eller kvinnelig forfatter, og hvem?)? Jeg er veldig usikker. For selv om det er mye bra og spennende med boka kommer det et men...Jeg finner boken rett og slett som litt for mye av det gode. Her er transer, heterokrome øyne, hackere, religiøse fanatikere, utpressing, drap, suicidale tendenser... jeg tror egentlig det er lettere å si hva som ikke er med i handlingen. Selvsagt er også Krüger ikke så verst å se på heller, noen smultbolle på 150cm er hun hvert fall ikke...Det blir så mye at det ikke virker troverdig. 
        Nå er det ikke slik at jeg mener at en god krim skal være så voldsomt realistisk, men boken til Bjørk blir så alt for mye. Etter min smak kunne man delt bokens handling opp og heller fått to bøker hvor teksten flyter bedre og hvor man ikke skal ha alt på en gang.
Jeg vet, jeg vet...Harry Hole, Varg Veum...de er ikke så realistiske de bøkene heller men en viss form for edruelighet (hi-hi) synes jeg likevel både Staalesen og Nesbø har hatt i forhold til innholdet i bøkene sine.
        Dessuten, når man drar inn Trond Espen Seim, MI5,Hamlet,dop, Edvard Munch, kodespråk...æææææh!
Boken vil så mye og kunne vært så mye mer men jeg kjenner jeg lar meg ergre noe voldsomt når jeg leser. Dessuten, hvor vanlig er det å hente ut folk fra politiskolen før de er ferdig utdannet, gi dem en jobb? Hvor vanlig er det å hente inn "hackere" uten formell utdannelse, gi dem jobb i drapsavsnittet? Jeg er vrien og vanskelig nå (beklager!) men når du da blir "headhuntet" som "hacker" fordi du liksom skal være så flink....hvor vanskelig kan det da være å gjenskape en mobillogg? (dessuten, dette må være tidenes minst troverdige hacker...han kunne like gjerne brukt turbo tape for min del)

Nå må jeg innskyte her at til tross for at jeg ikke virker overvettes begeistret så var boken også veldig underholdende. Den lufter også problemstillinger som er umenneskelig vanskelige. 
    Kanskje er det jeg som ikke klarer å leve meg godt nok inn i handlingen?  Til sammenligning har jeg heller aldri "fått til" Van Veeteren til Håkan Nesser, ene og alene fordi handlingen foregår på et fiktivt sted.

Jeg er fullstendig klar over at jeg kan ta utrolig feil her. Dessuten vil jeg beklage på forånd dersom jeg skulle fornærme noen, men i mitt hode tror jeg forfatteren er en kvinne på rundt 50 år. Evt. så kan det dreie seg om flere forfattere som har samarbeidet under navnet Samuel Bjørk. Likevel er jeg i hodet mitt ganske sikker på at her har det vært en kvinne med i skriveprosessen. 
Dette er sikkert ikke så viktig for mange, men jeg mener at når man ikke skriver under eget navn så legger man liksom litt opp til at leseren skal lure på hvem forfatteren er.

Selv om det kanskje ikke virker slik ut fra det jeg har skrevet, skal jeg definitivt lese flere bøker fra denne forfatteren. Som en begynnelse synes jeg den var særs lovende. 
     Boken er på en måte litt som om man har blandet Stieg Larsson, Kepler, Läckberg, Broen og Jo Nesbø. Veldig spennende, men kanskje litt mye.

Noen av de andre som har blogget om boken (og kanskje vært mer saklige):
Bokelskerinnen
Anita
Tine
OP-5
Bokblogg-Geir 
Med bok og palett
Vestfoldgirl

Forfatterintervju med Asgeir Ueland

Asgeir Ueland
Foto:Erling Dagsland,
lånt fra Gyldendals nettside

Jeg skrev tidligere i uka om boken til AsgeirUeland,Tungtvannsaksjonen. En bok som nylig er sluppet. Forfatteren har vært sporty nok til å være med på et lite intervju. Selv ble jeg veldig begeistret for boken og håper den vil nå mange lesere.
Asgeir Ueland (f.1974) er historiker og skribent, med utdannelse fra the Hebrew University of Jerusalem.

Hva er bakgrunnen for at du har skrevet denne boken?
- Dette er det enkleste å svare på, bakgrunnen er at jeg ble spurt av Gyldendal om jeg ville skrive historien om tungtvannsaksjonen fra A-Å. Jeg sa ja, men ante ikke at resultatet ville bli som det ble. Materialet jeg fant i arkivene gjorde det mulig å skrive boken på en mer utfyllende måte enn det som var utgangspunktet. Før jeg ble spurt hadde jeg ikke tenkt tanken.

Trenger du spesielle bakgrunnskunnskaper for å lese den?
- Nei, i alle fall håper jeg ikke det. Målet med skrivingen min ligger tett opp til den nylig avdøde australske kunstkritikeren og forfatteren Robert Hughes: "Hvis du er villlig til å lytte, skal jeg prøve å forklare." I dette tilfellet er det om du er villig til å lese, jeg har prøvd å forklare tingene så godt som mulig. Bakgrunnen for tungtvannet, treningen, aktørene og organisasjonene de var en del av.

Foto lånt fra forlaget

Jeg har intrykk av at det hvert år utgis stadig flere bøker med 2.verdenskrig som infallsvinkel, hva er det som gjør at din bok skiller seg ut fra mengden?
- De siste årene har det vært mye fokus på kommunistene og nordmenn som tjenestegjorde i SS og som jobbet for tyskerne. Min bok går tilbake til heltene, men ser på det med nye briller, med stor og utstrakt bruk av nytt arkivmateriale. Dessuten har det vært viktig å prøve å fortelle historien på en mest mulig spennende måte - en slags thriller fra virkeligheten. Leserne må bedømme om jeg har lykkes, men jeg tror at denne formen er relativt ny i norsk krigslitteratur, selv om for eksempel Ben Macintyre og Max Haistings m.v. skriver på denne måten.

Du har i boken din valgt å fokusere på Einar Skinnarland, en mann som kanskje ikke er så godt kjent for folk flest. Hvorfor er det akkurat Skinnarland du har et spesielt fokus på? Tror du vi finner menn av hans (og resten av kompaniets) kaliber i Norge i dag?
-Einar Skinnarland var et naturlig valg nettopp fordi han blant folk flest er den "glemte" tungtvannsoperatøren. Dessuten var han først inn, og ble værende i felt krigen ut. Han førte også en daglig logg over sine bevegelser som gjorde at det var lett å følge fotsporene hans, når det er sagt var han en del av et stort apparat der alle gjorde en formidabel innsats. Om det fins slike i dag? Ja, det tror jeg, men det vil trolig gå lang tid før deres historier kommer fram - jeg tenker da hovedsakelig på spesialstyrkene som har vært i Afghanistan.

Siden du er historiker regner jeg med at du kan svært mye om 2.verdenskrig i utgangspunktet. Oppdaget du noen nye ting i arbeidet med denne boken? Hvis du gjorde det, var det noe du syntes var veldig overraskende?
- Jeg har siden jeg var gutt vært opptatt av krigen, men har i grunnen vært mest opptatt av Nord-Afrika, Italia og østfronten. Det siste fordi det har kommet mye nytt om det siden Den kalde krigen sluttet. I forkant av denne boken leste jeg mange av de gamle verkene som ble skrevet mellom 1950 og 1980. Kjeldstalis Hjemmestyrkene, Ristes Londonregjeringa, Tore Gjeldsvik, Haakon Lie, Jens Chr. Hauge for å få en slags oversikt. I tillegg leste jeg det jeg kom over om Special Operations Executive (SOE) både i Norge og andre deler av verden for å forstå materialet. Jeg leste også alt som var skrevet om tungtvannsoperasjonen. Alt da lærte jeg masse.
      Det som overrasket meg mest var at jeg fant relativt mye nytt stoff. Det andre var hvordan forskjellige grupper fra Kompani Linge krysset hverandres spor, og selvsagt Knut Hauglands soloprosjekt etter aksjonen. Jeg ble også overrasket av hvor dramatisk flukten til Claus Helberg var. En kunne ikke ha diktet det opp en gang.
(Jeg synes nesten historien til Claus Helberg er grunn nok alene til å lese boken)
 
"Alle" har hørt om Tungtvannsaksjonen, men jeg har et inntrykk av at folk kanskje ikke er helt fortrolig med hva tungtvann er.Du har skrevet litt om dette i boken din. Er du av samme oppfatning?
- Ja, tungtvann er nok ukjent for de fleste. Det er et ord vi har hørt, men ikke vet så mye om. Jeg innrømmer gladelig at det var forskingsdelen rundt stoffet som var den største utfordringen i boken, men jeg håper jeg har klart å forklare viktigheten til stoffet på en forståelig måte.
(Jeg syntes selv det var veldig spennende å lese om dette. Å endelig få en skikkelig forklaring på hva tungtvann er.)

Er det noe du synes det har vært ekstra viktig å få formidlet gjennom boken din?- Først og fremst det heltemotet som ble utvist av aktørene. Det andre som har vært viktig er at vi ikke skal glemme. Det begynner å bli få veteraner igjen fra krigen, men de handlet ut fra en overbevisning om at de måtte gjøre noe for å vinne friheten tilbake. I dagens selvopptatte tid er det kanskje en lærdom i at man gjør noe for andre, uten å tenke for mye på seg selv.

Jeg vet det for tiden at det spilles inn en ny TV-serie som skal handle om Tungtvannsaksjonen. Den er jeg selvsagt veldig spent på. Har du noen tips til andre bøker eller filmer som kan være interessante for folk som er opptatt av 2.verdenskrig?
-Jeg har nylig sett noen av de norske krigsklassikerne på ny. Shetlandsgjengen, Kontakt, Det største spillet og Ni liv. Særlig de to første hvor aktørene spiller seg selv står seg godt. DSS er litt preget av at man har smeltet sammen flere personer til en, men den er artig. Ni liv kommer nå også i dokumentarform ved at to menn går løypa, den gleder jeg meg til. Ellers har jeg stor sans for sovjetiske/russiske krigsfilmer fordi de var mye mer realtistiske lenge før Saving Private Ryan og Band of Brothers. Jeg vil anbefale de to russiske filmene "Come and see" og "Brest Fortress". Ellers bør en bare prøve seg frem, den britiske filmen om Arnheim fra 1946 er også meget god.

Jeg er som sagt veldig takknemlig for at forfatteren ville svare på mine spørsmål. Kanskje du fant svarene interessante også? Ønsker ham en fortsatt god bokhøst og håper flest mulig vil lese denne spennende boken (ja jeg er veldig begeistret!).

Sol, seier ho

Foto lånt fra forlaget

Denne uken begynte jeg å bla i en bok. Det er egentlig ingenting ved den boken som sa meg at jeg på noen som helst måte måtte lese den. Liten av format, litt grå og blass. Baksideteksten appelerte ikke. Den første siden av boken fikk meg til å tenke på leseboka fra 1.klasse. Jeg synes teksten var litt i samme stil som "Ola sa is. Sam sa syl. Eli sa los". Så bladde jeg videre og plutselig hadde jeg lest hele boken.

Tittel: Sol, seier ho
Forfatter: Ingrid Z. Aanestad
Utgivelsesår: 2013
Sideantall: 157
Forlag: Oktober
Kilde: Lese-eksemplar

Litt om handlingen:
Boken handler om Anna. En ung dame som bor på gård. Hun driver ikke med jordbruk men holder på å fulføre en masteroppgave. Anna har en venninne som heter Judit. Judit sliter litt psykisk og Anna tar seg derfor litt av datteren hennes. Men Anna har også en kjæreste i Portugal, foreldre i Spania og mugg i kjelleren. Boken tar i stor grad for seg relasjonene disse menneskene har til hverandre. Hvordan deres nærvær og fravær påvirker i den ene eller den andre retning.

Hva jeg synes:
Det er når jeg leser bøker som denne jeg skulle ønske jeg kunne mer om det å skrive.
Da ville jeg dessuten også klare å bedre beskrive den leseropplevelsen jeg har hatt. 
For jeg opplever boken til Aanestad som en levende, fascinerende og interessant bok. Spennende vil kanskje være å trekke det litt langt? Det som gjorde min opplevelse av boken mest spesiell var at jeg hele tiden satt og tenkte : at det går an å skrive så godt og interessant om noe som nødvendigvis ikke er det. Hvis alle forfattere som skildrer i vei med det jeg ser på som svada, leste en bok av Aanestad og plukket opp et tips og to...tror jeg nok min interesse for den typen bøker ville økt betraktelig. (Ja, jeg kjenner da altså ikke forfatteren, jeg aner ikke en gang hvordan hun ser ut...sånn hvis noen tror jeg skriver dette kun for å skryte av en venninne.)

Brudeparet kyssar på kyrkjetrappa. På nært hald ser eg at brura er sterkt sminka, inga farge frå andletet hennar trenger gjennom det tjukke laget dekkrem og pudder, dei raude kinna er måla på. Eg snur meg og ser snurten av presten i vanlege klede, på veg ut av sakristiet med telefonen mot øyret.

 -side 92/93

Forfatteren beskriver mer handlinger og omgivelser enn følelser. Jeg vet at forfatteren er fra distriktet og er derfor også på utkikk etter ting i teksten som jeg selv kan dra kjensel på.
Jeg er litt usikker på hva denne måten å skrive på kalles?

fra foter.com

Jeg er også litt usikker på hva det er som skaper så godt driv i den. Den var helt umulig å legge fra seg. For meg var det litt merkelig. Bare den opplevelsen som leser var interessant.
 


Jeg liker at forfatteren har flere temaer i boken. Her er både kjærlighet, depresjon, bygdeliv og kontinentale reiser. 

Det jeg tror jeg likte aller best med boken, var at den overrassket meg til de grader. Det var en helt uventet god oppelvelse. Kanskje den også er med på å gi meg et spark bak, til å lese litt utenfor "komfortsonen"? Jeg tror på ingen måte at denne boken blir den mest solgte i 2013, men dersom mitt blogg-bidrag kan være med på å friste et par ekstra til å utforske denne boken...da blir jeg veldig glad. Kom igjen da, prøv noe nytt!

Over det kinesiske hav

Foto lånt fra forlaget

I 2010 tilbrakte jeg romjulen på sofaen med den nyeste boken til Gaute Heivoll. Jeg var helt oppslukt av Før jeg brenner ned.
Stor ble derfor skuffelsen da jeg leste Kongens hjerte. Den ble rett og slett ikke det jeg forventet. Nå i høst har han gitt ut en ny bok hvor han forteller en rørende og rystende historie.

Tittel: Over det kinesiske hav
Forfatter: Gaute Heivoll
Utgivelsesår: 2013
Forlag: Tiden
Sideantall: 256
Kilde: Bok jeg har kjøpt selv

Litt om handlingen:
En søskenflokk på fem får plass på et nystartet forpleiningshjem på Sørlandet. "Galehuset" blir det kalt. Disse fem er såkalte "åndssvake" unger, opprinnelig kommer de fra Stavanger. Dette hjemmet er startet rett før andre verdenskrig og drives av et ungt par som også har egne barn. I et hus på noe jeg ser for meg er et idyllisk sted i Vest-Agder bor de sammen som en slags storfamilie. Med i husholdningen er det også tre voksne menn (onkel Josef, Christian Jensen og Matiassen) som også har litt psykiske utfordringer.
Dette kunne vært en skikkelig glad historie, men en dramatisk hendelse setter dype spor hos alle som bor i huset.

Hva jeg synes:
Jeg synes Heivoll mestrer å forene virkelige hendelser, autentiske personer og fiksjon på en glimrende måte. Hva som er hva er jeg litt usikker på. Hva jeg vet er at disse fem søsknene har levd (om de fortsatt lever er jeg usikker på) for på jæren er det flere som husker disse.

Gledens Herre, vær vår gjest
ved vårt bord i dag!
Gjør vårt måltid til en fest,
etter ditt behag.

- det virker som om dette bordverset er den sangen som er mest sunget i hjemmet.

Boka har en handling som foregår i oppveksten til fortelleren. Men den har også en handling hvor man møter fortelleren som voksen, idet han er i ferd med å rydde opp i dødsboet etter foreldrene.

På mange måter er denne boken litt lik i tematikken til de fleste bøker jeg leser for tiden. Om familierelasjoner, foreldres bortgang, erindringer...
Den er også til dels lik (nå skal vi ikke trekke det for langt her) noen av de bøkene jeg leser om krigen. For det som rystet meg mest da jeg leste denne boken var spørsmålet om disse "galningene fra Stavanger" egentlig var mennesker. Det som gjør det ekstra skremmende for meg er at det ser ut som det er den gjengse oppfatning på denne tiden, at det er helt legitimt å stille et slikt spørsmål. Jeg kan vel ikke si at jeg var helt uvitende om hvordan man tidligere tenkte om personer med en psykisk utviklingshemming, men måten Heivoll beskriver dette på, gjennom sin historie... For meg er det rystende. 

Jeg ser også det maskinelle i dette, i form av økonomisk kompensasjon, kontrakter og hvordan disse skal oppfylles. Jeg får en vemmelig følelse.

Men boken skildrer også gode øyeblikk.
Barnslig likefremhet og nysgjerrighet.
Omtanke for andre.
Det er rørende.

Jeg synes også forfatteren skildrer miljøet på en ypperlig måte. Jeg ser trær og bygninger, kjenner nesten lukten av skog. Jeg har ingen problemer med å tro på historien.

Likevel, jeg synes vel ikke den er den aller beste leseropplevelsen jeg har hatt i år. Ei heller den vondeste eller verste. En bra historie, flott fortalt. En etter min oppfatning viktig historie, men jeg tror likevel ikke at det er den jeg vil huske best fra 2013.

Mors gaver

Foto lånt fra forlaget

Tidlig på forsommeren var jeg på bokdager på Gardermoen. Der ble vi presentert for den nye boken til Ceclie Enger. Forfatteren var selv til stede og både fortalte om boken og leste litt fra den. Jeg noterte meg boken med et mega-kryss i margen. Dette var en bok jeg virkelig ville lese.

Tittel: Mors gaver
Forfatter: Cecilie Enger
Utgivelsesår: 2013
Sideantall: 272
Forlag: Gyldendal
Kilde: Lese-eksemplar/pdf

Litt om handlingen:
Moren til Cecilie Enger får Alzheimer. Hun flyttes til et sykehjem og Cecilie og søsknene starter med å gjøre klart barndomshjemmet for salg. Under denne prosessen finner Cecilie morens julegavelister. Sirlig nedtegnet gjennom førti år. Hva har man gitt? Hva har man fått? Hva har det kostet? Noen mottakere forsvinner, nye kommer til. Hva er historien bak disse gavene? Moren til Cecilie som kunne gitt henne alle svarene og historiene som hun ønsker, kan ikke lengre svare for seg.

Hva jeg synes:

Noe av det jeg selv samler på

Først av alt, jeg er en samler. Ikke av en slik art at jeg kunne endt opp i en dokumentar på Fem eller Bliss, men en samler tross alt. Det jeg samler på er ofte gjenstander som har null verdi for andre enn meg selv. Et eksempel er en gammel kakeboks jeg har etter min mormor og morfar. Skrot og blikkboks synes min mann. Trygghet, minner og varme for meg. Denne boksen som jeg drar frem hver jul og fyller med kaker i mormors ånd, er med på å bevare minnene om både henne og morfar. Synet av denne boksen setter meg umiddelbart tilbake i tid. Jeg ser for meg et kjøkken med femtitalls-innredning. Min mormor som smører rennekaker eller min morfor som ivrig pynter kaker.
(Ok...kan du ikke gi deg med dette babbelet tenker du nok nå. Kom til poenget!)
Poenget er at Cecilie Enger rokker ved noen av disse følelsene i meg. Jeg kjenner meg igjen. Boken hennes er for meg nær, trygg og litt vemodig. Samtidig ligger ordet sentimentalt løst på tungen. Det er vel også ingen hemmelighet at de fleste som vil lese denne boken nok er kvinner.

Det strøes mange roser på min ensomme vei
Men jeg kan ikke glede meg, jeg elsker bare dig
Og jeg vil ikke glede meg, men ensom vil jeg vandre
Mens verden går sin skjeve gang, og du og hun
-den andre.

- Diktet Svanesang fra tante Kaja. 

Et av mange som Enger og moren fikk i julegave av denne enslige tanten.

Barndommens skatter

Selv om jeg opplevde boken som om også forfatteren har et behov for å låse tiden (slik jeg selv ofte har), er det også en historie om Norge. Hvordan har vi utviklet oss i løpet av 1900 tallet? Fra nøysomhet og forholdsvis nøkternt valg av gaver, til nyere tid hvor verdien på gaven kanskje blir målt på en annen måte. Det er også en skildring av 68-erne, oppvekst og skilsmisser. Jeg opplever det som om Enger stiller flere spørsmål i boken enn dem hun svarer på. 

Dette er absolutt en bok som har fått meg til å tenke. Kanskje litt triste tanker av og til. Som at mine foreldre beynner å bli eldre, hva slags sorg og tomrom blir det etter dem når de en gang ikke er her mer. Hva blir det etter meg? Samtidig får boken meg også til å tenke positive tanker. Innse viktigheten av å nyte øyeblikkene, lytte til hverandre, vise omtanke for dem man bryr seg om. Kanskje var jeg i en ganske følsom periode når jeg leste denne?

Jeg tror nok dette er en bok som ville vært fin for lesesirkler. Tematikken i boken er liksom universell. Det er definitivt en bok jeg vil anbefale, men man må kanskje være klar for en slik bok...i "det humøret" når man leser den.

Jeg synes også at nå når det nærmer seg jul og gavekjøp er det kanskje tiden for å reflekter over hvorfor man gir hverandre gaver. Hva er en god gave for deg? Måler du gavens verdi i penger? 
Jeg tenker ofte (det er kanskje litt frekt) at jeg blir mer glad for noe til 20kr når jeg vet at giveren har en tanke bak, enn en gave til 100kr som er gitt meg bare for å gi.
Hva synes du? Hvor forpliktende er det å gi/få en gave?

Mørke grener

Foto lånt fra forlaget

<<Mørk materie er i teorien det som bidrar med den gravitasjonskraften som mangler for å holde sammen en galakse og er det som holder dem i balanse. det er også trodd at under en kollisjon mellom to galakser er det gravitasjonen fra mørk materie som samler materien igjen og bestemmer hvilken type (utseende) galakse det blir. >>

fra Wikipedia

Siden jeg fikk høre om denne boken i sommer en gang, har jeg av en eller annen grunn tenkt at den heter Mørk materie. Når jeg nå  har lest den synes jeg faktisk ikke den tittelen er helt upassende.

Tittel: Mørke Grener
Forfatter: Nikolaj Frobenius
Utgivelsesår: 2013
Sideantall: 288 sider
Forlag: Gyldendal

Kilde: Lese-eksemplar/pdf jeg har mast om å få

Litt om handlingen:
Boken starter med at forfatteren og familiemannen, Jo Uddermann nylig har gitt ut en bok. Boken har fått tittelen Krittet og er inspirert av dramatiske opplevelser fra Jos oppvekst. Etter å ha blitt intervjuet om boken på fjernsynet, begynner det å skje uforklarlige ting.
      Hvem er det som har sendt han MMS med avslørende bilder av ham selv? Hvem er det som overvåker han? Er dette noe han bare innbiller seg eller skjer det faktisk?   

Nikolaj Frobenius
Foto: Christian Elgvin,
lånt fra forlagets nettside

      Ikke bare dukker det opp personer fra fortiden, ekteskapet hans begynner å rakne,  noen blir drept og selv holder han tydeligvis på å gå opp i liminga...

 
Hva jeg synes:
Da dette er en bok jeg virkelig har sett frem til å lese (nærmest spammet forlaget for å få tak i en pdf) er jeg vel ganske positivt innstilt i utgangspunktet. Når det er sagt, det skal jo ikke så mye til før skuffelsen bli enorm...

Det jeg liker så ubeskrivelig godt med bøkene til Frobenius er fortellerstemmen i bøkene hans. Hovedpersonen i denne boken, Jo, er for meg svært troverdig. Jeg får en følelse av at jeg er inni hodet hans. Det er kanskje dette trekket ved karakterene som gjør at jeg finner bøkene til Frobenius så interessante. Jeg har vel en slags nysgjerrighet på hva som foregår i hodet på en mann, jeg føler jeg får vite dette i bøkene hans.

Men tilbake til boken.
For meg innfridde den. 
Jeg synes den var både spennende, dramatisk, romantisk, frekk, fiffig og godt fortalt.
Den var akkurat så mørk og dyster og dystopisk som jeg liker det. 
Det er kanskje litt vanskelig å sammenligne Mørke grener med en annen bok, men jeg opplever kanskje (hva er det det heter på "fint"?) at dramaturgien (?) kan minne litt om hvordan bøkene til Christian Jungersen er.

Fra foter.com

I størsteparten av boken er handlingen lagt til 2012, men vi får også et glimt inn i livet til Jo slik det var i 1990. Det viktige dramatiske året. To gutter, en jente, hormoner og ild...

Noe jeg synes er artig med enkelte forfattere er at valg av navn på karakterene i bøkene så tydelig viser at de hører hjemme på østlandet. Figurene i Mørke grener må liksom bo i hovedstaden. Det virker helt fjernt å tenke seg en Jo, Katinka eller Agnete her hvor jeg bor...(navn som Ola-Magne-Hans er derimot ikke utenkelig). Men jeg liker dette med navnevalg, det er også noe som for meg er med på å gjøre boken troverdig.

Noe av det som gjør at jeg synes boken er spennende er Jos reise nærmere og nærmere et slags vannvidd. Å skape en slik ekkel følelse i boken er et lurt triks for å holde leseren fanget. Eksempelvis åpnet jeg boken og lukket den ikke før jeg var ferdig med å lese hele. Den var ikke tunglest men akkurat passe fengende. Synes nesten synd på forfatteren når han helt sikkert har brukt lang tid på å skrive den, så leses den på noen timer liksom... Men det var i mine øyne vel anvendte timer. En bok jeg virkelig vil anbefale, men les den gjerne med lyset på.

Nord-Korea - Ni år på flukt fra helvete

Foto lånt fra forlaget

En ganske grusom oppvekst har blitt til en spesiell leseropplevelse for meg, og nå et blogginnlegg til deg.

Tittel: Nord-Korea  -Ni år på flukt fra helvete
Forfatter: Eunsun Kim (skrevet i samarbeid med Sébastien Faletti)
Utgivelsesår: 2013
Oversatt av: Mette I. Gudevold
Forlag: Pantagruel
Sideantall: 225
Kilde: Lese-eksemplar jeg har bedt om

Litt om handlingen: 
Dette er fortellingen til Eunsun Kim som ble født og vokste opp i Eundeok i Nord-Korea. Boken gir et innblikk i hvordan livet artet seg for henne, og den gir også et realistisk bilde av hvordan forholdene er for den vanlige Nord-Koreaneren.
Under oppveksten blir forholdene i landet etter hvert prekære. Hungersnød og fattigdom preger livet til Eunsun, søsteren og moren. På et tidspunkt venter de bare på å dø. Lysten til å leve er likevel så stor at de bestemmer seg for å flykte. Boken tar oss med på denne dramatiske reisen.

Hva jeg synes:
Dette var uten tvil en bok som gjorde dypt inntrykk. Den gav også et skremmende innblikk i hva indoktrinering og sensur kan gjøre med et menneske, for ikke å snakke om millioner.
Eunsun har fortalt sin historie på en levende måte. Selv om den er rystende opplever jeg også at den er med på å dekke et slags behov jeg har. Et behov for kunnskap og informasjon om et land jeg har nærmest null peiling på. Jeg visste (egentlig burde jeg jo hatt såpass omløp i knollen at jeg hadde tenkt så langt) bla. ikke at oppløsningen av Sovjetunionen var med på å gjøre forholdene i Nord-Korea helt forferdelige. Når man tenker etter er det ikke så rart. Hvis et av de landene som står deg nærmest og som gir deg mat, plutselig slutter med dette...det sier seg selv at det blir konsekvenser av slikt. Jeg har bare ikke tenkt så langt.

...Vi elsket Kim Il-Sung av hele vårt hjerte, det samme gjorde vi med sønnen og etterfølgeren hans, Kim Jog-il. De var våre julenisser! Datoene 15.april og 16.februar, som var deres fødselsdager, var helt magiske for oss barn, for da fikk vi én kilo med slikkerier av dem...

fra side 40

Boken er fortalt med glimt inn til Eunsuns liv i dag. Det er kanskje litt frekt å ha innvendinger mot en bok som dette(?) Men jeg finner akkurat disse glimtene litt forstyrrende. Likevel skjønner jeg at det kanskje er gjort for på et vis sammenligne før med nå. Si at det gikk bra.

Jeg synes også det er spennende men også merkelig å lese om hvordan forfatteren stadig oppdager nye ting som er fakta for oss men som har hatt en helt annen betydning for henne. F.eks. En monsunmåned medfører alltid regn, det er ikke himmelen som er lei seg og i sorg fordi Kim Il-Sung er død.

Denne verdenen som Eunsun presenterer meg som leser for, kjennes helt absurd. Det er grusomt og grotesk! Jeg blir nærmest litt stresset når jeg tenker på mange millioner mennesker har det slik. 

Siden Nord-Korea er en totalitær kommunistisk stat finner jeg også mange trekk som er veldig like hvordan man hadde det i DDR. Bruken av informanter, en elite, hvordan sosialismen er trukket til det ytterste...Jeg synes det er fascinerende å lese om slikt.

Jeg hadde egentlig tenkt å skrive litt om hvordan boken opplevdes for meg som adoptert koreaner. Men jeg kjenner at jeg har litt vanskelig for å ordlegge meg riktig. Videre er jeg ikke akkurat sikker på at det har så stor betydning for mine lesere. Men jeg innbiller meg at jeg leste denne boken med litt andre briller enn hva de fleste andre nordmenn ville gjort.

Eunsun Kim var også gjest hos Skavlan, her snakket hun om sine erfaringer. Gikk du glipp av programmet har du mulighet til å se det på ny her.

Dette er en bok som det gikk fort å lese, men det vil gå lang tid før jeg får den ut av hodet. Anbefales!