Cogito, ergo sum - Kapittel 15

Torsdag 17.09 var jeg på to av arrangementene som er en del av årets Kapittel (Internasjonal festival for litteratur og ytringsfrihet). Det ene hadde jeg merket meg på forhånd, det andre var mer et spontant innfall. 

Hoem signerer Slåttekar i himmelen
foto: eget

Hovedtemaet for årets festival er Amerika mens det for 2016 er vandring, som en slags forlengelse av 2015 programmet.

Edvard Hoem gav i 2014 ut romanen Slåttekar i himmelen. En for meg, helt fantastisk god bok! Det var derfor veldig naturlig å høre forfatteren fortelle om skriveprosessen og de oppdagelsene han hadde gjort under arbeidet.
        Veldig kort fortalt handler boken om Nesje, slåttekaren med festet tomt på slutten av 1800-tallet. Det er en fortelling om han; hans barn, svigerinne og de som emigrerte til Amerika.
Men det er også en historie om det Norge var, hvorfor man emigrerte og om de som ble igjen.
          Rett skal være rett, jeg har hørt Hoem snakke om boken tidligere. Han sa vel ikke så mye nytt nå, men den formidlingsevnen han også innehar verbalt...den lune humoren... Det er vel verdt å få med seg! Nå var også tilhørerne mange og etter det jeg fikk med meg, særs fornøyde.
           Nå i oktober kommer det ut en fortsettelse på boken, Bror din på prærien. Her vil vi få møte Nesjes sønn, Eilert igjen. Denne romanen som Hoem selv har kalt "slekts- og westernroman" er den midtre delen og den fortellingen som binder sammen de tre bøkene som utgjør hans egen slektshistorie (Mors og fars historie fra 2006 er "avslutningen").

Litt mere spontant og ganske uforberedt, fikk jeg også med meg Gro Dahle lese fra og fortelle om sin nye novellesamling. Tittelen i seg selv kvalifiserer til invitasjon spøkte hun med. Boken heter nemlig Amerika.
         Jeg er ikke så veldig godt kjent med Dahles forfatterskap. Har vel tidligere bare vært borti noen barnebøker...men det var spennende å gjøre seg kjent med noe nytt.

Dahle leser noveller med stor innlevelse
Foto: eget

Novellesamlingen tar utgangspunkt i forfatterens egne minner.Hun har bodd noen år i Amerika under oppveksten. Kanskje bare en liten detalj, et minne eller en lukt. Men på fabulerende vis flettes disse minnene sammen med fiksjon og skaper ganske detaljrike skildringer.
Jeg kan umiddelbart si at dette nok ikke er boken for meg, til det er Dahles skrivestil litt for detaljrik og skildrende (på seg selv kjenner man andre?). Jeg foretrekker å lese korte og presise tekster, hvis man kan si det slik? At vannet perler seg på de duggfriske vårgrønne bladene i morgensolen...slikt blir rent for mye for undertegnede. Kanskje er det novelleformen jeg ikke er komfortabel med?
   Det var uansett veldig interessant å være tilstede. Opplesing av noveller hadde jeg ikke regnet med å få oppleve under festivalen.


Festivalen varer i flere dager (16.sept-20.sept) men jeg har ikke hatt tid til å gå på så mange av arrangementene. Jeg har satt av så og si hele lørdagen til å få med meg noen skikkelig godbiter. Jeg skal bla. høre Inger Bråtveit fortelle om sin nye roman, vil også ha med meg Leif Enger lese fra sin nyeste bok...men rosinen i pølsa og det jeg har gledet meg til i ukevis er "Bernhard Ellefsen samtaler med Steve Sem-Sandberg om hans nyeste bok De utvalgte".


Er du i Stavanger i helgen må du få med deg resten av festivalen. Du MÅ!

Voices from a century

Foto:eget

På torsdag var jeg på et arrangement i forbindelse med Kapittelfestivalen i Stavanger. Jeg kunne selvsagt benyttet anledningen til å si mye om denne festivalen men jeg synes heller arrangørene kan øve seg til neste år og heller selv bli flinkere til å spre sitt budskap.

Jeg var og hørte på Anna Funder og Geert Mak . Noe jeg hadde gledet meg til veldig lenge. Så jeg (vi, min mann var med) var kanskje i overkant tidlig ute med å finne plass i Maskinhallen på Tou Scene. En stund var vi redd det bare ble oss to og et eldre par som var ennå ivrigere enn oss (dvs. stilte opp 45 minutter før det startet) men vi tok heldigvis feil. Tipper vi ble en ca. hundre stykker på den halvannen timelange eventen.

Kapittel selv beskrev arrangementet slik: 

<<Møt de to briljante fortellerne i samtale om viktige stemmer fra forrige århundres Europa, og hvilke vi bør lytte etter i det nye. >>

Anna Funder, Lunde og Geert Mak

På mange måter likte jeg valg av lokalet veldig godt. Samtaleemnene var veldig passende til den (la oss kalle det) rustikke atmosfæren. Men stolene var elendige og antageligvis kjøpt i Billigkroken på Ikea. Uansett, dette er ikke det viktige. Det viktige er at det var særdeles interessant å høre på disse to. Samtalen ble styrt av en som unnlot å introdusere seg selv men som la stor vekt på å fortelle oss hvem forfatterne var...(jeg har researchet litt og i ettertid funnet ut at han heter Helge Lunde). Han gjorde ellers en fin jobb altså.

Ordet ble først gitt til Funder som fortalte litt om bakgrunnen for sin utdannelse, jobb og

Foto lånt fra forlaget

forfatteskap. Hun fortalte at hun bla. studerte i Tyskland på slutten av 80-tallet, at hun ble venn med en del kjente dissidenter, var venner med dem og at disse årene var noe av bakgrunnen til at hun skrev Stasiland. Særlig fikk jeg inntrykk av at hun var opptatt av hvilken effekt Berlinmuren hadde på innbyggerne, hun understrekte at det for henne var viktigst med "hvermansens" opplevelser og ikke de mest profilerte dissidentene. Funder påpekte også at det nok er lett å gjøre seg opp en mening om rett og galt når man ikke har vært i en lignende situasjon selv. Å ha fått en såpass autoritær oppdragelse som hun sier hun har fått, har også preget hennes syn på hvordan det var å bo i DDR. Hun fortalte også om hennes egen oppelvelse av denne tiden. Hvordan det var å "være midt oppi det", oppelve "mandagsdemonstrasjonene" osv. Jeg syntes det var veldig festlig (på en galgenhumoristisk måte) da Funder fortalte at Stasi på et tidpunkt hadde så mange informanter som deltok på disse demonstrasjonene at det virket helt mot sin hensikt. De var nesten i overtall og fikk demonstrasjonene til å virke større og mer populære enn de egentlig var...Kanskje jeg alt nå bør lese boken på ny? Tror jeg ville sett den med andre øyne.

Foto lånt fra forlaget

Så ble ordet gitt til Geert Mak. En mann hvis bekjentskap egentlig ikke er så nært.  Jeg tror mesteparten av tilskuerne var der for å høre på han. Uten at jeg personlig skjønner hvorfor. Det var interessant nok, for så vidt...men det var noe med fortellerstemmen hans som gav meg mer følelsen av vikarlærers historietime på ungdomsskolen enn et litterært arrangement. Anyway, Mak tok utgangskpunkt i boken sin Europa. Under arbeidet med denne har han reist rundt i Europa, han pratet særlig om hvor interessant det var å utforske det gamle Øst-Europa. Mak snakket også om hvordan han stadig, under denne reisen og under skriveprosessen fant det viktig å være i Berlin på gitte tidspunkt. At det symbolsk ble viktig for han å være i Berlin på ti års markeringen for murens fall ol. Av skremmende opplevelser trakk han frem en oppelvelse han hadde da han besøkte en gammel, forlatt og lite velholdt kirkekård. Det var snø, alt var nesnødd og i dårlig stand. Han vandret litt rundt på plassen og så til sin forbauselse/skrekk oppdaget han en grav som var veldig velholdt. Her var både lys og friske blomster. Denne graven tilhørte Alois Hitler.

Foto lånt fra forlaget

Så kom det jeg hadde gledet meg mest til. Anna Funder fortalte om bakgrunnen for boken sin Alt jeg er. Som alle med en forkjærlighet for historie sa Anna (nå er vi plutselig dus og helt på fornavn altså...) at hun hadde hatt en veldig inspirerende tysklærer på skolen hvor hun hadde vært elev (hun har gått på en katolsk skole hvor de bla. fikk undervisning i tysk og fransk). Denne læreren skulle vise seg å være en tidligere elev av Ruth Blatt (en av fortellerstemmene i boka). Historien til Blatt ble gjort kjent for Funder på et ganske tidlig tidspunkt, men det var ikke før etter Blatts død i 2001 at Funder gikk tilbake til denne historien. Alt jeg er er i første rekke en roman men den inneholder også en del fakta. Særlig mot slutten har Funder lagt til en del fakta, selv om slutten muligens er fiktiv kan det hende at det er noe sant i den. Anna selv sier at dette bare er spekulasjoner, men da hun fikk tillatelse til å lese obduksjonsmappen til Dora Fabian så var denne tom...
           Det jeg synes er spennende med boken til Funder, og noe hun selv sa var viktig for henne var å belyse forholdene i Storbritannia på denne tiden. Vi snakker her om bevegelsen til f.eks. Oswald Mosley, det faktum at UK stort sett egentlig ikke var så Hitler-fiendtlige på dette tidspunkt og at arbeidet til folk som Fabian, Toller og Blatt var særdeles viktig for å få frem hva Tyskland egentlig drev med. Det var personer som dem som fikk smuglet vital informasjon til politikere som Churchill ol. (Igjen vil jeg bare oppfordre folk til å lese denne!).
Dette er deler av historien som man kanskje liker å gjemme litt bort?

Til slutt var det tid for en slags oppsummering og både Funder og Mak fikk stilt spørsmål om hva de trodde vi kunne lære av historien?

Mak sa at i disse tider bare kunne vente på at noe skulle skje og at det antageligvis kom til å komme fra "grasrota". I disse tider med økonomisk krise i Europa mente han det var viktig at Norge også deltok mer aktivt i den politiske internasjonale diskusjonen, selv om vi var veldig forskånet her oppe i nord. Han kom også med en setning jeg syntes jeg var veldig passende <<Historical times are chaos!>>.

Funder spådde om fremtiden at <<it will be a nasty surprise>>, hun sa også at realiteten som regel overgår fantasien. Her trakk hun linjer til sine egne bøker. Videre sa hun at det egentlig var nok å nevne George Orwell og hans 1984.

Undertegnede rakk å sikre
seg signaturen til favoritten.

Jeg likte også godt at hun sa (på en spøkefull måte)  <<the Australian passport is worth nothing! Just look at Julian Assange...>> Hun syntes også det var et paradoks at Edward Snowden hoppet av i Russland...og at han har søkt asyl i Venezuela. Hvilket jeg jo er enig i, og som faktisk er litt "morsomt" når man tenker over det. 

Arrangementet var bare så alt for kort. Jeg kunne godt tenkt meg at det hadde vært dobbelt så langt...jeg "spottet" også Stavanger Aftenblads utsendte denne kvelden. Jeg er litt usikker på om vedkommende var der som privatperson eller på jobb. Jeg har nå hvert fall ventet i spenning i to dager på hva vedkommende måtte skrive i avisen. Dersom det kommer noe i nettutgaven deres vil jeg linke til det her.

Håper på en like spennende kveld til neste år (om ikke fler).