Agurk-blogging?

Jeg håper alle nå vil være med å huske at sommeren 2013 slett ikke var så ille værmessig. Uansett hva man sier sommeren 2014 så vet hvert fall jeg at jeg har hatt en super sommer (ja det har regnet litt også) hva angår været. Den siste uka har jeg vært på stranda hver kveld og gått tur. Superdeilig! Føles nesten som syden selv om temperaturen i Nordsjøen nok ikke kan sammenlignes med hverken Middelhavet eller Svartehavet.

Vel, som tittelen tilsier...dette kjennes nesten litt ut som "Agurk-blogging". Kanskje kan jeg skylde på heteslag eller noe slikt? Jeg har (selv om det ikke virker helt slik) lest veldig mye i det siste. Det er bare så vanskelig å ta seg sammen å skrive om bøkene. Derav dette innlegget.

Foto fra Cappelen Damm

Den fremmedes barn av Alan Hollinghurst er en pocketbok jeg bare måtte ha. Det er en bok som er litt i samme stil som Downton Abbey og Et rom med utsikt. Det er britisk overklasseliv, med unge damer i pene kjoler og galante unge menn. På mange måter føles dette som en stillestående bok, men handlingen er såpass fascinerende at du likevel fortsetter å lese. Boken tar opp temaer som tapt kjærlighet, homofili, poesi og krig.
Dette er egentlig en type bok som jeg egentlig ikke liker å lese. Til det er det litt for mye skildringer. Likevel, jeg synes det fungerer fint i denne boken.

Alvestad - serien til Bokelskerinnen er en annen uvane (unnskyld Elin, det er ikke vondt ment) jeg har tillagt meg i sommer. Jeg lover meg selv hele tiden at jeg ikke skal lese flere serieromaner, men så begynner man på en bok....så er det på en måte gjort. Men altså, serien handler om Ingrid Alvestad som arver en storgård på Romerike på slutten av 1800 tallet. Her er det svik, misunnelse, begjær, romantikk...i det hele tatt det meste. Det jeg liker best med slike serier er å få et historisk innblikk i hverdagslivet i Norge på aktuelle tiden. I så måte synes jeg Elin har gjort en kjempejobb. Bøkene er lettleste og jeg tror nå jeg må ha en liten pause. Jeg har så liten tålmodighet at jeg blir sprø av å vente i månedsvis på neste bok...Skal bare lese ut bok #10 så blir det som sagt en liten pause. Bøkene finnes også som e-bøker.

Hulemannen av Jørn Lier Horst er jeg så heldig at jeg har fått sniklese. Her er det bare å glede seg! Det samme kan jeg si om Mors gaver, høstens utgivelse av Cecilie Enger. Begge bøkene har for så vidt ensomhet som tema. I hvert fall tolker jeg det slik. Nærmere omtale om disse bøkene kommen når de blir utgitt.

Vi ses i morgen er også en bok som kommer til høsten. Tore Renberg tar oss nok en gang med til Stavanger. En underholdende bok som nok kan bli lesverdig for flere. Jeg har ikke vært sånn kjempefan av Renberg tidligere, men jeg synes det er spennende å lese bøker hvor handlingen er langt til steder jeg kjenner. Dette er også en bok jeg vil komme tilbake til når utgivelsen nærmer seg.

Borestranden, Norges fineste!

Jeg har vært på litt ferie nå i sommer, selv om den "skikkelige" ferien først er til høsten så har vi kjørt litt rundt i skandinavia i et par uker. Det har vært riktig trivelig. Særlig liker jeg Skagen godt. Men det er jeg nok ikke alene om. Med på turen har vi hatt Avdelig Q (Jussi Adler-Olsen)i lydbok-utgaver. Ja jeg har lest alle før men liker dem så godt at jeg ikke har noe imot å høre dem på ny. Synes Helge Winther-Larsen dessuten er kjempeflink til å lese så det har vært en fryd å suse av gårde med han på øret.

Ellers har jeg ikke alt for mye å komme med. Det er gladmat i byen, biblioteksalg på biblioteket og lønningsdag er ikke i sikte. Kommer sterkere tilbake når været ikke er fullt så fristende lengre og silly-season er overstått.

Ha en fortsatt flott sommer så lenge!

The real great escape

Foto:Allstar/Cinetext/United Artists

En av mine aller største favorittfilmer gjennom alle tider er The great escape (1963). Filmen hvor allierte krigsfanger (piloter) graver tunneler fra fangeleiren de er internert i,for å rømme. Noen av dem når friheten mens flere av dem blir henrettet.  Jeg husker ikke helt hvor gammel jeg var da jeg så den for første gang men den gjorde et uslettelig intrykk. Med Steve McQueen (bildet til venstre), James Garner, Richard Attenborough (bildet til venstre), Donald Plesance, Charles Bronson, James Coburn mfl. på rollelisten...hvem ville ikke husket den?

<<Just as most can complete Elmer Bernstein's entire tune if they merely hear it's opening B flat and E flat, many of us can relate the tale denoted by simply the two words 'great' and 'escape'.>>

 -fra bokens introduksjon

Uansett, sensuren i heimen var ganske strikt når det gjaldt hva jeg fikk se på TV-skjermen, kanskje er det årsaken til at denne filmen var en så stor favoritt? At det var en av de få voksenfilmene jeg fikk se (Her må det også kanskje nevnes at andre av mine favoritter var Den forsvundne pølsemaker (1941) og Lån meg din kone (1958), sånn hvis noen stusser på filmvalget...så vet man liksom hvor landet ligger).

Dersom du ikke har sett filmen, er det kanskje ikke så interessant å lese videre. Jeg tror det som følger krever litt forhåndskunnskaper.

Foto lånt fra forlaget

Tittel: The real great escape
Forfatter: Guy Walters
Utgivelsesår: 2013
Språk: Engelsk
Forlag: Bantam Press
Sideantall: 411 (ca.)
Kilde: Bok jeg har kjøpt selv
Format: Innbundet

Litt om handlingen:
Jeg har altså skaffet meg den nyeste boken til Guy Walters, The real great escape.
For hvordan er egentlig historien bak filmen? Fantes tunnelene Tom, Dick og Harry?
Hvor mange av fluktforsøkene til krigsfangene var reelle og hva er lagt til for å skape en blockbuster?
Svaret finner du i denne boken. 

Hva jeg synes:
Først av alt må jeg si at det har vært både spennende å interessant å lese den virkelige historien.
For man har da skjønt at en amerikansk film laget på 60-tallet er ganske dramatisert selv om den skal være "sann"? Eller har man det?

På meg virker det ikke som om Guy Walters skjønner det. Jeg synes han bør ta filmen for hva den er og ikke "sutre" så mye om alle feilene i boka si (uten den filmen hadde jeg ikke giddet å kjøpe boka di Guy...). Det er også forskjell på å filmatisere noe 18 år etter krigen og nesten 70 år etterpå. Jeg tror at dersom filmen var blitt laget i dag ville den sett helt annerledes ut.

Men der jeg synes  Walters har et poeng er når han sier at de som ble henrettet og deres bødler ikke har fått nok oppmerksomhet. Den delen av historien har liksom druknet i "de frekke" MC-stuntene til Steve McQueen og humorinnslagene i filmen. Av de 76 fangene som rømte ble 50 henrettet og for bare 3 av dem som kom seg gjennom tunnelen var flukten en suksess.
Var det egentlig verdt det?

Jeg synes også han har et poeng når han skriver at krigsfangene ikke nødvendigvis var en så homogen gruppe som alle var oppsatt på flukt. Så var ikke tilfelle. Flesteparten av krigsfangene i Stalag Luft III var der fordi de var blitt skutt ned. Det var såpass traumatisk at storparten av dem egentlig ikke så syn på å bli beskutt igjen, videre var forholdene for disse krigsfangene såpass greie (forholdene tatt i betraktning) at det egentlig ikke var noen grunn til å flykte. Leiren var dessuten plassert i en skog midt i det okkuperte Tyskland (nå Polen), sjansene for en vellykket flukt var derfor liten.

Når det er sagt, det skal for all del ikke ta fra Roger Bushell (Big X) og hans menn, det de faktisk gjorde. Roger Bushell er han som i filmen blir kalt Bartlett. I så måte synes jeg det er flott av Walters å skrive denne boken. Skildre disse mennene slik de faktisk var, om jeg ikke er helt enig i hva han syntes. For der både bok og film er enig er når de sier at tyskerne advarte Bushell om at neste gang han forsøkte å flykte (og ble tatt) skulle han bli skutt og det hele få dramatiske konsekvenser...er jeg og Walters veldig uenige når han kritiserer Bushell for å ha satt sine medfangers liv på spill, uten nærmest tanke for andre. Dette synes jeg blir litt problematisk. Hvem vet hva man selv hadde gjort i en slik situasjon? Min oppfatning er at alle de involverte var kjent med risikoen de utsatte seg for. Derfor blir det feil for meg at man til de grader skal kritisere (slik jeg oppfatter det) Bushell nærmest bare på bakgrunn av hans fortid som levemann.

Når det gjelder Tom, Dick og Harry...det fantes også en George.

Nils Jørgen Fuglesang og Haldor Espelid fra Norge er to av de allierte flyverne som flyktet, ble fanget og henrettet.

Men alt i alt er dette en bok jeg syntes var veldig interessant. Kan absolutt anbefale den. Boka er på engelsk men veldig lett skrevet.

Barnehjemsbestyrerens sønn

Kanskje er det en naturlig nysgjerrighet som gjør at jeg nylig har begynt å interessere meg for Korea. Da især Nord-Korea. Etter å ha lest flere gode omtaler om den Pulitzerpris-vinnende boken klarte jeg ikke holde meg fra å kjøpe Adam Johnsons eventyrlige bok.

Foto lånt fra forlaget

Tittel: Barnehjemsbestyrerens sønn
Forfatter: Adam Johnson
Oversatt av: Inge Ulrik Gundersen
Utgivelsesår: 2013
Sideantall: 503
Format: Innbundet
Kilde: Bok jeg har kjøpt selv

Litt om handlingen:
Boken er skrevet i to deler, den første handler om Pak Jun Do, en ung mann som på mange måter leter etter sin mor. Han har vokst opp på et barnehjem som hans far styrer, men har etter hvert gått over i statens tjeneste som agent.
Jun Do er en flink agent. Han stiger i gradene. Men livet som agent er ikke ufarlig, og ganske snart er Jun Do låst i et system han kanskje ikke vil være en del av.
       Del to er fortellingen om kommandør Go. En litt annen fortelling og kanskje også stil men veldig interessant.

Hva jeg synes:
At denne boken skulle være så humoristisk som jeg fant den, hadde jeg ingen anelse om da jeg startet. Det er nemlig mange aspekter ved handlingen som unektelig får et komisk preg. Er man vokst opp i et diktatur som Nord-Korea så får en nok sett verden gjennom rare briller. Det er kanskje denne siden av boken jeg liker best også. Enten vår venn er på kidnappingstokt eller i USA.
I den forbindelse, jeg så en dokumentar på NRK om et kunstprosjekt hvor en kunstner dro til Nord-Korea for å vise dem litt av Norge. Det var i det minste det som var oppgitt som "grunn" for reisen dit. Denne dokumentaren fant jeg både rystende men også ganske morsom. Litt av den samme følelsen fikk jeg da jeg leste denne boka. (Hvis du vil vite mer om dokumentaren kan du sjekke ut: http://www.nrk.no/kultur-og-underholdning/1.8311385).

Boken er som nevnt i to deler og i den andre delen får du sett Nord-Korea fra andre synsvinkler. Jeg synes også denne delen er med på å heve boken. I fortellerform synes jeg denne delen minner litt om bøkene til Murakami.
Hva jeg mener med dette? At historien er mer kompleks. Det er en historie i historien til historien. Du må ta deg god tid til å lese å dvele ved setningene.

På meg virker det som om Johnson har forsøkt å fortelle mest mulig om Nord-Korea. Kanskje er dette gjort med vél vestlige øyne men det er absolutt veldig lesverdig og spennende. Ofte når jeg leser bøker som også har med en del faktastoff (om jeg kan si det slik) får jeg en følelse at bokens handling er konstruert rundt disse faktaene. Udødelighetens elixir av Gabi Gleichmann gav meg litt den følelsen. At man har et historisk forløp så dikter man en historie som passer til, snarere enn at man har en god historie som utgangspunkt. Dette var kanskje litt klønete forklart? Håper uansett at man forstår hva jeg mener. Puh! Uansett, denne boken er for meg det helt motsatte. Her synes jeg at forfatteren har en flott historie som utgangspunkt, så har bare faktastoffet passet inn.

Jeg har funnet denne boken veldig vanskelig å skrive om, som det ofte er med bøker du liker godt.
Kanskje er det fordi det er så mange fortellinger i fortellingen at jeg falt for boka? Er det min biologiske bakgrunn? Er det denne nyfikenheten på et diktatur som er så lukket som gjør at jeg virkelig satte av tid til denne boken?

Nå blir dette antageligvis litt personlig (så for all del hopp gjerne over) som det ofte har en lei tendens til å bli her på bloggen.... Men det er ikke til å komme bort fra at jeg er adoptert fra Korea. Ikke den "spikspennakørka-delen", men den vestlige. Nærmere bestemt Seoul.  Nå er jo ikke handlingen derfra, men mens jeg leste boken så har jo selvsagt tanken slått meg...hva om? Jeg har heller aldri vært særlig opptatt av mitt fødeland, men har i den senere tid blitt mer nysgjerrig. Bøker som denne til Johnson er unektelig med på å opprettholde min kunnskapstørst om Korea.
         Jeg er jo heller ikke særlig kvalifisert til å skrive om bøkenes oppbygning osv. så det er mer leseropplevelser jeg deler, snarere enn språk og faglig litteraturkritikk. Jeg vet ikke helt hva mer jeg kan si om denne boken annet enn at den var veldig god. Jeg koste meg mens jeg leste den. En særs hyggelig leseropplevelse altså.

Har også fått anbefalt en annen bok om Nord-Korea, Mørkets rike, som jeg snart skal gå løs på. Slike diktatur er i særdeleshet et veldig spennende tema.  

Sommerlatskap

Jeg ligger i likhet med mange andre, ganske bakpå med lesinga. Har et slags "problem" med alt for mange fristende bøker som ligger og venter. Min nyoppdagelse av goodreads har også ført til at kontoen begynner å bli ganske slunken. At det kan finnes så mange fristende bøker!!!
Men nå er det sommer med lyse kvelder og forhåpentligvis vil jeg rekke å få lest litt fler av dem. Vil jo gjerne nyte bøkene og ikke bare haste gjennom dem. Desverre er det også slik at noen bøker nyter du kanskje i meste laget...Det røde rommet av Strindberg er visst en slik bok. Jeg får ikke samlet meg skikkelig til å lese den ferdig. Jeg synes så langt det er en god bok. Men det er ikke en roman jeg forsvinner i.Årsaksforklaringene er mange. En av dem er at jeg som vanlig har latt meg distrahere av visse begivenheter på førtitallet.

I mangel på omslagsfoto.
Nydelig bokmerke fra staten har jeg også fått.

Opprøret i Treblinka er en av de bøkene jeg skulle "spare" til etter at jeg var ferdig med mer "jobbrelaterte-pliktlesingsprosjekter". Selvsagt har jeg ikke greid det. Denne boken kjøpte jeg på biblioteket.

Tittel: Opprøret i Treblinka
Forfatter: Jean-Francois Steiner
Oversatt av: Ragnar Kvam
Utgivelsesår: 1968
Utgitt av: J.W. Cappelens Forlag
Kilde: Eget eksemplar

Det som først og fremst slår meg med denne boken er at den er skrevet på en lettlest og litt "gammel" måte. Handlingen som tross alt ikke er noe lystig, blir fengslende og jeg lar meg rive med. 
Boken tar for seg de historiske begivenhetene fortalt med øynene til de som deltar i handlingen. Selve handlingen starter mer eller mindre med krystallnatta og hvordan Treblinka som en konsentrasjonsleir ble laget. Først opprettelse av ghettoer, videre som en arbeidsleir før det så ble til en drapsmaskin av dimensjoner. 
       Før jul leste jeg en bok som heter Jeg overlevde Treblinka, skrevet av Chil Rajchman (vil du vite mer om den så har Isabella skrevet en omtale).  Denne boken er kanskje grei som tilleggslitteratur til boken av Steiner. Jeg finner det særs interessant å lese bøker om Treblinka da det finnes så få bøker som i stor grad omtaler denne leiren. Det har også vært interessant å lese noe av tankegangen bak opprettelsen av den.
       Nå er selvsagt ikke dette en typisk feriebok til å slenge rundt på stranda med, men for interesserte så er den absolutt verdt å spandere tid på.

Jeg har også lest to e-bøker;

Foto lånt fra forlaget

       For det kommer kanskje ikke som et stort sjokk for de som leser bloggen min... en av mine favorittserier er Band of Brothers. Det har derfor vært ekstra spennende å lese memoarene til to av dem som kjempet i E-company. I disse bøkene følger du dem fra de vervet seg (med litt oppvekstskildringer), gjennom alle kampene i europa og frem til nå nylig. Hva har krigen gjort med dem? Hva skjedde med alle etterpå? Hvilke handlings-forskjeller er det på tv-serien og det som faktisk hendte?

Foto lånt fra Amazon

De to bøkene jeg har lest er Brothers in Battle - Best of friends, skrevet av Bill Guarnere (han som mister den ene foten når han redder en kamerat) og Beyond band of brothers, som er boken til Major Dick Winters. Begge bøkene var på engelsk, men særs lettleste. De gir også et godt bilde av hvordan livet for "den vanlige mann" var på den tida (40-50-tallet).  Jeg leter nå etter andre bøker i samme stil.

For andre interesserte som kanskje ikke fikk den med seg, SVT sendte nylig en serie basert på faktiske hendelser fra krigen. Her følger man fem unge tyske venner og ser hvordan de opplevde krigen. Synes det er forfriskende og kanskje mer realistisk når tyskerne selv lager en slik produksjon fremfor alt det amerikanskje og kanskje litt "glorifiserte".?
Link til denne serien finner du her. 

Vet det har vært ganske stille og sløvt her inne en stund. Jeg har ikke sluttet å lese og skal forsøke å få samlet meg til skikkelige omtaler i dagene som kommer. Jeg har f.eks. lest Virginia Wolf boken til lesesirkelen, er bare treig med omtalen.
Men i morgen er en ny dag med nye muligheter...