De utvalgte

Et av årets litterære høydepunkter har for meg vært boken De utvalgte av Sem-Sandberg. Lykken var derfor STOR da jeg fikk mulighet til å høre han i samtale med Bernhard Ellefsen under Kapittel15 i Stavanger tidligere i høst. Til min store glede snakket de også om De fattige i Lodz, forfatterens nest siste bok. Kanskje mest fordi begge disse bøkene har litt samme tematikk...og ja, selvsagt (sikkert derfor jeg for en gangs skyld blogger) er det 2.verdenskrig som danner bakteppet for historiene.

Der De fattige i Lodz tok for seg ghettolivet i Polens nest største jødiske ghetto, skriver Sem-Sandberg om samfunnets "mistilpassede barn" i De utvalgte. Når jeg sier mistilpasset så er det i denne sammenheng de nazistene puttet i denne båsen; psykisk syke, handikappede, tatere eller utagerende barn som man ikke visste helt hva man skulle gjøre med (det kunne også være barn av alkoholikere, enslige forsørgere ol.). Nazistene mente de hadde en løsning, i deres tilfelle het den Spiegelgrund og lå i Wien. En kolossalt stor institusjon hvor man mer eller mindre tok livet av pasientene som bodde der.

Steve Sem-Sandberg
Foto: Eget

   I grove trekk er det livet innenfor Spiegelgrund boken handler om. Dette blir skildret gjennom øynene til Adrian Ziegler og Anna Katschenka. Disse to følger vi som pasient og pleier før, under og etter krigen. Adrian var pasient på Spiegelgrund.Med taterblod i årene og en drukkenbolt å slekte på var han nesten selvskreven som beboer der.       Anna begynte å jobbe som pleier mest fordi hun var interessert i en Dr.Jekelius. Lite aner hun at hennes interesse for denne mannen skal gjøre henne til en morder. 

<<-Adrian Ziegler er fjorten år gammel, og som dere ser ganske velutviklet for alderen.
Han vet ikke hvor han skal se, og slutter derfor å se. Et sted langt bortenfor eller bak hans lukkede øyenlogg fortsetter doktor Illings stemme å messe, nå og da avbrutt av et godt istudert smekk med pekestokken.
-Sigøyner blandingsrase av andre grad
Faren: en arbeidssky dranker
Moren: forhenværende syerske, nå dagarbeider. Et arvebiologisk mindreverdig menneske med hysterisk legning som insisterer på å fly her og spørre etter barna sine.
Den siste uttalelsen får an en eller annen grunn tilhørerne til å le. Bak de senkede øyenlokkene gjør han et forsøk på å mane frem bildet av strekmoren igjen, trædd i en ildrød strømpe av skam maken til den han selv bærer. Men den iltert pirkende pekestokken tillater ingen sidesprang. Den trekker kartblad etter kartblad som den smekker og slår på over hans brennende nakne hud.>>
s.-329/330

Man vet nesten ikke hvordan man skal beskrive denne boken. Den er full av detaljer om alle mulige groteske og horrible hendelser. Vanligvis er denne detaljrikdommen noe av det som trekker ned inntrykket mitt når jeg leser en bok. I Sem-Sandbergs tilfelle er den bare med på å forsterke leseropplevelsen. Mye av handlingen er jo helt forferdelig, men kanskje nettopp derfor opplever jeg at denne nøyaktigheten i beskrivelsene er med på å gjøre helhetsbildet mer sannferdig. For hvem kan dikte opp disse hendelsene? Detaljene er her virkelig med på å underbygge troverdigheten.

Som alltid er utgangspunktet mitt for å lese en slik bok: Hvordan kunne dette skje? Hva fikk folk til å begå grusomme ugjerninger? Hva ville du selv ha gjort i en lignende situasjon?
Som vanlig er dette helt umulig å svare på.

Sem-Sandberg bodde i Wien mens han skrev på De fattige i Lodz. Det var under dette oppholdet han oppdaget dette kolossale sykehuset hvor hovedhandlingen i De Utvalgte foregår.Det som liksom skal være en oppfostringsklinikk, men som i virkeligheten er et senter for forskning på mennesker, et sted man tar livet av "undermennesker" og et sted hvor man plasserer de barna man ikke ser på som verdige. Her var ondskapen satt i system, som en del av nazistenes eutanasiprogram.

Bernhard Ellefsen
Foto:Eget

I samtalen mellom Sem-Sandberg og Ellefsen fant jeg det uhyre spennende når de snakket om grenser. Når går man egentlig over en grense? Som i Anna, pleierens tilfelle...når gikk hun over grenser fra å være en som pleiet til å bli en som "bare fulgte ordre" og ble en morder? For mange mange mange av barna på Spiegelgrund ble drept med en injeksjon i ryggmargen. Videre ble barna utsatt for tortur, vold og andre avstraffelser. Anna og hennes doktor blir i boken (som i virkelgiheten) dømt for sine ugjerninger. 
Hva om Anna ikke visste bedre? Ikke skjønte konsekvensene av det hun var med på?
Det ble her også trukket paraleller til "jødeeldsten" i ghettoen i Lodz. Han som forhandlet med nazistene og ofret mennesker for å redde andre. Var han en ond eller god?
Hans ettermæle er jo egentlig basert kun på hvordan utfallet av krigen ble. Hadde han "holdt stand" og "berget" store deler av den jødiske befolkningen til ghettoen ble befridd, ville han vært en helt. Nå ble det ikke slik.

Under denne samtalen ville Sem-Sandberg påpeke at han var "litt lei" denne "trivialiseringen" av holocaust. En trend han mente var blitt til over tid. For at folk virkelig skal forstå hva det dreide seg om, forsøker han å gå motsatt vei. Fakta er viktigst fastslo han. Denne sentamentaliseringen som man stadig ser (han nevnte filmene: Schindlers liste og Pianisten som eksempel) ødelegger på mange måter for at vi som lever nå skal skjønne realitetene fullt ut.






Uansett,
en utrolig god bok!
Bra arrangement!
Ferdig snakka?



Boken er utgitt på Tiden Forlag og den er oversatt av Bjørn Axel Herrman

Cogito, ergo sum - Kapittel 15

Torsdag 17.09 var jeg på to av arrangementene som er en del av årets Kapittel (Internasjonal festival for litteratur og ytringsfrihet). Det ene hadde jeg merket meg på forhånd, det andre var mer et spontant innfall. 

Hoem signerer Slåttekar i himmelen
foto: eget

Hovedtemaet for årets festival er Amerika mens det for 2016 er vandring, som en slags forlengelse av 2015 programmet.

Edvard Hoem gav i 2014 ut romanen Slåttekar i himmelen. En for meg, helt fantastisk god bok! Det var derfor veldig naturlig å høre forfatteren fortelle om skriveprosessen og de oppdagelsene han hadde gjort under arbeidet.
        Veldig kort fortalt handler boken om Nesje, slåttekaren med festet tomt på slutten av 1800-tallet. Det er en fortelling om han; hans barn, svigerinne og de som emigrerte til Amerika.
Men det er også en historie om det Norge var, hvorfor man emigrerte og om de som ble igjen.
          Rett skal være rett, jeg har hørt Hoem snakke om boken tidligere. Han sa vel ikke så mye nytt nå, men den formidlingsevnen han også innehar verbalt...den lune humoren... Det er vel verdt å få med seg! Nå var også tilhørerne mange og etter det jeg fikk med meg, særs fornøyde.
           Nå i oktober kommer det ut en fortsettelse på boken, Bror din på prærien. Her vil vi få møte Nesjes sønn, Eilert igjen. Denne romanen som Hoem selv har kalt "slekts- og westernroman" er den midtre delen og den fortellingen som binder sammen de tre bøkene som utgjør hans egen slektshistorie (Mors og fars historie fra 2006 er "avslutningen").

Litt mere spontant og ganske uforberedt, fikk jeg også med meg Gro Dahle lese fra og fortelle om sin nye novellesamling. Tittelen i seg selv kvalifiserer til invitasjon spøkte hun med. Boken heter nemlig Amerika.
         Jeg er ikke så veldig godt kjent med Dahles forfatterskap. Har vel tidligere bare vært borti noen barnebøker...men det var spennende å gjøre seg kjent med noe nytt.

Dahle leser noveller med stor innlevelse
Foto: eget

Novellesamlingen tar utgangspunkt i forfatterens egne minner.Hun har bodd noen år i Amerika under oppveksten. Kanskje bare en liten detalj, et minne eller en lukt. Men på fabulerende vis flettes disse minnene sammen med fiksjon og skaper ganske detaljrike skildringer.
Jeg kan umiddelbart si at dette nok ikke er boken for meg, til det er Dahles skrivestil litt for detaljrik og skildrende (på seg selv kjenner man andre?). Jeg foretrekker å lese korte og presise tekster, hvis man kan si det slik? At vannet perler seg på de duggfriske vårgrønne bladene i morgensolen...slikt blir rent for mye for undertegnede. Kanskje er det novelleformen jeg ikke er komfortabel med?
   Det var uansett veldig interessant å være tilstede. Opplesing av noveller hadde jeg ikke regnet med å få oppleve under festivalen.


Festivalen varer i flere dager (16.sept-20.sept) men jeg har ikke hatt tid til å gå på så mange av arrangementene. Jeg har satt av så og si hele lørdagen til å få med meg noen skikkelig godbiter. Jeg skal bla. høre Inger Bråtveit fortelle om sin nye roman, vil også ha med meg Leif Enger lese fra sin nyeste bok...men rosinen i pølsa og det jeg har gledet meg til i ukevis er "Bernhard Ellefsen samtaler med Steve Sem-Sandberg om hans nyeste bok De utvalgte".


Er du i Stavanger i helgen må du få med deg resten av festivalen. Du MÅ!