De utvalgte

Et av årets litterære høydepunkter har for meg vært boken De utvalgte av Sem-Sandberg. Lykken var derfor STOR da jeg fikk mulighet til å høre han i samtale med Bernhard Ellefsen under Kapittel15 i Stavanger tidligere i høst. Til min store glede snakket de også om De fattige i Lodz, forfatterens nest siste bok. Kanskje mest fordi begge disse bøkene har litt samme tematikk...og ja, selvsagt (sikkert derfor jeg for en gangs skyld blogger) er det 2.verdenskrig som danner bakteppet for historiene.

Der De fattige i Lodz tok for seg ghettolivet i Polens nest største jødiske ghetto, skriver Sem-Sandberg om samfunnets "mistilpassede barn" i De utvalgte. Når jeg sier mistilpasset så er det i denne sammenheng de nazistene puttet i denne båsen; psykisk syke, handikappede, tatere eller utagerende barn som man ikke visste helt hva man skulle gjøre med (det kunne også være barn av alkoholikere, enslige forsørgere ol.). Nazistene mente de hadde en løsning, i deres tilfelle het den Spiegelgrund og lå i Wien. En kolossalt stor institusjon hvor man mer eller mindre tok livet av pasientene som bodde der.

Steve Sem-Sandberg
Foto: Eget

   I grove trekk er det livet innenfor Spiegelgrund boken handler om. Dette blir skildret gjennom øynene til Adrian Ziegler og Anna Katschenka. Disse to følger vi som pasient og pleier før, under og etter krigen. Adrian var pasient på Spiegelgrund.Med taterblod i årene og en drukkenbolt å slekte på var han nesten selvskreven som beboer der.       Anna begynte å jobbe som pleier mest fordi hun var interessert i en Dr.Jekelius. Lite aner hun at hennes interesse for denne mannen skal gjøre henne til en morder. 

<<-Adrian Ziegler er fjorten år gammel, og som dere ser ganske velutviklet for alderen.
Han vet ikke hvor han skal se, og slutter derfor å se. Et sted langt bortenfor eller bak hans lukkede øyenlogg fortsetter doktor Illings stemme å messe, nå og da avbrutt av et godt istudert smekk med pekestokken.
-Sigøyner blandingsrase av andre grad
Faren: en arbeidssky dranker
Moren: forhenværende syerske, nå dagarbeider. Et arvebiologisk mindreverdig menneske med hysterisk legning som insisterer på å fly her og spørre etter barna sine.
Den siste uttalelsen får an en eller annen grunn tilhørerne til å le. Bak de senkede øyenlokkene gjør han et forsøk på å mane frem bildet av strekmoren igjen, trædd i en ildrød strømpe av skam maken til den han selv bærer. Men den iltert pirkende pekestokken tillater ingen sidesprang. Den trekker kartblad etter kartblad som den smekker og slår på over hans brennende nakne hud.>>
s.-329/330

Man vet nesten ikke hvordan man skal beskrive denne boken. Den er full av detaljer om alle mulige groteske og horrible hendelser. Vanligvis er denne detaljrikdommen noe av det som trekker ned inntrykket mitt når jeg leser en bok. I Sem-Sandbergs tilfelle er den bare med på å forsterke leseropplevelsen. Mye av handlingen er jo helt forferdelig, men kanskje nettopp derfor opplever jeg at denne nøyaktigheten i beskrivelsene er med på å gjøre helhetsbildet mer sannferdig. For hvem kan dikte opp disse hendelsene? Detaljene er her virkelig med på å underbygge troverdigheten.

Som alltid er utgangspunktet mitt for å lese en slik bok: Hvordan kunne dette skje? Hva fikk folk til å begå grusomme ugjerninger? Hva ville du selv ha gjort i en lignende situasjon?
Som vanlig er dette helt umulig å svare på.

Sem-Sandberg bodde i Wien mens han skrev på De fattige i Lodz. Det var under dette oppholdet han oppdaget dette kolossale sykehuset hvor hovedhandlingen i De Utvalgte foregår.Det som liksom skal være en oppfostringsklinikk, men som i virkeligheten er et senter for forskning på mennesker, et sted man tar livet av "undermennesker" og et sted hvor man plasserer de barna man ikke ser på som verdige. Her var ondskapen satt i system, som en del av nazistenes eutanasiprogram.

Bernhard Ellefsen
Foto:Eget

I samtalen mellom Sem-Sandberg og Ellefsen fant jeg det uhyre spennende når de snakket om grenser. Når går man egentlig over en grense? Som i Anna, pleierens tilfelle...når gikk hun over grenser fra å være en som pleiet til å bli en som "bare fulgte ordre" og ble en morder? For mange mange mange av barna på Spiegelgrund ble drept med en injeksjon i ryggmargen. Videre ble barna utsatt for tortur, vold og andre avstraffelser. Anna og hennes doktor blir i boken (som i virkelgiheten) dømt for sine ugjerninger. 
Hva om Anna ikke visste bedre? Ikke skjønte konsekvensene av det hun var med på?
Det ble her også trukket paraleller til "jødeeldsten" i ghettoen i Lodz. Han som forhandlet med nazistene og ofret mennesker for å redde andre. Var han en ond eller god?
Hans ettermæle er jo egentlig basert kun på hvordan utfallet av krigen ble. Hadde han "holdt stand" og "berget" store deler av den jødiske befolkningen til ghettoen ble befridd, ville han vært en helt. Nå ble det ikke slik.

Under denne samtalen ville Sem-Sandberg påpeke at han var "litt lei" denne "trivialiseringen" av holocaust. En trend han mente var blitt til over tid. For at folk virkelig skal forstå hva det dreide seg om, forsøker han å gå motsatt vei. Fakta er viktigst fastslo han. Denne sentamentaliseringen som man stadig ser (han nevnte filmene: Schindlers liste og Pianisten som eksempel) ødelegger på mange måter for at vi som lever nå skal skjønne realitetene fullt ut.






Uansett,
en utrolig god bok!
Bra arrangement!
Ferdig snakka?



Boken er utgitt på Tiden Forlag og den er oversatt av Bjørn Axel Herrman