Alle utlendinger har lukka gardiner

Ok, hvor begynner man?
Boken jeg har lest er Maria Navarro Skarangers debutroman, "Alle utlendinger har lukka gardiner".
Denne samtidsromanen som får så god kritikk er for meg et lite mysterium.
En oppvekstroman om første og andregenerasjons innvandrere på Romsås i Oslo, fortalt av en "fjortis" på "kebab-norsk", er det noe for en gretten dame på Jæren?
Trolig ikke.

<<JEG TROR MAMMA og pappa aldri visste når skulle han komme hjem, eller om skulle han komme i det hele tatt, for han kom når ville han selv.>>

                                                                                                               -Bokens første setning side 7

Boka handler om Mariana som har en far fra Chile, en lillebror som er redd og en storebror som er i fengsel. Mariana er forelska i Mu2, hun liker å se på "One tree hill" og har nettopp fikset på MSN-profilen sin.

For meg drukner handlingen i det rare og kronglete språket. (Det er jo på et vis et ganske interessant poeng også, at man kanskje ikke alltid forstår hva som blir sagt hvis man ikke snakker korrekt norsk...at man henger seg opp i grammatikken.)

Videre synes jeg det er en smule frustrerende å lese bøker hvor handlingen er lagt til nær fortid. Jeg er helt sikkert en dustete leser, men jeg henger meg opp i slikt som at de bruker MSN f.eks. og at de ser på "One tree hill". Hallo?!? Hvem gjør det nå for tida? -tenker jeg egentlig inni meg da. 

At lesere av boken synes den er morsom, skjønner jeg heller ikke. Nå har jeg vel alltid vært kjent for å ha sær humor....men jeg ser ikke humoren i Skarangers bok i det hele tatt.

Det jeg derimot likte med boken var at den engasjerte meg. Til de grader!
Kanskje er den verdt å lese bare for å få en slik opplevelse?
Jeg opplevde at jeg som leser ble provosert av språket, at jeg ikke fant noe jeg kunne relatere til skikkelig i denne boken. Kanskje er det også nettopp dette som er meningen?
Det gav i hvertfall meg en mening med boken.
(For selve handlingen syntes jeg egentlig var kjedelig)
Kanskje er dette en bok å ta med seg inn i en språkdebatt? 
 Jeg registrerer også at bokens tittel gir rom for ulike tolkninger, men uansett tolkning så var ikke den det viktigste for meg. 

Så kan man også diskutere hvordan boken liksom skildrer en innvandrer-familie sett innenfra. Hvordan romanen skildrer et miljø som kanskje er uvant? For meg druknet som sagt handlingen (og dette) i alt det språklige...

Dette er definitivt ikke den boken jeg vil like best i 2015, men det er kanskje den jeg vil huske best.

Mitt eksemplar er et lese-eksemplar jeg har fått på jobb.
Boken er utgitt på Oktober Forlag.

Sex, musikk og vold

Foto lånt fra Samlaget

Jeg har lest boken Sex, musikk og vold av debutanten Erica Löfström.
Det har vært et interessant bekjentskap.

Tittel: Sex, Musikk og Vold
Forfatter: Erica Löfström
Utgivelsesår: 2013
Sideantall: 329
Utgitt av: Samlaget
Oversatt av: Janne Marie Fatland og Monica Aasprong (her er jeg litt usikker på om de har oversatt boka eller bare hjulpet forfatteren med å skrive på norsk?)
Kilde: Et lese-eksemplar jeg har spurt etter selv
Omslagsdesign: En glimrende jobb av Stian Hole.

Litt om handlingen:
Boken handler om journaliststudenten Beatrice. En selvdestruktiv, seksuelt utfordrende og rotløs ung dame som også har en spiseforstyrrelse. Beatrice hater det meste, men hater mest av alt seg selv. I boken følger vi henne gjennom en lengre periode (nærmere to år tror jeg) og ser hvordan hennes indre er med på å styre henne ned i mørket.

I starten av boken er det snart jul og Beatrice skal hjem på besøk til foreldrene i Falun. Et liv som er ganske fjernt fra hennes relativt hippe tilværelse i Stockholm;

<<Det stinkar her òg, ikkje drit, men sur menneskesveitte blanda med matavfall. Dei vaskar ikkje. Heller. Krympar meg då mamma tar seg ein klem som varer altfor lenge. Retten hennar til kroppen, kroppen til barnet sitt, tar aldri slutt. Det. Og ho luktar sveitte. Storparten av det tjukke, mørke håret hennar er gammal sigarettrøyk. Ingen klede på. Antakgeleg for å provosera. Om det kjem folk, tar ho iblant - etter eit visst press - på seg ei skiten frottèmorgenkåpe. Ingenting under, sjølvsagt. Det er forressten mi gamle. Frå ungdomsskulen. Ho luktar surt. Med ein flekk ved midja som eg trur er inntørka blod. Burde kalla henne mamma. Ho som står på kjøkkenet og slamrar no. Få meg til det.>>

fra side 35

Hva jeg synes:
Det har vært veldig interessant å følge Beatrice.
På baksiden av boken står det <<Eg er Beatrice og eg har komme for å øydelegge.>>
Denne linja i kombinasjon med omslaget gjorde at jeg fikk veldig lyst til å lese boka. Jeg synes omslaget står så i stil til innholdet. En litt sånn svensk-kul-tjei skjult bak en maske, sittende på bakken...for meg sier dette bildet alt.

Innholdsmessig er det av og til litt tungt å lese. 
Da mener jeg at det er så destruktivt og mørkt at jeg flere steder var tvunget til å ta litt pauser.
Kanskje treffer forfatteren noe som er litt nært hos meg?
Men dette er også det jeg kanskje synes best om også? At forfatteren tar oss med ned i mørket. Skildrer depressive følelser på en for meg realistisk måte. Det er gjenkjennbart.
Følelsen av mangel på tilhørighet, mangel på kontroll, ikke helt stole på at man er god nok...
Hvordan gir disse følelsene seg utslag?
Löfström går inn i disse følelsene, nesten velter seg i dem.
Det blir realistisk.
Hvert fall i mine øyne.
Boken kunne så fort ha blitt en "lettere chick-lit bok", det er den ikke.
     Selv ikke når Beatrice "går av hengslene" i sitt jag etter denne rette mannen, som hun tror er rocke-kjendisen Viktor. (Ikke i den forstand at hun forsøker å vinne ham, hun har ham for så vidt.) Det er mer et forsøk på å kontrollere ham. Hvem ringer han til? Hvem er han sammen med? Hvor mange meldinger har han på telefonsvareren sin...?

Boken er delt inn i svært korte kapitler. 69 om man inkluderer epilogen.
Dette synes jeg at er med på å gjøre boken lettlest, man klarer liksom alltid et kapittel til...
Men jeg skulle kanskje ønske selve boken var litt kortere? 
Boken er nesten skrevet som en dagbok. 
Det blir for meg veldig realistisk når boken skildrer Beatrice over så lang tid, men jeg skulle på mange måte ønske at man hadde kommet kjappere til "den store nedturen"? Hovedpersonens møte med psykiatrien og hvordan man skal komme seg opp igjen.

For meg er dette en smått dystopisk samtidsroman som tar opp alvorlige temaer på en troverdig måte. Boken inneholder dessuten det tittelen tilsier. 

Er det en bok for alle? Nei det tror jeg ikke.
Var det en bok for meg? Ja, akkurat nå var det det.

Skulle jeg ønske jeg hadde lest boken på svensk? Ja det skulle jeg (på mange måter har jeg litt "issues" som jeg ikke helt greier å komme fra. Jeg ser bare ikke for meg Beatrice som ei kul Stockholms-berte når hun snakker nynorsk...)

Forestillinger om et hjem

Foto lånt fra forlaget

Før jul var jeg på en oppsetning av Fruen fra havet. Synes derfor det var kjempespennende å lese det som for meg på mange måter var en moderne vri på Ibsen.

Tittel: Forestillinger om et hjem
Forfatter: Linn Rottem
Forlag: Aschehoug
Utgivelsesår: 2013
Sideantall: 233
Kilde: Lese - eksemplar

Litt om handlingen:
Boken handler i korte trekk om hva som kan skje når en familie på tre utsettes for en tragedie. I dette tilfellet er det Sara, moren i familien som blir påkjørt og etter det aldri blir seg selv igjen. Sara blir sterkt pleietrengende. Hun blir lam og mister språket. Hva skjer da med familiens to andre medlemmer? Hallvard, skuespiller-pappaen og Agnes, tenåringsdatteren forsøker så godt de kan å få hverdagen til å henge sammen.

Hva jeg synes:
Så fantastisk det er når debutanter overrasker positivt! Nå er det ikke slik at jeg egentlig hadde gjort meg opp noen mening om boken sånn i utgangspunktet, det var bare en utgivelse jeg ikke hadde fått med meg. Desto bedre når den viser seg å være så lesverdig.

Boken har mange paralleller til Fruen fra havet. Det er også med utdrag fra stykket i boken.
Dette er et grep jeg synes fungerer perfekt. Hvert fall for meg som "vanlig" leser. For meg er det veldig lett å kjenne igjen Wangel og Ellida i Hallvard og Sara. Som vanlig synes jeg Ellida/Sara er en smule irriterende. Kanskje er det bare meg?
Synes Rottem har klart "Ibsen-vrien" på en måte som passet boken perfekt.

På mange måter er dette også en bok om familie-hemmeligheter. Store eller små. De tingene du nødvendigvis ikke deler med alle de andre husholdningsmedlemmene.

<< - Du løy.
-
- Jeg skulle stoppa deg.
-
- Slutt, jeg har ikke sagt noe til pappa.
-
- Du skulle treffe noen, skulle du ikke?
-
- Men nå kan du ikke dra noen steder. Nå er det bare pappa og deg og meg.>>

- fra side 94

Forestillinger om et hjem er en bok til ettertanke. Hvor godt kjenner man dem man lever med? Når tragedien rammer, hvordan påvirker det oss? Det er vondt å lese om Hallvard og Agnes som ser etter tydelige tegn hos Sara. Sa hun ikke noe der? Ristet hun ikke bevisst på hodet?

Jeg lurer veldig på hvordan jeg hadde opplevd en slik situasjon.

Som vanlig ser jeg at denne omtalen har blitt rørete. Så beklager, Rottem! Jeg synes ikke jeg klarer å få formidlet hvor godt jeg likte boka di.

Bare ukedager

Design: Yokoland, Foto:Eget

Noen bøker vet jeg at undertegnede må lese, uten å åpne den, uten å vite noe om den....det er mer følelsen den gir.

Boken Bare ukedager av Cecilie Aurstad er en slik bok.

I 1998 fikk jeg en bok til bursdagen min. Den boka hadde jeg ønska meg noe fryktelig. Den boka het Triggerhappy og er skrevet av Trond Davidsen (utgitt på Oktober). 
Den boka gjorde inntrykk på meg. 
Den boka har vært med meg på hvert et flyttelass siden.
Denne boka gir meg litt den samme følelsen.

Litt om handlingen: I boka følger vi en journaliststudent som flytter til Oslo. Gjennom opp og nedturer, fyllemeldinger og impulskjøp beskrives hovedpersonens hverdag og ønsket hverdag. Hovedpersonen bor i kollektiv på løkka, strever med å finne ut av kjærligheten og generelt livet.

Egne tanker om boken: Det er flere årsaker til at boken fanger og fenger meg.
En av grunnene er at boken er fortalt i en dagbokstil. Det er som å være i hodet på hovedpersonen;

<<Mandag
Jeg har skrevet verdens pinligste sms.
Og sendt den.
Hjelp!
"Har kjøpt Cosmopolitan med 100 fantastiske sextips, så nå blir det saker når vi ses igjen."
Vi ses nok aldri igjen.

2 timer senere
Du har svart.
"Hah hah du er søt."
*phu* >>

-fra side 23 

Gjenkjennelses faktoren i denne boken er høy, og helt sikkert veldig "jentete".
Hovedpersonen i boka er usikker på både seg selv og den "ustabile typen" hun kretser om i boken. Det gis også et godt bilde av de ulike personene som bor i kollektivet, i hvert fall har ikke jeg noe problem med å se for meg hva slags personer hun losjerer med;

<<Fredag
Tyskeren er syk, ikke i kroppen, men ganske sikkert i hodet, han har hengt opp masse bilder på døra til rommet sitt av Natascha Kampusch og Tone Damli Aaberge og en fyr som ble knivstukket +  et gammelt cd-cover av Trine Rein og en tippekupong.>>

- fra side 46

Hvert dagboksnotat (bare for å kalle det noe) er veldig korte. Noen kanskje bare en setning. Likevel skjønner jeg hva forfatteren mener. Det er ikke mer som trengs, helt genialt! 

Selv om boken til tider er humoristisk og jeg finner den lettlest vil jeg påstå at den også har flere lag og er tankevekkende. For innimellom notatene, "tøyset" og sjekking av Facebook statuser, fyll og kollektivets trivialiteter skjer det  nemlig ting parallelt i etasjen over;

<<Parallelt i etasjen over

Gjennom gulvet sa han at han hadde begynt å tenke alvorlig på seksuell omgang med andre damer og hadde gjort det for lengst om det ikke var for den jævla ringen, RINGEN, sa han sånn.>>

-fra side 102

Dette er definitivt en bok jeg vil huske! Ikke fordi boken på noen måte er revolusjonerende eller fordi den er det beste stykke litteratur som noen gang er skrevet.

Jeg vil huske og like denne boken fordi jeg kjenner meg såpass igjen og av den grunn ikke føler meg "så rar og alene", samtidig synes jeg den godt skildrer hvordan det er å bli voksen-voksen. At livet med felles gjeld og middagsplanlegging kanskje ikke er så romantisk som man muligens ser for seg det skal være når man er tjue.

Boken er den skjønnlitterære debuten til Cecilie Aurstad og boken er utgitt av Flamme Forlag. Jeg kjøpte boken for 279,- (ekskl. personalrabatt hos norli) og fant som sagt de 179 sidene ytterst lesverdig.

For meg er dette definitivt årets debutant! Anbefales!