Stoner - av John Williams

Foto lånt fra forlaget

Etter en lengre periode med bøker jeg synes har vært litt "tja og ha" så har jeg heldigvis dumpet borti noen riktig bra også. Sammen med disse har også lysten til å blogge kommet tilbake.

Boken Stoner av John Williams er intet mindre enn det jeg tror må være årets bok i mine øyne. På en lavmælt og tidvis distansert måte tar hovedpersonen William Stoner oss med på fortellingen om hans liv. Et liv som starter i en enkel bondefamile i midtvesten på slutten av 1800-tallet. 

       William Stoner skal egentlig overta farens gårdsbruk og blir etter nøye overveielse sendt for å studere til agronom. Underveis i studentlivet forelsker han seg i litteraturen, en kjærlighet som skal bli utslagsgivende for flere av hendelsene i livet hans. William bestemmer seg nemlig for at han ikke vil bli bonde men vier heller hele sitt voksne liv til bøkenes verden. Han gifter seg også med Edith, en kvinne fra en finere familie. Samlivet deres går vel ikke helt knirkefritt og ekteskapet går ikke som noen av dem hadde håpet.

        Men William får seg en grei jobb på universitetet og virker stort sett fornøyd med livet sitt. Fornøyd er vel kanskje feil ord, men han er fullt ut i stand til å se livet sitt utenfra, innse dets feil og mangler...og så bare gjøre det beste ut av det. For meg oppleves hovedpersonen som en mann med få illusjoner som har forsøkt å løse livets oppgaver riktig men likevel ender opp med feil svar.

Kanskje vil mange tenke at Stoner er en bitter mann. En mann som bare har hatt uhell, på mange måter et slags offer. For meg er Stoner en mann som har innsett livets realiteter, en mann som har sett verdien av å leve et vanlig liv...og være sånn greit fornøyd med det. På tross av det man kan kalle sjalusi og maktkamp i arbeidsmiljøet så står William for sine egne valg. På godt og vondt!

        Og det er nettopp noe av dette som ugjør bokens magi for egen del. Dette hverdagslige ved boken (som tross alt kan være dramatisk nok) som skildrer et vanlig liv, uten mysterier fra fortiden eller stormende kjærlighet. En nøktern bok?

Som bakteppe for historien følger vi også verdenshistorien. Fra skuddene i Sarajevo og børskrakk til andre verdenskrig og kvinnefrigjøring. 

<<Den beste amerikanske romanen du aldri har hørt om>>
-The New Yorker

Jeg er ikke uenig i denne beskrivelsen!

Boken utgis 4.august.

Leseeksemplaret mitt har jeg fått av Cappelen Damm

Boken er glimrende oversatt av John Erik Bøe Lindgren

Forfatterintervju med Kristine Storli Henningsen

Foto lånt fra forlaget

Jeg synes det er kjempestas at Kristine Storli Henningsen har tatt seg tid til å delta på et lite intervju. Forfatteren bak romaner som Innlandhete (Gyldendal 2013) og I skyggen av store trær (Gyldendal 2012) har denne gang gitt ut en dokumentarisk bok, Om vi heftes underveis (Cappelen Damm 2014). Boken handler om liv og skjebner til noen av dem som var på sjøen under andre verdenskrig, krigsseilerne.

           Storli Henningsen har intervjuet overlevende så vel som pårørende i arbeidet med boken. Dermed får vi oppleve nære og spesielle møter med mennesker som ikke bare har hatt medgang i livet. Selv ble jeg til tider ganske opprørt da jeg leste noen av historiene, litt sint og litt lei meg. Men det er godt at noen nå forteller om deres skjebner, skriver dem ned og samler dem mellom to permer. Jeg har ingen problemer med å anbefale denne boken, vil gjerne oppfordre flest mulig til å lese den.

Men som med alle bøker jeg leser og liker i denne sjangeren så blir jeg veldig nysgjerrig.
Så jeg har stilt forfatteren noen av de spørsmålene jeg lurte på. Sporty nok har hun svart meg.

Foto lånt fra forfatteren

Du har skrevet en bok om krigsseilerne. Hva var det som fikk deg til å skrive om dem, og hvorfor nå?
Jeg var på Risør Trebåtfestival i 2012 og skulle lage en reportasje om "Tangeruddampen". Hele festivalen var dedikert krigsseilerne - og jeg gikk nærmest inn i sjokk. Hvorfor visste jeg så lite om denne nære og viktige delen av vår historie? Jeg intervjuet noen krigsseilere og skrev artikler for diverse aviser og magasiner. Men det var ikke nok. Jeg ville vite mer, blant annet om konene og barna. Hvordan var det å vente på mannen sin i mange år uten et livstegn og så få tilbake en krigsveteran? Og hvordan var det for barna, som kanskje knapt kjente sin far, å få tilbake en mann som skulle bestemme hjemme? Og så var det alle de konene og barna som ikke fikk sine kjære tilbake - hver tiende sjømann måtte dø.

Jeg visste at jeg hadde dårlig tid, det er ikke mange gjenlevende krigsseilere. Så det var viktig for meg å skrive denne boken så fort som mulig. Det har derfor vært et intenst år, med mange intervjuer, mye lesing og redigering. Men det har vært verdt det. Det har vært en takknemlig jobb å gjøre, fordi krigsseilere og familier har vært opptatt av å formilde historien videre til nye generasjoner. Å få gjøre det har kjentes som et rent æresoppdrag,

Når du skrev denne boken, har du hatt en spesiell målgruppe du ville treffe?
(Som leser opplevde hvert fall jeg at den fint kunne leses uten noen større kunnskap om krigsseilerne.)

Jeg har vært opptatt av at boken skal nå en lesergruppe som kanskje ikke har lest så mye om verdenskrigen, og som var på det stadiet jeg var i 2012. Mange bøker om verdenskrigen er tunge og kompliserte og kan føles uoverkommelige å starte på. Min bok er for alle som vil lese et stykke spennende og gripende historie fra nyere historie, uten at de trenger å ha forkunnskaper om emnet.

Som leser fant jeg boken din på mange vis ganske opprørende.
Er det noe i arbeidet med denne boken som har sjokkert eller opprørt deg? 
Jeg ble opprørt over mye mens jeg skrev boken. Noe av det som gjorde sterkest inntrykk var å høre om Jenny Kristiansens mor, som måtte skrive inn til Rikstrygdeverket og søke om penger hver gang hun skulle ha de mest basale ting. Penger hun helt rettmessig hadde krav på. Da Jenny fortalte om hvordan moren satt og skrev ydmykt etter klær og mat og brensel, brev hun fant lenge etter hennes død - det gjorde sterkt inntrykk.

En av historiene som kanskje gjorde mest inntrykk, var den til Aksel (Remøe).
Hvordan har det vært for deg å dele bla. hans historie.?
Jeg er både forundret og imponert over hvordan Aksel klarte å holde hodet kaldt i kritiske situasjoner, og om hvordan dette (og litt flaks) trolig reddet livet hans. Og mange ganger har jeg tenkt på hvordan det må ha vært å være alene igjen i livbåten i Nord-Atlanteren, etter at skipet hans hadde gått ned og en etter en i båten hadde mistet livet. Helt alene i timevis, med vissheten om at han skulle dø, opp og ned på bølgene i vinterstormen. Og så ble han reddet til slutt og lever den dag i dag. Det er som et ubegripelig eventyr.

Hva har vært det vanskeligste med å skrive en slik bok?
Det vanskeligste med å skrive boken har vært å kutte ned faktaene om krigen fra det enorme kildematerialet - og gjøre det enkelt og lett tilgjengelig. Og samtidig la alle som er med i boken få fortelle sin subjektive versjon av historien – og så sy det hele sammen. Det har vært utfordrende.

Tror du vi har lært noe av krigsseilerne skjebne? Tror du at vi ville behandlet dem på samme måte nå?
Jeg håper samfunnet har lært. I dag har vi helt andre kunnskaper om posttraumatisk stress, som var under forskningslupen på 50-tallet. Vi vet hvor viktig det er med anerkjennelse når man kommer hjem fra en krig og har gjort en innsats. Og ofte er det slik at anerkjennelse kommer etter en tid, slik det også har vært med krigsseilerne. Man kan være enig eller uenig i å sende folk til for eksempel Afghanistan. Men når de har vært der og gjort en innsats, så synes jeg det er det viktig at vi støtter demi etterkant. Mange av dem får mentale skader, men får ikke medaljer på lik linke som de som har blitt ”såret i strid”. Dette gir en klar parallell til krigsseilerne.


Etter alle intervju og all research du har gjort, hvis det er en ting du vil si du virkelig vil formidle med boken din, hva er det?
I en tid med høyt fokus på egen lykke og selvrealisering har jeg lyst til å minne folk om at det ikke er lenge siden vi var en del av en verdenskrig. Der var det mange som gjorde en innsats for å sikre demokratiet og som vi har å takke for at vi lever i et fritt land. Jeg håper jeg kan inspirere folk til å jobbe for noe som er større enn seg selv, og til å ikke glemme historien. Ved å kjenne historien kan man hindre den i å gjenta seg. Derfor er det så viktig å fortelle den til stadig nye generasjoner.



Da vil jeg til slutt takke Kristine for at hun stilte opp.
Mitt eksemplar av boken er et leseeksemplar fra forlaget.

Skammens historie - av Aas og Vestgården

Dette er en bok jeg har gledet meg til helt siden jeg så vårlisten til Cappelen Damm. To hundre år med den norske stats mørke sider... Der andre fråtser i kjærlighet og hjerte/smerte lar jeg meg fange i denne altoppslukende boken. 

Norge er et land som stadig blir regnet som et av verdens beste land å bo i (selv om vi ikke er så flinke i matematikk...). Vi er rike og lykkelige, bor trygt og naturskjønt med penger på bok. Dyktige i sport og jordnære (tror vi hvert fall selv) er vi også. Men hvordan har vi kommet dit vi er i dag? Er vi kun et land som kaster penger etter U-land, står opp for de svakeste i samfunnet og forsøker å hindre krig?

Sigmund Aas og Thomas Vestgården har skrevet en bok om Norges mørkere sider fra 1814-2014.

"Vårt perspektiv har i all hovedsak vært statens handlinger, og ikke enkeltpersoners overtramp. Et eksempel på dette er kapittelet om 22.juli. Det er ingen tvil om at det var gjerningsmannen som var ansvarlig for dødsfallene og skadene. Likevel har vi valgt å fokusere på myndighetenes mangelfulle respons og kritikkverdige opptreden før, under og etter katastrofen, fordi myndighetene kunne bidratt til å redde flere liv. Der hvor overgrep fra enkeltpersoner er omtalt i boken, er det fordi de opptrer i kraft av en offentlig stilling. Dette gjelder for eksempel leger i helsevesenet eller ansatte i offentlige barnehjem. I disse tilfellene har staten hatt et ansvar, enten fordi handlingene ble sanksjonert eller fordi staten ikke grep inn for å stanse disse personene og overgrepene de utførte."

Det jeg synes er viktigst med denne boken er at den gir et mer nyansert bilde av historien vår. 
Samtidig som vi er et land som driver med betydelig bistandsarbeid skal man ikke mange årene tilbake i tid for å finne ut at SPU pengene ble brukt til "klasebombe-aksjer" og landminer. Vi har også bla. bidratt økonomisk til produksjon av napalm under Vietnamkrigen. Dette er for så vidt ikke noe nytt, men viktig å huske når man til stadighet har lett for å dømme andre land. 
          For meg var dette virkelig en "slukebok". Forfatterne skriver på en ryddig og lettlest måte. Innholdet er en fin blanding av rene faktaopplysninger og det jeg velger å kalle historier. Kanskje mest spennende syntes jeg det var å lese om de mer litteraturhistoriske begivenhetene (ja også 2.verdenskrig selvsagt...), eller sørgelig er vel kanskje et mer dekkende ord. I disse dager da man kan se reality-sex på TV er det rart å tenke på at man for noen få årtier siden syntes at ord som "kvinnelig blomst" var støtende... Men de er da skrevet om i boken; Christian Krogh, Hans Jæger, Arne Garborg og Jens Bjørneboe bla.

Som nevnt finner jeg boken ryddig.          
Overgrepene til staten er delt opp i tre deler:
 Aktive statlige overgrep og menneskerettighetsbrudd. Eksempelvis tortur, offentlige henrettelser, ulovlig overvåking og fornorsking av minoriteter.
Unnlatelsessynder. "Brudd som staten har visst om og unnlatt å gjøre noe med, eller ikke kjent til, men med rimelighet burde ha undersøkt. Eksempler i denne kategorien kan være beredskapen før 22.juli, trakassering av tyskerjentene eller overgrepene i offentlige barnehjem"*
Interessebaserte. Eksempelvis eksport av våpen til tvilsomme regimer.
             Jeg burde kanskje ha skrevet litt om "jødeparagrafen" men nøyer meg med å si at forfatterne har skrevet om den (jeg er redd jeg ville rotet meg ut i noe endeløst om jeg skulle forsøkt meg). 
              Boken inneholder mye spennende men også groteskt. Noe jeg bet meg spesielt merke i var bøddelen med Parkinson. Halshuggingen han drev med var ikke akkurat så effektiv... Ellers kan man lese om lobotomi, tvangssterilisering/kastrering, overvåkning, krigsseilerne,justismord, landssvikoppgjør, sensur og tortur.

Er det noe jeg savner i boken? Jeg synes vel det hadde vært på sin plass å nevne Asbjørn Sunde og Osvald gruppen, jeg synes liksom staten kunne opptrådd ryddigere i der. En annen sak jeg hadde forventet å finne var den om "Sol" og Emma Hjort, av en eller annen grunn er dette en sak som har brent seg fast i hjernen min. Men jeg skjønner selvsagt at man må ta et valg... Eller kanskje skrive en lengre bok? Noe jeg definitivt ville likt. 

Når alt dette er skrevet vil jeg jo også si at jeg tross alt er fryktelig glad i Norge og stolt av landet vårt. Er vi bedre eller verre enn andre nasjoner? For meg er det på mange måter ikke så viktig å sammenlige vår historie opp mot andre nasjonaliteter, det viktigste for meg er at vi lærer av vår historie, at vi tar inn over oss at vi er der vi er i dag fordi vi har en historie. På både godt og vondt. Jo mere jeg reiser og ser av verden jo gladere blir jeg i landet vårt. Aldri er vel et glass melk og en brødskive med brunost bedre enn når man har vært 14 dager i utlandet? Vi er et land med gode velferdsordninger og lav arbeidsledighet. Vi er et land på toppen av I-lands pyramiden. Men likevel:

"Du må ikke sitte trygt i ditt hjem
og si: Det er sørgelig, stakkars dem!
Du må ikke tåle så inderlig vel
den urett som ikke rammer dig selv!
Jeg roper med siste pust av min stemme:
Du har ikke lov til å gå der og glemme!"
- Arnulf Øverland

             
Boken min er et anmeldereksemplar jeg har fått fra forlaget. Boken er på snaue 300 sider og er utgitt på Cappelen Damm.

*Side 9
Noen andre som har skrevet om boken:
Tine
Bokelskerinnen (intervju med forfatterne)

Berlin - av Torgrim Eggen

foto lånt fra forlaget

Egentlig burde jeg skrevet noe langt og dypsindig om boken til Torgrim Eggen. Boken heter Berlin og fortjener egentlig en grundig og god anmeldelse. Men jeg er rett og slett veldig usikker på hva jeg skal skrive for at folk skal forstå hvor utrolig godt jeg likte den. Dette er egentlig litt rart for meg, jeg har nemlig aldri kunnet utstå bøkene til Eggen, i tillegg (og kanskje derfor) har han ikke akkurat alltid virket så sympatisk når jeg har sett ham på TV (ok, dette er en utrolig dårlig grunn til å ikke like bøkene til en forfatter...jeg vet det!). Men denne boken...denne BOKEN, jeg trekker tilbake alle mine fordommer... De 400+ sidene som forfatteren her har skrevet, tar deg virkelig med på en unik og til dels personlig reise hvor du virkelig får en følelse av at du opplever byen.

Boken er historisk, snodig og undeholdende. Å oppleve Berlin gjennom hundre år er frem for alt uhyre interessant. De vittige fotnotene han krydrer boken med får meg stadig til å fnise eller trekke på smilebåndet.
          Albert Speer, Marlene Dietrich, Christiane F, Adolf Hitler, Paul Klee, Willy Brandt og Erich Honnecher...det mangler ikke på historiske personer som har satt preg på byen det siste hundreåret. Jeg setter også pris på de musikalske referansene han har med. Å høre på Iggy Pop blir aldri det samme etter å ha lest Eggens bok.
 

Noe de faktisk ikke har i Berlin
men som vi har på Bryne...
Kaizerplassen

Kapitlene er forholdsvis korte, språket er lettfattelig (selv for meg) og jeg lar meg underholde gjennom hele boken. Eller, undeholde er kanskje feil ord. Jeg har lært noe nytt samtidig som Eggen skildrer byen på en slik måte at du virkelig føler du har vært en tur i Berlin.
Jeg tror Berlin er litt for meg, det som Paris eller Venezia er for andre?

OK, jeg slutter her før det hele blir svært lite troverdig. Jeg oppfordrer bare folk til å lese boka.
Vil til slutt ha med det siste avsnittet i boken, for det syntes jeg var så kult;

Rett utenfor jernbanestasjonen var det en demonstrasjon. På den ene siden sto nynazister, på den andre antifascister. Begge sider var kledd i svart. De skrek til hverandre. En drøss politifolk i hjelm og panser skilte motstanderne, og holdt en smal korridor der jeg og andre passasjerer kunne trille spissrot med koffertene våre.
      Romantikeren i meg slapp et tilfreds lite sukk:
      <<Ach...Berlin. Endlich!>>

Jeg registrerer at Sørheim i Dagbladet synes at boken har et litt vestvendt blikk på Berlin, jeg er til dels enig...men so what? Dersom du vil lese en god roman om DDR (ja jeg vet det ikke er bare Berlin) kan du heller lese boken til Eugen Ruge, Når lyset svinner.

Min utgave av Berlin er et lese-eksemplar jeg har mast meg til fra Cappelen Damm.

Stasiland

Foto lånt fra forlaget

Jeg har lenge trodd jeg hadde lest boken Stasiland av Anna Funder.
Dette er bare halvveis riktig. Da jeg skulle sjekke noe i forbindelse med Det var DDR (av Dypvik) og slo opp i Stasiland ble jeg klar over at jeg ikke var helt ferdig med boken. Derfor har jeg brukt natten til å lese ferdig denne veldig interessante dokumentaren.

Tittel: Stasiland
Forfatter: Anna Funder
Utgivelsesår: 2005 (innbundet, finnes nå også i heftet utgave)
Oversatt av: Jorunn Carlsen
Antall sider: 322
Forlag: Cappelen Damm
Kilde: Egen bok

Litt om handlingen:
Funder tar oss med tilbake til Øst-Tyskland. Gjennom en rekke intervjuer skildrer hun hvordan landets innbyggerne hadde det. Funder har snakket med både ofre og tilhengere av DDR-regimet. Boken er fortalt av Funder på en svært personlig og deltagende måte. Vi blir med på hennes leting etter gamle Stasi-menn og hennes egen opplevelse av det å bo i det tidligere DDR.

<<Etter Murens fall kalte mediene Øst-Tyskland "den mest perfekte overvåkningsstat til alle tider". Til slutt hadde Stasi 97 000 ansatte - mer enn nok til å overvåke et land på 17 millioner mennesker. Men det hadde også over 173 000 informanter blant befolkningen. I Hitlers Tredje rike er det anslått at det var én gestapoagent per 2000 borgere, og i Stalins USSR var det én KGB-agent per 5830 personer. I DDR var det én Stasi-offiser eller informant per 63 personer. Hvis deltidsinformanter er iberegnet, er det noen som anslår den forholdsmessige andelen så høy som én informant per 6,5 borgere.>>

fra side 73

 
Hva jeg synes:
Jeg aner ikke hvorfor boken ikke har blitt ferdiglest tidligere.
Her har jeg gått glipp av noe!

Jeg har en følelse av at jeg er ganske umettelig når det kommer til nyere tysk historie.
Uansett, boken til Funder er ganske dramatisk lesning.
Vi får høre den svært rystende historien til Miriam som forsøkte å flykte til BRD som 16-åring, ble utsatt for hvit tortur, ble spanet på av Stasi og som i ung alder ble enke som følge av Stasis forfølgelse (en uhyrlig historie). 

Herr Bock fra Golm er en annen person vi blir presentert for. Han var tidligere professor ved ministeriets opplæringsakademi;

<<Spezialdisziplin er vitenskapen for å rekruttere informanter,>> sier han. <<Spezialdisziplin er kunsten å forføre.>> 

fra side 226

Jeg vet ikke hvorfor men denne Bock er en person som jeg finner høyst ubehagelig. Han forklarer om spionasje og hvordan han vervet nye informanter, hva de så etter og hvordan han opplevde denne perioden. Det er nok forfatterens følelser som smitter over på meg, for jeg fant alt dette hemmelighetsskremmeriet til Bock utrolig ubehagelig.

Hvis jeg skal ha en innvending mot boken er det at den begynner å bli noen år.

Jeg hadde opplevelsen av et mer nyansert syn og en mer "objektiv" fremstilling når jeg leste boken til Dypvik, sammenlignet med denne. 

Jeg synes også det er verdt å nevne at denne utgaven av boken er endret etter at Funder tapte en rettssak mot GBM og var derfor tvunget til å endre deler av boken.

Jeg har tatt opp en serie som gikk på NRK som handlet om folk som flyktet fra DDR. Disse flyktningene beskriver mye av det Funder formidler i boken sin. Det er kanskje dette jeg ikke er udelt begeistret for, at det ikke tydelig nok kommer frem at alt ikke er sort-hvitt. Det finnes en hel skala av gråtoner mellom (og en del brun linoleum, grå dresser, hornbriller og fattigdom) som jeg ikke opplever at forfatteren beskriver godt nok. Det er kanskje disse jeg er mest interessert i å lese om. Men misforstå ikke, Stasiland er absolutt en bok jeg vil anbefale.

 
Silje har også blogget om boken.

Vi dyra

Først så jeg på omslaget og tenkte nei denne gidder jeg ikke lese (såpass ærlig må man kunne være). Jeg så på tittel og forfatter og tenkte fortsatt nei. Baksideteksten fikk jeg heller ikke den riktige piffen av, men så....til min overraskelse så jeg hvem som hadde oversatt boken....Thomas Lundbo! Da MÅ jo dette bare være en bra bok tenkte jeg og gav boken en sjanse.

Tittel: Vi dyra
Forfatter: Justin Torres
Utgivelsesår: 2013
Oversatt av: Thomas Lundbo
Forlag: Cappelen Damm
Sideantall:123
Kilde: Egen bok

Litt om handlingen: Boken er først og fremst en oppveksroman hvor vi følger tre brødre. Halvt puertorikanske og halvt hvite. Foreldrene er svært unge, de er fattige, har dårlig økonomi og et turbulent forhold. Men samholdet mellom brødrene er unikt.

Når vi var brødre, var vi musketerer.
<<Tre for alle! Og fritt for alle!>> ropte vi, og stakk hverandre med gafler.

fra side 33

Hva jeg synes:  Dette var en bok jeg likte veldig godt. Boken er fortalt på en slik måte som jeg er veldig begeistret for. Språket er rett frem og ganske rått. Vi blir presentert for en familie som ikke har så mye å rutte med men som har hverandre. I hvert fall i starten av boka.

      Handlingen fortelles fra synsvinkelen til den yngste gutten i familien. Hvordan han har det under oppveksten sammen med to ville brødre. Hvordan de går fra å være sammensveiset til han etter hvert oppdager at han ikke er helt slik som de to andre. Faktisk ganske så forskjellig.

      Hvordan forklarer man en bok som denne? Så kort men samtidig med så stort innhold?

Det er definitivt en bok som gjør inntrykk! Den gir utrolige rom for tolkninger. Boken er sår og brutal og leses på kort tid. Men det er også en bok som med fordel kan leses flere ganger.

Anbefales!

En mann ved navn Ove

Foto lånt fra forlaget

Flere har fortalt meg at denne boken skulle være i samme stil som "Hundreåringen..." av Jonas Jonasson. Om dette var ment for å skremme eller friste meg til å lese boka er jeg derimot litt i tvil om.

Tittel: En mann ved navn Ove
Forfatter: Fredrik Backman
Utgivelsesår: 2013
Oversatt av: Nina M. Due
Sideantall: 325
Forlag: Cappelen Damm
Kilde: Lese-eksemplar


Litt om handlingen:
Boken presenterer oss for Ove. Han har nylig blitt enkemann, er 59 år og kjører Saab.
Ove bor i et borettslag hvor han innehar en slags "Narvestad-rolle". Det er mye han ikke liker. Dette får naboene tydelig merke. 
Han har ganske nylig blitt enkemann og du skal ikke lese langt inn i boken før du skjønner at han svært gjerne vil slå følge med sin kone. Han trenger bare en perfekt krok i taket...

Hva jeg synes:
Først av alt må det vel sies at jeg ikke var spesielt positiv i utgangspunktet. Jeg likte ikke boken til tidligere nevnte Jonasson i det hele tatt. Jo mer jeg tenker på den jo mer irritert blir jeg... Denne boken synes jeg det er noe mer i, om jeg kan si det slik?
             Vi følger Ove både i fortid og i nåtid, tar del i hans oppvekst og strabaser i livet. På denne måten får man forståelsen for hvorfor han er som i dag. Det gir oss også et bilde av en mann som tross alt elsket sin kone svært høyt.
             Det jeg likte aller best med boken er når vi får lese om Oves oppvekst. Om han og faren som jobbet hos jernbanen. Det samholdet de hadde. Dette synes jeg er veldig fint.
             Det jeg kanskje likte minst med boken er "humor-sekvensene". Det er partier jeg synes er artige, men så må forfatteren liksom tøye strikken ekstra langt.....utbrodere "vitsen" så mye at det ikke er morsomt lengre, bare irriterende. Jeg synes også at plottet i boken er vel åpenbart. Slutten som sikkert skal være rørende syntes jeg bare var helt tåpelig.
Jeg synes også karakterene i boken er veldig stereotype.
              En mann ved navn Ove er en bok som er lest på et par timer. Kanskje like fort glemt? 

Ok, ok, jeg ser at dette bare sklir ut i irritert babbel fra min side. Det hele bærer nok veldig preg av at jeg ikke har gitt boken en fair sjanse. 
        Jeg kan forstå at noen lesere vil finne boken sjarmerende og underholdende. Det er bare ikke meg. Jeg skjønner hvorfor de som har anbefalt meg denne også har anbefalt meg "Hundreåringen..." Det er for meg veldig lik stil på disse bøkene.

Dette er en bok jeg muligens hadde likt bedre om det var den eneste boken jeg hadde med meg på ferie...

Vareopptelling

Foto lånt fra forlaget

Grunnet varetelling har jeg utsatt omtale av Loes nye bok. Orket rett og slett ikke tanken på hverken lesing eller blogging om noe som i det hele tatt kunne minne meg om telling av bøker.
Varetellingen er unnagjort.
Nå er den lest.
Her er omtalen.

Tittel: Vareopptelling
Forfatter: Erlend Loe
Utgivelsesår: 2013
Forlag: Cappelen Damm
Sideantall: 136
Kilde: Bok jeg har kjøpt selv

Litt om handlingen:
I boken møter vi den aldrende lyrikeren, Nina Faber. Vi følger henne en dag rett etter at den siste diktsamlingen hennes, Bosporos har kommet ut;

For noen år siden var Nina en lyriker som "ble regnet med", selv om hennes utgivelser aldri har passet med strømningene i samfunnet. Hun har de siste årene blitt mer eller mindre glemt ut, men etter nylig å ha skrevet en kronikk i en avis forventer hun at det blir litt blest om diktsamlingen Bosporos.
Men responsen hun får er ikke som forventet.
Hun får elendige anmeldelser.
Særlig en viss Kulpe i Universitas er nådeløs.
Da Akademika på Blindern i tillegg ringer for å avlyse en opplesning/signering med henne fordi de tilsynelatende skal ha varetelling begynner det å rakne fullstendig for henne.

Hva jeg synes:
Jeg har stort sett likt samtlige bøker som Erlend Loe har skrevet og fulgt hans forfatterskap siden tidlig nittitall. Det er vel bare Fvonk jeg har vært sånn måtelig begeistret for.
Vareopptelling er jeg veldig begeistret for.
Kanskje fordi Nina Faber så til de grader er en karakter som er typisk for de jeg liker å lese om. Har du ikke nedverdiget deg selv nok eller mistet bakkekontakt helt...? Her er det bare "å kjøre på..."
På mange måter får jeg litt assosiasjoner til Ambjørnsens bok Dronningen sover. Uten at bøkene egentlig er like. Likheten består vel i alkohol og fornedrelse...


<<Jo da. I motsetning til mange i vår krets har du jo fortsatt litt former og volum, jeg skal ikke nekte for at jeg har lagt merke til det, men jeg tror likevel ikke at det er en god idè.>>
<<Du kan få en golfball.>>
<<Sier du at jeg kan få en golfball hvis jeg ligger med deg?"
<<Ja.>>
<<Da trenger jeg å se ballen først.>>

fra side 66/67

Jeg vil ikke spekulere i hva Loe egentlig vil med denne boka. Jeg har kun lest den som underholdning. For jeg synes det er en tragikomisk og underholdende bok. Den er lettlest men i mine øyne litt for kort. Nina Faber er akkurat passe usympatisk og vemmelig til at jeg kan like og mislike henne.
Jeg tror noen og en hver kan kjenne seg igjen i Nina. Uten at man nødvendigvis slår like hardt fra seg når man blir forbannet.

En opptur etter Fvonk er dette definitivt!


Marianne har også omtalt boka.
Hva hun synes kan du lese her.

 



Girlpower?

Forfatterfruen har en morsom utfordring som jeg gjerne vil være med på.

"Du foreslår tre bøker skrevet av og om kvinner, som på en eller annen måte kan bidra til å skape mer forståelse for kvinners liv, leven og utfordringer, eller rett og slett er så bra at de må leses av absolutt alle og ikke bare den ene halvdelen av befolkningen."

Jeg har tenkt og tenkt. Grunnet og fundert. Er fryktelig usikker på om jeg har funnet frem til de riktige damene her. Men mine valg er basert på disse kriteriene;
1. Det må være en bok jeg har likt selv
2. Det må være en bok jeg tror en mann faktisk ville lest (ja jeg skulle ofte ønske at mannen min ville synes det samme om Austen som det jeg gjør, men let's face it....ain't gonna happen)
3. Boken må på en eller annen måte representere meg.

Dette er damene og bøkene jeg har kommet frem til:
 

Foto lånt fra forlaget

Foto lånt fra forlaget

Ingrid Marie Treborg - Flink pike -En seksuell biografi (kanskje ingen litterær kanon, men en bok jeg kjenner meg litt igjen i. Deler av den foregår i lokalmiljøet mitt samt at det er en veldig morsom bok som jeg vet at menn også finner artig.)

Sofi Oksanen - Utrenskning (har egentlig vanskelig for å finne en god grunn til å la være å lese denne boka.)

Foto lånt fra forlaget

Merethe Lindstrøm - Gjestene (fordi det er Merethe Lindstrøm ! Hun sier så mye uten å si det rett ut, samtidig som bøkene hennes ikke roter seg opp i endeløse intetsigende skildringer.)


Har du noen forslag å komme med?

Egentlig har jeg veldig lyst til å ha med en hel haug med forfattere. Ebba Haslund, Anne Karin Elstad, Sigrid Undset.....egentlig mange fler, men av egen erfaring vet jeg at Elstad (i vårt tilfelle) bare fører til krangling i bilen (har hørt flere av bøkene hennes som lydbok i bilen) og radiostøy blir ofte trukket frem som et greit alternativ....Mine tre valg er som sagt også veldig basert på hva jeg synes er realistisk.

Kopi av et Roy Lichtenstein bilde.

Noen av de kvinnelige forfatterne jeg har funnet ut at ikke førte til "krangling" i bilen er:

Agatha Christie
P.D. James
Elizabeth George

- Krim går altså an ser det ut som. 
Det skal dog sies at denne undersøkelsen min ikke har hatt så veldig mange respondenter. 

Lavendelhagen

Foto lånt fra forlaget

Jeg har vært veldig spent på den nye boken til Lucinda Riley. Forfatteren som tidligere har skrevet Orkideens hemmelighet og Jenta på klippen, fortsetter i kjent stil.

Tittel: Lavendlhagen
Forfatter: Lucinda Riley
Forlag: Cappelen Damm
Utgivelsesår: 2013
Oversatt av: Elisabeth Sætvedt
Sideantall: 438
Kilde: Lese-eksemplar

Litt om handlingen: Boken har to parallelle handlinger hvorav den ene utspiller seg på slutten av 90-tallet; Den franske veterinæren Emilie de la Martinéres arver et gammelt slott når hennes mor dør.Slottet har vært i familiens eie i flere århundrer og Emilie er svært glad i dette stedet. Men slottet skjuler hemmeligheter, og det er mye faren til Emilie aldri har fortalt henne.
                  Samtidig fortelles det også en historie fra 40-tallet. Constance Carruther har via motstandsarbeid rotet seg inn i en komplisert sak. Hun er nok ikke verdens beste spion så når det begynner å brenne under føttene hennes søker hun tilflukt i et gammelt slott i Sør-Frankrike.

Hva jeg synes:
Dette er en bok hvor jeg synes innholdet samsvarer helt med omslaget på boken. Det er romantikk, drama, svik og skjulte hemmeligheter. Boken er fornøyelig og lettlest.

<<"Rett før Constance døde, fortalte hun Sebastian at hun hadde oppholdt seg her i det okkuperte Frankrike. Han oppsporet châteauet til familien vår og håpet å få vite mer," forklarte hun, "men i likhet med meg, vet han svært lite om hvorfor hun var her. Vi vil begge to svært gjerne høre mer om hva som hendte.">>

-fra side 76

Hadde jeg ikke lest noe av Riley tidligere ville jeg nok ha syntes at boken hadde mange "surprise-elementer". Men hun lykkes ikke i å overraske meg like mye i denne boken som i Orkideens hemmelighet. Ikke for det, boken er underholdende den. Selv om jeg vet mer eller mindre hva som vil skje etter å ha lest ti sider, er det likevel ikke uinteressant å lese fortsettelsen.
           Igjen har forfatteren plassert noe av handlingen i England og noe i Frankrike. Alt sammen skildret på en slik måte at man virkelig kan se det for seg. Selv om jeg synes at mye av handlingen er "over the top" og litt vel lite troverdig er det en bok jeg ikke angrer på at jeg leste. De som ikke har lest noe av Riley tidligere finner nok denne boken ekstra underholdende. Fremtidige bøker av Riley vil jeg definitivt lese. 

Dette er en typisk feriebok. Å ha med denne boken i bagasjen på en ferietur til Nice ser jeg fint for meg. At Lavendelhagen også har noe av handlingen lagt til krigens dager er vel ikke overraskende et pluss i mine øyne.

....og siden jeg for tiden er i det litt gretne og kritiske hjørnet.....forfatteren skal ha takk for bibliografien på side 438. Helt etter min smak!

Forfatteren var nettopp i Norge, og Knut Gørvell hos Cappelen Damm har skrevet litt om det her.

Den uønskede middagen

Foto lånt fra forlaget

En av bøkene jeg "snopet" meg før påske, var Den uønskede middagen av Ismail Kadare. Det som gjorde meg fryktelig nysgjerrig og trigget kjøpelysten var den siste setningen av bokens baksidetekst;

<<Det eneste man vet sikkert er at etter middagen ble 80 albanere som var fanget av tyskerne, satt fri.>>

Uansett, Kadare fikk bli med meg på påskeferie. Ikke en påskekrim akkurat men veldig spennende.

Tittel: Den uønskede middagen
Forfatter: Ismail Kadare
Forlag: Cappelen Damm
Utgivelsesår: 2009/2013 (norsk utg.)
Oversatt av: Jardar Østbø
Utgave: Innbundet, kjøpt selv.
Sideantall: 169

Litt om handlingen:
Boken skal være inspirert av virkelige hendelser lagt til forfatterens fødeby Gjirokastër (Albania) på 40-50 tallet. I boken treffer vi to doktorer kalt lille og store Guramato. Hvorav den ene har studert i Italia og den andre i Tyskland. Gjirokastër er en liten by og hele befolkningen følger med på den uuttalte rivaliseringen mellom disse to.

Høsten 1943 kommer tyske tropper til den lille landsbyen. De kommer etter hvert til å spise en middag hos den store Guramato, en middag som senere blir gjenstand for de utroligste spekulasjoner. Som jeg skriver over her:
<<Det eneste man vet sikkert er at etter middagen ble 80 albanere som var fanget av tyskerne, satt fri.>>
Men hva skjedde egentlig under denne middagen? Hva er egentlig store Guramatos rolle i frigivelsen av de albanske fangene?

Hva jeg synes:
Dette var en bok jeg fant veldig interessant. Så liten og lett ved første øyekast, men du verden....her måtte jeg virkelig holde tunga rett i munnen mens jeg leste.
For hva er det egentlig boken handler om? Er det virkelig noe så enkelt som en spesiell middag i en liten by? Selvfølgelig er det ikke det (i det minste tolker jeg det dit hen).
Mens jeg leste kjente jeg hvordan paranoiaen grep meg. For Albania på 40-50 tallet er kommunisme og diktatur. Hvem kan man egentlig stole på?
Hva når de som bestemmer i landet tolker handlingene dine på en helt annen måte enn det de var ment som? Hva om ingen hørte på det du egentlig sa men heller tilla dine uttalelser en helt annen betydning? Jeg syntes til tider det var litt ubehagelig å lese...

Uten at jeg skal forsøke meg på noen dyptpløyende analyse er det jo egentlig ganske åpenbart for leseren hvorfor Kadare har kalt figurene sine for lille og store Guramato og gitt dem den bakgrunnen de har. Jeg elsker sånne bøker hvor man ikke skikkelig skjønner alt med en gang.

Jeg synes virkelig at forfatteren klarer å formidle stemningen det må ha vært i Albania på denne tiden. Samtidig synes jeg ikke han er så bombastisk i sine synspunkter. Jeg føler at jeg som leser virkelig får et eget utbytte av teksten ut fra mine egne kunnskaper og kulturelle preferanser. Men jeg tror også at noen som er fra et tidligere kommunistisk land vil lese Kadare på en helt annen måte.

Alt i alt en bok jeg vil anbefale. Et virkelig spennende og nytt bekjentskap for min del.


 

Sandmannen

Noen forfattere "skriver seg opp"noe voldsomt i løpet av det første bøkene. Vel likte jeg den forrige boken til Kepler, Ildvitnet, veldig godt. Men den nyeste, Sandmannen er i en klasse for seg! Boken er spennende fra begynnelse til slutt.

Foto lånt fra forlaget

Tittel: Sandmannen (bok 4 om Joona Linna)

Forfatter: Lars Kepler

Forlag: Cappelen Damm

Sideantall: 485

Oversettelse: Henning J. Gundersen

Format: Pocket (forhåndseksemplar)

Kilde: Forhånds- /lese-eks.

Litt om handlingen:
Boken starter en vinternatt i Stockholm. På en jernbanebro dukker det opp en ung mann som alle trodde var død. Gutten er sterkt forfrosset og har legionærsyken. Egentlig trodde alle at han var et av seriemorderen Walter Jureks siste ofre, men nå dukker han altså opp i live. Syv år etter han ble erklært død.
           Det er bare en mann i verden som Joona Linna virkelig frykter, det er Walter Jurek. Denne farlige og gale mannen er dømt til psykiatrisk behandling og total isolasjon. Men nå når et av hans ofre dukker opp må saken hans gjennomgås på ny...

Ünser Sandmännchen/Jon Blund
Foto lånt fra programm.ard.de

Hva jeg synes:
Det jeg liker med Keplers bøker, er at det er "full fart" fra første til siste side. Der Ildvitnet var mer action-preget er denne nye, Sandmannen, bare ekkel/skummel/ubehagelig/spennende. De korte kapitlene gir boken driv og intensitet, samtidig som den er ufyselig troverdig. Ok, ok, kanskje ikke helt 100% realistisk, men nok til at jeg føler det kunne skjedd. Det er sjelden at jeg fryser sånn på ryggen når jeg leser som det jeg gjorde av denne. Boken er dessuten en skikkelig sidevender så jeg vil ikke nøle med å anbefale denne boken.
         Jeg får mer og mer sansen for Joona Linna, i denne boken får vi også vite mer om hans privatliv. En spennende figur vil jeg si. Som tidligere nevnt har Kepler virkelig "skrevet seg opp" med denne boken.
         Boken har delvis fått tittelen etter eventyrfiguren Sandmannen som vi i Norge kaller Jon Blund. Tittelen fungere kanskje bedre i de land hvor man faktisk sier Sandmannen (som i Tyskland) da tittelen virkelig får den doble betydningen.
         Bokens slutt kom irriterende fort, men heldigvis er det nok ikke den siste fra Kepler. 

Jeg har forressten sett filmutgaven av Hypnotisøren, men må vel konstatere at bøker stort sett er best i bokformat.


Vil også minne om at jeg har en giveaway du kan delta i frem til 14.mars. Den finner du her.

Norske stiler

Bildet er lånt fra forlaget.
Omslaget er designet av Stian Hole

Dersom du har fulgt med på forfatterbloggen til Saabye Christensen kjenner du nok til Herbert Ankel. Jeg må ærlig inrømme at dette er noe som har "gått meg hus forbi" (for å si det som Ankel selv muligens ville sagt det).
Kanskje fordi jeg i de senere årene har vært litt irritert på bøkene hans? Bernhard Hvals forsnakkelser hadde jeg lyst til å grine av (ikke fordi den var rørende og trist, men av skuffelse).Nok om det, denne lille boken er derimot en skikkelig fulltreffer. Hadde det ikke vært fordi noen smarte hoder fant ut at de ville skrive om den på intranettet på jobb, ville jeg aldri lest den. Men beleielig nok så jeg denne omtalen på lønningsdagen, dermed var det veldig vanskelig å styre seg.
Det har også vist seg å være en investering.

Boken min er i pocketformat (finnes også som e-bok) og er utgitt av Cappelen Damm.

Boken består av 19 skolestiler skrevet av Herbert Ankel. Her finner du stiloppgavene du selv kjenner igjen fra skoletida. Blant annet stiloppgaver som Fortell om en tur. Etter hver stil har klasseforstanderen Holger Ørekam kommentert og karaktersatt oppgaven. De fleste ganger med et syn som ikke helt sammenfaller med Ankels. Av den grunn har unge Herbert som regel en kommentar etter kommentaren, dette blir det humor av.
Handlingen er lagt til slutten av 60-tallet, Per Borten er statsminister og Herbert Ankel er elev ved Vestheim VGS.

Det er flere grunner til at jeg liker boka. Nostalgi er en, jeg kjenner meg veldig igjen i Ankels forsøk på å greie ut om både det ene og det andre. Eller disse til tider håpløse forsøkene på å fortelle om en tur (mine sluttet ofte med "og alle var enige om at det hadde vært en kjekk tur"). Hvem har ikke vært der?
Samtidig må jeg også si at jeg kjenner meg igjen i klasseforstanderen. Hvordan i all verden skal man kunne karaktersette disse stilene? (Det må til tider være veldig morsomt å være lærer). Unge Herbert har en hang til å sitere grekerne, eller bruke ordtak eller fremmedord han ikke helt skjønner betydningen av (Det minner meg forressten om den engelske stilen jeg skrev med tittelen Moose and other roadents). Man kan tydelig merke Ørekams frustrasjon i kommentarene etter stilene. Hans kommentarer blir som regel ikke tatt til følge heller.

<<Kommentar: Takk? Hvem er det du takker? Takker du for deg? Hadde det bare vært så vel. Eller takker du den såkalte Nobelprisvinner Hajek? Hva fikk han Nobelprisen i? Kalendere? Han eksisterer ikke! Du har funnet på ham i ditt vidløftige hode.....>>

- Holger Ørekam side 41

 

 

<<Kommentar til kommentaren: Jeg forvekslet desverre Hajek med Pregl fra Østerrike, som fikk Nobelprisen i fysikk i 1923. Noe slikt skal ikke gjenta seg fra min side. Oppklarende hilsen Herbert Ankel.>>



- side 42

 

 

Dette er en bok på 119 sider, som du kan flire av lenge. To stabeiser som krangler seg gjennom skoleåret. Les en stil om dagen og kos deg!

Jeg håper man hører mer fra Ankel og Ørekam i fremtiden.  

 

@KongenDin

Veldig ofte leser jeg bøker som egentlig er helt forferdelige, enten hovedpersonen blir drept med øks, gasset med Zyklon B eller drikker seg ihjel. Dette er helt selvvalgt og ingenting å klage over. Jeg foretrekker ofte sånne bøker. Men, det kan rett og slett bli for mye "død og fordervelse" og da trenger man noe som får deg i godt humør og som får deg til å le høyt.
           Jeg vil våge å påstå at alle som bruker twitter kjenner @KongenDin. Denne høyst fiktive profilen har fått utrolig mange følgere, meg inkludert. På kjedelige mandager, bakfulle søndager eller når du ikke får sove om kvelden... Der er han, Harald Rex, med noen ustyrtelig festlige og til dels "bløte" kommentarer. Det synes hvert fall jeg. Nå har det blitt laget en egen Kongen din bok, skrevet av Harald Rex (nei, det er som nevnt ikke H.M Kong Harald, men Odd-Magnus Williamson og Sindre Goksøyr som skjuler seg bak signaturen i dette tilfellet).  Med en festlig strek, og vittig penn har disse karene laget en real humørbombe. Kongen blir skildret på festlig og barnlig vis, uten at det på noen måte oppleves som en stygg bok.
Her er noen utdrag fra boken;

<<Som konge må jeg ofte pynte meg, og det er hyggelig, men noen ganger skulle jeg ønske at jeg kunne gå i noe mer komfortabelt enn dress. Jeg har en hvit Coca-Cola light joggedress. Den er veldig myk. Men den er visst ikke "galla".>>

Litt festlig å tenke seg at statsråd på fredagene arter seg slik. Harald Rex i boken kaller det dessuten ikke statsråd men fredagsklubben. Festlig er det også å merke seg hvor opptatt Harald er av Pikachu og Pokémon. På bildet til venstre er han ikledd en av sine favoritt-pysjer, nemlig Pikachu-habitten. Og hadde jeg vært konge er jeg neimen ikke sikker på om jeg også hadde foretrukket en slik kosedress en gang i blant. Må jo være ganske ukomfortabelt å være så formelt kledd hele tida?
Etter en introduksjon av hvem kongen er, følger det en slags dagbok i den andre delen av boka;

Jeg synes det er koselig å se for meg kongen som popper popcorn på denne måten. Kanskje har de et helt eget popcorn-lager i Drammensveien?

Dette er den boken du egentlig ikke visste at du hadde lyst på. Men når du åpner den og begynner å bla, så kan du ikke unngå å like innholdet.

Boken er utgitt på Cappelen Damm. Mitt eksemplar har jeg kjøpt, og bildene har jeg scannet inn selv (derfor den dårlig kvaliteten) med tillatelse fra forlaget.