Denne boken likte jeg så utrolig godt!
Selve handlingen begynner med at to menn forsøker å grave ned et lik. Det er gjørmete og vått, mer uvær er i vente. Mannen de forsøker å grave ned er deres far.
Da de kommer fire fot ned i gjørma treffer de på restene av et skjelett, en slave som er skutt under rømningsforsøk.
Boken fortelles i en muntlig stil, sett gjennom øynene til seks forskjellige personer.
I så måte minner den meg litt om Barnepiken (Stockett).
Personen som jeg anser som hovedperson er Laura. Denne damen fra en Memphis familie tror alt håp er ute for å finne seg en mann. Siden handlingen er lagt til 40-tallet og i sørstatene er jo ikke dette noe særlig gjevt.Så dukker Henry opp og "redder" henne fra peppermø-tilværelsen. Han lover henne et flott hus i en liten småby, og et nytt liv. Henry har nemlig alltid drømt om å ha en plantasje, og nå har han kjøpt seg det.
(fra side 17): "Pappa bare sukket. <<Ja, ja>> sa han. <<Vi har vel egentlig hatt deg hos oss lenger enn vi hadde rett til å håpe på.>> Dette var slikt som skjedde med døtre, virket det som de tenkte. Man oppdro dem, og hvis man var heldig, fant de ektemenn som deretter kunne finne på å ta dem med seg hvor som helst; det var også bare noe man måtte forvente, det var også noe man måtte bære med godt humør.>>
Men ting blir ikke helt som planlagt, og plutselig befinner Laura seg i et lite hus ikke i nærheten av hva hun forventet. I tilleg blir hun belermet med en krakilsk og rasistisk svigerfar.
Som hjelp i huset får hun Florence, en viljesterk negerdame med en sønn som er tanksfører i europa (Ronsel).Mannen hennes, Hep jobber som forvalter på gården.
Slaveri, plantasjeliv og rasisme er vel de viktigste stikkordene for denne boka. Jeg synes også det er spennende å lese om det menneske/kvinnesynet man hadde på den tiden. Ikke minst er det interessant å se hvordan man behandlet negrene. For eksempel kunne sende fargede menn i krig for å forsvare landet sitt, men å bruke hoveddøren på butikken hjemme var uhørt.
Boken fortelles gjennom: Laura og Henry,
deres bror/svoger Jamie,
Florence og Hep,
deres sønn Ronsel.
Boken var lest på null komma niks skulle bare ønske den varte lengre, og det er jo et godt tegn?
Hillary Jordan er et nytt og hyggelig bekjentskap for meg. Leser gjerne flere bøker fra denne forfatteren.
Mississippi er utgitt på Pax forlag.
Selve handlingen begynner med at to menn forsøker å grave ned et lik. Det er gjørmete og vått, mer uvær er i vente. Mannen de forsøker å grave ned er deres far.
Da de kommer fire fot ned i gjørma treffer de på restene av et skjelett, en slave som er skutt under rømningsforsøk.
Boken fortelles i en muntlig stil, sett gjennom øynene til seks forskjellige personer.
I så måte minner den meg litt om Barnepiken (Stockett).
Personen som jeg anser som hovedperson er Laura. Denne damen fra en Memphis familie tror alt håp er ute for å finne seg en mann. Siden handlingen er lagt til 40-tallet og i sørstatene er jo ikke dette noe særlig gjevt.Så dukker Henry opp og "redder" henne fra peppermø-tilværelsen. Han lover henne et flott hus i en liten småby, og et nytt liv. Henry har nemlig alltid drømt om å ha en plantasje, og nå har han kjøpt seg det.
(fra side 17): "Pappa bare sukket. <<Ja, ja>> sa han. <<Vi har vel egentlig hatt deg hos oss lenger enn vi hadde rett til å håpe på.>> Dette var slikt som skjedde med døtre, virket det som de tenkte. Man oppdro dem, og hvis man var heldig, fant de ektemenn som deretter kunne finne på å ta dem med seg hvor som helst; det var også bare noe man måtte forvente, det var også noe man måtte bære med godt humør.>>
Men ting blir ikke helt som planlagt, og plutselig befinner Laura seg i et lite hus ikke i nærheten av hva hun forventet. I tilleg blir hun belermet med en krakilsk og rasistisk svigerfar.
Som hjelp i huset får hun Florence, en viljesterk negerdame med en sønn som er tanksfører i europa (Ronsel).Mannen hennes, Hep jobber som forvalter på gården.
Slaveri, plantasjeliv og rasisme er vel de viktigste stikkordene for denne boka. Jeg synes også det er spennende å lese om det menneske/kvinnesynet man hadde på den tiden. Ikke minst er det interessant å se hvordan man behandlet negrene. For eksempel kunne sende fargede menn i krig for å forsvare landet sitt, men å bruke hoveddøren på butikken hjemme var uhørt.
Boken fortelles gjennom: Laura og Henry,
deres bror/svoger Jamie,
Florence og Hep,
deres sønn Ronsel.
Boken var lest på null komma niks skulle bare ønske den varte lengre, og det er jo et godt tegn?
Hillary Jordan er et nytt og hyggelig bekjentskap for meg. Leser gjerne flere bøker fra denne forfatteren.
Mississippi er utgitt på Pax forlag.



