mandag 29. april 2013

Northanger Abbey

Jeg roter meg helt bort...Månedens lesesirkelbok skulle vært blogget om i går. Hvilken lesesirkel? Jo Lines lesesirkel, 1001 bøker..selvsagt! Så langt kom jeg aldri. Men jeg har da ikke glemt ut unge Frk. Morland.

Tittel: Northanger Abbey
Forfatter: Jane Austen
Utgivelsesår: Første gang utgitt i 1818 (ja jeg vet det diskuteres men jeg forholder meg til hva som står i min bok denne gang), mitt eksemplar er fra 2006
Forlag: Penguin
Kilde: Bok jeg har kjøpt selv

Litt om handlingen:
Boken handler om Catherine Morland, en av ti barn i den tallrike ungeflokken til presten, Richard Morland. Familien bor i Fullerton et litt uspennende sted (for en Jane Austen bok) så Catherine er fra seg av lykke når hun får tilbringe noen uker i Bath sammen med familien Allen som er venner av familien.

<<But when a young lady is to be a heroine, the perverseness of forty surronding families cannot prevent her. Something must and will happen to throw a hero in her way.>>
fra side 6

Som alltid i Jane Austens bøker er det kjærlighet og forviklinger i bildet. Det er jo derfor vi liker bøkene så godt (?). For selvfølgelig dukker det opp en mann og to i Catherines krets. Men hvem av dem er den rette og er de egentlig slik de gir seg ut for å være?
Felicity Jones spilte Catherine i en ITV film fra 2007.
Bildet er lånt fra fanpop.com
Catherine som har en litt overivrig fantasi og som kanskje er litt for opptatt av Radcliffes bok
The Mysteries of Udolpho(en spenningsroman) ,får henne til å se for seg ting som kanskje ikke stemmer helt med virkelighenten.

Hva jeg synes:
Jeg er en "sucker" når det kommer til bøker av Austen. Men om jeg skulle rangert dem er det liten tvil om at jeg nok hadde rangert denne boken nest sist av de seks større bøkene hennes.
Hvorfor? Fordi handlingen blir litt for usannsynlig for meg. Catherine har en litt for aktiv fantasi og jeg klarer ikke (som jeg vanligvis gjør) å identifisere meg med hovedpersonen. Hun irriterer meg til alt for mye! Boken er lett å lese og for meg flyter setningene fint. Jeg liker veldig godt fortellerstilen som er brukt i boken. Teksten blir så lett og luftig om det kan bli sagt på den måten. 

Selv om det er en av de Austen bøkene jeg liker minst er det fortsatt en fin bok. Har null problemer med å se for meg disse unge damene, i kjoler med empireliv, fnisende, undrende og litt naive. Men har kanskje enda mindre problem med å se for meg helten *fnis* i sjakett og flosshatt, ridende til hest for å redde bokens heltinne...*sukk*
Unge Tilney, en av Catherines "beilere" virker som han kan være litt av en helt.

Det som nok er årsaken til at jeg svermer for Austens bøker er nok den samme grunnen som hvert år får meg til å se Tre nøtter til Askepott på julaften. Det er så romantisk og eventyraktig. Jeg synes også livet virker så lett (finn din drømmemann så ordner alt seg)

Alt i alt var det et hyggelig gjensyn med Northanger Abbey og dersom man ikke har lest den ennå så anbefales den hvert fall av meg.

For å lese hva andre mener, besøk Lines lesesirkel her.

torsdag 25. april 2013

Det vi kan stå for

Foto lånt fra forlaget
Dette er en bok jeg trodde skulle gi meg svar på noe jeg lurte på. Den ble istedenfor svar på noe helt annet.

Tittel: Det vi kan stå for
Forfatter: Geir Lippestad
Forlag: Aschehoug
Utgivelsesår: 2013
Sideantall: 192
Kilde: Bok jeg har kjøpt selv

Litt om handlingen
Her har jeg lånt et utdrag fra bokens baksidetekst.
<< I denne boken reflekterer Geir Lippestad over verdiene som har styrt forsvarergjerningen og hans øvrige livsvalg. I bunnen ligger en urokkelig tro på menneskeverd, demokrati og rettssikkerhet. Disse prinsippene er ufravikelige; rettsstaten må omfatte alle, uten unntak - selv dem som vil den til livs. Advokaten forteller åpent om hvordan hans menneskesyn ble formet gjennom skjellsettende opplevelser i ungdommen, og senere gjennom omsorgen for åtte barn, hvorav to er funksjonshemmet - det ene i perioder livstruende.>>

Mine tanker om boken:
Som sagt innledningsvis var dette en bok jeg leste fordi jeg av en urealistisk grunn har hatt et behov for å forstå terroristen Breivik. Akkurat denne forståelsen sliter jeg med. 

Jeg har også lurt på hvorfor valget av forsvarsadvokat falt på Lippestad. Var det på grunn av hans tidligere gjerning som forsvarer for Kvisler? Er Lippestad i slekt med Johan A. Lippestad og ble han valgt av den grunn?
Svaret som gis i boken er ikke som jeg trodde. Etter hvert som jeg har lest fant jeg ut at egentlig er det ganske uvesentlig for meg tross alt.

Lippestad tar oss i denne boken med i hans hverdag og hans refleksjoner under og rundt rettssaken.Hans følelser av å bli valgt som forsvarer, hvorfor han sa ja og hva det har gjort med ham som person. Selv har jeg aldri (kanskje naivt nok) hatt en tanke om at Breivik ikke skulle få en rettferdig rettsak. Demokrati og rettssikkerhet ser jeg på som selvsagt i Norge i dag. Men hvem som skulle orke å ta på seg jobben som forsvarer for terroristen, med alt dette innebar...jo mer jeg leser...at Lippestad orket! 

<< En tidlig morgen kom et av de minste barna våre løpende opp i annen etasje til Signe og meg og fortalte at det var noen fremmede i stua. Vi gikk ned og møtte et russisk nyhets-team. De påstod at de hadde ringt på, men da ingen svarte, gikk de bare rett inn og begynte å ta bilder av stua vår. Jeg hev dem på dør.>>
fra side 68

Jeg leser boken stort sett som en ryddig, åpen og ærlig fortelling. Noen "sleivspark" har jeg opplevelsen av at det er.  Men gjør det egentlig noe? Lippestad deler dagboksnotater, sykehusbesøk og egne følelser. Hans kjærlighet til familien, frustrasjon og sine egne synspunkter på domfelte. Det er en bok som er lettlest og ganske muntlig i form. Det eneste jeg kanskje "faller litt ut" på er når han snakker om verdibasert kommunikasjon. Har du sagt det en gang og to så holder det for min del, tre, fire og fem....Samtidig så skjønner jeg hvorfor det er viktig for Lippestad å være klar på dette.
Personlig var nok dette en bok jeg hadde behov for å lese. Som for å "avslutte" rettssaken. 

Når det gjelder Breivik så blir han for meg ganske uinteressant i boka. Klart det står en del om han i, men som sagt ble det for meg uinteressant. Til tider litt latterlig. Jeg kan til dels forstå hvordan han har tenkt seg fram til sine meninger, uten at jeg på noen måter er enig. Men fra teori til praksis...
Jeg må åpenlyst flire når jeg tenker på at han insisterer på å bli kalt kommandør....tankene mine dras med en gang til Kommandør Treholt & Ninjatroppen.

Det vi kan stå for er en bok jeg er glad jeg har lest.

mandag 22. april 2013

Forestillinger om et hjem

Foto lånt fra forlaget
Før jul var jeg på en oppsetning av Fruen fra havet. Synes derfor det var kjempespennende å lese det som for meg på mange måter var en moderne vri på Ibsen.

Tittel: Forestillinger om et hjem
Forfatter: Linn Rottem
Forlag: Aschehoug
Utgivelsesår: 2013
Sideantall: 233
Kilde: Lese - eksemplar

Litt om handlingen:
Boken handler i korte trekk om hva som kan skje når en familie på tre utsettes for en tragedie. I dette tilfellet er det Sara, moren i familien som blir påkjørt og etter det aldri blir seg selv igjen. Sara blir sterkt pleietrengende. Hun blir lam og mister språket. Hva skjer da med familiens to andre medlemmer? Hallvard, skuespiller-pappaen og Agnes, tenåringsdatteren forsøker så godt de kan å få hverdagen til å henge sammen.

Hva jeg synes:
Så fantastisk det er når debutanter overrasker positivt! Nå er det ikke slik at jeg egentlig hadde gjort meg opp noen mening om boken sånn i utgangspunktet, det var bare en utgivelse jeg ikke hadde fått med meg. Desto bedre når den viser seg å være så lesverdig.

Boken har mange paralleller til Fruen fra havet. Det er også med utdrag fra stykket i boken.
Dette er et grep jeg synes fungerer perfekt. Hvert fall for meg som "vanlig" leser. For meg er det veldig lett å kjenne igjen Wangel og Ellida i Hallvard og Sara. Som vanlig synes jeg Ellida/Sara er en smule irriterende. Kanskje er det bare meg?
Synes Rottem har klart "Ibsen-vrien" på en måte som passet boken perfekt.

På mange måter er dette også en bok om familie-hemmeligheter. Store eller små. De tingene du nødvendigvis ikke deler med alle de andre husholdningsmedlemmene.

<< - Du løy.
-
- Jeg skulle stoppa deg.
-
- Slutt, jeg har ikke sagt noe til pappa.
-
- Du skulle treffe noen, skulle du ikke?
-
- Men nå kan du ikke dra noen steder. Nå er det bare pappa og deg og meg.>>

- fra side 94

Forestillinger om et hjem er en bok til ettertanke. Hvor godt kjenner man dem man lever med? Når tragedien rammer, hvordan påvirker det oss? Det er vondt å lese om Hallvard og Agnes som ser etter tydelige tegn hos Sara. Sa hun ikke noe der? Ristet hun ikke bevisst på hodet?
Jeg lurer veldig på hvordan jeg hadde opplevd en slik situasjon.

Som vanlig ser jeg at denne omtalen har blitt rørete. Så beklager, Rottem! Jeg synes ikke jeg klarer å få formidlet hvor godt jeg likte boka di.



søndag 21. april 2013

Girlpower?

Forfatterfruen har en morsom utfordring som jeg gjerne vil være med på.

"Du foreslår tre bøker skrevet av og om kvinner, som på en eller annen måte kan bidra til å skape mer forståelse for kvinners liv, leven og utfordringer, eller rett og slett er så bra at de må leses av absolutt alle og ikke bare den ene halvdelen av befolkningen."

Jeg har tenkt og tenkt. Grunnet og fundert. Er fryktelig usikker på om jeg har funnet frem til de riktige damene her. Men mine valg er basert på disse kriteriene;
1. Det må være en bok jeg har likt selv
2. Det må være en bok jeg tror en mann faktisk ville lest (ja jeg skulle ofte ønske at mannen min ville synes det samme om Austen som det jeg gjør, men let's face it....ain't gonna happen)

3. Boken må på en eller annen måte representere meg.

Dette er damene og bøkene jeg har kommet frem til:
 

Foto lånt fra forlaget
Foto lånt fra forlaget
Ingrid Marie Treborg - Flink pike -En seksuell biografi (kanskje ingen litterær kanon, men en bok jeg kjenner meg litt igjen i. Deler av den foregår i lokalmiljøet mitt samt at det er en veldig morsom bok som jeg vet at menn også finner artig.)

Sofi Oksanen - Utrenskning (har egentlig vanskelig for å finne en god grunn til å la være å lese denne boka.)


Foto lånt fra forlaget

Merethe Lindstrøm
- Gjestene (fordi det er Merethe Lindstrøm ! Hun sier så mye uten å si det rett ut, samtidig som bøkene hennes ikke roter seg opp i endeløse intetsigende skildringer.)



Har du noen forslag å komme med?

Egentlig har jeg veldig lyst til å ha med en hel haug med forfattere. Ebba Haslund, Anne Karin Elstad, Sigrid Undset.....egentlig mange fler, men av egen erfaring vet jeg at Elstad (i vårt tilfelle) bare fører til krangling i bilen (har hørt flere av bøkene hennes som lydbok i bilen) og radiostøy blir ofte trukket frem som et greit alternativ....Mine tre valg er som sagt også veldig basert på hva jeg synes er realistisk.

Kopi av et Roy Lichtenstein bilde.
Noen av de kvinnelige forfatterne jeg har funnet ut at ikke førte til "krangling" i bilen er:

Agatha Christie
P.D. James
Elizabeth George

- Krim går altså an ser det ut som. 

Det skal dog sies at denne undersøkelsen min ikke har hatt så veldig mange respondenter. 




lørdag 13. april 2013

Furuset

Foto lånt fra forlaget
Oioioi for en bok!
Linn Strømsborgs nye bok, Furuset, var for meg veldig gjenkjennelig.
Litt sår, litt barnlig (ikke barnslig men barnlig) og helt etter min smak.

Tittel: Furuset
Forfatter: Linn Strømsborg
Forlag: Flamme Forlag
Utgivelsesår: 2013
Sideantall: 219
Kilde: Lese-eksemplar

Litt om handlingen:
Eva flytter midlertidig hjem til foreldrene på Furuset etter at hun er ferdig med studier og det festlige studentlivet. Når hun kommer hjem befinner hun seg mer eller mindre i en verden hun trodde var et tilbakelagt stadium. Den gamle vennegjengen er der de alltid har vært og intet ser ut til å være forandret. Hun har alle muligheter åpne men velger å ta seg en ekstrajobb på en videobutikk.


<<"Jeg veit ikke om jeg ville bli noen andre enn meg selv," sier jeg etter en stund. "Altså, jeg ville gjøre andre ting enn det jeg gjorde. Jeg ville dra på ferie med familien min og møte den kjekkeste fyren i verden som skulle lære meg å danse. Jeg ville ha en bestevenn som jeg klatra inn gjennom vinduet til og klina med da han endelig skjønte at jeg var den beste jenta. Jeg ville at alt jeg så på tv skulle finnes der ute et sted. Filmfester og filmkyss, hele pakka.">>
fra side 58

Hva jeg synes:
            For meg har alltid Furuset vært synonymt med hockey. Ikke en gang da jeg bodde i Oslo dro jeg noen gang dit. Men nå har jeg i det minste besøkt stedet via bøkenes verden. Om det frister til et fysisk besøk er usikkert. Det som derimot er sikkert er at for egen del var gjenkjennelses-faktoren høy;
            Å komme ferdig utdannet tilbake til et lite sted (i mitt tilfelle Klepp - som jo egentlig er ekstremt mye mindre urbant enn Furuset) etter å ha bodd sentralt i Oslo, er ganske spesielt. Særlig når du ikke helt vet hva du vil videre. Jobben du skaffer deg sånn midlertidig blir stadig kommentert av de rundt deg. "Er det her du jobber? Skal du ikke få deg en skikkelig jobb?" Men som Eva i boken til Strømsborg så er du litt vinglete og usikker. Alt hjemme oppleves så kjent. Vennene som aldri dro ut for å studere bor fortsatt der og du tenker at kanskje har tiden stått stille (bortsett fra at vennene dine har blitt foreldre i mellomtida mens du selv har vasa rundt i saggebukser og hørt på sær musikk).

           Men tiden har ikke stått stille i det hele tatt. Alt er egentlig forandra. Du lever nesten livet ditt som før du dro, likevel er det noe som er ukjent.
           Dette er den opplevelsen jeg fikk når jeg leste boken. At Strømsborg også har med Kent og musikken deres i boka gjør den perfekt for meg. Bandet fra Eskilstuna har også for meg betydd noe spesielt. Nå drar jeg kanskje parallellene til mine personlige opplevelser litt langt. Men det er det jeg liker med bøker. De gir deg spesielle følelser. Furuset ga meg skikkelig mimre-faktor. Historien blir fortalt på en varm og levende måte. Jeg liker Jo, kompisen til Eva kjempegodt! Fikk dessuten veldig lyst på gambisk mat.
 Boken var lettlest og hadde korte kapitler. Det er for meg en litt barnlig stil, skrivemåten til Strømsborg. At hun bruker mange dialoger i stedenfor skildringer i det uendelige synes jeg er supert! Roskilde var en bok jeg digget. Furuset er en bok jeg elsker!Egentlig står det så glimrende på baksiden:

<<Furuset er en roman om et lite sted i utkanten av et kjempestort og alle menneskene som bor der, om vennskap og enomhet, om lyden av Kent gjennom for store hodetelefoner og om å ta et steg tilbake før du kanskje kan ta to fram.>>


Noen andre som har blogget om boken:
Rose-Marie

Knirk

fredag 12. april 2013

En gatekatt ved navn Bob

Foto lånt fra forlaget
I tillegg til å være litt vel opptatt av andre verdenskrig så er jeg veldig glad i katter. Det kan vel de som følger meg på Instagram skrive under på... Føler meg til tider litt som en sånn "gal-kattedame".
Da jeg fikk forespørsel om jeg ville ha et anmeldereksemplar av denne boka sa jeg selvfølgelig straks ja.

Tittel: En gatekatt ved navn Bob
Forfatter: James Bowen
Forlag: Bastion Forlag
Utgivelsesår: 2013
Oversatt av: Kristina Quintano
Sideantall: 285
Kilde: Anmelder-eksemplar

Litt om handlingen:
Dette er den sjarmerende historien om et unikt vennskap mellom en mann og en katt. James som også er forfatteren av boka levde tidligere fra hånd til munn gjennom å spille på gaten. Vi får også vite at det har vært rus med i bildet.
              En dag oppdager han en katt med en skadet fot. Denne katten (som etter hvert får navnet Bob) forbarmer James seg over, og hjelper ham med den skadde labben. James hadde egentlig aldri planlagt å anskaffe seg noe dyr, han hadde nok med sitt. Men Bob vil det annerledes. Snart er de to perlevenner og et helt spesielt vennskap tar form. Bob blir etter hvert James sin faste arbeidskollega. 

Hva jeg synes:
Dette var en bok som fikk meg til å tenke. Ikke fordi den var så dyp og på den måten utfordrende. Men den fikk meg til å kanskje se de som selger Asfalt (Rogalandsk gateavis i samme stil som =Oslo) på en annen måte. Kanskje løfte blikket litt og se personen som selger bladet. Smile og hilse, selv om jeg langt fra alltid kjøper noe.   
     Som sagt er jeg også en skikkelig kattedame. Så møtet med Bob var for meg utrolig fint. Det er så gøy å høre slike fine dyrehistorier som tydelig viser at dyr også bryr seg om mennesker. At Bob med sitt vennskap med James har fått hans menneskevenn til å forandre livet sitt synes jeg er så rørende.
To av samfunnets kanskje minst populære (en gatekatt og en "tigger") som finner hverandre og på den måten endrer livet sitt til det bedre....*sukk*

Jeg er veldig spent på hvordan det vil gå med disse to. På youtube finnes det drøssevis av videoer med James og Bob. Det er også snakk om å lage en film basert på denne historien.

Dette er kanskje ikke det mest ultimate litterære verket du noen gang vil lese, men det er en usedvanlig og hjertevarmende bok du aldri vil glemme.

Anbefales til alle dyre-elskere!

Her er hva forlaget selv sier om boken.
(innlegget skulle egentlig vært lagt ut tidligere, men da jeg en stund var uten PC fikk jeg ikke gjort det før nå.)

torsdag 11. april 2013

Lavendelhagen

Foto lånt fra forlaget
Jeg har vært veldig spent på den nye boken til Lucinda Riley. Forfatteren som tidligere har skrevet Orkideens hemmelighet og Jenta på klippen, fortsetter i kjent stil.

Tittel: Lavendlhagen
Forfatter: Lucinda Riley
Forlag: Cappelen Damm
Utgivelsesår: 2013
Oversatt av: Elisabeth Sætvedt
Sideantall: 438
Kilde: Lese-eksemplar

Litt om handlingen: Boken har to parallelle handlinger hvorav den ene utspiller seg på slutten av 90-tallet; Den franske veterinæren Emilie de la Martinéres arver et gammelt slott når hennes mor dør.Slottet har vært i familiens eie i flere århundrer og Emilie er svært glad i dette stedet. Men slottet skjuler hemmeligheter, og det er mye faren til Emilie aldri har fortalt henne.
                  Samtidig fortelles det også en historie fra 40-tallet. Constance Carruther har via motstandsarbeid rotet seg inn i en komplisert sak. Hun er nok ikke verdens beste spion så når det begynner å brenne under føttene hennes søker hun tilflukt i et gammelt slott i Sør-Frankrike.

Hva jeg synes:
Dette er en bok hvor jeg synes innholdet samsvarer helt med omslaget på boken. Det er romantikk, drama, svik og skjulte hemmeligheter. Boken er fornøyelig og lettlest.

<<"Rett før Constance døde, fortalte hun Sebastian at hun hadde oppholdt seg her i det okkuperte Frankrike. Han oppsporet châteauet til familien vår og håpet å få vite mer," forklarte hun, "men i likhet med meg, vet han svært lite om hvorfor hun var her. Vi vil begge to svært gjerne høre mer om hva som hendte.">>
-fra side 76

Hadde jeg ikke lest noe av Riley tidligere ville jeg nok ha syntes at boken hadde mange "surprise-elementer". Men hun lykkes ikke i å overraske meg like mye i denne boken som i Orkideens hemmelighet. Ikke for det, boken er underholdende den. Selv om jeg vet mer eller mindre hva som vil skje etter å ha lest ti sider, er det likevel ikke uinteressant å lese fortsettelsen.
           Igjen har forfatteren plassert noe av handlingen i England og noe i Frankrike. Alt sammen skildret på en slik måte at man virkelig kan se det for seg. Selv om jeg synes at mye av handlingen er "over the top" og litt vel lite troverdig er det en bok jeg ikke angrer på at jeg leste. De som ikke har lest noe av Riley tidligere finner nok denne boken ekstra underholdende. Fremtidige bøker av Riley vil jeg definitivt lese. 

Dette er en typisk feriebok. Å ha med denne boken i bagasjen på en ferietur til Nice ser jeg fint for meg. At Lavendelhagen også har noe av handlingen lagt til krigens dager er vel ikke overraskende et pluss i mine øyne.

....og siden jeg for tiden er i det litt gretne og kritiske hjørnet.....forfatteren skal ha takk for bibliografien på side 438. Helt etter min smak!

Forfatteren var nettopp i Norge, og Knut Gørvell hos Cappelen Damm har skrevet litt om det her.

mandag 8. april 2013

Nærmere høst - svar fra forlaget

Ville bare dele svaret jeg har fått fra forlaget;


Først av alt, takk for en grundig lesing av Marianne Kaurins “Nærmere høst”. Jeg er glad for at du likte den så godt. Du har imidlertid en interessant påpekning av at noen scener i boken minner om scener i “Det angår også deg” av Herman Sachnowitz. Forfatteren har aldri lagt skjul på at hun har lest og latt seg inspirere av mye som er skrevet fra og om denne perioden. Researchen til “Nærmere høst” har tatt flere år. Det samme har skrivingen av manus. Det kan derfor være vanskelig å finne tilbake til hva som har inspirert hvilke scener i det endelige manuset. Kanskje hadde det vært fint med en litteraturliste over bøker som har vært lest i researchen til boka, eller som forslag til videre lesing, men det hadde skapt en følelse av lærebok i stedet for roman. Ettersom “Nærmere høst” bl.a. handler om de norske jødene som ble deportert med Donau til Auschwitz, bør det være åpenbart at den er inspirert av virkelige hendelser.


Mvh

Sverre Henmo Forlagssjef, Barn og Ungdom

Til orientering, svaret er lagt ut med tillatelse fra forlagssjefen.

tirsdag 2. april 2013

Den uønskede middagen

Foto lånt fra forlaget
En av bøkene jeg "snopet" meg før påske, var Den uønskede middagen av Ismail Kadare. Det som gjorde meg fryktelig nysgjerrig og trigget kjøpelysten var den siste setningen av bokens baksidetekst;

<<Det eneste man vet sikkert er at etter middagen ble 80 albanere som var fanget av tyskerne, satt fri.>>

Uansett, Kadare fikk bli med meg på påskeferie. Ikke en påskekrim akkurat men veldig spennende.

Tittel: Den uønskede middagen
Forfatter: Ismail Kadare
Forlag: Cappelen Damm
Utgivelsesår: 2009/2013 (norsk utg.)
Oversatt av: Jardar Østbø
Utgave: Innbundet, kjøpt selv.
Sideantall: 169

Litt om handlingen:
Boken skal være inspirert av virkelige hendelser lagt til forfatterens fødeby Gjirokastër (Albania) på 40-50 tallet. I boken treffer vi to doktorer kalt lille og store Guramato. Hvorav den ene har studert i Italia og den andre i Tyskland. Gjirokastër er en liten by og hele befolkningen følger med på den uuttalte rivaliseringen mellom disse to.

Høsten 1943 kommer tyske tropper til den lille landsbyen. De kommer etter hvert til å spise en middag hos den store Guramato, en middag som senere blir gjenstand for de utroligste spekulasjoner. Som jeg skriver over her:
<<Det eneste man vet sikkert er at etter middagen ble 80 albanere som var fanget av tyskerne, satt fri.>>
Men hva skjedde egentlig under denne middagen? Hva er egentlig store Guramatos rolle i frigivelsen av de albanske fangene?

Hva jeg synes:
Dette var en bok jeg fant veldig interessant. Så liten og lett ved første øyekast, men du verden....her måtte jeg virkelig holde tunga rett i munnen mens jeg leste.
For hva er det egentlig boken handler om? Er det virkelig noe så enkelt som en spesiell middag i en liten by? Selvfølgelig er det ikke det (i det minste tolker jeg det dit hen).
Mens jeg leste kjente jeg hvordan paranoiaen grep meg. For Albania på 40-50 tallet er kommunisme og diktatur. Hvem kan man egentlig stole på?
Hva når de som bestemmer i landet tolker handlingene dine på en helt annen måte enn det de var ment som? Hva om ingen hørte på det du egentlig sa men heller tilla dine uttalelser en helt annen betydning? Jeg syntes til tider det var litt ubehagelig å lese...

Uten at jeg skal forsøke meg på noen dyptpløyende analyse er det jo egentlig ganske åpenbart for leseren hvorfor Kadare har kalt figurene sine for lille og store Guramato og gitt dem den bakgrunnen de har. Jeg elsker sånne bøker hvor man ikke skikkelig skjønner alt med en gang.

Jeg synes virkelig at forfatteren klarer å formidle stemningen det må ha vært i Albania på denne tiden. Samtidig synes jeg ikke han er så bombastisk i sine synspunkter. Jeg føler at jeg som leser virkelig får et eget utbytte av teksten ut fra mine egne kunnskaper og kulturelle preferanser. Men jeg tror også at noen som er fra et tidligere kommunistisk land vil lese Kadare på en helt annen måte.

Alt i alt en bok jeg vil anbefale. Et virkelig spennende og nytt bekjentskap for min del.


 

mandag 1. april 2013

Nærmere høst


For en tid tilbake mottok jeg et lese-eksemplar av boken Nærmere høst av Marianne Kaurin. Boken har handling fra andre verdenskrig, så typisk meg ville jeg spare den i det lengste. Boken ble pent pakket ned i en sekk og dratt med på hytta.
 
Tittel: Nærmere høst
Forfatter: Marianne Kaurin
Kilde: Lese-eksemplar (pocket utgave)
Sideantall: 246
Utgivelsesår: 2012
Forlag: Aschehoug

Litt om handlingen:
Året er 1942 og Norge er okkupert av tyskerne. I boken følger vi noen familier i en bygård i Oslo.
En av disse er den jødiske familien Stern. Det er denne familien vi blir best kjent med.
            Nå bør jeg kanskje gjøre oppmerksom på at denne omtalen inneholder en del "spoilers" så dersom du ikke vil vite hva som skjer, kan du f.eks lese hva Ellikken mener om boka.
              Boken starter på høsten og lar oss bli kjent med denne jødiske familien rett før man startet deportasjonen av jødene. Det er nesten som en slags Anne Frank, unge Ilse Stern er. Hun vil i hovedsak være ung og forelsket, distansere seg litt fra hele krigen. Hennes trivielle problemer opptar henne mer enn stempling av J i passene og mangelen på kunder i familiens butikk. Likevel, selv om hun har "glemt" tyskerne, har ikke de glemt henne og familien hennes som jo utgjør et "jødeproblem".

Hva jeg synes:
Denne boken fanget meg aldeles. Det er sjelden jeg blir så betatt av ungdomsbøker hvert fall.
Kaurin skildrer disse personene som bor i denne bygården på en slik måte at jeg føler jeg blir godt kjent med dem. Det er spennende å lese om hvordan de uvitende spiller store roller i hverandres skjebner. Som andre bøker med dette teamet er det lett å gjøre seg tanker nå når man vet hva fasiten er. Når man i boken kommer til 26.november og deler av familien Stern befinner seg på utstikker 1 på Vippetangen, da vet man så godt hva som vil skje. Og det er fram til dette punktet i boken at gleden over en veldig god bok går over til irritasjon.
Jeg synes nemlig jeg kan kjenne igjen bruddstykker fra en annen bok, i teksten til Kaurin.
En ting er å omtale det samme emnet, å beskrive den samme hendelsen som en annen forfatter. Men noe helt annet er det når du bokstavelig skvetter i sofaen når du leser det som for deg er velkjente formuleringer.
Her skal det legges til at jeg kanskje er litt hårsår, ei heller har jeg veldig god greie på intertekstualitet men boken Det angår også deg av Herman Sachnowitz kan jeg så og si utenat.
Jeg må også presisere at jeg ikke er ute etter å sverte Kaurin eller beskylde henne for noe som helst, men jeg synes det er påfallende at hennes formuleringer er såpass like som de jeg finner i boken til Sachnowitz. Jeg spør meg da om dette er et bevisst grep fra forfatteren? Hva er det evt. hun vil oppnå med dette? Burde hun kanskje ha opplyst at hun har hentet inspirasjon fra en annen?
En ting er å gjengi Marie Sachnowitz sin fremføring av Månestrålen ombord på Donau, dette er noe som er omtalt flere steder. Noe annet synes jeg det er at hun har brukt noen av H.S. sine opplevelser og gjort dem om til hendelser som en av hennes figurer opplever. Det er ikke de store stykkene, men for meg ødela det hele leseopplevelsen. Jeg ser vel at hun kanskje også har innlemmet familien Sachnowitz i boken sin, bla. omtaler hun en familie hvorav 3 av mennene har vært internert på Berg. Hun skriver også om en Samuel som får en overhøvling når han blir spurt om hvilket yrke han har. Dette er også sammenfallende med det som blir fortalt i Det angår også deg.
Men kanskje er det bare meg?
Jeg har forsøkt å lese gjennom flere omtaler av denne boken, både fra aviser og bloggere men det er bare jeg som har denne følelsen ser det ut som.
Men du kan jo dømme selv, her er noe av det jeg synes er veldig likt (og nok en gang, jeg er nok litt hårsår på Sachnowitz sine vegne) om det ikke er direkte avskrift så mener jeg at forfatteren nok har latt seg inspirere litt her;
 
M.K s.209/210:" Den tannløse munnen, fangen fra i går, ordene, han må huske dem. Si aldri at du er syk. Lat som du er frisk bestandig. Svar aldri ja. Aldri nei. Svar bare når det ikke er den minste sjanse til å slippe unna."
 
H.S s.29:"Si aldri at du er syk! Lat som du er frisk bestandig, da har du en sjanse. Svar aldri ja, aldri nei! Svar bare når det ikke finnes den minste sjanse til å slippe."
 
M.K s.205/206:"- Som dere forstår, er dere kommet til en arbeidsleir, sa han og slo ut med armene, som om han hadde fått i oppdrag å ønske dem hjertelig velkommen. -Her skal dere få et yrke som svarer til det dere har hatt tidligere. Den som arbeider flittig vil få lønn som fortjent. Om en måned eller to, vil dere få besøke slekt og venner. Han tok en pause. Lur i blikket, som om dette var noe han hadde øvd inn, blikket hans vandret nedover rekkene. -Er det noen som lurer på noe? De stod tause en stund. Ingen våget å si noe. Den grønnvinklede ventet. En fange dristet seg til å rekke hånda i været. -Ja? På famlende tysk spurte fangen hvordan de skulle komme i kontakt med familien, hvordan det skulle foregå. Den grønnvinklede smilte til ham, nikket langsomt, som om det var et svært godt spørsmål, som om han tenkte seg godt om før han svarte. -Bare kom til meg, sa han etter en lang stund, latteren glimtet i øynene hans - bare kom til meg, så skal dere få låne sykkelen min."
 
H.S s.40/41:"<<...Den som arbeider flittig, vil få lønn som fortjent. Blant annet vil dere om en måned eller to få besøke slekt og venner.>> Han gjorde en pause som om han ventet spørsmål. Til slutt spurte han rett ut om noen hadde noe på hjertet. En av fangene dristet seg da til å spørre om hvordan vi skulle komme i kontakt med familien. Vi visste jo at den var langt vekk, om noen av dem ennå var i live. <<Bare kom til meg>> sa Jupp smilende, <<så skal dere få låne sykkelen min.>> Kommandanten og rapportføreren lo høyt.
 
Kanskje er ikke dette noen gode eksempler? Jeg ser jo at det ikke er ordrett avskrift! Men dersom du leser side 204 til 210 i Kaurins bok og side 21 til 32 i boken til Sachnowitz vil du kanskje sitte igjen med litt den samme følelsen. Det er nemlig flere små setninger og ordlyder som gjør meg betenkt.
 
Poenget mitt med å nevne dette er at jeg som en helt vanlig leser blir litt forfjamsa når jeg oppdager slikt. Dersom Kaurin hadde nevnt at boken var inspirert av virkelige hendelser hadde jeg ikke latt meg irritere, snarere hadde jeg nok heller blitt glad for at hun tok med familien fra Larvik i boka si. Tror også det kunne gi boken et ekstra dytt og fanget flere lesere.
Synes dette var veldig dumt.
 
Ps. Jeg må kanskje si at mitt eksemplar av Det angår også deg er fra 1978 og er utgitt på J.W. Cappelens forlag og er en bokklubbutgave.