Shotgun Lovesongs

Nickolas Butler (US) har skrevet en roman om vennskap, kjærlighet og drømmer i den lille byen Little Wing i Wisconsin.

Boken handler om barndomskompisene Henry, Lee, Ronny og Kip. De har alle vokst opp i den vesle midt-vesten byen. Ronny har tidligere jobbet som rodeo-artist, Henry er bonde, Kip er entrepenør og Lee, Lee er rockestjerne.
     Nå samles de til Kips bryllup. Noen med glede, andre med motvilje. Er de fortsatt venner eller er det gammel vane som holder dem sammen? Når en hemmelighet fra fortiden avsløres, settes virkelig vennskapene på prøve.

Boken fortelles fra flere stemmer. Alle forteller sin versjon av historien som utspiller seg. Men er det egentlig en interessant historie?

Jeg brukte lang tid på å få dreisen på lesing. For meg ble det brukt litt vel mange stereotypiske karakterskildringer og livet på "bygda" ble ikke akkurat skildret fra en måte vi ikke har lest om før. De momentene som helt sikkert skulle være overrasskende var for meg, på ingen måte det. Hele boken var for meg ganske forutsigbar.

Betyr det at boken er dårlig?
Mmmmnja for meg som leser var den helt ok. Som en sånn "søndagsfilm" som flimrer over skjermen mens du sløver på sofaen. Helt greit tidsfordriv.

Her må det vel også nevnes at jeg ikke har lest noen anmeldelser ennå hvor man ikke har vært positive til boken. Så det er fullt mulig det er meg som er skikkelig på bærtur her.
Det skal også sies at boken ble lest rett etter at jeg var ferdig med Stoner (av John Williams) , og det skal mye til for å toppe den boken. Boken til Butler er for meg det du ville fått om du slo sammen Frihet av Franzen og nevnte Stoner, trakk ut de beste bitene og satt igjen med skallet. Fortsatt helt greit og lesbart...men ikke helt der.

Boken er utgitt på Pax Forlag i 2014 og mitt eksemplar er et lese-eks.
Boken er oversatt til norsk av Hilde Rød-Larsen.

Svik 1938

I hele påsken har jeg lett etter den perfekte påskekrimmen. Forkastet den ene bestselgeren etter den andre. Ingenting har fenget eller holdt mål i mine øyne. Kanskje har jeg gått lei av krim? I ren desperasjon har jeg sett så mye Poirot på TV at jeg snart har mareritt om David Suchet.
Uansett.
Det slo meg plutselig at jeg hadde boken Svik 1938 liggende et sted. 1938 er et årstall som i seg selv egentlig skulle trigge leselysten hos meg. At det står <<Nominert til Nordisk Råds litteraturpris>> på omslaget, senket vel ikke forventningene nevneverdig.

Kjell Westö er en forfatter jeg ikke har lest noe av tidligere (noe jeg definitivt skal gjøre noe med nå) men denne romanen (som ikke er en kriminalroman) fikk meg hektet etter innledningen.

        Selve handlingen foregår i Finland. Et land som har opplevd borgerkrig for ikke så alt for lenge siden, og hvor mange sliter med traumer fra denne. Det gjør bla. den dyktige nyansatte sekretæren fru Wiik.  
Boken starter i november 1938 med at den alltid presise sekretæren ikke kommer på jobb. Advokat Thune, hennes arbeidsgiver forsøker å nå henne pr. telefon men etter gjentatte forsøk og null respons bestemmer han seg for å oppsøke henne istedet.
        Så hopper boken tilbake åtte måneder i tid og vi møter igjen Wiik og Thune i det hun starter sitt virke hos han. Advokat Thune befinner seg (som advokater ofte gjør) i de øvre samfunnslag og har månedlige klubbmøter sammen med andre bedrestilte kamerater. Disse treffene har de hatt i årevis, men når vi blir kjent med dem skjønner vi at det er noe som ligger å ulmer mellom dem. En ting er at bestevenn og lege, Lindemann, har stukket av med Thues kone Gabi. Men hva når en av kameratgjengen er jøde og en annen Tysklandsvennlig? 
         Hva er det egentlig fru Wiik forsøker å skjule? Hvorfor vil hun ikke si noe om sin fortid?

<<Jeg antar at din mor og far er storfornøyde med Anschluss, sa Thune til Rolle, da de gikk løs på Continentals kalvestek, nevøen med gargantuansk apetitt og Thune som en trett og mager skygge av sin energiske slektning.
   Ja da, sa Rolle, men de snakker ikke om Anschluss. De bruker rikskanslerens term: Heimkehr.>>

Det er mange grunner til at jeg falt for denne boken. 
En av dem er den lavmælte måten Westö forteller historien på. Det er som om alt skal holdes pent og propert mens det koker under overflaten. Her konverseres det, man er ikke "dus" uten videre og det blir lagt vekt på å holde på dannede former. Samtidig får du som leser hele tiden (det gjorde hvert fall jeg) en slags følelse av at det snart koker over. 
Men Westö skriver dette så fint. Uten ukvemsord og bestialske voldsutgytelser får han handlingen til å eskalere. Jeg ble fanget som leser.
         Jeg synes også det er spennende å lese en bok med handling fra Finland. Kanskje mest fordi jeg opplever Finland som et litt eksotisk land. Det er spennede å oppleve Finland fra innsiden. Få en slags følelse av hvordan det var før vinterkrigen og andre verdenskrig. Hva mente innbyggerne? 
          Boken var en uventet sidevender. Og det er ikke før på siste side at du skjønner boken fullt og helt. 

Hovedtemaet i boken er ikke uventet svik, og det i alle former. Men også ganske spennede var det å lese om kvinnefrigjøring/kvinnekamp som jeg også opplever som en stor del av boken. Westö har i mine øyne gitt leseren et godt tidsbilde av Finland 1938, et land hvor det er stille før stormen.

Anbefales!
Min bok er et leseeksemplar jeg har fått fra forlaget Pax. Boken er på 310 sider, er utgitt i 2014 og er oversatt til norsk av Erik Krogstad.

Sannheten om Harry Quebert-saken

Sannheten om Harry Quebert-saken er litt av en bok. For en story! For en humor!
Det er ikke egentlig en kriminalroman. Men du har i hvert fall et mord, minst.


Prøver å dekke over
reklameskjorta med en god bok.

Denne boken av Joël Dicker er noe av det bedre jeg har lest på lenge. Morsom og underholdende men samtidig også en bok hvor man får brukt hjernen. Dette er ikke en slik bok man kan skumlese og hoppe over flere sider i, her mener jeg på mange måter at alt må med.

Hva handler den om?
Etter å ha utgitt sin debutbok (som skulle vise seg å bli en megasuksess) sliter nå Marcus Goldman med skrivesperre. Kontoen begynner å bli tom og forlaget maser... Til slutt oppsøker han sin gamle lærer, forfatter og venn, Harry Qubert. Kanskje han har noen gode råd å komme med? Om Marcus ikke får den hjelpen han ønsker så oppdager han at Quebert en gang på midten av 70-tallet hadde et hemmelig forhold til en jente på femten år, Nola Kellergan. Om ikke den opplysningen er så dramatisk vil den snart få stor betydning for de to vennene. Liket av Kellergan (som forsvant på mystisk vis i 1975) graves nemlig opp i hagen til Harry og han blir snart arrestert  mistenkt for ugjerningen. Goldman som tror på sin venns uskyld starter sin egen etterforskning av saken samtidig som han dokumenterer det hele i bokform.
Den dramatiske løsningen på drapsgåten skal vise seg å være riktig sjokkerende.

Så hvorfor finner jeg den så morsom?
Her er det jo litt fri tolkning som ligger bak, det må sies. Navnevalgene er artige og jeg tenker at Dicker har hatt en spesiell tanke når han har døpt hovedpersonen Goldman (som også blir kalt "den makeløse"). Byen hvor handlingen er lagt, Aurora tipper jeg dessuten er valgt med tanke på romersk mytologi (er jeg far off her?). Likhetstrekkene mellom Nola Kellergan og Lolita er også nærliggende å trekke frem.

<<Ich bin die fesche Lola, der Liebling der Saison
Ich hab' ein Pianola zu Haus' in mein' Salon
Ich bin die fesche Lola, mich liebt ein jeder Mann
Doch an mein Pianola, da la ich keinen ran>>

-Raymond D. Douglas/Marlene Dietrich

       
        Jeg leser også boken som at forfatteren "spøker" med andre forfattere. I tillegg til Nabokov mener jeg også at bla. Richard Bach, Tjsekhov og Joyce er å spore i teksten. Dicker presenterer oss også for forlagsbransjen og jakten på den neste bestselgeren. En litt karikert men også litt troverdig beskrivelse av hvordan bokbransjen fungerer. På topp i januar og glemt i november... (hvor mange er det nå som snakker om "Politi" av Nesbø?)
        
       Jeg liker måten forfatteren skriver på. Dette er en underholdningsroman som virkelig har brukt prima ingredienser. Man lar seg fornøye, forundre og fordøye et særs artig plott. Jeg trodde hele tiden jeg skjønte hvem, hvordan og hvorfor...men boken har så mange vendinger at man egentlig aldri kan være sikker på noe.
       Jeg skrev innledningsvis at dette var en bok hvor jeg følte at alt måtte med. Det er vel også slik at jeg samtidig nok kunne tenkt meg at den var litt kortere. Litt usikker på hva jeg ville sløyfet men litt lang var den kanskje. Uanett en bok jeg anbefaler alle.

Jeg fikk et forhåndseksemplar av denne boka (Tusen takk Pax!), men da jeg så at Helge Winther Larsen hadde lest inn lydboka måtte jeg kjøpe den også. Dette var dessuten en bok som egnet seg godt i lydbokformat (da slapp jeg også alle skrivefeilene som var i mitt ukorrigerte eksemplar).

Andre som har skrevet om boken:
Ingalill/Moshonista

Solgunn 

Nora/Kasiopeiia

Rose-Marie

Anita/Artemisiasverden

Geir/Dipsolitteraten

Tine

Oljelandet

Foto lånt fra forlaget

Først av alt må jeg bare takke for alle e-postene jeg har fått i det siste. Jeg har ikke sluttet å blogge, bare vært fryktelig travel. Av den grunn har jeg desverre ikke hatt tid til å sende svar til dere alle. Vil bare si at jeg synes det er kjempehyggelig at dere liker bloggen min.

Vi er nå inne i den tida på året som er mest travel for oss som jobber i bokhandel. Ikke bare er det julerush og varetelling, jeg har også brukt veldig mye tid i det siste på "vårlisten 2013" og laget bestilling til mammutsalget.

Boken Oljelandet av Frode Fanebust er en bok som jeg fant veldig interessant. Ikke bare var den velskrevet, informativ og underholdende. Den var også usedvanlig lettlest. Det er kanskje ikke så unaturlig at jeg fant denne boken spennende, oppvokst nær selve oljehovedstaden. Jeg mener likevel at dette er en bok som vil være noe for alle. 

Jeg siterer fra bokens bakside: <<Oljelandet er en reise i vår nære historie, fra den gang vi aldri hadde hørt om pommes frites og alle ble klippet av mor, frem til dagens overflodssamfunn. Mange har tjent mye, på å tilby noe oljearbeiderne og oljeselskapene trengte, på å jobbe på "gliden" eller på de gigantiske konstruksjonene i havet som vi før ikke kunne forestille oss. Men Oljelandet er også et blikk på medlajens bakside: pendlertilværelsen, risikoen, nordsjøulykkene - erfaringer som har brent seg fast i hukommelsen til de som var der.

Frode Fanebust er selv et oljebarn. Her minnes han sin egen far, en av Nordsjøens pionerer. Og han oppsøker en gründer, en oljebyråkrat, en pubvert, to professorer og en reiseglad pensjonist for å finne ut hva oljen har gjort med oss.>>

Stavanger (ok, ok ikke bare Stavanger men også hele distriktet...jeg sier bare Stavanger for enkelhetsskyld) har på mange måter vært en foregangsregion. Vi er kanskje det fremdeles (i disse tider da de snakker om å starte direkteflyvninger fra Stavanger til Houston)?.  Nå er jeg noen år yngre enn Fanebust, men jeg kjenner meg til dels igjen i svært mye av det han skriver. Det er ingen tvil om at "oljå" har gjort noe med oss. Lønnsnivå og boligpriser er bare noen av eksemplene. Det er også veldig interessant å lese det forfatteren skriver om kulturell vs. økonomisk kapital og status. Jeg har for eksempel to Bachelor grader og gigantisk studiegjeld. Så har jeg en venninne som tjener dobbelt så mye som meg i året. Hun jobber som vaskehjelp.... i nordsjøen, så og si uten utdannelse.
Dette er kanskje noe som er spesielt på vår kant av landet?
"Oljå" har hvert fall ført masse penger med seg. Enten man jobber i en oljerelatert virksomhet, eller i hotell og resturant bransjen...
Derfor er det veldig spennende å være med Fanebust i hans fortelling om hvordan eventyret startet. Det er også viktig synes jeg, at han peker på hva det tross alt har kostet.


Det eneste jeg savner om jeg kan si det sånn (men det er for så vidt en helt annen bok) er at forfatteren "spår" litt inn i fremtiden. At han sier noe om de som vokser opp i dag. Sier noe om de som er vant til en helt sinnysk levestandard (barnebursdager på Anfield osv.). Jeg tror jo at klasseskillet her i distriktet bare blir større og større. Allerede synes jeg det er veldig fremtredende. Det hadde vært interessant å høre Fanebusts mening.

Statens Pensjonsfond - Utland (SPU), er noe vi alle er kjent med og som vi er veldig opptatt av. I det minste hvert valgår. Er du som meg og ikke egentlig vet hva SPU er, så har du nok gjettet det nå. SPU er det som populært blir kalt oljefondet. Vet du egentlig hvorfor vi har det? Vet du egentlig hvordan det virker? Har du lurt på hvorfor ikke bare politikerne kan dele ut litt penger til alle oss som bor i landet? Kapittelet fra side 104 til 118 gir deg svaret på dette.

Når jeg tenker meg om, dette er egentlig en bok som burde vært pensum på skolen!
- men til det er den kanskje litt for underholdende....

Boken er utgitt på Pax forlag og er et leseeksemplar.

En annen bok av samme forfatter som jeg også vil anbefale er Krigshistorien TM.

Mississippi - av Hillary Jordan

Denne boken likte jeg så utrolig godt!
Selve handlingen begynner med at to menn forsøker å grave ned et lik. Det er gjørmete og vått, mer uvær er i vente. Mannen de forsøker å grave ned er deres far.
Da de kommer fire fot ned i gjørma treffer de på restene av et skjelett, en slave som er skutt under rømningsforsøk.

Boken fortelles i en muntlig stil, sett gjennom øynene til seks forskjellige personer.
I så måte minner den meg litt om Barnepiken (Stockett).
Personen som jeg anser som hovedperson er Laura. Denne damen fra en Memphis familie tror alt håp er ute for å finne seg en mann. Siden handlingen er lagt til 40-tallet og i sørstatene er jo ikke dette noe særlig gjevt.Så dukker Henry opp og "redder" henne fra peppermø-tilværelsen. Han lover henne et flott hus i en liten småby, og et nytt liv. Henry har nemlig alltid drømt om å ha en plantasje, og nå har han kjøpt seg det.
(fra side 17): "Pappa bare sukket. <<Ja, ja>> sa han. <<Vi har vel egentlig hatt deg hos oss lenger enn vi hadde rett til å håpe på.>> Dette var slikt som skjedde med døtre, virket det som de tenkte. Man oppdro dem, og hvis man var heldig, fant de ektemenn som deretter kunne finne på å ta dem med seg hvor som helst; det var også bare noe man måtte forvente, det var også noe man måtte bære med godt humør.>>
Men ting blir ikke helt som planlagt, og plutselig befinner Laura seg i et lite hus ikke i nærheten av hva hun forventet. I tilleg blir hun belermet med en krakilsk og rasistisk svigerfar.
               Som hjelp i huset får hun Florence, en viljesterk negerdame med en sønn som er tanksfører i europa (Ronsel).Mannen hennes, Hep jobber som forvalter på gården.
Slaveri, plantasjeliv og rasisme er vel de viktigste stikkordene for denne boka. Jeg synes også det er spennende å lese om det menneske/kvinnesynet man hadde på den tiden. Ikke minst er det interessant å se hvordan man behandlet negrene. For eksempel kunne sende fargede menn i krig for å forsvare landet sitt, men å bruke hoveddøren på butikken hjemme var uhørt.

Boken fortelles gjennom: Laura og Henry,
deres bror/svoger Jamie,
Florence og Hep,
deres sønn Ronsel.

Boken var lest på null komma niks skulle bare ønske den varte lengre, og det er  jo et godt tegn?
Hillary Jordan er et nytt og hyggelig bekjentskap for meg. Leser gjerne flere bøker fra denne forfatteren.
Mississippi er utgitt på Pax forlag.