Skammens historie - av Aas og Vestgården

Dette er en bok jeg har gledet meg til helt siden jeg så vårlisten til Cappelen Damm. To hundre år med den norske stats mørke sider... Der andre fråtser i kjærlighet og hjerte/smerte lar jeg meg fange i denne altoppslukende boken. 

Norge er et land som stadig blir regnet som et av verdens beste land å bo i (selv om vi ikke er så flinke i matematikk...). Vi er rike og lykkelige, bor trygt og naturskjønt med penger på bok. Dyktige i sport og jordnære (tror vi hvert fall selv) er vi også. Men hvordan har vi kommet dit vi er i dag? Er vi kun et land som kaster penger etter U-land, står opp for de svakeste i samfunnet og forsøker å hindre krig?

Sigmund Aas og Thomas Vestgården har skrevet en bok om Norges mørkere sider fra 1814-2014.

"Vårt perspektiv har i all hovedsak vært statens handlinger, og ikke enkeltpersoners overtramp. Et eksempel på dette er kapittelet om 22.juli. Det er ingen tvil om at det var gjerningsmannen som var ansvarlig for dødsfallene og skadene. Likevel har vi valgt å fokusere på myndighetenes mangelfulle respons og kritikkverdige opptreden før, under og etter katastrofen, fordi myndighetene kunne bidratt til å redde flere liv. Der hvor overgrep fra enkeltpersoner er omtalt i boken, er det fordi de opptrer i kraft av en offentlig stilling. Dette gjelder for eksempel leger i helsevesenet eller ansatte i offentlige barnehjem. I disse tilfellene har staten hatt et ansvar, enten fordi handlingene ble sanksjonert eller fordi staten ikke grep inn for å stanse disse personene og overgrepene de utførte."

Det jeg synes er viktigst med denne boken er at den gir et mer nyansert bilde av historien vår. 
Samtidig som vi er et land som driver med betydelig bistandsarbeid skal man ikke mange årene tilbake i tid for å finne ut at SPU pengene ble brukt til "klasebombe-aksjer" og landminer. Vi har også bla. bidratt økonomisk til produksjon av napalm under Vietnamkrigen. Dette er for så vidt ikke noe nytt, men viktig å huske når man til stadighet har lett for å dømme andre land. 
          For meg var dette virkelig en "slukebok". Forfatterne skriver på en ryddig og lettlest måte. Innholdet er en fin blanding av rene faktaopplysninger og det jeg velger å kalle historier. Kanskje mest spennende syntes jeg det var å lese om de mer litteraturhistoriske begivenhetene (ja også 2.verdenskrig selvsagt...), eller sørgelig er vel kanskje et mer dekkende ord. I disse dager da man kan se reality-sex på TV er det rart å tenke på at man for noen få årtier siden syntes at ord som "kvinnelig blomst" var støtende... Men de er da skrevet om i boken; Christian Krogh, Hans Jæger, Arne Garborg og Jens Bjørneboe bla.

Som nevnt finner jeg boken ryddig.          
Overgrepene til staten er delt opp i tre deler:
 Aktive statlige overgrep og menneskerettighetsbrudd. Eksempelvis tortur, offentlige henrettelser, ulovlig overvåking og fornorsking av minoriteter.
Unnlatelsessynder. "Brudd som staten har visst om og unnlatt å gjøre noe med, eller ikke kjent til, men med rimelighet burde ha undersøkt. Eksempler i denne kategorien kan være beredskapen før 22.juli, trakassering av tyskerjentene eller overgrepene i offentlige barnehjem"*
Interessebaserte. Eksempelvis eksport av våpen til tvilsomme regimer.
             Jeg burde kanskje ha skrevet litt om "jødeparagrafen" men nøyer meg med å si at forfatterne har skrevet om den (jeg er redd jeg ville rotet meg ut i noe endeløst om jeg skulle forsøkt meg). 
              Boken inneholder mye spennende men også groteskt. Noe jeg bet meg spesielt merke i var bøddelen med Parkinson. Halshuggingen han drev med var ikke akkurat så effektiv... Ellers kan man lese om lobotomi, tvangssterilisering/kastrering, overvåkning, krigsseilerne,justismord, landssvikoppgjør, sensur og tortur.

Er det noe jeg savner i boken? Jeg synes vel det hadde vært på sin plass å nevne Asbjørn Sunde og Osvald gruppen, jeg synes liksom staten kunne opptrådd ryddigere i der. En annen sak jeg hadde forventet å finne var den om "Sol" og Emma Hjort, av en eller annen grunn er dette en sak som har brent seg fast i hjernen min. Men jeg skjønner selvsagt at man må ta et valg... Eller kanskje skrive en lengre bok? Noe jeg definitivt ville likt. 

Når alt dette er skrevet vil jeg jo også si at jeg tross alt er fryktelig glad i Norge og stolt av landet vårt. Er vi bedre eller verre enn andre nasjoner? For meg er det på mange måter ikke så viktig å sammenlige vår historie opp mot andre nasjonaliteter, det viktigste for meg er at vi lærer av vår historie, at vi tar inn over oss at vi er der vi er i dag fordi vi har en historie. På både godt og vondt. Jo mere jeg reiser og ser av verden jo gladere blir jeg i landet vårt. Aldri er vel et glass melk og en brødskive med brunost bedre enn når man har vært 14 dager i utlandet? Vi er et land med gode velferdsordninger og lav arbeidsledighet. Vi er et land på toppen av I-lands pyramiden. Men likevel:

"Du må ikke sitte trygt i ditt hjem
og si: Det er sørgelig, stakkars dem!
Du må ikke tåle så inderlig vel
den urett som ikke rammer dig selv!
Jeg roper med siste pust av min stemme:
Du har ikke lov til å gå der og glemme!"
- Arnulf Øverland

             
Boken min er et anmeldereksemplar jeg har fått fra forlaget. Boken er på snaue 300 sider og er utgitt på Cappelen Damm.

*Side 9
Noen andre som har skrevet om boken:
Tine
Bokelskerinnen (intervju med forfatterne)