Voices from a century

Foto:eget

På torsdag var jeg på et arrangement i forbindelse med Kapittelfestivalen i Stavanger. Jeg kunne selvsagt benyttet anledningen til å si mye om denne festivalen men jeg synes heller arrangørene kan øve seg til neste år og heller selv bli flinkere til å spre sitt budskap.

Jeg var og hørte på Anna Funder og Geert Mak . Noe jeg hadde gledet meg til veldig lenge. Så jeg (vi, min mann var med) var kanskje i overkant tidlig ute med å finne plass i Maskinhallen på Tou Scene. En stund var vi redd det bare ble oss to og et eldre par som var ennå ivrigere enn oss (dvs. stilte opp 45 minutter før det startet) men vi tok heldigvis feil. Tipper vi ble en ca. hundre stykker på den halvannen timelange eventen.

Kapittel selv beskrev arrangementet slik: 

<<Møt de to briljante fortellerne i samtale om viktige stemmer fra forrige århundres Europa, og hvilke vi bør lytte etter i det nye. >>

Anna Funder, Lunde og Geert Mak

På mange måter likte jeg valg av lokalet veldig godt. Samtaleemnene var veldig passende til den (la oss kalle det) rustikke atmosfæren. Men stolene var elendige og antageligvis kjøpt i Billigkroken på Ikea. Uansett, dette er ikke det viktige. Det viktige er at det var særdeles interessant å høre på disse to. Samtalen ble styrt av en som unnlot å introdusere seg selv men som la stor vekt på å fortelle oss hvem forfatterne var...(jeg har researchet litt og i ettertid funnet ut at han heter Helge Lunde). Han gjorde ellers en fin jobb altså.

Ordet ble først gitt til Funder som fortalte litt om bakgrunnen for sin utdannelse, jobb og

Foto lånt fra forlaget

forfatteskap. Hun fortalte at hun bla. studerte i Tyskland på slutten av 80-tallet, at hun ble venn med en del kjente dissidenter, var venner med dem og at disse årene var noe av bakgrunnen til at hun skrev Stasiland. Særlig fikk jeg inntrykk av at hun var opptatt av hvilken effekt Berlinmuren hadde på innbyggerne, hun understrekte at det for henne var viktigst med "hvermansens" opplevelser og ikke de mest profilerte dissidentene. Funder påpekte også at det nok er lett å gjøre seg opp en mening om rett og galt når man ikke har vært i en lignende situasjon selv. Å ha fått en såpass autoritær oppdragelse som hun sier hun har fått, har også preget hennes syn på hvordan det var å bo i DDR. Hun fortalte også om hennes egen oppelvelse av denne tiden. Hvordan det var å "være midt oppi det", oppelve "mandagsdemonstrasjonene" osv. Jeg syntes det var veldig festlig (på en galgenhumoristisk måte) da Funder fortalte at Stasi på et tidpunkt hadde så mange informanter som deltok på disse demonstrasjonene at det virket helt mot sin hensikt. De var nesten i overtall og fikk demonstrasjonene til å virke større og mer populære enn de egentlig var...Kanskje jeg alt nå bør lese boken på ny? Tror jeg ville sett den med andre øyne.

Foto lånt fra forlaget

Så ble ordet gitt til Geert Mak. En mann hvis bekjentskap egentlig ikke er så nært.  Jeg tror mesteparten av tilskuerne var der for å høre på han. Uten at jeg personlig skjønner hvorfor. Det var interessant nok, for så vidt...men det var noe med fortellerstemmen hans som gav meg mer følelsen av vikarlærers historietime på ungdomsskolen enn et litterært arrangement. Anyway, Mak tok utgangskpunkt i boken sin Europa. Under arbeidet med denne har han reist rundt i Europa, han pratet særlig om hvor interessant det var å utforske det gamle Øst-Europa. Mak snakket også om hvordan han stadig, under denne reisen og under skriveprosessen fant det viktig å være i Berlin på gitte tidspunkt. At det symbolsk ble viktig for han å være i Berlin på ti års markeringen for murens fall ol. Av skremmende opplevelser trakk han frem en oppelvelse han hadde da han besøkte en gammel, forlatt og lite velholdt kirkekård. Det var snø, alt var nesnødd og i dårlig stand. Han vandret litt rundt på plassen og så til sin forbauselse/skrekk oppdaget han en grav som var veldig velholdt. Her var både lys og friske blomster. Denne graven tilhørte Alois Hitler.

Foto lånt fra forlaget

Så kom det jeg hadde gledet meg mest til. Anna Funder fortalte om bakgrunnen for boken sin Alt jeg er. Som alle med en forkjærlighet for historie sa Anna (nå er vi plutselig dus og helt på fornavn altså...) at hun hadde hatt en veldig inspirerende tysklærer på skolen hvor hun hadde vært elev (hun har gått på en katolsk skole hvor de bla. fikk undervisning i tysk og fransk). Denne læreren skulle vise seg å være en tidligere elev av Ruth Blatt (en av fortellerstemmene i boka). Historien til Blatt ble gjort kjent for Funder på et ganske tidlig tidspunkt, men det var ikke før etter Blatts død i 2001 at Funder gikk tilbake til denne historien. Alt jeg er er i første rekke en roman men den inneholder også en del fakta. Særlig mot slutten har Funder lagt til en del fakta, selv om slutten muligens er fiktiv kan det hende at det er noe sant i den. Anna selv sier at dette bare er spekulasjoner, men da hun fikk tillatelse til å lese obduksjonsmappen til Dora Fabian så var denne tom...
           Det jeg synes er spennende med boken til Funder, og noe hun selv sa var viktig for henne var å belyse forholdene i Storbritannia på denne tiden. Vi snakker her om bevegelsen til f.eks. Oswald Mosley, det faktum at UK stort sett egentlig ikke var så Hitler-fiendtlige på dette tidspunkt og at arbeidet til folk som Fabian, Toller og Blatt var særdeles viktig for å få frem hva Tyskland egentlig drev med. Det var personer som dem som fikk smuglet vital informasjon til politikere som Churchill ol. (Igjen vil jeg bare oppfordre folk til å lese denne!).
Dette er deler av historien som man kanskje liker å gjemme litt bort?

Til slutt var det tid for en slags oppsummering og både Funder og Mak fikk stilt spørsmål om hva de trodde vi kunne lære av historien?

Mak sa at i disse tider bare kunne vente på at noe skulle skje og at det antageligvis kom til å komme fra "grasrota". I disse tider med økonomisk krise i Europa mente han det var viktig at Norge også deltok mer aktivt i den politiske internasjonale diskusjonen, selv om vi var veldig forskånet her oppe i nord. Han kom også med en setning jeg syntes jeg var veldig passende <<Historical times are chaos!>>.

Funder spådde om fremtiden at <<it will be a nasty surprise>>, hun sa også at realiteten som regel overgår fantasien. Her trakk hun linjer til sine egne bøker. Videre sa hun at det egentlig var nok å nevne George Orwell og hans 1984.

Undertegnede rakk å sikre
seg signaturen til favoritten.

Jeg likte også godt at hun sa (på en spøkefull måte)  <<the Australian passport is worth nothing! Just look at Julian Assange...>> Hun syntes også det var et paradoks at Edward Snowden hoppet av i Russland...og at han har søkt asyl i Venezuela. Hvilket jeg jo er enig i, og som faktisk er litt "morsomt" når man tenker over det. 

Arrangementet var bare så alt for kort. Jeg kunne godt tenkt meg at det hadde vært dobbelt så langt...jeg "spottet" også Stavanger Aftenblads utsendte denne kvelden. Jeg er litt usikker på om vedkommende var der som privatperson eller på jobb. Jeg har nå hvert fall ventet i spenning i to dager på hva vedkommende måtte skrive i avisen. Dersom det kommer noe i nettutgaven deres vil jeg linke til det her.

Håper på en like spennende kveld til neste år (om ikke fler).

Stasiland

Foto lånt fra forlaget

Jeg har lenge trodd jeg hadde lest boken Stasiland av Anna Funder.
Dette er bare halvveis riktig. Da jeg skulle sjekke noe i forbindelse med Det var DDR (av Dypvik) og slo opp i Stasiland ble jeg klar over at jeg ikke var helt ferdig med boken. Derfor har jeg brukt natten til å lese ferdig denne veldig interessante dokumentaren.

Tittel: Stasiland
Forfatter: Anna Funder
Utgivelsesår: 2005 (innbundet, finnes nå også i heftet utgave)
Oversatt av: Jorunn Carlsen
Antall sider: 322
Forlag: Cappelen Damm
Kilde: Egen bok

Litt om handlingen:
Funder tar oss med tilbake til Øst-Tyskland. Gjennom en rekke intervjuer skildrer hun hvordan landets innbyggerne hadde det. Funder har snakket med både ofre og tilhengere av DDR-regimet. Boken er fortalt av Funder på en svært personlig og deltagende måte. Vi blir med på hennes leting etter gamle Stasi-menn og hennes egen opplevelse av det å bo i det tidligere DDR.

<<Etter Murens fall kalte mediene Øst-Tyskland "den mest perfekte overvåkningsstat til alle tider". Til slutt hadde Stasi 97 000 ansatte - mer enn nok til å overvåke et land på 17 millioner mennesker. Men det hadde også over 173 000 informanter blant befolkningen. I Hitlers Tredje rike er det anslått at det var én gestapoagent per 2000 borgere, og i Stalins USSR var det én KGB-agent per 5830 personer. I DDR var det én Stasi-offiser eller informant per 63 personer. Hvis deltidsinformanter er iberegnet, er det noen som anslår den forholdsmessige andelen så høy som én informant per 6,5 borgere.>>

fra side 73

 
Hva jeg synes:
Jeg aner ikke hvorfor boken ikke har blitt ferdiglest tidligere.
Her har jeg gått glipp av noe!

Jeg har en følelse av at jeg er ganske umettelig når det kommer til nyere tysk historie.
Uansett, boken til Funder er ganske dramatisk lesning.
Vi får høre den svært rystende historien til Miriam som forsøkte å flykte til BRD som 16-åring, ble utsatt for hvit tortur, ble spanet på av Stasi og som i ung alder ble enke som følge av Stasis forfølgelse (en uhyrlig historie). 

Herr Bock fra Golm er en annen person vi blir presentert for. Han var tidligere professor ved ministeriets opplæringsakademi;

<<Spezialdisziplin er vitenskapen for å rekruttere informanter,>> sier han. <<Spezialdisziplin er kunsten å forføre.>> 

fra side 226

Jeg vet ikke hvorfor men denne Bock er en person som jeg finner høyst ubehagelig. Han forklarer om spionasje og hvordan han vervet nye informanter, hva de så etter og hvordan han opplevde denne perioden. Det er nok forfatterens følelser som smitter over på meg, for jeg fant alt dette hemmelighetsskremmeriet til Bock utrolig ubehagelig.

Hvis jeg skal ha en innvending mot boken er det at den begynner å bli noen år.

Jeg hadde opplevelsen av et mer nyansert syn og en mer "objektiv" fremstilling når jeg leste boken til Dypvik, sammenlignet med denne. 

Jeg synes også det er verdt å nevne at denne utgaven av boken er endret etter at Funder tapte en rettssak mot GBM og var derfor tvunget til å endre deler av boken.

Jeg har tatt opp en serie som gikk på NRK som handlet om folk som flyktet fra DDR. Disse flyktningene beskriver mye av det Funder formidler i boken sin. Det er kanskje dette jeg ikke er udelt begeistret for, at det ikke tydelig nok kommer frem at alt ikke er sort-hvitt. Det finnes en hel skala av gråtoner mellom (og en del brun linoleum, grå dresser, hornbriller og fattigdom) som jeg ikke opplever at forfatteren beskriver godt nok. Det er kanskje disse jeg er mest interessert i å lese om. Men misforstå ikke, Stasiland er absolutt en bok jeg vil anbefale.

 
Silje har også blogget om boken.

Alt jeg er - av Anna Funder

Da var jeg tilbake etter noen herlige dager på sørlandet. Nasjonaldagen ble også feiret her, med grilling og godt selskap.  Så utrolig herlig å ha helt fri, uten nettforbindelse og ikke en gang telefonforbindelse.
Har i løpet av disse dagene rukket å lese noen bøker.

En av disse var Alt jeg er, skrevet av Anna Funder.   I en tidligere post har jeg uttrykt at jeg gledet meg til å lese denne boken, samtidig som jeg var litt skeptisk.
Boken er på 365 sider og etter 90 sider var jeg sekunder fra å legge den fra meg.
Men jeg sa til meg selv at jeg i det minste kunne lese til side 100, og det gjorde jeg. Heldigvis! For selv om begynnelsen er litt "treig" med en del rare vendinger, er avslutningen kjempebra.

Det jeg fant vanskelig i begynnelsen, var rett og slett å få skikkelig grep på karakterene. Hvem er hvem og når er det denne handlingen egentlig foregår?
Boken fortelles av to personer, Ruth og Toller.

De forteller en interessant historie om hvordan de som unge venstreaktivister og jøder opplevde mellomkrigstiden og hvordan det var da Hitler tok makten. Hvordan de kjempet med de midler de kunne og hvilke ofre de måtte gi. Angiveri og spionasje, flukt, svik og propaganda er noen av stikkordene for denne boken. Jeg fikk nesten en klaustrofobisk følelse av handlingen, boken slukte meg helt og mot slutten er handlingen så fortettet at jeg nesten følte meg drevet mot et stup.
Er du interessert i nyere europeisk historie og kanskje spesielt bøker om nazismen og 2.verdenskrig, er Alt jeg er et must. Boken kan selvsagt også leses som en vanlig roman selv om karakterene i bøkene er reelle.

Ikke les herfra og ned dersom du ikke vil vite hva som skjer......

Boken er basert på faktiske hendelser. Dette gir denne boken en ekstra dimensjon. Jeg skal ikke late som jeg vet mer enn det jeg gjør, men Ernst Toller (1893-1939) var jeg faktisk ikke kjent med fra før. Toller er en av fortellerstemmene i boka. Mens Ruth overlevde krigen, forteller bare Toller om hendelser frem til sin død i 1939. Dette er noe av årsaken til den forvirringen jeg hadde i begynnelsen av boka.Toller kjempet for tyskerne under 1.verdenskrig, noe som preget hele livet hans. Han var en kjent forfatter, mest kjent for skuespill. Da Hitler kom til makten ble bøkene hans forbudt. Heldigvis befant Toller seg utenfor naziregimets grenser så de makthavende fikk aldri tak i ham. Toller hengte seg på et hotellrom i mai 1939. Frem til da hadde han vært en viktig kritisk røst fra venstresiden.

Ruth Blatt (Becker/Weseman i boka) er den andre fortellerstemmen i boken. Hun er også jøde fra en priviligert familie. Hun er sosialist og i boken gifter hun seg etter hvert med Hans Weseman, noe som skal få fatale konsekvenser for både henne og omgangskretsen hennes. Ruth overlevde krigen og forteller historien fra sine gamle dager. Hun er også kusinen til Dora Fabian.

Dora Fabian (1901-1935) var elskerinnen til Ernst Toller. Selv om hun giftet seg (og skilte seg) med en annen mann, var det Toller som var hennes livs store kjærlighet. Denne unge og frem for alt intelligente damen kjempet mot nazismen med nebb og klør. Sveket på det groveste av en av sine nærmeste, ble Dora funnet død (under meget mistenkelige omstendigheter) sammen med en annen aktivist Mathilde Wurm.


I boken dukker det opp andre navn på kjente historiske personer. Vi får se 20.juli attentatet fra en annen side. Til og med MS St.Louis er viet et stykke i boken.  Dette er som sagt en bok jeg likte, og jeg finner det ekstra spennende når man kan koble personer fra andre bøker sammen med karakterene i denne boken.

Denne informasjonen er hentet fra Google og Wikipedia.
Fotografiene har jeg funnet på google. Dersom jeg bryter noen opphavsrettigheter så beklager jeg dette.  Send meg en mail så fjerner jeg dem.

Boken er gitt ut på Cappelen Damm.  

Fremtidige favoritter #3

Endelig fredag og tid for Fremtidige favoritter. Denne supre ideen er det Bokelskerinnen som står for. Skriv litt om bøker du ønsker deg, bøker du gleder deg til å lese osv. Du kan også være med, besøk bloggen til Bokelskerinnen for å delta.

Alt jeg er av Anna Funder  

En bok jeg ikke hadde fått med meg, men som jeg leste om på Ellikkens bokhylle .

Hun var ikke kjempebegeistret, om man kan si det slik. Likevel, jeg gleder meg og skal gi boken en sjanse.

 

Jeg elsker som tidligere nevnt, bøker som har med 2.verdenskrig å gjøre.Denne boken handler om noen unge tyske venstreaktivister. Deres handlinger og syn, tvinger dem til eksil i London. Håper å få startet på boken i løpet av helgen. Kanskje jeg vil like den bedre?  Umiddelbart er jeg ikke overrvettes begeistret for bokomslaget, det er ingenting som tilsier at boken skal være noe for meg. Men man skal jo aldri dømme en bok ut fra utseendet. Blir spennende!

Jeg burde ha sperret deg inne av Hilde Lindset

er også en bok jeg ser frem til å lese. Jeg har virkelig fått sansen for novellesamlinger. 

Forlaget (Cappelen Damm) sier om boken:

"En far konfronterer sønnen med overgrepsbeskyldninger, en musikklærer kjører en omvei med sin altfor unge elev, og en helt alminnelig dverg utøver en merkelig makt over et reisende par. Hilde Lindset skriver konsentrerte noveller om det tilsynelatende hverdagslige, men som hele tiden presses mot det underforståtte og metaforiske."

Boken inneholder ni noveller med tilsynelatende hverdagslige temaer. Kan ikke si så mye mer om boken ennå, bare at jeg gleder meg!

Einar Mar Gudmunsson har skrevet en bok som heter Sinnets Gitter
Denne kom ut i fjor og har bare blitt liggende, ulest. Nå ser jeg frem til å endelig ta fatt.
Boken skal være :"en sterk bok om misbrukets nedbrytende kraft og om de mange former for selvbedrag som følger av et liv som alkoholiker og narkoman. Men også om den redning som ligger i å ta kontroll over eget liv."
Boken fikk heller lunken mottagelse av Morgenbladet, en avis jeg pleier å stole på.
Likevel, jeg må di det minste gi den en sjanse.

"Jeg er en av dem som kanskje kan drikke det andre og det tredje glasset, men aldri det første. For meg er ett glass for mye, tjue for lite." -Sitat fra bokens bakside.

Er du interessert i å lese hva Morgenbladet synes om boken kan du følge denne lenken:
http://morgenbladet.no/boker/2011/alkoholens_glitter

   
Så vil jeg ønske mine lesere en riktig god fredag!