Moses - av Einar O. Risa

<<Stor i ord, liten på jord.>>  Slik kan jeg fint oppsummere mine meninger om den nye boken til Einar O. Risa. Dette lover ikke bra tenker du kanskje? Men det er akkurat det det gjør. Jeg mener det nemlig svært bokstavelig. Boken som bare veier i underkant av 200g og som virkelig er liten fysisk, inneholder for meg stor litteratur.

Men hva handler den om?
I første rekke gir boken oss et litt annerledes syn på hva som skjedde på Eidsvoll i 1814. Historien ses gjennom øynene til grosserer John Moses fra Christiansund. En vellykket foretningsmann fra Nordmøre, men også av jødisk herkomst. Hvordan var det da for denne unge mannen å være med på å lage den såkalte "jødeparagrafen"? Hva gjorde de alle disse dagene på Eidsvoll? Hvilke synspunkter hadde de ulike representantene? Hvordan var det egentlig i Norge i 1814?

<<Jeg satt der med min surklende nese og stirret på en flaske rødvin, den skulle deles på to, og de som ville ha mer etter å ha tømt den første flasken, kunne få en til, tenk det Boz, og så tre retters middag, en kraftig kjøttsuppe, brun var den, med småhakket hvitkål, og så kom steken på bordet, kalv var det, og til sist brødpudding, og det gjentok seg, dag etter dag i over en måned, suppe, den samme suppen, og kalvestek, vi må ha spist alle Eidsvolls kalver, hele amtets kalver i våre glupske munner, båre sultne mager, igjen og igjen etter å ha holdt ut en lang møtedag på trebenker, etter å ha hørt på disse taletrengte menn, Nicolai Wergeland, han var ikke til å holde ut, Boz, han var så selvtilfreds, så oppblåst, vokt deg for en taletrengt prest, Boz.>>

                                              fra side 19

Men boken er ikke en historisk gjengivelse over hva Anker eller Wergeland sa. Det er også en historie om kjærlighet og tilhørighet. Romanen byr på vittige episoder og artige blikk på det man trygt kan kalle livets små viderverdigheter, deriblant; komfort, transport, diett og møblement.

John Moses 1781-1849,
malt av Christian Olsen.
Bildet er lånt fra
Eidsvolls digitale museum.

         For de strever på disse 112 som i dager og ukevis jobber med å få ferdig grunnloven. På harde trebenker har de blitt plassert. De taler og diskuterer, kjeder seg og drømmer seg bort. Hvorfor valgte man dette stedet i ødemarken? Undrer Moses, mens han tenker på henne der hjemme på nordvestlandet.

For meg har dette vært en humoristisk og litt sår leseropplevelse. Boken byr på noen overraskelser og det er artig å følge Moses i hans tankegang om sin egen nasjonalitet/identitet. Risa skildrer gjennom Moses øyne, et Norge som ikke var så rosenrødt som man nå liker å innbille seg. Kielfred, danske prinser, svenske sympatier...jeg fikk et annerledes innblikk i noen av sakene som ble diskutert i 1814.

Jeg må for ordens skyld kanskje nevne at jeg er veldig glad i å lese bøker av denne forfatteren. Hans måte å bruke bevissthetsstrøm på synes jeg er fantastisk. Ordene klinger så fint, de bare leker seg over sidene og drar deg med i handlingen. Kapitlene er korte, ofte bare på to snaue sider. Dette er også med på å trekke deg fremover i handlingen. (Det finnes sikkert noe fancy ord for dette, men som den ulærde personen jeg er har jeg ikke noen bedre måte å forklare dette på). 
I det siste har jeg lest (rettelse, forsøkt å lese) flere bøker på 600 sider+, det undrer meg at noen forfattere ikke kan klare seg med halvparten så tjukke bøker. Disse 120 sidene jeg har nå har lest var akkurat helt passe.For meg har det vært en sann fryd å lese Moses.

Hvem vil jeg anbefale den til?
Alle som er interessert i vår historie, eller til deg som bare har lyst på en god leseropplevelse. Jeg ble ikke mindre begeistret for Risas forfatterskap etter å ha lest denne boken. 

Mitt eksemplar har jeg kjøpt selv. Boken er utgitt på Tiden forlag.

Skammens historie - av Aas og Vestgården

Dette er en bok jeg har gledet meg til helt siden jeg så vårlisten til Cappelen Damm. To hundre år med den norske stats mørke sider... Der andre fråtser i kjærlighet og hjerte/smerte lar jeg meg fange i denne altoppslukende boken. 

Norge er et land som stadig blir regnet som et av verdens beste land å bo i (selv om vi ikke er så flinke i matematikk...). Vi er rike og lykkelige, bor trygt og naturskjønt med penger på bok. Dyktige i sport og jordnære (tror vi hvert fall selv) er vi også. Men hvordan har vi kommet dit vi er i dag? Er vi kun et land som kaster penger etter U-land, står opp for de svakeste i samfunnet og forsøker å hindre krig?

Sigmund Aas og Thomas Vestgården har skrevet en bok om Norges mørkere sider fra 1814-2014.

"Vårt perspektiv har i all hovedsak vært statens handlinger, og ikke enkeltpersoners overtramp. Et eksempel på dette er kapittelet om 22.juli. Det er ingen tvil om at det var gjerningsmannen som var ansvarlig for dødsfallene og skadene. Likevel har vi valgt å fokusere på myndighetenes mangelfulle respons og kritikkverdige opptreden før, under og etter katastrofen, fordi myndighetene kunne bidratt til å redde flere liv. Der hvor overgrep fra enkeltpersoner er omtalt i boken, er det fordi de opptrer i kraft av en offentlig stilling. Dette gjelder for eksempel leger i helsevesenet eller ansatte i offentlige barnehjem. I disse tilfellene har staten hatt et ansvar, enten fordi handlingene ble sanksjonert eller fordi staten ikke grep inn for å stanse disse personene og overgrepene de utførte."

Det jeg synes er viktigst med denne boken er at den gir et mer nyansert bilde av historien vår. 
Samtidig som vi er et land som driver med betydelig bistandsarbeid skal man ikke mange årene tilbake i tid for å finne ut at SPU pengene ble brukt til "klasebombe-aksjer" og landminer. Vi har også bla. bidratt økonomisk til produksjon av napalm under Vietnamkrigen. Dette er for så vidt ikke noe nytt, men viktig å huske når man til stadighet har lett for å dømme andre land. 
          For meg var dette virkelig en "slukebok". Forfatterne skriver på en ryddig og lettlest måte. Innholdet er en fin blanding av rene faktaopplysninger og det jeg velger å kalle historier. Kanskje mest spennende syntes jeg det var å lese om de mer litteraturhistoriske begivenhetene (ja også 2.verdenskrig selvsagt...), eller sørgelig er vel kanskje et mer dekkende ord. I disse dager da man kan se reality-sex på TV er det rart å tenke på at man for noen få årtier siden syntes at ord som "kvinnelig blomst" var støtende... Men de er da skrevet om i boken; Christian Krogh, Hans Jæger, Arne Garborg og Jens Bjørneboe bla.

Som nevnt finner jeg boken ryddig.          
Overgrepene til staten er delt opp i tre deler:
 Aktive statlige overgrep og menneskerettighetsbrudd. Eksempelvis tortur, offentlige henrettelser, ulovlig overvåking og fornorsking av minoriteter.
Unnlatelsessynder. "Brudd som staten har visst om og unnlatt å gjøre noe med, eller ikke kjent til, men med rimelighet burde ha undersøkt. Eksempler i denne kategorien kan være beredskapen før 22.juli, trakassering av tyskerjentene eller overgrepene i offentlige barnehjem"*
Interessebaserte. Eksempelvis eksport av våpen til tvilsomme regimer.
             Jeg burde kanskje ha skrevet litt om "jødeparagrafen" men nøyer meg med å si at forfatterne har skrevet om den (jeg er redd jeg ville rotet meg ut i noe endeløst om jeg skulle forsøkt meg). 
              Boken inneholder mye spennende men også groteskt. Noe jeg bet meg spesielt merke i var bøddelen med Parkinson. Halshuggingen han drev med var ikke akkurat så effektiv... Ellers kan man lese om lobotomi, tvangssterilisering/kastrering, overvåkning, krigsseilerne,justismord, landssvikoppgjør, sensur og tortur.

Er det noe jeg savner i boken? Jeg synes vel det hadde vært på sin plass å nevne Asbjørn Sunde og Osvald gruppen, jeg synes liksom staten kunne opptrådd ryddigere i der. En annen sak jeg hadde forventet å finne var den om "Sol" og Emma Hjort, av en eller annen grunn er dette en sak som har brent seg fast i hjernen min. Men jeg skjønner selvsagt at man må ta et valg... Eller kanskje skrive en lengre bok? Noe jeg definitivt ville likt. 

Når alt dette er skrevet vil jeg jo også si at jeg tross alt er fryktelig glad i Norge og stolt av landet vårt. Er vi bedre eller verre enn andre nasjoner? For meg er det på mange måter ikke så viktig å sammenlige vår historie opp mot andre nasjonaliteter, det viktigste for meg er at vi lærer av vår historie, at vi tar inn over oss at vi er der vi er i dag fordi vi har en historie. På både godt og vondt. Jo mere jeg reiser og ser av verden jo gladere blir jeg i landet vårt. Aldri er vel et glass melk og en brødskive med brunost bedre enn når man har vært 14 dager i utlandet? Vi er et land med gode velferdsordninger og lav arbeidsledighet. Vi er et land på toppen av I-lands pyramiden. Men likevel:

"Du må ikke sitte trygt i ditt hjem
og si: Det er sørgelig, stakkars dem!
Du må ikke tåle så inderlig vel
den urett som ikke rammer dig selv!
Jeg roper med siste pust av min stemme:
Du har ikke lov til å gå der og glemme!"
- Arnulf Øverland

             
Boken min er et anmeldereksemplar jeg har fått fra forlaget. Boken er på snaue 300 sider og er utgitt på Cappelen Damm.

*Side 9
Noen andre som har skrevet om boken:
Tine
Bokelskerinnen (intervju med forfatterne)