For en tid tilbake mottok jeg et lese-eksemplar av boken Nærmere høst av Marianne Kaurin. Boken har handling fra andre verdenskrig, så typisk meg ville jeg spare den i det lengste. Boken ble pent pakket ned i en sekk og dratt med på hytta.
Tittel: Nærmere høst
Forfatter: Marianne Kaurin
Kilde: Lese-eksemplar (pocket utgave)
Sideantall: 246
Utgivelsesår: 2012
Forlag: Aschehoug
Litt om handlingen:
Året er 1942 og Norge er okkupert av tyskerne. I boken følger vi noen familier i en bygård i Oslo.
En av disse er den jødiske familien Stern. Det er denne familien vi blir best kjent med.
Nå bør jeg kanskje gjøre oppmerksom på at denne omtalen inneholder en del "spoilers" så dersom du ikke vil vite hva som skjer, kan du f.eks lese hva Ellikken mener om boka.
Boken starter på høsten og lar oss bli kjent med denne jødiske familien rett før man startet deportasjonen av jødene. Det er nesten som en slags Anne Frank, unge Ilse Stern er. Hun vil i hovedsak være ung og forelsket, distansere seg litt fra hele krigen. Hennes trivielle problemer opptar henne mer enn stempling av J i passene og mangelen på kunder i familiens butikk. Likevel, selv om hun har "glemt" tyskerne, har ikke de glemt henne og familien hennes som jo utgjør et "jødeproblem".
Hva jeg synes:
Denne boken fanget meg aldeles. Det er sjelden jeg blir så betatt av ungdomsbøker hvert fall.
Kaurin skildrer disse personene som bor i denne bygården på en slik måte at jeg føler jeg blir godt kjent med dem. Det er spennende å lese om hvordan de uvitende spiller store roller i hverandres skjebner. Som andre bøker med dette teamet er det lett å gjøre seg tanker nå når man vet hva fasiten er. Når man i boken kommer til 26.november og deler av familien Stern befinner seg på utstikker 1 på Vippetangen, da vet man så godt hva som vil skje. Og det er fram til dette punktet i boken at gleden over en veldig god bok går over til irritasjon.
Jeg synes nemlig jeg kan kjenne igjen bruddstykker fra en annen bok, i teksten til Kaurin.
En ting er å omtale det samme emnet, å beskrive den samme hendelsen som en annen forfatter. Men noe helt annet er det når du bokstavelig skvetter i sofaen når du leser det som for deg er velkjente formuleringer.
Her skal det legges til at jeg kanskje er litt hårsår, ei heller har jeg veldig god greie på intertekstualitet men boken Det angår også deg av Herman Sachnowitz kan jeg så og si utenat.
Jeg må også presisere at jeg ikke er ute etter å sverte Kaurin eller beskylde henne for noe som helst, men jeg synes det er påfallende at hennes formuleringer er såpass like som de jeg finner i boken til Sachnowitz. Jeg spør meg da om dette er et bevisst grep fra forfatteren? Hva er det evt. hun vil oppnå med dette? Burde hun kanskje ha opplyst at hun har hentet inspirasjon fra en annen?
En ting er å gjengi Marie Sachnowitz sin fremføring av Månestrålen ombord på Donau, dette er noe som er omtalt flere steder. Noe annet synes jeg det er at hun har brukt noen av H.S. sine opplevelser og gjort dem om til hendelser som en av hennes figurer opplever. Det er ikke de store stykkene, men for meg ødela det hele leseopplevelsen. Jeg ser vel at hun kanskje også har innlemmet familien Sachnowitz i boken sin, bla. omtaler hun en familie hvorav 3 av mennene har vært internert på Berg. Hun skriver også om en Samuel som får en overhøvling når han blir spurt om hvilket yrke han har. Dette er også sammenfallende med det som blir fortalt i Det angår også deg.
Men kanskje er det bare meg?
Jeg har forsøkt å lese gjennom flere omtaler av denne boken, både fra aviser og bloggere men det er bare jeg som har denne følelsen ser det ut som.
Men du kan jo dømme selv, her er noe av det jeg synes er veldig likt (og nok en gang, jeg er nok litt hårsår på Sachnowitz sine vegne) om det ikke er direkte avskrift så mener jeg at forfatteren nok har latt seg inspirere litt her;
M.K s.209/210:" Den tannløse munnen, fangen fra i går, ordene, han må huske dem. Si aldri at du er syk. Lat som du er frisk bestandig. Svar aldri ja. Aldri nei. Svar bare når det ikke er den minste sjanse til å slippe unna."
H.S s.29:"Si aldri at du er syk! Lat som du er frisk bestandig, da har du en sjanse. Svar aldri ja, aldri nei! Svar bare når det ikke finnes den minste sjanse til å slippe."
M.K s.205/206:"- Som dere forstår, er dere kommet til en arbeidsleir, sa han og slo ut med armene, som om han hadde fått i oppdrag å ønske dem hjertelig velkommen. -Her skal dere få et yrke som svarer til det dere har hatt tidligere. Den som arbeider flittig vil få lønn som fortjent. Om en måned eller to, vil dere få besøke slekt og venner. Han tok en pause. Lur i blikket, som om dette var noe han hadde øvd inn, blikket hans vandret nedover rekkene. -Er det noen som lurer på noe? De stod tause en stund. Ingen våget å si noe. Den grønnvinklede ventet. En fange dristet seg til å rekke hånda i været. -Ja? På famlende tysk spurte fangen hvordan de skulle komme i kontakt med familien, hvordan det skulle foregå. Den grønnvinklede smilte til ham, nikket langsomt, som om det var et svært godt spørsmål, som om han tenkte seg godt om før han svarte. -Bare kom til meg, sa han etter en lang stund, latteren glimtet i øynene hans - bare kom til meg, så skal dere få låne sykkelen min."
H.S s.40/41:"<<...Den som arbeider flittig, vil få lønn som fortjent. Blant annet vil dere om en måned eller to få besøke slekt og venner.>> Han gjorde en pause som om han ventet spørsmål. Til slutt spurte han rett ut om noen hadde noe på hjertet. En av fangene dristet seg da til å spørre om hvordan vi skulle komme i kontakt med familien. Vi visste jo at den var langt vekk, om noen av dem ennå var i live. <<Bare kom til meg>> sa Jupp smilende, <<så skal dere få låne sykkelen min.>> Kommandanten og rapportføreren lo høyt.
Kanskje er ikke dette noen gode eksempler? Jeg ser jo at det ikke er ordrett avskrift! Men dersom du leser side 204 til 210 i Kaurins bok og side 21 til 32 i boken til Sachnowitz vil du kanskje sitte igjen med litt den samme følelsen. Det er nemlig flere små setninger og ordlyder som gjør meg betenkt.
Poenget mitt med å nevne dette er at jeg som en helt vanlig leser blir litt forfjamsa når jeg oppdager slikt. Dersom Kaurin hadde nevnt at boken var inspirert av virkelige hendelser hadde jeg ikke latt meg irritere, snarere hadde jeg nok heller blitt glad for at hun tok med familien fra Larvik i boka si. Tror også det kunne gi boken et ekstra dytt og fanget flere lesere.
Synes dette var veldig dumt.
Ps. Jeg må kanskje si at mitt eksemplar av Det angår også deg er fra 1978 og er utgitt på J.W. Cappelens forlag og er en bokklubbutgave.