Viser innlegg med etiketten Boktips. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten Boktips. Vis alle innlegg

fredag 12. august 2016

Ester Nilsson, I miss you!


Noen bøker glemmer man ikke. Bøkene om Ester Nilsson, skrevet av Lena Andersson er nettopp slike bøker. De norske utgavene er estetisk ikke akkurat noen kioskveltere (og som bokhandler må man virkelig jobbe rævva av seg for å få solgt dem) men, MEN; samtlige av de jeg har solgt bøkene til har vært udelt positive og kan ikke få skrytt nok.

Så hva er det som fenger slik?

Rettsstridig forføyning den første av bøkene om Ester, har passende nok undertittel - En roman om kjærlighet. For det er kjærlighet som er den røde tråden i bøkene til Andersson. Det er ofte på dette stadiet at de jeg anbefaler boken til, rynker på nesa. Som regel er dette fordi de ser for seg en roman om : en kvinne i tidlig trettiårene som er "shopoholiker", som forelsker seg i den kjekkeste, mest uoppnåelige og rikeste mannen på jobb. De ser for seg en Bridget Jones, eller kanskje et mysterium fra fortiden på et gammelt slott, fine kjoler og en "Askepotthistorie" osv. osv. Men det er her de tar feil. Rett nok er Ester i passende alder og hun forelsker seg i feil mann. Men det som gjør at jeg som leser lar meg rive med, er den måten forfatteren skildrer Esters følelser og håpløse ugjengjeldte kjærlighet. Dette er gjort så treffsikkert, presist og med et fantastisk språk. Her slipper man duvende bryster og melkehvit hud (HURRA!). Andersson skildrer hovedpersonen med en ømhet, humor og sårhet som gjør at man svært lett kjenner seg igjen.
        Kort fortalt handler boken om poeten og essayisten Ester Nilsson som forelsker seg i kunstneren Hugo Rask. Etter det som egentlig er en "one night stand" fra Rasks side, innbiller Nilsson seg at den kjærligheten hun føler for Rask er gjensidig. Noe den altså ikke er. Selve plottet i boken er ikke revolusjonerende, men måten Andersson forteller gjør dette til en leseropplevelse utenom det vanlige.


<<At det normale var å ta av seg en tykk dunjakke inne, også hvis man bare skulle sitte en kort stund, falt henne i øyeblikket ikke inn. Å herme normalitet er det vanskeligste. Den bærer i seg en bekymringsløshet som ikke lar seg imitere. Overdrivelsene synes og blir til tåpeligheter. Men forsøkene på å skjule følelser har den fordel at betrakteren ikke vet sikkert. Livet stilt på spissen er en orientering etter skammen og æren, og når angsten kommer, er lettelsen å finne i at man ikke har etterlatt seg sikre spor. Man kan alltid benekte. At man har beholdt en jakke på, at man virker klosset og nervøs, er ikke noe bevis slik ytringer er bevis. I høyden kan det bli indisier.    Ester Nilsson, som vanligvis forkastet skammen og æren fordi begge deler gjorde mennesket til slave under andres berømmelse, satt der nå og funderte på hvor mye eller lite hun skulle ta av seg jakken for at det ikke skulle merkes hvordan hun elsket.>> 
side 19/20 
 
I Uten personlig ansvar får vi et gjensyn med Ester. Det har gått noen år og affæren med Rask er et tilbakelagt kapittel. I denne boken faller hun for den gifte skuespilleren Olof Sten. Med f og en e i navnet sitt.  Nå noen år senere, med mer erfaring, skulle man kanskje tro at Ester hadde lært. Men hjertets veier er uransakelige og denne boken er en for meg glitrende fortsettelse av den foregående.

Hvem passer så boken for? Jeg mener den passer for de aller fleste som liker å lese. Men kanskje ikke for de som synes Kalenderpikene er årets høydepunkt?
Bøkene anbefales på det varmeste.

Rettsstridig forføyning er oversatt til norsk av Knut Johansen.
Uten personlig ansvar er oversatt til norsk av Bodil Engen.
Begge bøkene er utgitt på Gyldendal forlag og mine eksemplarer har jeg kjøpt selv.
 
 

tirsdag 17. november 2015

De utvalgte

Et av årets litterære høydepunkter har for meg vært boken De utvalgte av Sem-Sandberg. Lykken var derfor STOR da jeg fikk mulighet til å høre han i samtale med Bernhard Ellefsen under Kapittel15 i Stavanger tidligere i høst. Til min store glede snakket de også om De fattige i Lodz, forfatterens nest siste bok. Kanskje mest fordi begge disse bøkene har litt samme tematikk...og ja, selvsagt (sikkert derfor jeg for en gangs skyld blogger) er det 2.verdenskrig som danner bakteppet for historiene.

Der De fattige i Lodz tok for seg ghettolivet i Polens nest største jødiske ghetto, skriver Sem-Sandberg om samfunnets "mistilpassede barn" i De utvalgte. Når jeg sier mistilpasset så er det i denne sammenheng de nazistene puttet i denne båsen; psykisk syke, handikappede, tatere eller utagerende barn som man ikke visste helt hva man skulle gjøre med (det kunne også være barn av alkoholikere, enslige forsørgere ol.). Nazistene mente de hadde en løsning, i deres tilfelle het den Spiegelgrund og lå i Wien. En kolossalt stor institusjon hvor man mer eller mindre tok livet av pasientene som bodde der.
Steve Sem-Sandberg
Foto: Eget
   I grove trekk er det livet innenfor Spiegelgrund boken handler om. Dette blir skildret gjennom øynene til Adrian Ziegler og Anna Katschenka. Disse to følger vi som pasient og pleier før, under og etter krigen. Adrian var pasient på Spiegelgrund.Med taterblod i årene og en drukkenbolt å slekte på var han nesten selvskreven som beboer der.       Anna begynte å jobbe som pleier mest fordi hun var interessert i en Dr.Jekelius. Lite aner hun at hennes interesse for denne mannen skal gjøre henne til en morder. 
<<-Adrian Ziegler er fjorten år gammel, og som dere ser ganske velutviklet for alderen.
Han vet ikke hvor han skal se, og slutter derfor å se. Et sted langt bortenfor eller bak hans lukkede øyenlogg fortsetter doktor Illings stemme å messe, nå og da avbrutt av et godt istudert smekk med pekestokken.
-Sigøyner blandingsrase av andre grad
Faren: en arbeidssky dranker
Moren: forhenværende syerske, nå dagarbeider. Et arvebiologisk mindreverdig menneske med hysterisk legning som insisterer på å fly her og spørre etter barna sine.
Den siste uttalelsen får an en eller annen grunn tilhørerne til å le. Bak de senkede øyenlokkene gjør han et forsøk på å mane frem bildet av strekmoren igjen, trædd i en ildrød strømpe av skam maken til den han selv bærer. Men den iltert pirkende pekestokken tillater ingen sidesprang. Den trekker kartblad etter kartblad som den smekker og slår på over hans brennende nakne hud.>>
s.-329/330
Man vet nesten ikke hvordan man skal beskrive denne boken. Den er full av detaljer om alle mulige groteske og horrible hendelser. Vanligvis er denne detaljrikdommen noe av det som trekker ned inntrykket mitt når jeg leser en bok. I Sem-Sandbergs tilfelle er den bare med på å forsterke leseropplevelsen. Mye av handlingen er jo helt forferdelig, men kanskje nettopp derfor opplever jeg at denne nøyaktigheten i beskrivelsene er med på å gjøre helhetsbildet mer sannferdig. For hvem kan dikte opp disse hendelsene? Detaljene er her virkelig med på å underbygge troverdigheten.

Som alltid er utgangspunktet mitt for å lese en slik bok: Hvordan kunne dette skje? Hva fikk folk til å begå grusomme ugjerninger? Hva ville du selv ha gjort i en lignende situasjon?
Som vanlig er dette helt umulig å svare på.


Sem-Sandberg bodde i Wien mens han skrev på De fattige i Lodz. Det var under dette oppholdet han oppdaget dette kolossale sykehuset hvor hovedhandlingen i De Utvalgte foregår.Det som liksom skal være en oppfostringsklinikk, men som i virkeligheten er et senter for forskning på mennesker, et sted man tar livet av "undermennesker" og et sted hvor man plasserer de barna man ikke ser på som verdige. Her var ondskapen satt i system, som en del av nazistenes eutanasiprogram.

Bernhard Ellefsen
Foto:Eget
I samtalen mellom Sem-Sandberg og Ellefsen fant jeg det uhyre spennende når de snakket om grenser. Når går man egentlig over en grense? Som i Anna, pleierens tilfelle...når gikk hun over grenser fra å være en som pleiet til å bli en som "bare fulgte ordre" og ble en morder? For mange mange mange av barna på Spiegelgrund ble drept med en injeksjon i ryggmargen. Videre ble barna utsatt for tortur, vold og andre avstraffelser. Anna og hennes doktor blir i boken (som i virkelgiheten) dømt for sine ugjerninger. 
Hva om Anna ikke visste bedre? Ikke skjønte konsekvensene av det hun var med på?
Det ble her også trukket paraleller til "jødeeldsten" i ghettoen i Lodz. Han som forhandlet med nazistene og ofret mennesker for å redde andre. Var han en ond eller god?
Hans ettermæle er jo egentlig basert kun på hvordan utfallet av krigen ble. Hadde han "holdt stand" og "berget" store deler av den jødiske befolkningen til ghettoen ble befridd, ville han vært en helt. Nå ble det ikke slik.

Under denne samtalen ville Sem-Sandberg påpeke at han var "litt lei" denne "trivialiseringen" av holocaust. En trend han mente var blitt til over tid. For at folk virkelig skal forstå hva det dreide seg om, forsøker han å gå motsatt vei. Fakta er viktigst fastslo han. Denne sentamentaliseringen som man stadig ser (han nevnte filmene: Schindlers liste og Pianisten som eksempel) ødelegger på mange måter for at vi som lever nå skal skjønne realitetene fullt ut.






Uansett,
en utrolig god bok!
Bra arrangement!
Ferdig snakka?



Boken er utgitt på Tiden Forlag og den er oversatt av Bjørn Axel Herrman

mandag 1. september 2014

Mens jeg venter på tredje sesong av Broen

#1 Mannen som ikke var morder
Jeg har ikke lest noe spennende krim på lenge. Ikke som jeg har syntes har vært noe særlig hvert fall. Det blir for mye svada, forutsigbarheter og lite action. Men i sommer har jeg hørt på de tre første lydbøkene om Sebastian Bergman...Det har vært både nervepirrende og altoppslukende. I det minste perfekt når du skal kjøre t/r Stavanger-Namsos på noen dager.

Disse bøkene er skrevet av Michael Hjorth & Hans Rosenfeldt. Selve handlingen spinner mye rundt psykologen og profileringseksperten Sebastian Bergman (en egosentrisk, usympatisk skjørtejeger som jeg egentlig digger! ). Bergman jobber sammen med Rikskrim, et samarbeid som ikke alltid er like knirkefritt. Ikke bare har han "feid over" krimteknikeren, han har også en uventet relasjon til en av de andre etterforskerne. Men det er også dette samspillet mellom de i etterforsknings-teamet som er mye av det som gjør bøkene så underholdende.
       En av bøkenes forfattere er Hans Rosenfeldt, mannen som står bak mye av den dansk-svenske TV-serien Broen. Dette viser godt igjen i bøkene. Man kan ane litt av Martin Rhode (Kim Bodnia i Broen) i Sebastian Bergman, og Vanja i bøkene har noen av trekkene til Saga Noren fra TV-skjermen. Så for meg som digger serien er disse bøkene perfekte. Hver bok slutter med en skikkelig cliffhanger som ikke blir avsluttet før i den påfølgende boken. Den tredje boken, Fjellgraven...Argh! Den slutter så spennende at det nesten ikke er til å holde ut...

Bok 1; Mannen som ikke var morder<<16-årige Roger blir funnet drept i et tjern. Kriminalpsykologen Sebastian Bergman blir trukket inn i saka siden han tilfeldigvis er i hjembyen. Han har egentlig trukket seg tilbake fra alt arbeid etter en privat tragedie, men for første gang på lenge har han lyst til å involvere seg i ei mordsak>> -fra Mentor

Bok 2; Dødens disippel
<<Politiet står uten spor etter en rekke uhyggelige mord i Stockholmstrakten. Mordene bærer kjennetegnene til den fengslede Edward Hinde, seriemorderen kriminalpsykologen og profileringseksperten Sebastian Bergman fikk sperret inne for 15 år siden. Under samtaler med Hinde forstår Sebastian at mordene angår ham selv.>> -fra Mentor

Bok3; Fjellgraven
<<To venninner på fottur i Jämtland gjør et makabert funn. En skjeletthånd kommer til syne ved et elveleie, og det viser seg at skrenten skjuler seks lik - to av dem barn. Rikspolitikommisjonen blir tilkalt og Sebastian Bergman og resten av teamet begir seg til Jämtland. To av likene er et nederlandsk par, de fire andre en ukjent familie som ingen har meldt savnet. Alt tyder på at alle er blitt drept og begravet samtidig. Og hva med den amerikanske kvinnen i leiebil som forsvant på samme tid?

Spørsmålene er mange, det er mye som ikke stemmer. Må etterforskerne gi opp, pakke sammen og reise hjem? Men Sebastian Bergman har ikke tenkt å dra. Han skal finne fjellgravens hemmelighet. Koste hva det koste vil.>> -fra Mentor


Dette er typisk action og undeholdnings-krim på skandinavisk vis. Man relaterer lett til både handling og karakterer. Måten å skrive på viser også at forfatterne har bakgrunn fra fjernsynet, man ser scenene veldig godt for seg. Og høyt tempo er noe som preger disse bøkene. Det veksles mellom karakterene og handlingen blir drevet fremover av raske sceneskift og korte kapitler.

Er dette fantastisk litteratur? Nja, det er vel hverken Kafka eller Mann...men det er uutholdelig spennende, merksnodig fengslende og jeg er helt hekta!
Nå må det jo sies at lyd og tekst er to forskjellige ting, men min lydbokopplevelse av disse tre bøkene var fenomenal. Det er for øvrig Ivar Nergaard som leser med stor innlevelse. Bøkene er oversatt til norsk av Håvard Syvertsen.

En annen som har blogget om disse bøkene er Berit. Les gjerne hennes omtale også.

 

lørdag 4. januar 2014

Når lyset svinner - av Eugen Ruge

Foto lånt fra Aschehoug
Når lyset svinner (originalt In Zeiten des abnehmenden Lichts)vant den tyske bokprisen i 2011. Den norske oversettelsen kom på høsten 2013. Forfatteren av boken er Eugen Ruge og den er oversatt til norsk av Sverre Dahl

Dette har vært en av mine favorittbøker nå på senhøsten/vinteren.

Familien Umnitzer/Powileit er en østtysk familie som gjennom fire generasjoner skildres i Ruges lille store roman. Wilhelm og Charlotte utgjør den eldste generasjonen, et regimetro par som tidligere har vært i eksil i Mexico. Deres sønn (Kurt) har vært i fangenskap i Sovjetunionen og har funnet seg en kone derfra, Irina. Barnebarnet Alexander vokser opp med helt andre erfaringer og synspunkter enn de eldre generasjonene i et DDR i endring. 

For meg er opplevelsen av boken litt som om Houllebecq skulle ha skrevet Tårnet (av Tellenkamp). Jeg synes nemlig den er så forbasket morsom. Jeg vet ikke om det er noe tragikomisk over det hele eller et anfall av ostalgiske følelser men jeg finner tittelen på boken svært treffende på mer enn en måte.

Handlingen fortelles kanskje litt rotete ved at man veksler mellom årtiene på en ikke nødvendigvis logisk måte. Men det er ikke gjort slik at man ikke klarer å følge med.

Det er pussig og interessant å følge en slik familie fra innsiden. Hverdagens trivialiteter, nostalgiske følelser og fremtidsrdømmer. Et egentlig ganske ordinært familieliv som krydres med hitlerbarter, forkjærlighet for sylteagurk og den mexicanske trubaduren Jorge Negrete.
    På mange måter synes jeg historien er vanlig, i den forstand at alle familier har sitt å stri med. Men selvsagt er det også mye som oppleves som eksotisk for oss som har vokst opp i Norge. Det er vel også noe av dette som gjør dette til en stor leseropplevelse for meg.

Historien som fortelles er en blanding av fakta og fiksjon. De historiske begivenhetene har funnet sted, og forfatteren har hentet inspirasjon fra sin egen oppvekst. Dette er også med på å gjøre boken interessant.

Familiehistorien som fortelles er også delvis rørende og trist. For den skildrer uten tvil en familie som gradvis går i oppløsning. Men hvorfor gjør den det?
Er det på grunn av regimet i DDR?
Er det på grunn av at de yngre generasjonene ikke forstår de eldre generasjonene?
Er det på grunn av fortielse? 
Er det fordi det fellesskapet som bandt dem sammen under vanskelige forhold smuldrer opp parallelt med at østblokken går i oppløsning?

Jeg føler boken til Ruge har gitt meg en unik leseropplevelse som jeg virkelig vil huske.
Det er bare så dumt at utgivelser som denne som regel drukner i et hav av "hjerte/smerte-bøker". Anbefales!

Mitt eksemplar er et leseeks. jeg har fått fra Aschehoug.
Boken er tilgjengelig som e-bok (med DRM).

Andre som mener noe om boken:
NRK Kulturnytt
Anne (Bokofilia)

tirsdag 12. november 2013

Hanns and Rudolf - the German Jew and the hunt for the Kommandant of Auschwitz

Foto lånt fra forlaget
På høstens Bokbloggertreff fikk jeg et kjempegodt lesetips fra Anne/Bokofilia. Hun hadde nemlig med seg noen sider fra Aftenposten hvor det stod omtalt en bok som jeg umiddelbart visste var noe for meg (...ehm...det kommer vel kanskje ikke som et sjokk at boken har handling fra 2.verdenskrig?). Siden det snart nærmer seg jul kan det jo være at andre også vil finne denne boken verdt å føre opp på en ønskeliste.
 
Tittel: Hanns and Rudolf - the German Jew and the Hunt for the Kommandant of Auschwitz
Forfatter: Thomas Harding 
Sideantall: 368
Språk: Engelsk
Utgivelsesår: 2013
Forlag: Simon and Schuster
Kilde: e-bok fra Amazon

Litt om handlingen
Boken forteller en sann historie hvor man følger to menn som skal få stor innflytelse på hverandres liv. Den ene mannen er Rudolf Höss, kjent for de fleste som kommandant i Auschwitz. Den andre mannen er mere ukjent, men han het Hanns Alexander og var tysk jøde.Alexander er den mannen som fanget Höss etter krigen. Disse to mennenes historie følger man nesten parallelt, og vi blir godt kjent med både dem og familien deres. Vi får vite hvordan de hadde det i årene før krigen, hvordan familiene preget dem og hva som gjorde at de tok de valgene de gjorde under og etter krigen.

Hva jeg synes:
Det er ganske sjelden jeg leser en bok som fanger meg fullstendig fra side en. Det gjorde denne boken. Årsaken til dette tror jeg er at boken først av alt er skrevet med et lettfattelig språk. Videre finner jeg boken troverdig og den gir oss et nyansert bilde av begge hovedpersonene. Den skildrer to menn som begge hadde gode og dårlige sider. Vi får i boken lære mye historie og den fikk hvert fall meg til å tenke nye tanker.
     Det er interessant å lese om Höss og hans forandring/forvandling, fra agronom med ganske hverdagslige interesser til den kaldblodige kommandanten som styrte over liv og død til tusentalls mennesker. Hvordan kan et menneske være så kaldblodig men samtidig en kjærlig familiemann?
     Alexander var tysk jøde, fra en priviligert familie som flyktet til England før krigen startet. Her spekulerer jeg bare og er ikke sikker, men ut fra det jeg leser tolker jeg det slik at familien Alexander befant seg i ytterkanten av omgangskretsen til Feuchtwangers som du kan lese om i boken Hitler - min nabo. Det som hvert fall er sikkert er at de tilhørte den tyske "kulturelle-fiffen" (med bla. venner som Bauhaus kunstnere, komponister og Kafka familien). De hadde det ganske romslig økonomisk og det lyktes dem altså å komme seg ut fra Tyskland før krigens start. Hanns vervet seg til de allierte styrkene og ble britisk agent. Han sverget på at han etter krigen aldri skulle sette sin fot i Tyskland igjen.

Jeg vet ikke om jeg vil kalle denne boken spennende, snarere mer interessant. Jeg vet at interessant er et ord som ofte brukes når man ikke egentlig liker noe. I dette tilfelle mener jeg vel egentlig at boken er interessant på en spennende måte(?). Jeg lærte litt hele tiden mens jeg leste. Samtidig dukker det opp "gamle kjente" underveis. I boken treffer du bla. igjen Anita Lasker (også kjent som Marta i Galgenfrist for kvinneorkesteret) og Leon N. Goldensohn (psykiateren fra Nürnberg intervjuene). Slike "møter" er også med på å bekrefte at det jeg leser er riktig, samtidig som det for meg også er med på å skape en slags spenning, hvilke andre "kjente" vil dukke opp i løpet av boken?

Det jeg mener er noe av den største styrken til boken er at den gir et sånt grundig bilde av hvorfor og hvordan krigen startet. Boken skildrer også veldig godt dagliglivet under krigsårene og den sier også noe om holdningen britene hadde til jøder

Boken er skrevet av grand-nevøen til Hanns Alexander. På slutten av boken beskriver han et møte han har med barnebarnet til Rudolf Höss. Åstedet for møtet er Auschwitz, på den måten blir ringen liksom sluttet.
     Harding har også med litt om hvordan etterkommerne til nazi-toppene har taklet sin historie i ettertid. Jeg har skrevet noe om dette i et annet innlegg, men NRK har sendt en dokumentar (som jeg tror ligger ute på nett-TV) som også tar for seg litt av det samme. Her får du se hvordan det var for Rainer Höss å besøke Auschwitz og jeg tror at vi får se møte mellom han og forfatteren (her er jeg ikke 100% sikker altså).

For de som er like interesserte i "krigs-bøker" som meg, så er denne boken et absolutt "must".


lørdag 12. oktober 2013

Sol, seier ho

Foto lånt fra forlaget
Denne uken begynte jeg å bla i en bok. Det er egentlig ingenting ved den boken som sa meg at jeg på noen som helst måte måtte lese den. Liten av format, litt grå og blass. Baksideteksten appelerte ikke. Den første siden av boken fikk meg til å tenke på leseboka fra 1.klasse. Jeg synes teksten var litt i samme stil som "Ola sa is. Sam sa syl. Eli sa los". Så bladde jeg videre og plutselig hadde jeg lest hele boken.

Tittel: Sol, seier ho
Forfatter: Ingrid Z. Aanestad
Utgivelsesår: 2013
Sideantall: 157
Forlag: Oktober
Kilde: Lese-eksemplar

Litt om handlingen:
Boken handler om Anna. En ung dame som bor på gård. Hun driver ikke med jordbruk men holder på å fulføre en masteroppgave. Anna har en venninne som heter Judit. Judit sliter litt psykisk og Anna tar seg derfor litt av datteren hennes. Men Anna har også en kjæreste i Portugal, foreldre i Spania og mugg i kjelleren. Boken tar i stor grad for seg relasjonene disse menneskene har til hverandre. Hvordan deres nærvær og fravær påvirker i den ene eller den andre retning.

Hva jeg synes:
Det er når jeg leser bøker som denne jeg skulle ønske jeg kunne mer om det å skrive.
Da ville jeg dessuten også klare å bedre beskrive den leseropplevelsen jeg har hatt. 
For jeg opplever boken til Aanestad som en levende, fascinerende og interessant bok. Spennende vil kanskje være å trekke det litt langt? Det som gjorde min opplevelse av boken mest spesiell var at jeg hele tiden satt og tenkte : at det går an å skrive så godt og interessant om noe som nødvendigvis ikke er det. Hvis alle forfattere som skildrer i vei med det jeg ser på som svada, leste en bok av Aanestad og plukket opp et tips og to...tror jeg nok min interesse for den typen bøker ville økt betraktelig. (Ja, jeg kjenner da altså ikke forfatteren, jeg aner ikke en gang hvordan hun ser ut...sånn hvis noen tror jeg skriver dette kun for å skryte av en venninne.)

Brudeparet kyssar på kyrkjetrappa. På nært hald ser eg at brura er sterkt sminka, inga farge frå andletet hennar trenger gjennom det tjukke laget dekkrem og pudder, dei raude kinna er måla på. Eg snur meg og ser snurten av presten i vanlege klede, på veg ut av sakristiet med telefonen mot øyret.
 -side 92/93

Forfatteren beskriver mer handlinger og omgivelser enn følelser. Jeg vet at forfatteren er fra distriktet og er derfor også på utkikk etter ting i teksten som jeg selv kan dra kjensel på.
Jeg er litt usikker på hva denne måten å skrive på kalles?
fra foter.com
Jeg er også litt usikker på hva det er som skaper så godt driv i den. Den var helt umulig å legge fra seg. For meg var det litt merkelig. Bare den opplevelsen som leser var interessant.
 


Jeg liker at forfatteren har flere temaer i boken. Her er både kjærlighet, depresjon, bygdeliv og kontinentale reiser. 

Det jeg tror jeg likte aller best med boken, var at den overrassket meg til de grader. Det var en helt uventet god oppelvelse. Kanskje den også er med på å gi meg et spark bak, til å lese litt utenfor "komfortsonen"? Jeg tror på ingen måte at denne boken blir den mest solgte i 2013, men dersom mitt blogg-bidrag kan være med på å friste et par ekstra til å utforske denne boken...da blir jeg veldig glad. Kom igjen da, prøv noe nytt!



søndag 21. april 2013

Girlpower?

Forfatterfruen har en morsom utfordring som jeg gjerne vil være med på.

"Du foreslår tre bøker skrevet av og om kvinner, som på en eller annen måte kan bidra til å skape mer forståelse for kvinners liv, leven og utfordringer, eller rett og slett er så bra at de må leses av absolutt alle og ikke bare den ene halvdelen av befolkningen."

Jeg har tenkt og tenkt. Grunnet og fundert. Er fryktelig usikker på om jeg har funnet frem til de riktige damene her. Men mine valg er basert på disse kriteriene;
1. Det må være en bok jeg har likt selv
2. Det må være en bok jeg tror en mann faktisk ville lest (ja jeg skulle ofte ønske at mannen min ville synes det samme om Austen som det jeg gjør, men let's face it....ain't gonna happen)

3. Boken må på en eller annen måte representere meg.

Dette er damene og bøkene jeg har kommet frem til:
 

Foto lånt fra forlaget
Foto lånt fra forlaget
Ingrid Marie Treborg - Flink pike -En seksuell biografi (kanskje ingen litterær kanon, men en bok jeg kjenner meg litt igjen i. Deler av den foregår i lokalmiljøet mitt samt at det er en veldig morsom bok som jeg vet at menn også finner artig.)

Sofi Oksanen - Utrenskning (har egentlig vanskelig for å finne en god grunn til å la være å lese denne boka.)


Foto lånt fra forlaget

Merethe Lindstrøm
- Gjestene (fordi det er Merethe Lindstrøm ! Hun sier så mye uten å si det rett ut, samtidig som bøkene hennes ikke roter seg opp i endeløse intetsigende skildringer.)



Har du noen forslag å komme med?

Egentlig har jeg veldig lyst til å ha med en hel haug med forfattere. Ebba Haslund, Anne Karin Elstad, Sigrid Undset.....egentlig mange fler, men av egen erfaring vet jeg at Elstad (i vårt tilfelle) bare fører til krangling i bilen (har hørt flere av bøkene hennes som lydbok i bilen) og radiostøy blir ofte trukket frem som et greit alternativ....Mine tre valg er som sagt også veldig basert på hva jeg synes er realistisk.

Kopi av et Roy Lichtenstein bilde.
Noen av de kvinnelige forfatterne jeg har funnet ut at ikke førte til "krangling" i bilen er:

Agatha Christie
P.D. James
Elizabeth George

- Krim går altså an ser det ut som. 

Det skal dog sies at denne undersøkelsen min ikke har hatt så veldig mange respondenter. 




torsdag 11. april 2013

Lavendelhagen

Foto lånt fra forlaget
Jeg har vært veldig spent på den nye boken til Lucinda Riley. Forfatteren som tidligere har skrevet Orkideens hemmelighet og Jenta på klippen, fortsetter i kjent stil.

Tittel: Lavendlhagen
Forfatter: Lucinda Riley
Forlag: Cappelen Damm
Utgivelsesår: 2013
Oversatt av: Elisabeth Sætvedt
Sideantall: 438
Kilde: Lese-eksemplar

Litt om handlingen: Boken har to parallelle handlinger hvorav den ene utspiller seg på slutten av 90-tallet; Den franske veterinæren Emilie de la Martinéres arver et gammelt slott når hennes mor dør.Slottet har vært i familiens eie i flere århundrer og Emilie er svært glad i dette stedet. Men slottet skjuler hemmeligheter, og det er mye faren til Emilie aldri har fortalt henne.
                  Samtidig fortelles det også en historie fra 40-tallet. Constance Carruther har via motstandsarbeid rotet seg inn i en komplisert sak. Hun er nok ikke verdens beste spion så når det begynner å brenne under føttene hennes søker hun tilflukt i et gammelt slott i Sør-Frankrike.

Hva jeg synes:
Dette er en bok hvor jeg synes innholdet samsvarer helt med omslaget på boken. Det er romantikk, drama, svik og skjulte hemmeligheter. Boken er fornøyelig og lettlest.

<<"Rett før Constance døde, fortalte hun Sebastian at hun hadde oppholdt seg her i det okkuperte Frankrike. Han oppsporet châteauet til familien vår og håpet å få vite mer," forklarte hun, "men i likhet med meg, vet han svært lite om hvorfor hun var her. Vi vil begge to svært gjerne høre mer om hva som hendte.">>
-fra side 76

Hadde jeg ikke lest noe av Riley tidligere ville jeg nok ha syntes at boken hadde mange "surprise-elementer". Men hun lykkes ikke i å overraske meg like mye i denne boken som i Orkideens hemmelighet. Ikke for det, boken er underholdende den. Selv om jeg vet mer eller mindre hva som vil skje etter å ha lest ti sider, er det likevel ikke uinteressant å lese fortsettelsen.
           Igjen har forfatteren plassert noe av handlingen i England og noe i Frankrike. Alt sammen skildret på en slik måte at man virkelig kan se det for seg. Selv om jeg synes at mye av handlingen er "over the top" og litt vel lite troverdig er det en bok jeg ikke angrer på at jeg leste. De som ikke har lest noe av Riley tidligere finner nok denne boken ekstra underholdende. Fremtidige bøker av Riley vil jeg definitivt lese. 

Dette er en typisk feriebok. Å ha med denne boken i bagasjen på en ferietur til Nice ser jeg fint for meg. At Lavendelhagen også har noe av handlingen lagt til krigens dager er vel ikke overraskende et pluss i mine øyne.

....og siden jeg for tiden er i det litt gretne og kritiske hjørnet.....forfatteren skal ha takk for bibliografien på side 438. Helt etter min smak!

Forfatteren var nettopp i Norge, og Knut Gørvell hos Cappelen Damm har skrevet litt om det her.

lørdag 29. september 2012

Norske stiler

Bildet er lånt fra forlaget.
Omslaget er designet av Stian Hole
Dersom du har fulgt med på forfatterbloggen til Saabye Christensen kjenner du nok til Herbert Ankel. Jeg må ærlig inrømme at dette er noe som har "gått meg hus forbi" (for å si det som Ankel selv muligens ville sagt det).
Kanskje fordi jeg i de senere årene har vært litt irritert på bøkene hans? Bernhard Hvals forsnakkelser hadde jeg lyst til å grine av (ikke fordi den var rørende og trist, men av skuffelse).Nok om det, denne lille boken er derimot en skikkelig fulltreffer. Hadde det ikke vært fordi noen smarte hoder fant ut at de ville skrive om den på intranettet på jobb, ville jeg aldri lest den. Men beleielig nok så jeg denne omtalen på lønningsdagen, dermed var det veldig vanskelig å styre seg.
Det har også vist seg å være en investering.

Boken min er i pocketformat (finnes også som e-bok) og er utgitt av Cappelen Damm.

Boken består av 19 skolestiler skrevet av Herbert Ankel. Her finner du stiloppgavene du selv kjenner igjen fra skoletida. Blant annet stiloppgaver som Fortell om en tur. Etter hver stil har klasseforstanderen Holger Ørekam kommentert og karaktersatt oppgaven. De fleste ganger med et syn som ikke helt sammenfaller med Ankels. Av den grunn har unge Herbert som regel en kommentar etter kommentaren, dette blir det humor av.
Handlingen er lagt til slutten av 60-tallet, Per Borten er statsminister og Herbert Ankel er elev ved Vestheim VGS.

Det er flere grunner til at jeg liker boka. Nostalgi er en, jeg kjenner meg veldig igjen i Ankels forsøk på å greie ut om både det ene og det andre. Eller disse til tider håpløse forsøkene på å fortelle om en tur (mine sluttet ofte med "og alle var enige om at det hadde vært en kjekk tur"). Hvem har ikke vært der?
Samtidig må jeg også si at jeg kjenner meg igjen i klasseforstanderen. Hvordan i all verden skal man kunne karaktersette disse stilene? (Det må til tider være veldig morsomt å være lærer). Unge Herbert har en hang til å sitere grekerne, eller bruke ordtak eller fremmedord han ikke helt skjønner betydningen av (Det minner meg forressten om den engelske stilen jeg skrev med tittelen Moose and other roadents). Man kan tydelig merke Ørekams frustrasjon i kommentarene etter stilene. Hans kommentarer blir som regel ikke tatt til følge heller.

<<Kommentar: Takk? Hvem er det du takker? Takker du for deg? Hadde det bare vært så vel. Eller takker du den såkalte Nobelprisvinner Hajek? Hva fikk han Nobelprisen i? Kalendere? Han eksisterer ikke! Du har funnet på ham i ditt vidløftige hode.....>>
- Holger Ørekam side 41
 
 
<<Kommentar til kommentaren: Jeg forvekslet desverre Hajek med Pregl fra Østerrike, som fikk Nobelprisen i fysikk i 1923. Noe slikt skal ikke gjenta seg fra min side. Oppklarende hilsen Herbert Ankel.>>

- side 42
 
 
Dette er en bok på 119 sider, som du kan flire av lenge. To stabeiser som krangler seg gjennom skoleåret. Les en stil om dagen og kos deg!
Jeg håper man hører mer fra Ankel og Ørekam i fremtiden.  




 

mandag 23. juli 2012

The House By The Sea - av Santa Montefiore

The House By The Sea er en nydelig bok å se på, var derfor litt skeptisk til hvordan innholdet ville være. Heldigvis var den akkurat slik jeg håpet og ønsket. Den kan minne litt om Orkideens hemmelighet av Lucinda Riley (legg her merke til at jeg jeg sier LITT). Det er både en rørende og spennende historie, som også (selvfølgelig) byr på litt kjærlighet.

Boken byr på to fortellinger som etter hvert vikles inn i hverandre. Den ene fra Toscana på 60 - tallet, og den andre fra Devon i 2008.

I Toscana blir vi kjent med Floriana på 10år. Hun kommer fra ganske kummerlige kår. Heldigvis har man lov til å drømme, og hun drømmer seg virkelig bort da hun oppdager en nydelig villa med fantastisk utsikt over havet. Her ser hun for seg at hun en dag vil bo, og ofte smugikker hun over muren som omgir villaen. Etter hvert blir hun kjent med Dante, sønnen i huset som gir henne en omvisning. Floriana blir forelsket, ikke bare i huset men også i Dante og drømmer nå om å leve resten av livet sammen med ham i villaen.

<<At last, they stood at the big black iron gates and gazed inside. The yellow villa peeped out coquettishly from between the avenue of cupress trees. "It's certainly a fine-looking palazzo", said Constanza admiringly. "It's more than that. It's magical.">> (side 105)

Noen tiår senere på den engelske kysten, i Devon blir vi kjent med Marina. En dame som forsøker å holde liv i et hotell som lider under finanskrisen. Hun annonserer etter en som kan komme å holde malekurs for hotellgjestene om sommeren. Den mystiske mannen hun etter hvert ansetter er både karismatisk og byr på seg selv. Marina og familien hennes faller pladask. Men det skal vise seg at denne mannen har en skjult plan med sitt opphold. Denne planen skal komme til å få store konsekvenser for dem alle.

<<"You don't have to have an artist-in-residence." "Oh, but I do. We need something to make us different, to draw people in. I don't have to remind you of the trouble we're in. We have to think of new ways of attracting business or we'll be another credit-crunch tragedy. We're not makin money, Grey. In fact, we're haemorrhaging money. Think about it, half the guests who come here in the summer, come to paint. My London ladies have booked in for their week in June simply because they want to repeat the fun of last year. I'm building a reputation that will bring people back year after year.">> (side 21/22)

Boken er på engelsk men er veldig lettlest. Mangler du fortsatt noe å lese i sommer, er denne boken å anbefale. "Don't judge a book by it's cover" heter det, i dette tilfellet kan du trygt gjøre det.

lørdag 21. juli 2012

Den glemte vals, uforglemmelig bok


Den glemte vals av Anne Enright var en meget uventet gledelig leseopplevelse. Tittel og omslag gjorde meg ikke videre nysgjerrig. Synes det ser ut som en ganske "på dusinet" bok med handling fra 40-50 tallet. Baksideteksten lød som følger:
<< I Terenure, en fin forstad til Dublin, har det snødd. Gina Moynihan erindrer sporene av lyst og tilfeldigheter som ledet til at hun falt for sitt livs kjærlighet, Sean Vallely.

Den glemte vals handler om erindringer om begjær, en erindring om rask og sterk tiltrekning og fall inn i lengsel.>>
For så vidt helt grei baksidetekst, likevel var det ingenting som gjorde meg videre nysgjerrig. Men så leste jeg det som stod på innsiden av smussomslaget (den lille bretten) og da var jeg solgt;

<<Der er hun igjen i den andre enden av den skinnende ledningen "Vier letze Lieder" med Elisabeth Schwarzkopf. Han tråkket vel ikke rundt på tredemølla til lyden av "Vier letze Lieder"? Jeg setter meg på gulvet og lytter litt til, før jeg slår av saken og igjen lar den møte gymbagens sure lukt. Jeg kaster ikke bort tiden. Jeg åpner ikke sidelommene, eller sjekker toalettsakene hans, eller løfter opp den rektangulære bunnen for å se om det ligger et kondom der, gjenglemt for lenge siden, eller nylig lagt der. Jeg setter bare iPoden på pause og skyver bagen inn under trappen igjen.

Så stille er Dublin denne kvelden med snø.>>

Historien blir fortalt av Gina. En relativt suksessfull yrkesaktiv ung kvinne som bor i utkanten av Dublin. Hun er gift med Conor. Conor som er tryggheten selv, mannen hun har et godt liv sammen med. Men i et selskap hos sin søster, fanger blikket hennes Seans og hun vet umiddelbart at han må hun bare ha. På tross av at de begge er gift (Sean har også barn) innleder de et forhold. Det er dette valget, årsaken til valget og konsekvensene som Gina forteller om i denne boka.

<<Hjemme var jeg konstant irritert på Conor. Hvordan kunne han være sammen med meg hele kvelden, spise indisk takeaway, se på Sopranos, uten å oppdage tilstanden jeg var i?
Hvis kjærlighet var en slags innsikt, da kunne han neppe elske meg, siden han ikke hadde den fjerneste anelse om hva som foregikk. Det var en underlig følelse.>>
(s.77)

Kanskje det er det fortellerstemmen i boken som fanger meg? Kanskje er det de musikalske referansene (med kaptiler med titler som There will be peace in the valley og Crying in the Chapel)?. Denne boken er uansett verdt de timene det tok å lese den.

Den glemte vals er utgitt på Cappelen Damm.

fredag 20. juli 2012

Fremtidige favoritter #8

Da var det tid for ukens fremtidige favoritter. En utfordring som man hver uke kan delta i på bloggen til Bokelskerinnen.

Den første boken jeg vil nevne er The house by the sea av Santa Montefiore.
Denne boken måtte jeg bare ha, ene og alene på grunn av bokens forside. Men tror også det er en bok jeg vil like rimelig godt. 
Baksideteksten lover nemlig følgende:

<<From the Italian countryside to the English coast, The House By The Sea is a moving and mysterious tale of love, forgiveness and the past revealed.>>

Om bokens handling står det følgende: <<Ten-year-old Floriana is captivated by the beauty of the magnificent Tuscan villa just outside her small village, and dreams of living there someday. When Dante, the son of the villa's owner, invites her inside, she knows that her destiny is there, with him. But as they grow up they cross an unseen line, jeopardizing the very thing they hold most dear...Decades later and hundreds of miles away, a beautiful old country house hotel on England's Devon coast has fallen on hard times. Its owner, Marina, hires an artist-in-residence to stay the summer and teach the guests how to paint. The man she finds is charismatic and wise and begins to pacify the discord in her family and transform the fortunes of the hotel. However, it soon becomes clear that he is not who he seems...>>

Jeg synes dette virker som en fin bok å lese nå i sommer. Særlig falt jeg for kombinasjonen Italia - Devon. Jeg har ikke kommet så langt at jeg har fått startet på denne ennå. Er fortsatt litt opphengt i litt dystrere bøker. Men regner med jeg snart vil starte på den. Et ekesmpel på en dystrere bok er for eksempel boken Forbrytelser i Southern Indiana av Frank Bill.

Denne boken har fått gode anmeldelser og jeg gleder meg til å ta fatt på den (Dvs. når jeg får litt påfyll på kontoen). Boken tar for seg dagens "white trash-Amerika".

Baksideteksten lyder:
<<Velkommen til det amerikanske grunnfjellet, omtrent akkurat nå. Fagorganisert arbeid og familiegårder som styrte folks liv, er erstattet med metaamfetaminlaboratorier, væpnede narkobander i skogen og kamp på tørre nevene. Mennene og kvinnene som befolker disse historiene, beveger seg på knivseggen og har sjelden noe godt i vente fra det moderne Amerika. Frank Bills fortellinger preges av forfatterens dype kjennskap til stedene han skildrer og en evne til å skape stemninger som til tider går seg fra svart til beksvart. Det er en fryktløs og original debutant som her tar for seg et Amerika de færreste av oss ville drømme om.>>
Boken er gitt ut på Aschehoug.


fredag 25. mai 2012

Fortellingen i fiolinen - Natasha Solomons

Denne boken til Natasha Solomons så jeg virkelig frem til å lese. Og boken var helt grei, men den var så langt fra det jeg trodde den skulle være eller det den kunne ha vært.

Boken handler om Elise Landau, en jødinne fra 30-tallets Wien. Foreldrene hennes, Anna og Julian er anerkjente kunstnere (operasangerinnge og forfatter). Men det brygger opp til krig i Europa og jødene er ikke populære. Elise blir sendt til Tyneford gods i England for å være hushjelp mens hun venter på at foreldrene og søsteren skal skaffe henne visum til USA, slik at de alle kan gjenforenes der. Overgangen fra priviligert ung dame til livet som hushjelp blir ganske stor for Elise. Men etter en stund treffer hun Kit, godsets unge herre og blir veldig god venn med han. Snart klarer hun ikke tenke seg et liv utenfor Tyneford.
Imens pågår krigen for fullt og den kommer stadig nærmere. Hvordan går det med familien hennes? Og hvordan er den siste romanen til faren hennes. Den han sendte med Elise til England, skjult i en fiolin?

Som sagt syntes jeg denne boken var helt ok. Grunnen til at jeg ikke likte den bedre er at jeg kanskje finner selve historien litt søkt? Dessuten irriterer det meg grenseløst at tjenerskapets dialoger er gjort med en slags rogalandsk dialekt som jeg ikke synes er gjort spesielt bra. 
Men som underholdningsbok en sommerdag er den helt grei. Ikke den dårligste boken jeg har lest men langt fra topp ti. Mulig jeg er litt krass i min kritikk, for jeg vet at det er mange som liker boken veldig godt.
Det er dessuten en ganske lettlest bok.

Andre som har blogget om boken : Marianne, Gro, Ellikken 

Boken er gitt ut på Cappelen Damm.

mandag 21. mai 2012

Mississippi - av Hillary Jordan

Denne boken likte jeg så utrolig godt!
Selve handlingen begynner med at to menn forsøker å grave ned et lik. Det er gjørmete og vått, mer uvær er i vente. Mannen de forsøker å grave ned er deres far.
Da de kommer fire fot ned i gjørma treffer de på restene av et skjelett, en slave som er skutt under rømningsforsøk.

Boken fortelles i en muntlig stil, sett gjennom øynene til seks forskjellige personer.
I så måte minner den meg litt om Barnepiken (Stockett).
Personen som jeg anser som hovedperson er Laura. Denne damen fra en Memphis familie tror alt håp er ute for å finne seg en mann. Siden handlingen er lagt til 40-tallet og i sørstatene er jo ikke dette noe særlig gjevt.Så dukker Henry opp og "redder" henne fra peppermø-tilværelsen. Han lover henne et flott hus i en liten småby, og et nytt liv. Henry har nemlig alltid drømt om å ha en plantasje, og nå har han kjøpt seg det.
(fra side 17): "Pappa bare sukket. <<Ja, ja>> sa han. <<Vi har vel egentlig hatt deg hos oss lenger enn vi hadde rett til å håpe på.>> Dette var slikt som skjedde med døtre, virket det som de tenkte. Man oppdro dem, og hvis man var heldig, fant de ektemenn som deretter kunne finne på å ta dem med seg hvor som helst; det var også bare noe man måtte forvente, det var også noe man måtte bære med godt humør.>>
Men ting blir ikke helt som planlagt, og plutselig befinner Laura seg i et lite hus ikke i nærheten av hva hun forventet. I tilleg blir hun belermet med en krakilsk og rasistisk svigerfar.
               Som hjelp i huset får hun Florence, en viljesterk negerdame med en sønn som er tanksfører i europa (Ronsel).Mannen hennes, Hep jobber som forvalter på gården.
Slaveri, plantasjeliv og rasisme er vel de viktigste stikkordene for denne boka. Jeg synes også det er spennende å lese om det menneske/kvinnesynet man hadde på den tiden. Ikke minst er det interessant å se hvordan man behandlet negrene. For eksempel kunne sende fargede menn i krig for å forsvare landet sitt, men å bruke hoveddøren på butikken hjemme var uhørt.

Boken fortelles gjennom: Laura og Henry,
deres bror/svoger Jamie,
Florence og Hep,
deres sønn Ronsel.

Boken var lest på null komma niks skulle bare ønske den varte lengre, og det er  jo et godt tegn?
Hillary Jordan er et nytt og hyggelig bekjentskap for meg. Leser gjerne flere bøker fra denne forfatteren.
Mississippi er utgitt på Pax forlag.

søndag 20. mai 2012

En smakebit på søndag #4

Jeg begynte nettopp på boken Hellhole av Herbert and Anderson.
Denne Simon and Schuster Sci-fi boka er på engelsk, her er hva som står på baksiden:

"Ravaged by volcanic eruptions, destructive storms and asteroid impact. Hellhole is a dumping ground for undesirables, misfits and charlatans. But it's location out on the wild frontiers of the Constellation, among the Deep Zone worlds, makes it the final refuge for those fleeing from the rule od Fiadem Michella Duchent - a tyrant with a sweet face, but a dark heart."

Dagens smakebit er hentet fra side 65:
"The criticism was plainin the mmine supervisor's voice. Despite his annoyance at his aloof father, Cristoph felt he had to make excuses. <<He spends most of his time there now. He's had to participate in a number of important votes with the Council of Lords.>>"


Har du en smakebit du vil dele? Gå inn på bloggen til Mari, Flukten fra virkeligheten for å delta.

God søndag folkens!


torsdag 26. april 2012

Kane og Abel

Jeffrey Archer har skrevet en helt fantastisk bok! Jeg har vært stuptrøtt i hele dag, jeg klarte nemlig ikke legge denne boka fra meg i går. Måtte bare finne ut hvordan den sluttet. 

Historien handler om to menn og deres familier, i tre generasjoner.. Begge er født på samme dag i slutten av det nittende århundre. Men deres  bakgrunn er vidt forskjellig.
William Lowell Kane er millionærsønn fra en fin bankfamilie i Boston.
Abel Rosnowski er en fattig polsk immigrant.
Med ærgjerrighet og teft som varemerke for dem begge er det nesten skjebnestemt at deres veier skal krysses.Hatet de etter hvert føler for hverandre er noe av det som driver historien fremover.

"William reiste seg fra skrivebordet, og igjen strakte han hånden frem. 
Denne gangen ignorerte Abel den.  Han gikk til døren, men stanset litt før han gikk ut av kontoret. <<Jeg trodde at etter Davis Leroys død, Mr. Kane, ville De kanskje være såpass pinlig berørt at De ville rekke meg en hjelpende hånd. Jeg tok feil. Det eneste De er interessert i, er tallet med to streker under. Men når De legger Dem om kvelden, Mr.Kane, må De tenke på meg. Når de våkner om morgenen, tenk da igjen på meg, for jeg kommer aldri til å slutte å tenke på hvilke planer jeg har for Dem.>>"*

Det er et mektig historisk drama, Archer gir oss. Med ingredienser som;Titanic, børskrakk, mafia og verdenskrigene. Synes også det er spennende at det historiske i handlingen er hentet fra både Øst Europa, Storbritannia og Amerika. I så måte minner den meg litt om Kjempenes fall av Ken Follett.
Tittelen på boka er selvfølgelig ikke tatt ut fra løse luften og den legger jo også føringer på bokens handling og hva man som leser forventer.
Har bare gode ting å si om denne boken. En bok jeg vil anbefale på det varmeste, til både kvinner og menn.  Et definitivt terningkast seks.

Boken er utgitt på Vigmostad & Bjørke.
- utrolig at ingen har fått den oversatt før. Den er jo fra 1979!

Ps! Den sluttet ikke nødvendigvis slik jeg så for meg. 


*Sitat fra side 316

fredag 30. mars 2012

Det nye Cuba: reisefortellinger

Det var egentlig ikke denne boken jeg hadde planlagt å skrive om nå, men fant ut at dette er en bok som fortjener litt mer oppmerksomhet.

Even Sandvik Underlid har skrevet det som for meg er en fantastisk skildring av Cuba. Denne forfatteren med Master i spansk og latinamerikastudier, beskriver den myte omspunnede øya på en slik måte at man nærmest kan kjenne lukta av Havanna.
         I tillegg til å ta med historiske faktaer blir vi her kjent med Cuba etter at Raúl Castro har overtatt makten. Underlid skildrer hverdagsliv, religion og politikk. Jeg synes boken gir ett nyansert bilde av dette motsetningsfylte landet. Man treffer på både regimetro og kritiske cubanere. Vi blir blant annet kjent med datteren til Che Guevara, Aleida.
          Jeg har alltid vært fascinert av denne karibiske øya. Som liten skjønte jeg ingenting av handelsblokkade og Cuba-krise, men dette landet hadde bare noe magisk over seg. Etter å ha blitt eldre og sett Gudfaren II, skjønt mer av politikken og lest Den skitne Havanna-triologien (av Pedro Juan Gutiérrez) har ikke magien tapt seg. Boken til Underlid er med på å vedlikeholde det bildet jeg har av landet. Uten at man er for eller mot noe politisk.

Derfor bør sommerferie-planen være klar, det er bare å booke!

Dersom man vil reise på studentbudsjett:
Du har råd til denne boka
Kjøp 1 flaske mørk Havana Club eller Legendario (IKKE Bacardi!)
Sett på musikk fra Buena Vista Social Club
Ta på deg solbriller, sett deg ut i sola (det må da bli sol?)
Les, drikk og nyt!
- For en lengre tur kan man supplere med Dette er Cuba, alt annet er løgn! (av Vegard Bye) eller man kan låne Den skitne Havanna-triologien på biblioteket.

God tur!

Underlids bok er gitt ut på Manifest forlag.