Furuset

Foto lånt fra forlaget

Oioioi for en bok!

Linn Strømsborgs nye bok, Furuset, var for meg veldig gjenkjennelig.

Litt sår, litt barnlig (ikke barnslig men barnlig) og helt etter min smak.

Tittel: Furuset
Forfatter: Linn Strømsborg
Forlag: Flamme Forlag
Utgivelsesår: 2013
Sideantall: 219
Kilde: Lese-eksemplar

Litt om handlingen:
Eva flytter midlertidig hjem til foreldrene på Furuset etter at hun er ferdig med studier og det festlige studentlivet. Når hun kommer hjem befinner hun seg mer eller mindre i en verden hun trodde var et tilbakelagt stadium. Den gamle vennegjengen er der de alltid har vært og intet ser ut til å være forandret. Hun har alle muligheter åpne men velger å ta seg en ekstrajobb på en videobutikk.

<<"Jeg veit ikke om jeg ville bli noen andre enn meg selv," sier jeg etter en stund. "Altså, jeg ville gjøre andre ting enn det jeg gjorde. Jeg ville dra på ferie med familien min og møte den kjekkeste fyren i verden som skulle lære meg å danse. Jeg ville ha en bestevenn som jeg klatra inn gjennom vinduet til og klina med da han endelig skjønte at jeg var den beste jenta. Jeg ville at alt jeg så på tv skulle finnes der ute et sted. Filmfester og filmkyss, hele pakka.">>

fra side 58

Hva jeg synes:
            For meg har alltid Furuset vært synonymt med hockey. Ikke en gang da jeg bodde i Oslo dro jeg noen gang dit. Men nå har jeg i det minste besøkt stedet via bøkenes verden. Om det frister til et fysisk besøk er usikkert. Det som derimot er sikkert er at for egen del var gjenkjennelses-faktoren høy;
            Å komme ferdig utdannet tilbake til et lite sted (i mitt tilfelle Klepp - som jo egentlig er ekstremt mye mindre urbant enn Furuset) etter å ha bodd sentralt i Oslo, er ganske spesielt. Særlig når du ikke helt vet hva du vil videre. Jobben du skaffer deg sånn midlertidig blir stadig kommentert av de rundt deg. "Er det her du jobber? Skal du ikke få deg en skikkelig jobb?" Men som Eva i boken til Strømsborg så er du litt vinglete og usikker. Alt hjemme oppleves så kjent. Vennene som aldri dro ut for å studere bor fortsatt der og du tenker at kanskje har tiden stått stille (bortsett fra at vennene dine har blitt foreldre i mellomtida mens du selv har vasa rundt i saggebukser og hørt på sær musikk).
           Men tiden har ikke stått stille i det hele tatt. Alt er egentlig forandra. Du lever nesten livet ditt som før du dro, likevel er det noe som er ukjent.
           Dette er den opplevelsen jeg fikk når jeg leste boken. At Strømsborg også har med Kent og musikken deres i boka gjør den perfekt for meg. Bandet fra Eskilstuna har også for meg betydd noe spesielt. Nå drar jeg kanskje parallellene til mine personlige opplevelser litt langt. Men det er det jeg liker med bøker. De gir deg spesielle følelser. Furuset ga meg skikkelig mimre-faktor. Historien blir fortalt på en varm og levende måte. Jeg liker Jo, kompisen til Eva kjempegodt! Fikk dessuten veldig lyst på gambisk mat.
 Boken var lettlest og hadde korte kapitler. Det er for meg en litt barnlig stil, skrivemåten til Strømsborg. At hun bruker mange dialoger i stedenfor skildringer i det uendelige synes jeg er supert! Roskilde var en bok jeg digget. Furuset er en bok jeg elsker!Egentlig står det så glimrende på baksiden:

<<Furuset er en roman om et lite sted i utkanten av et kjempestort og alle menneskene som bor der, om vennskap og enomhet, om lyden av Kent gjennom for store hodetelefoner og om å ta et steg tilbake før du kanskje kan ta to fram.>>

Noen andre som har blogget om boken:
Rose-Marie
Knirk

Bare ukedager

Design: Yokoland, Foto:Eget

Noen bøker vet jeg at undertegnede må lese, uten å åpne den, uten å vite noe om den....det er mer følelsen den gir.

Boken Bare ukedager av Cecilie Aurstad er en slik bok.

I 1998 fikk jeg en bok til bursdagen min. Den boka hadde jeg ønska meg noe fryktelig. Den boka het Triggerhappy og er skrevet av Trond Davidsen (utgitt på Oktober). 
Den boka gjorde inntrykk på meg. 
Den boka har vært med meg på hvert et flyttelass siden.
Denne boka gir meg litt den samme følelsen.

Litt om handlingen: I boka følger vi en journaliststudent som flytter til Oslo. Gjennom opp og nedturer, fyllemeldinger og impulskjøp beskrives hovedpersonens hverdag og ønsket hverdag. Hovedpersonen bor i kollektiv på løkka, strever med å finne ut av kjærligheten og generelt livet.

Egne tanker om boken: Det er flere årsaker til at boken fanger og fenger meg.
En av grunnene er at boken er fortalt i en dagbokstil. Det er som å være i hodet på hovedpersonen;

<<Mandag
Jeg har skrevet verdens pinligste sms.
Og sendt den.
Hjelp!
"Har kjøpt Cosmopolitan med 100 fantastiske sextips, så nå blir det saker når vi ses igjen."
Vi ses nok aldri igjen.

2 timer senere
Du har svart.
"Hah hah du er søt."
*phu* >>

-fra side 23 

Gjenkjennelses faktoren i denne boken er høy, og helt sikkert veldig "jentete".
Hovedpersonen i boka er usikker på både seg selv og den "ustabile typen" hun kretser om i boken. Det gis også et godt bilde av de ulike personene som bor i kollektivet, i hvert fall har ikke jeg noe problem med å se for meg hva slags personer hun losjerer med;

<<Fredag
Tyskeren er syk, ikke i kroppen, men ganske sikkert i hodet, han har hengt opp masse bilder på døra til rommet sitt av Natascha Kampusch og Tone Damli Aaberge og en fyr som ble knivstukket +  et gammelt cd-cover av Trine Rein og en tippekupong.>>

- fra side 46

Hvert dagboksnotat (bare for å kalle det noe) er veldig korte. Noen kanskje bare en setning. Likevel skjønner jeg hva forfatteren mener. Det er ikke mer som trengs, helt genialt! 

Selv om boken til tider er humoristisk og jeg finner den lettlest vil jeg påstå at den også har flere lag og er tankevekkende. For innimellom notatene, "tøyset" og sjekking av Facebook statuser, fyll og kollektivets trivialiteter skjer det  nemlig ting parallelt i etasjen over;

<<Parallelt i etasjen over

Gjennom gulvet sa han at han hadde begynt å tenke alvorlig på seksuell omgang med andre damer og hadde gjort det for lengst om det ikke var for den jævla ringen, RINGEN, sa han sånn.>>

-fra side 102

Dette er definitivt en bok jeg vil huske! Ikke fordi boken på noen måte er revolusjonerende eller fordi den er det beste stykke litteratur som noen gang er skrevet.

Jeg vil huske og like denne boken fordi jeg kjenner meg såpass igjen og av den grunn ikke føler meg "så rar og alene", samtidig synes jeg den godt skildrer hvordan det er å bli voksen-voksen. At livet med felles gjeld og middagsplanlegging kanskje ikke er så romantisk som man muligens ser for seg det skal være når man er tjue.

Boken er den skjønnlitterære debuten til Cecilie Aurstad og boken er utgitt av Flamme Forlag. Jeg kjøpte boken for 279,- (ekskl. personalrabatt hos norli) og fant som sagt de 179 sidene ytterst lesverdig.

For meg er dette definitivt årets debutant! Anbefales! 

Édouard Levé - Selvportrett

I forrige bloggpost skrev jeg at jeg savnet noe å lese i.( Som tidligere nevnt leser jeg flere bøker samtidig. Nå er jeg midt i boken Opp i flammer som er en underholdende fortsettelse på ungdomsboken Dødslekene. Vil skrive om disse bøkene når jeg har fullført hele triologien.)
I min jakt på lesestoff fant jeg en liten skatt i bokhyllen til min bedre halvdel. (Ganske uventet, vi deler ikke samme boksmak.) Mulig dette er "old news " for noen, men da får jeg vel heller være treig i oppfattelsen.
Selvportrett av Édouard Levé er en bok man definitivt husker.
Den ser så beskjeden ut og består ikke av mange sidene men det er definitivt ikke størrelsen det kommer an på.

 For å sitere baksiden av boken (Zadie Smith, Harper's Magazine):    <<Denne blandingen av omtanke og selvrespekt, ærlig grubling og streit posering - hvis jeg var femten år gammel, ville Selvportrett vært bibelen min. Som voksen synes jeg ennå Levé er vanskelig å motstå, kanskje fordi hans ungdommelige estetikk minner oss om den type skriving som fikk oss til å begynne å lese i utgangspunktet.>>    Kanskje er jeg ikke eldre enn 15år i hodet mitt, men denne boken treffer meg.
Boken er sår og ærlig.  Til tross for at boken ikke inneholder ett eneste avsnitt er det en fin flyt i hele boka.
Handlingen i boken (nå er jeg så redd det skal høres kjedelig ut, men det er det definitivt ikke) er mer eller mindre forfatterens betraktninger om livet. Fortid, nåtid, framtid.
Kanskje jeg er fascinert av tanken på at jeg er i forfatterens hode som gjør at jeg liker den så godt? Mulig det er fordi jeg liker litt tungsindige bøker?
De knappe 100 sidene som utgjør boken var det fort gjort å lese, men jeg tviler på jeg noen gang vil glemme dem. Tragisk nok tok Édouard Levé livet sitt bare 42 år gammel i 2007.

Rune H. Skoe har oversatt denne boken fra fransk. Boken er gitt ut på Flamme Forlag.