mandag 30. desember 2013

Stuff I've Been Reading - Nick Hornby

Foto lånt fra Aschehoug
Jeg merket det i går.
Opptakten var en delvis ok Arsenal kamp (vi er fortsatt på toppen av tabellen når 2014 starter) mikset med slutten av en Colin Firth film....hva får man da?
Nick Hornby selvsagt (hvert fall hos meg).
Til min store glede oppdaget jeg at About a boy stod på TV-programmet for kvelden. Det gjorde vel egentlig High Fidelity også (men den filmen synes jeg vel egentlig er "a pile of shi*") så jeg nøyde meg med Hugh Grant filmen.
Det var etter denne filmen det slo til for alvor....
Jeg trenger min neste Nick Hornby-fix!
Irriterende nok var den eneste boka jeg fant i farten, About a boy.
Den gadd jeg ikke lese rett etter at jeg hadde sett filmen, så løsningen ble Kindle + Amazon (virkelig glad det snart er lønningsdag).
Først kjøpte jeg Fever Pitch (uten at jeg helt skjønner hva jeg skal med en utgave til), så ble det The Complete Polysyllabic Spree og The Songbook. "Desverre" stoppet det ikke der...
Jeg var i en rus!
Jeg kjøpte derfor Stuff I've Been Reading og More Baths Less Talking (som dessuten var nedsatt i pris).
Litt usikker på hva man skulle starte med gikk jeg for Stuff I've Been Reading.
Og kjære Anne, Line og Ingalill...dere skulle ristet litt mer vett i meg tidligere i år.
Mens jeg har kavet rundt i Sudetenland, gjørme og nazipropaganda... Jeg er nå en Believer! (Og antagelig ganske blakk) Selv om jeg tydeligvis har startet på feil sted.
Stuff I've Been Reading er en samling av Hornbys bidrag (kommer i farten ikke på det norske ordet for column) til magasinet Believer (den foregående er The Complete Polysyllabic Spree og boken som kommer etterpå er More Baths Less Talking). Her skriver han om fortrinnsvis bøker han har lest/skal lese...eller gjør han egentlig det? Han skriver nemlig om mye annet også.  Han bruker også litteratur som innfallsvinkel for å diskutere saker som er "i tiden". Jeg synes dessuten han har en herlig og gjenkjennbar beskrivelse av seg selv som leser:


Reading is a long conversation with several different people, all of them living in your head, all of them demanding your attention. There's a sports fan in my head, and a music fan. There's a needy person who is always looking for things that make him laugh, but, because he also prizes fully imagined characters and soul, frequently goes hungry. There's somebody who wants to read novels that move him....
Jeg føler meg vel når jeg leser Hornby.
Han skjønner meg som leser, eller så føler jeg at jeg forstår meg litt på han.


I should own up an tell you that The Accidental is a literary novel; there's no point trying to hide this fact. But it's literary not because the author is attempting to be boring in the hope of getting shortlisted of at literary prize (and here in the UK, Smith's been on just about every shorlist there is) but because she van't figure out a different way of getting this particular job done, ant the novel's experiments, its shifting points of view and it's playfulness with language seem absolutelu necessary. I can't think of a single Believer reader who wouldn't like this book. And I know you all.
Det er så herlig snert i det han skriver. Det er passe frekt og morsomt. Samtidig elsker jeg at tekstene hans er sånn passe vimsete. Opplevelsen av det jeg leser kjennes autentisk og troverdig. Hva som er fakta og hva som er fiksjon er jeg usikker på. Men morsomt er det.
Et sted i boken har han skrevet litt om Joel Osteen (da sprutet jeg ut i latter) og da var jeg plutselig satt nesten ti år tilbake i tid. 

Det er mange av pussighetene som gjør at jeg finner Hornby så troverdig. Hans oppdagelse av YA litteratur, hans liv som fotballsupporter... Især synes jeg det er interessant å lese om hvordan han selv opplever det å være "semi-kjendis" (som han selv kaller det). Hvordan er det som forfatter å bli sammenlignet med en annen forfatter (en du helst ikke vil bli sammenlignet med) eller bli brukt som reklame for en bok du aldri har hørt om (Hvis du liker Nick Hornby vil du garantert like denne)?
I bunn og grunn er det artig å lese om det litterære livet til forfatter, som tross alt er ganske vanlig. Jeg setter også pris på at han ikke nedvurderer meg som leser. Noen forfattere og journalister skriver nok helt sikkert bra (for de som forstår seg på slikt) men jeg føler meg bare helt idiot når jeg leser noe de har skrevet. Hornby treffer meg virkelig som leser.

Stuff I've Been Reading holdt meg våken i hele natt. Den var så festlig at jeg ikke greide å legge den fra meg.Så kjære bloggleser. Unn deg en god leseropplevelse. Les denne boken!
Jeg er straks klar for dagens dose.

e.s. egentlig lurte jeg litt på om jeg skulle bruke noe av 2014 til å lese litt av bøkene Hornby skriver om i denne boken. En slags Hornbysk lesesirkel. Dette er fortsatt på tankestadiet (et herlig sted å være).

søndag 29. desember 2013

Ein glückliches neues Jahr!

Siden året for meg på mange måter har vært litt tyskinspirert så blir overskriften det også.
Jeg ser det er så mange bloggere som skriver så flotte oppsummeringer av året som har gått. De/dere skriver om hva som er lest og hva slags mål som er oppnådd.
Selv kan jeg vel konkludere med at ingen mål "what so ever" ble nådd.
Ikke har jeg peiling på hvor mange bøker jeg har lest heller.


Det jeg derimot sitter igjen med er;
-større bevissthet hvorfor jeg velger de bøkene jeg liker å lese.
-en større nysgjerrighet på litteratur utenfor komfortsonen.
-en erkjennelse av at bloggens liv og min vilje er i ferd med å skille lag. Det som egentlig skulle være en slags "dagbok" over det jeg leser, viser seg nå at er i ferd med å ta en helt annen retning. Bra eller dårlig? Håper 2014 gjør meg litt klokere i så måte.
-en oppdagelse av at jeg nok leser mer sakprosa enn hva jeg egentlig så for meg.

Mine nyttårsforsetter (bloggrelaterte) er:
- Bli flinkere til å lese på engelsk.
- Lese noen av bøkene som blir "shortlisted" til Bokbloggerprisen.
- Lese mer det jeg har lyst til, istedenfor masse bøker jeg føler meg forpliktet til å lese.
- Skrive minst en anmeldelse på nynorsk (lengden sier jeg ingenting om).
- Følge opp de tingene jeg sier jeg skal være med på.
- Ta meg bedre tid med innleggene mine.

Mine andre nyttårsforsetter er som vanlig:
- Bli lottomillionær
- Bli en person med "støv på hjernen"
- Få en superkondisjon (ha-ha-ha-ha)

Vil ønske dere alle et riktig godt nytt år!



fredag 27. desember 2013

The Testament of Mary - Colm Tóibín

Månedens bok i Clementines Readalong er The Testament of Mary av den irske forfatteren Colm Tóibín . Denne boken var shortlistet til årets Bookerpris.

Jeg synes det er fantastisk når forfattere får til å skrive gode korte bøker. Tóibíns bok om jomfru Maria er nydelig, både innholdsmessig og på omslaget.

Første gang jeg forsøkte meg på boken var på sensommeren. Da ble jeg bare provosert og la den bort. Nå i desember har jeg lest den på ny og har sett på den med litt andre øyne. Med fare for å si noe feil (jeg håper virkelig man skjønner hva jeg mener) tror jeg det er bøkene om Wenche Bering Breivik som fikk meg til å gi Tóibín en ny sjanse. Da jeg ikke er alt for religiøst anlagt syntes jeg det var mest interessant å lese om Marias forhold til sønnen. Jeg har aldri tenkt spesielt over hvordan moren til Jesus må ha hatt det. Men Tóibín gir meg en slags innsikt i hva hun kan ha tenkt, hvordan hun kan ha opplevd det. Hvordan oppleves det å være moren til en mann som Jesus?

'I was there', I said. 'I fled before it was over but if you want witnesses then I am one and I can tell you now, when you say that he redeemed the world, I will say that it was not worth it. It was not worth it.'

Boken er på bare 104 sider, og selve historien fortelles av Maria. Språket oppleves nesten som lyrikk og Tóibíns skildringer av Maria gjør henne til en nær og levende person. Jeg må inrømme at jeg måtte google Lasarus, og jeg er litt usikker på hvem de to mennene i begynnelsen av boken er. Kan den ene være Markus? Med andre ord, dersom min bibelhistorie hadde vært mer utfyllende ville jeg kanskje hatt en ennå større opplevelse av boken. Jeg tror kanskje det er min kunnskapsmangel som også fikk meg en smule provosert i sommer? Jeg misliker når jeg føler at man forsøker å pådytte meg en religion, da svartner det helt for meg (uansett hva slags religion det måtte være) og jeg klarer ikke lese innholdet skikkelig. Videre har jeg også (av en eller annen idiotisk årsak) følt meg litt støtt på vegne av de med større tro enn meg selv. Boken føltes nesten litt blasfemisk? 
Jeg har heldigvis forsøkt meg på ny, og har nå fått en helt annen leseropplevelse.

Det er noe universelt over denne boken. Selv om det skjedde for 2000 år siden kunne det like godt skjedd i dag. En mor mister sin sønn, en sønn som veldig mange mennesker har et spesielt forhold til. Hvordan oppleves dette? Hvordan får man da sørget? Som mor, er det noe du kunne gjort for å endre historien? Å se sin sønn vokse opp fra en liten gutt til en mann av et så spesielt kaliber, med egne meninger og egen vilje... det er interessant å tenke seg tanken.

For meg var dette en interessant leseropplevelse. Veldig utenfor komfortsonen, men angrer ikke. Utrolig spennende å oppdage nye forfattere.

Ja, for ordensskyld så har jeg kjøpt boken selv. Mitt eksemplar er fra Penguin Books.
Tóibín
Tóibín

onsdag 18. desember 2013

Berlin - av Torgrim Eggen

foto lånt fra forlaget
Egentlig burde jeg skrevet noe langt og dypsindig om boken til Torgrim Eggen. Boken heter Berlin og fortjener egentlig en grundig og god anmeldelse. Men jeg er rett og slett veldig usikker på hva jeg skal skrive for at folk skal forstå hvor utrolig godt jeg likte den. Dette er egentlig litt rart for meg, jeg har nemlig aldri kunnet utstå bøkene til Eggen, i tillegg (og kanskje derfor) har han ikke akkurat alltid virket så sympatisk når jeg har sett ham på TV (ok, dette er en utrolig dårlig grunn til å ikke like bøkene til en forfatter...jeg vet det!). Men denne boken...denne BOKEN, jeg trekker tilbake alle mine fordommer... De 400+ sidene som forfatteren her har skrevet, tar deg virkelig med på en unik og til dels personlig reise hvor du virkelig får en følelse av at du opplever byen.

Boken er historisk, snodig og undeholdende. Å oppleve Berlin gjennom hundre år er frem for alt uhyre interessant. De vittige fotnotene han krydrer boken med får meg stadig til å fnise eller trekke på smilebåndet.
          Albert Speer, Marlene Dietrich, Christiane F, Adolf Hitler, Paul Klee, Willy Brandt og Erich Honnecher...det mangler ikke på historiske personer som har satt preg på byen det siste hundreåret. Jeg setter også pris på de musikalske referansene han har med. Å høre på Iggy Pop blir aldri det samme etter å ha lest Eggens bok.

 
Noe de faktisk ikke har i Berlin
men som vi har på Bryne...
Kaizerplassen

Kapitlene er forholdsvis korte, språket er lettfattelig (selv for meg) og jeg lar meg underholde gjennom hele boken. Eller, undeholde er kanskje feil ord. Jeg har lært noe nytt samtidig som Eggen skildrer byen på en slik måte at du virkelig føler du har vært en tur i Berlin.
Jeg tror Berlin er litt for meg, det som Paris eller Venezia er for andre?

OK, jeg slutter her før det hele blir svært lite troverdig. Jeg oppfordrer bare folk til å lese boka.
Vil til slutt ha med det siste avsnittet i boken, for det syntes jeg var så kult;

Rett utenfor jernbanestasjonen var det en demonstrasjon. På den ene siden sto nynazister, på den andre antifascister. Begge sider var kledd i svart. De skrek til hverandre. En drøss politifolk i hjelm og panser skilte motstanderne, og holdt en smal korridor der jeg og andre passasjerer kunne trille spissrot med koffertene våre.
      Romantikeren i meg slapp et tilfreds lite sukk:
      <<Ach...Berlin. Endlich!>>

Jeg registrerer at Sørheim i Dagbladet synes at boken har et litt vestvendt blikk på Berlin, jeg er til dels enig...men so what? Dersom du vil lese en god roman om DDR (ja jeg vet det ikke er bare Berlin) kan du heller lese boken til Eugen Ruge, Når lyset svinner.

Min utgave av Berlin er et lese-eksemplar jeg har mast meg til fra Cappelen Damm.

søndag 15. desember 2013

Das Erbe des Kommandanten - a few words from Rainer Höss, about his book pt.1

the cover of the book
Thanks to Anne (Bokofilia) I got to know about the book Das Erbe des Kommandanten. Written by the grandson of the infamous Rudolf Höss, Rainer Höss. I've bought the book and red it in German but I'm definetly going to buy the English version when it will be available March 2014 (just to be sure I understand it correctly). The book was really interesting as well as a bit sad. It most of all gave me a lot to think about.
       This is not the first time I've heard about Rainer Höss though. A while ago I watched the great documentary Hitlers children, a documentary who focus on the descendants of some of the high profile Nazi perpetrators. Amongst these descendants were also Katrin Himmler and Rainer Höss (If you have not seen it, I would highly reccomend you to do so). It's really interesting to know how their relatives huge crimes have affected their lives. Imagine signing in to a hotel as Mr/Ms Höss or Himmler... you must get a lot of different feedback from people you don't know... The documentary and also some of the books I've read this year, made me so curios that I finally got the courage to contact Rainer Höss and ask him a few questions. Thankfully he didn't find me to wacko so he sent me an e-mail in return. With his permission I have copied it into this blogpost.

Dear Karete,
i don’t had any Problems to ask me questions. Thanks for your nice Mail. I know not all people like my work or like in general what I do. They think it would be better to let the past rest. And others wrote smear and lies against me to stop my foregoing to built bridges. Never mind, I don’t stop until I die…
It was not easy to judge my family against the past. I research now more than 28 years my heirloom and the crimes which my family was involved. I cut the lines to all family members in 1985 including my father. I could not accept the way he lives the fact that his Father and my grandfather was a typical German monster. My father was deeply influenced by the Nazi Ideology. But it is not easy to get answers of all our Questions, mostly in my research I get more questions than answers.
To carry such burden, it is not easy at all. But where is a will there is a way to handle it. The path we after born had to walk, is very small and dangerous. And believe me I am far away from that ideology my father and his family lives until today. My grandfather, and that I accept was a beloved father, but also a brutal and rigorous human, feeling cold and inhuman. But that's not unusual in these criminals. They saw their work as a duty and loyalty to the homeland, what it has not done apologizing. you always have the option not to do it. For my Grandmother and my father he was a hero, without any doubt. I don’t now if my publisher company would be translate the book in Norwegian language, English version will be available next year around March.
You ask about the Book from Thomas Harding (Hanns and Rudolf). Thomas and I visit Auschwitz 2009 together, and yes the postscript at the end of the book is about me. Also the Picture at the book, shows me and my mom at the gate sign in 2009. Also Pictures which Thomas use in his Book are from the estate of my Grandfather.
Kind Regards,
Rainer 

I will write more about this book next year when I have red the English version. Hopefully I'll get some more words from Höss then. If you're curios about his book there's an excerpt from the it here.  It's also available in German on Amazon.The book by Thomas Harding that he reffers to, I've written a blogpost about earlier. It's in Norwegian and you can find it here.

Why have I written this in English? To be sure that Rainer Höss knows exactly what I have written about him, since I presume his Norewgian isn't fluent :)

torsdag 12. desember 2013

Sprengt monster - Christian Valeur

Foto lånt fra forlaget
Tittel: Sprengt monster
Forfatter: Christian Valeur
Utgivelsesår: 2013
Sideantall: 273
Forlag: Aschehoug
Kilde: Lese-eksemplar jeg har bedt om

Noen bøker synes jeg nesten det er litt pinlig å lese. Eller, pinlig er kanskje ikke riktig uttrykk?
Boken til Christian Valeur gav meg litt følelsen av å gå i sjette klasse igjen (eller nå ville det kanskje vært syvende). Når jeg gikk i sjette klasse leste jeg nemlig boken Sylteagurker med sjokolade (Stephanie). Det var en sånn herlig pinlig/spennende litt hemmelig bok (nå husker jeg ikke helt innholdet men jeg tipper det var noe om forelskelse, mens og gutter). Uansett, boken til Valeur handler om en gutt som heter Mons men som kalles Monster.
Jeg har begynt å kjøpe med aviser og legge dem på dørmatten, for det er så vakkert når Marianne setter seg ned på huk. Jøss, jeg abonnerer ikke på Sunday Times, sier Marianne. Man kan ikke stole på avisbudene, sier jeg. Du vet at jeg ikke kan invitere deg inn, Monster. Det er det hun sier oftest.
Når boken starter har Mons nettopp fylt 12 år. Han er nysgjerrig på sex, ganske vill og mangelen på sosiale antenner er nesten total. Foreldrene hans er ikke de mest konvensjonelle og det er liten tvil om at gutten egentlig har en form for diagnose.

Vi følger Monster gjennom flere år, og hans interesse for jenter og sex blir ikke mindre med årene. Det er ikke så nøye om det er kusiner eller klassevenninner han forsøker seg på.
Han oppsøker til og med kirken for å finne ut om det kanskje er noen potensielle damer der;
Anne Margrethe legger forsiktig hånden rundt verdens morsomste gulrot, og nå blir det så god stemning i portrommet at kjernen i begge hoftene truer med å ekspanderee. En forsiktig, kristen hånd klemmer! Dette er fysikk og kjemi i en trang karusell! Dette er naturfagseksperimentet fra helvete!
 Noe av det jeg likte best med boken er at den er fortalt fra en gutts synsvinkel. Jeg synes også det er spennende "å være inni hodet" på en slik gutt som Mons. 
Boken er festlig skrevet og man lever seg godt inn i handlingen. Dette er en bok som jeg skulle ønske flere ville lese, enten man er 14 eller 40 tror jeg boken vil fortelle deg noe du kanskje ikke har tenkt på tidligere. Valeur forteller fornøyelig om samfunnets outsidere og pubertet. Løp og kjøp!

søndag 24. november 2013

The girls of room 28: Friendship, hope and survival in Theresienstadt

Hvert år samles ti nå aldrende damer i Tsjekkia. Felles for dem alle er at de overlevde holocaust, delvis fordi de alle på et tidspunkt var internert i konsentrasjonsleiren Theresiendstadt. I denne boken som delvis skildres gjennom gamle dagboksnotater får vi et innblikk i hvordan de klarte det.

Tittel: The Girls of room 28: Frienship, hope and survival in Theresienstadt
(orginal tittel: Die Mädchen von Zimmer 28. Freundschaft, Hoffnung und Überleben in Theresienstadt)

Forfatter: Hannelore Brenner
Utgivelsesår: 2009 (eng.utgave)
Sideantall: 336
Kilde: e-bok jeg har kjøpt selv

På midten av 90-tallet møtte journalisten Hannelore Brenner disse damene. Intervjuene hun gjorde med dem, blandet med dagboksnotater fra krigsårene utgjør boken jeg nylig har lest. På mange måter en bok som minner meg litt om boken til Anne Frank. Det er små hverdagsglimt sett gjennom ungpikeøyner, det er fremtidshåp og drømmer. Men boken skildrer også en hverdag i en konsentrasjonsleir. Uansett hvordan man kanskje tenker at denne leiren har vært så er det ikke til å legge skjul på at forholdene var grusomme. 

En av årsakene til at jeg valgte meg denne boken er at Theresienstadt ble brukt som en "glansbilde-leir" av nazistene. Det ble for eksempel laget propagandafilmer som skulle dokumentere at å bo i Theresienstadt slett ikke var ille. Før disse filmene ble laget pyntet nazistene hele leiren, de "peneste" internerte ble valgt ut til å spille beboere som gikk på restaurant eller shoppet og gikk i teater. Selvsagt hadde ikke jødene det slik. Alt var kun fasade og iscenesatt til propagandafilmene. Samme "teater" ble satt opp da leiren fikk besøk fra bla. danske Røde Kors. Dette gjorde nazistene fordi de ville vise resten av verden at man ikke hadde grunn til å uroe seg for hvordan jødene fikk det i leirene de ble sendt til.

I boken får oppsettingen av barne-operaen Brundibar mye oppmerksomhet. Dette kulturelle innslaget er noe som opptar jentene på rom 28 i stor grad. 
       (Ja, her må jeg kanskje forklare hvorfor rommet kalles 28...I utgangspunktet var noen av de heldigste barna i leiren bosatt i gutte eller jente-hjem. På rom 28 bodde de jentene som var født i 1928 eller der omkring.
Jentene var fra forskjellige deler av europa, de var fra ulike samfunnslag og de var ikke nødvendigvis like glade i hverandre.)
Theresienstadt,
foto lånt fra Wikipedia

         En av årsakene til at Brundibar fikk så mye oppmerksomhet av jentene var at operaen handlet om at det gode beseirer det onde. Videre var den også en kilde til atspredelse i en ellers ganske trøstesløs hverdag. Jentene engasjerte seg enten som skuespillere eller de hjalp til med kulisser ol. Mange av jødene som ble deportert til Theresienstadt var intelektuelle, kunstnere og musikere. Så lenge nazistene brukte denne leiren som et "glansbilde"  de kunne vise omverdenen gav det også jødene i leiren større spillerom mht kulturelle adspredelser. Personlig synes jeg dette er spennende å lese om. Hvordan man har skapertrang og får til å lage vakre ting, selv under de grusomste forhold. For det er ikke til å legge skjul på, vi snakker her om en konsentrasjonsleir. Eller, kanskje man på mange måter heller skal kalle det en transittleir?

Det jeg synes er mest interessant med Brenners bok er hvordan hun formidler jentenes historier på en så levende måte. Boken gir meg også et godt innblikk i en verden jeg har vært veldig nysgjerrig på. Noen av jentene vi følger hadde også foreldre eller slekt i Theresienstadt. De bodde ikke sammen så all sosial omgang med familie var forbeholdt fritiden jentene hadde etter at de hadde gjort dagens plikter. Jeg får også et inntrykk av at foreldrene ikke hadde noe imot at barna deres bodde i disse hjemmene. 
Det er også verdt å merke seg hvordan jentenes språk, kultur og interesser utvikler seg gjennom deres opphold i leiren. Interessant er det også å lese om hvordan de håndterte konflikter og hvordan de voksne som hadde ansvaret i disse hjemmene tok vare på jentene. Forsøkte å skape samhold og vel så viktig, forsøkte å skape en meningsfull hverdag for dem.

Brenner har også med en del faktastoff om Theresienstadt. Alt fra dens historikk til hvorfor denne gamle borgen ble valgt til fangeleir.

Boken er lettlest selv om den er på engelsk. Den har også med ganske mange fotografier av leirlivet og tegninger som jentene har tegnet.  Dette var en bok som var helt i min gate. Å lese om livet i en konsentrasjonsleir, sett med et barns øyne var annerledes og lærerikt. 
       Jeg vet ikke om denne boken er for alle, men jeg mener at det er aktuell også i dag. Uten sammenligning for øvrig, så må det jo føles litt slik som disse jentene hadde det...å bo på et asylmottak? Så mange ulike nasjonaliteter med forskjellig kultur, "stuet" sammen på et avgrenset område. Jeg tenker at man uansett har noe å lære av disse jentenes erfaringer.

fredag 22. november 2013

The Luminaires

For meg har dette vært en krevende leseropplevelse, samtidig er det bare å erkjenne at boken blir ditto vanskelig å skrive om.

Først en litt lang innledning...

           Clementine har formulert en del problemstillinger som jeg har funnet svært interessante. Særlig i forbindelse med lesingen av denne boken. Hun spør bla. Hvor krevende aksepterer du at en roman er?  Dette spørsmålet har fulgt meg som en skygge mens jeg leste Cattons digre murstein. Jeg har vel funnet ut at svaret kanskje mer er et spørsmål. I mitt tilfelle kokt ned til Hvorfor leser du? Jeg har nemlig funnet ut at det som trigger min leselyst er når jeg får lære om menneskelige relasjoner. Hvorfor handler mennesket som det gjør? Hvordan preger det menneskelige samspillet oss? Jeg er klar over at dette for mange virker banalt og til dels virker jeg kanskje naiv som ikke har gjort denne oppdagelsen tidligere, men denne oppdagelsen har på mange måter gjort at jeg nå er mer klar over hva jeg intuitivt velger når jeg plukker ut bøker. Den sier meg også noe om hvorfor jeg finner enkelte bøker mer krevende enn andre.
            Jeg er ikke opptatt av vær og vind, kniplinger og fløyel. Det rekker også for meg at man skriver at huset ligger i en skog, man trenger ikke gå i detalj om det er gran eller furu. Jeg bryr meg heller ikke om dialoger så fremt de ikke har et klart formål.  Videre så søker jeg bøker som vil fortelle meg noe, gi meg en følelse... på samme måte som når jeg betrakter et kunstverk er jeg mer interessert i følelsen verket gir meg, snarere enn prosessen bak....og...

det er her vi kommer til det som skal handle om romanen;

Tittel: The Luminaires
Forfatter: Eleanor Catton
Utgivelsesår: 2013
Kilde: e-bok jeg har kjøpt selv
Årets vinner av Man Booker Prize 


Tolv menn er samlet i en røkesalong. Handlingen foregår i New Zealand og året er 1866. Gullrushet preger Hokitiki som denne byen heter. Inn i byens hotell og dets røkesalong kommer Walter Moody, uvitende om at han her forstyrrer et viktig møte.Alle mennene har sine hemmeligheter, også unge Moody har erfaringer han helst vil skjule. Men hvem lurer hvem her?

Eleanor Catton har skrevet det jeg vil kalle en helt utrolig roman. Hun har til og med skrevet den på Victoriansk-vis. Handlingsmessig skulle alt tilsi at boken vil appellere til meg. Her er dop, horeri, dobbeltspill, nye og gamle penger, rasistisk tilsnitt (kan man si det?), mord og astrologi.En røverroman. Men jeg fant The Luminaires stort sett dørgende kjedelig. Boken som er på over 800 sider fortelles i starten så langsomt at jeg måtte lese begynnelsen et titalls ganger før jeg kom til bokens andre del. Da var jeg altså bare på del to, av tolv. Stadig måtte jeg gå tilbake til Clementines anmeldelse hvor hun lovet meg at boken ville "akselrere i fart" og bli spennende. Jeg hadde lest litt over 80% av min kindle utgave før jeg nådde dette punktet. Da tok den seg som lovet veldig opp og slutten var fiffig.

Som du sikkert nå forstår så var ikke denne boken årets leseropplevelse for meg. I det minste ikke underholdningsmessig. Men jeg syntes det var veldig spennende å oppdage hvordan Catton har konstruert boken. Stjernetegn delen fikk meg til å dra frem de gamle Gullfoss bøkene mine, sammenligne hans meninger med de hintene/egenskapene Catton gir sine karakterer. 
            Det var artig (i ettertid) å se hvordan hun klarer å øke tempoet i boken ved å trekke flere karakterer med i kapitlene og korte dem ned. Selv om på slutten fant jeg innledningene til kapitlene mer interessante enn selve kapittelet.
           Jeg synes det er spenstig at forfatteren har skrevet en såpass gjennomført Victoriansk roman. Jeg vet ikke om det er tilsiktet men den "I say potato you say potato" setningen fikk meg til å humre samtidig som jeg ble litt irritert, (nå husker jeg heller ikke om det var potet eller tomat...) skal det være en gjennomført bok eller skal det ikke? Er dette en glipp? Er det humoristisk ment?  Jeg vet det er en filleting, men når jeg syntes boken var så krevende å komme gjennom så hang jeg meg veldig opp i alskens småting. Men Catton skildrer slutten av 1800 tallet på en veldig troverdig måte. For meg var det også litt eksotisk at handlingen var lagt til New Zealand og når jeg leste boken så jeg virkelig godt for meg hvordan det så ut i Hokitiki.
            Når alt dette er sagt så er jeg litt tilbake til der hvor jeg har vært etter enkelte andre bøker. Min leseropplevelse ble på mange måter forringet fordi jeg føler at forfatteren blir mer opptatt av bokens konstruksjon enn meg som leser. Uten at jeg egentlig kan bedømme dette så er min oppfatning at boken er velskrevet. Catton har på mange måter gjort alt teknisk riktig, hun har bare glemt ut meg som leser.

Nå trekker jeg det langt her, men når man i senere tid har lurt på hvorfor kvinner leser menn mens menn ikke leser kvinner... jeg ser ikke for meg at denne boken blir en av de bøkene menn bare må ha. Selv om boken er prisvinnende, selv om det er en røverroman med gullgraving og kjeltringer...er det noen andre som har synspunkter på dette?

Det er dessuten Clementine som har gjort meg såpass nysgjerrig på Booker prisen at jeg har funnet det spennende å delta på hennes readalong. Om dette ikke var helt boken for meg så var det hvert fall interessant å ha den som leseprosjekt.

torsdag 21. november 2013

Sølvstjernen

Foto lånt fra forlaget
Jeg har en følelse av at jeg må skrive litt om andre bøker jeg leser og ikke bare de om krigen...er redd denne "dilla" på krigen skal utvikle seg til en diagnose (ok,her overdriver jeg). Uansett, på ferien jeg nettopp var på så leste jeg også litt mer underholdende og "lettere" lesestoff.
 
Tittel: Sølvstjernen
Forfatter: Jeanette Walls
Utgivelsesår: 2013
Sideantall: 271
Oversatt av: Solveig Moen Rusten
Forlag: Pantagruel
Kilde: Lese-eksemplar

Litt om handlingen:
Boken handler om to jenter og deres spesielle familiekonstellasjon. Jentene på tolv og femten kalles Bean og Liz og bor i bokens begynnelse sammen med moren Charlotte. Nå er Charlotte en veldig <<fri sjel>> og jentene går mye på selvstyr. Ofte uteblir hun i dagevis. Liz og Bean klarer seg stort sett selv, men da Charlotte stikker fra LA på ubestemt tid ser ikke jentene noen annen mulighet enn å oppsøke morens slektninger i Virginia. En bekymret nabo har nemlig tipset barnevernet og de to søstrene er redde for å havne i fosterhjem.
       Jentenes opphold i Virginia blir hendelsesrikt. Handlingen foregår på begynnelsen av 70-tallet og raseproblematikken i sørstatene skal også komme til å gjøre hverdagen deres spesiell. Møte med morens bakgrunn, fordommer og småbyliv er med på å sette jentenes verden på hode.

Hva jeg synes:
For noen år siden leste jeg Krystallslottet av samme forfatter. Dette var en bok jeg syntes veldig om, både fordi den var morsom men også fordi den var tankevekkende. Siden forsøkte jeg meg på Ville hester (oppfølgeren til Krystallslottet) men kom ikke gjennom boka. Det var rett og slett ikke en bok jeg fant interessant i det hele tatt. Karakterene var ikke så interessante, handlingen var litt platt...i det hele.... I denne boken derimot, føler jeg vel mer at forfatteren er tilbake på samme spor som med Krystallslottet. Fortellerstemmen til Bean (hun heter egentlig Jean) griper deg fra begynnelsen, og du kan ikke unngå å bli glad i den jenta. 
       Som i de foregående bøkene til Walls er dette en fortelling om barn/tenåringer som i stor grad eksponeres for en verden de egentlig ikke bør kjenne til. Viktigheten av trygge voksne og gode relasjoner er temaer som preger boken. Det er på mange måter både godt og vondt å lese om disse to jentene som gjør det beste ut av det de har, men som ikke alltid møter de riktige voksenpersonene. Et annet tema som går gjennom boken er fordommer. 
       Boken er lettlest og skrevet på en enkel og lettfattelig måte. Bokens forside gjør dette til en bok som ikke er så "salgbar", men dersom man vil ha en "rørende underholdningsbok" er denne sørstats-romanen absolutt verdt å få med seg.
       Dette er den første boka til forfatteren hvor handlingen ikke har rot i virkelige hendelser. Kanskje var det et lurt trekk, heller å dikte enn å skrive videre ut fra eget liv? Bokelskerinnen skal uansett ha takk fordi hun skrev så god anmeldelse om denne boka. Jeg hadde egentlig ikke tenkt å lese den.

onsdag 20. november 2013

Det henger en engel alene i skogen

foto lånt fra forlaget
Jeg har lest "slukeboken" Det henger en engel alene i skogen. Det har jeg registrert at mange andre også har gjort. Boken ser dessuten ut til å bli en av høstens/julens overraskelser.

Tittel: Det henger en engel alene i skogen
Forfatter: Samuel Bjørk (pseudonym)
Sideantall: 533
Utgivelsesår: 2013
Forlag Vigmostad & Bjørke
Kilde: Lese-eks. jeg har bedt om

Litt om handlingen:
Man oppdager en ung død jente med skolesekk på ryggen, hengende i et tre. Rundt halsen har hun dessuten en lapp der det står Jeg reiser alene. Holger Munch er mannen som får ansvaret for å etterforske denne groteske saken. Til dette trenger han hjelp, og Mia Krüger, hans tidligere kollega synes å være et naturlig valg. Problemet er bare at Mia har egne vanskeligheter å stri med. Skygger fra fortiden preger hverdagen hennes og gjør at hun ikke er helt seg selv. Hun har egentlig planlagt å gjøre ende på livet sitt. Å være etterforsker er noe hun har lagt bak seg. Men da Munch oppsøker henne for å få hjelp, klarer hun ikke si nei til å hjelpe. Lite aner Krüger og Munch om hvilket mareritt denne saken skal vise seg å være.

Hva jeg synes:
Først av alt så var det spennende med noe nytt i krimverdenen. Eller nytt? En ny forfatter i det minste. Som sagt innledningsvis så var dette en bok jeg virkelig ikke kunne legge fra meg. Fra start til slutt var det hele tiden noe som drev meg fremover i handlingen. Hele tiden skulle jeg bare lese en side til...så en til og så...ja så hadde jeg lest den ferdig.
       Nå i ettertid er jeg litt usikker på hva som egentlig gjorde at jeg ble så oppslukt av boken? Var det plottet eller karakterene? Var det min egen nysgjerrighet på forfatteren (klarer jeg finne ut om det er en mannlig eller kvinnelig forfatter, og hvem?)? Jeg er veldig usikker. For selv om det er mye bra og spennende med boka kommer det et men...Jeg finner boken rett og slett som litt for mye av det gode. Her er transer, heterokrome øyne, hackere, religiøse fanatikere, utpressing, drap, suicidale tendenser... jeg tror egentlig det er lettere å si hva som ikke er med i handlingen. Selvsagt er også Krüger ikke så verst å se på heller, noen smultbolle på 150cm er hun hvert fall ikke...Det blir så mye at det ikke virker troverdig. 
        Nå er det ikke slik at jeg mener at en god krim skal være så voldsomt realistisk, men boken til Bjørk blir så alt for mye. Etter min smak kunne man delt bokens handling opp og heller fått to bøker hvor teksten flyter bedre og hvor man ikke skal ha alt på en gang.
Jeg vet, jeg vet...Harry Hole, Varg Veum...de er ikke så realistiske de bøkene heller men en viss form for edruelighet (hi-hi) synes jeg likevel både Staalesen og Nesbø har hatt i forhold til innholdet i bøkene sine.
        Dessuten, når man drar inn Trond Espen Seim, MI5,Hamlet,dop, Edvard Munch, kodespråk...æææææh!
Boken vil så mye og kunne vært så mye mer men jeg kjenner jeg lar meg ergre noe voldsomt når jeg leser. Dessuten, hvor vanlig er det å hente ut folk fra politiskolen før de er ferdig utdannet, gi dem en jobb? Hvor vanlig er det å hente inn "hackere" uten formell utdannelse, gi dem jobb i drapsavsnittet? Jeg er vrien og vanskelig nå (beklager!) men når du da blir "headhuntet" som "hacker" fordi du liksom skal være så flink....hvor vanskelig kan det da være å gjenskape en mobillogg? (dessuten, dette må være tidenes minst troverdige hacker...han kunne like gjerne brukt turbo tape for min del)

Nå må jeg innskyte her at til tross for at jeg ikke virker overvettes begeistret så var boken også veldig underholdende. Den lufter også problemstillinger som er umenneskelig vanskelige. 
    Kanskje er det jeg som ikke klarer å leve meg godt nok inn i handlingen?  Til sammenligning har jeg heller aldri "fått til" Van Veeteren til Håkan Nesser, ene og alene fordi handlingen foregår på et fiktivt sted.

Jeg er fullstendig klar over at jeg kan ta utrolig feil her. Dessuten vil jeg beklage på forånd dersom jeg skulle fornærme noen, men i mitt hode tror jeg forfatteren er en kvinne på rundt 50 år. Evt. så kan det dreie seg om flere forfattere som har samarbeidet under navnet Samuel Bjørk. Likevel er jeg i hodet mitt ganske sikker på at her har det vært en kvinne med i skriveprosessen. 
Dette er sikkert ikke så viktig for mange, men jeg mener at når man ikke skriver under eget navn så legger man liksom litt opp til at leseren skal lure på hvem forfatteren er.

Selv om det kanskje ikke virker slik ut fra det jeg har skrevet, skal jeg definitivt lese flere bøker fra denne forfatteren. Som en begynnelse synes jeg den var særs lovende. 
     Boken er på en måte litt som om man har blandet Stieg Larsson, Kepler, Läckberg, Broen og Jo Nesbø. Veldig spennende, men kanskje litt mye.

Noen av de andre som har blogget om boken (og kanskje vært mer saklige):
Bokelskerinnen
Anita
Tine
OP-5
Bokblogg-Geir 
Med bok og palett
Vestfoldgirl

tirsdag 12. november 2013

Hanns and Rudolf - the German Jew and the hunt for the Kommandant of Auschwitz

Foto lånt fra forlaget
På høstens Bokbloggertreff fikk jeg et kjempegodt lesetips fra Anne/Bokofilia. Hun hadde nemlig med seg noen sider fra Aftenposten hvor det stod omtalt en bok som jeg umiddelbart visste var noe for meg (...ehm...det kommer vel kanskje ikke som et sjokk at boken har handling fra 2.verdenskrig?). Siden det snart nærmer seg jul kan det jo være at andre også vil finne denne boken verdt å føre opp på en ønskeliste.
 
Tittel: Hanns and Rudolf - the German Jew and the Hunt for the Kommandant of Auschwitz
Forfatter: Thomas Harding 
Sideantall: 368
Språk: Engelsk
Utgivelsesår: 2013
Forlag: Simon and Schuster
Kilde: e-bok fra Amazon

Litt om handlingen
Boken forteller en sann historie hvor man følger to menn som skal få stor innflytelse på hverandres liv. Den ene mannen er Rudolf Höss, kjent for de fleste som kommandant i Auschwitz. Den andre mannen er mere ukjent, men han het Hanns Alexander og var tysk jøde.Alexander er den mannen som fanget Höss etter krigen. Disse to mennenes historie følger man nesten parallelt, og vi blir godt kjent med både dem og familien deres. Vi får vite hvordan de hadde det i årene før krigen, hvordan familiene preget dem og hva som gjorde at de tok de valgene de gjorde under og etter krigen.

Hva jeg synes:
Det er ganske sjelden jeg leser en bok som fanger meg fullstendig fra side en. Det gjorde denne boken. Årsaken til dette tror jeg er at boken først av alt er skrevet med et lettfattelig språk. Videre finner jeg boken troverdig og den gir oss et nyansert bilde av begge hovedpersonene. Den skildrer to menn som begge hadde gode og dårlige sider. Vi får i boken lære mye historie og den fikk hvert fall meg til å tenke nye tanker.
     Det er interessant å lese om Höss og hans forandring/forvandling, fra agronom med ganske hverdagslige interesser til den kaldblodige kommandanten som styrte over liv og død til tusentalls mennesker. Hvordan kan et menneske være så kaldblodig men samtidig en kjærlig familiemann?
     Alexander var tysk jøde, fra en priviligert familie som flyktet til England før krigen startet. Her spekulerer jeg bare og er ikke sikker, men ut fra det jeg leser tolker jeg det slik at familien Alexander befant seg i ytterkanten av omgangskretsen til Feuchtwangers som du kan lese om i boken Hitler - min nabo. Det som hvert fall er sikkert er at de tilhørte den tyske "kulturelle-fiffen" (med bla. venner som Bauhaus kunstnere, komponister og Kafka familien). De hadde det ganske romslig økonomisk og det lyktes dem altså å komme seg ut fra Tyskland før krigens start. Hanns vervet seg til de allierte styrkene og ble britisk agent. Han sverget på at han etter krigen aldri skulle sette sin fot i Tyskland igjen.

Jeg vet ikke om jeg vil kalle denne boken spennende, snarere mer interessant. Jeg vet at interessant er et ord som ofte brukes når man ikke egentlig liker noe. I dette tilfelle mener jeg vel egentlig at boken er interessant på en spennende måte(?). Jeg lærte litt hele tiden mens jeg leste. Samtidig dukker det opp "gamle kjente" underveis. I boken treffer du bla. igjen Anita Lasker (også kjent som Marta i Galgenfrist for kvinneorkesteret) og Leon N. Goldensohn (psykiateren fra Nürnberg intervjuene). Slike "møter" er også med på å bekrefte at det jeg leser er riktig, samtidig som det for meg også er med på å skape en slags spenning, hvilke andre "kjente" vil dukke opp i løpet av boken?

Det jeg mener er noe av den største styrken til boken er at den gir et sånt grundig bilde av hvorfor og hvordan krigen startet. Boken skildrer også veldig godt dagliglivet under krigsårene og den sier også noe om holdningen britene hadde til jøder

Boken er skrevet av grand-nevøen til Hanns Alexander. På slutten av boken beskriver han et møte han har med barnebarnet til Rudolf Höss. Åstedet for møtet er Auschwitz, på den måten blir ringen liksom sluttet.
     Harding har også med litt om hvordan etterkommerne til nazi-toppene har taklet sin historie i ettertid. Jeg har skrevet noe om dette i et annet innlegg, men NRK har sendt en dokumentar (som jeg tror ligger ute på nett-TV) som også tar for seg litt av det samme. Her får du se hvordan det var for Rainer Höss å besøke Auschwitz og jeg tror at vi får se møte mellom han og forfatteren (her er jeg ikke 100% sikker altså).

For de som er like interesserte i "krigs-bøker" som meg, så er denne boken et absolutt "must".


torsdag 24. oktober 2013

Forfatterintervju med Asgeir Ueland

Asgeir Ueland
Foto:Erling Dagsland,
lånt fra Gyldendals nettside
Jeg skrev tidligere i uka om boken til AsgeirUeland,Tungtvannsaksjonen. En bok som nylig er sluppet. Forfatteren har vært sporty nok til å være med på et lite intervju. Selv ble jeg veldig begeistret for boken og håper den vil nå mange lesere.
Asgeir Ueland (f.1974) er historiker og skribent, med utdannelse fra the Hebrew University of Jerusalem.


Hva er bakgrunnen for at du har skrevet denne boken?
- Dette er det enkleste å svare på, bakgrunnen er at jeg ble spurt av Gyldendal om jeg ville skrive historien om tungtvannsaksjonen fra A-Å. Jeg sa ja, men ante ikke at resultatet ville bli som det ble. Materialet jeg fant i arkivene gjorde det mulig å skrive boken på en mer utfyllende måte enn det som var utgangspunktet. Før jeg ble spurt hadde jeg ikke tenkt tanken.

Trenger du spesielle bakgrunnskunnskaper for å lese den?
- Nei, i alle fall håper jeg ikke det. Målet med skrivingen min ligger tett opp til den nylig avdøde australske kunstkritikeren og forfatteren Robert Hughes: "Hvis du er villlig til å lytte, skal jeg prøve å forklare." I dette tilfellet er det om du er villig til å lese, jeg har prøvd å forklare tingene så godt som mulig. Bakgrunnen for tungtvannet, treningen, aktørene og organisasjonene de var en del av.
Foto lånt fra forlaget


Jeg har intrykk av at det hvert år utgis stadig flere bøker med 2.verdenskrig som infallsvinkel, hva er det som gjør at din bok skiller seg ut fra mengden?
- De siste årene har det vært mye fokus på kommunistene og nordmenn som tjenestegjorde i SS og som jobbet for tyskerne. Min bok går tilbake til heltene, men ser på det med nye briller, med stor og utstrakt bruk av nytt arkivmateriale. Dessuten har det vært viktig å prøve å fortelle historien på en mest mulig spennende måte - en slags thriller fra virkeligheten. Leserne må bedømme om jeg har lykkes, men jeg tror at denne formen er relativt ny i norsk krigslitteratur, selv om for eksempel Ben Macintyre og Max Haistings m.v. skriver på denne måten.

Du har i boken din valgt å fokusere på Einar Skinnarland, en mann som kanskje ikke er så godt kjent for folk flest. Hvorfor er det akkurat Skinnarland du har et spesielt fokus på? Tror du vi finner menn av hans (og resten av kompaniets) kaliber i Norge i dag?
-Einar Skinnarland var et naturlig valg nettopp fordi han blant folk flest er den "glemte" tungtvannsoperatøren. Dessuten var han først inn, og ble værende i felt krigen ut. Han førte også en daglig logg over sine bevegelser som gjorde at det var lett å følge fotsporene hans, når det er sagt var han en del av et stort apparat der alle gjorde en formidabel innsats. Om det fins slike i dag? Ja, det tror jeg, men det vil trolig gå lang tid før deres historier kommer fram - jeg tenker da hovedsakelig på spesialstyrkene som har vært i Afghanistan.

Siden du er historiker regner jeg med at du kan svært mye om 2.verdenskrig i utgangspunktet. Oppdaget du noen nye ting i arbeidet med denne boken? Hvis du gjorde det, var det noe du syntes var veldig overraskende?
- Jeg har siden jeg var gutt vært opptatt av krigen, men har i grunnen vært mest opptatt av Nord-Afrika, Italia og østfronten. Det siste fordi det har kommet mye nytt om det siden Den kalde krigen sluttet. I forkant av denne boken leste jeg mange av de gamle verkene som ble skrevet mellom 1950 og 1980. Kjeldstalis Hjemmestyrkene, Ristes Londonregjeringa, Tore Gjeldsvik, Haakon Lie, Jens Chr. Hauge for å få en slags oversikt. I tillegg leste jeg det jeg kom over om Special Operations Executive (SOE) både i Norge og andre deler av verden for å forstå materialet. Jeg leste også alt som var skrevet om tungtvannsoperasjonen. Alt da lærte jeg masse.
      Det som overrasket meg mest var at jeg fant relativt mye nytt stoff. Det andre var hvordan forskjellige grupper fra Kompani Linge krysset hverandres spor, og selvsagt Knut Hauglands soloprosjekt etter aksjonen. Jeg ble også overrasket av hvor dramatisk flukten til Claus Helberg var. En kunne ikke ha diktet det opp en gang.
(Jeg synes nesten historien til Claus Helberg er grunn nok alene til å lese boken)

 
"Alle" har hørt om Tungtvannsaksjonen, men jeg har et inntrykk av at folk kanskje ikke er helt fortrolig med hva tungtvann er.Du har skrevet litt om dette i boken din. Er du av samme oppfatning?
- Ja, tungtvann er nok ukjent for de fleste. Det er et ord vi har hørt, men ikke vet så mye om. Jeg innrømmer gladelig at det var forskingsdelen rundt stoffet som var den største utfordringen i boken, men jeg håper jeg har klart å forklare viktigheten til stoffet på en forståelig måte.
(Jeg syntes selv det var veldig spennende å lese om dette. Å endelig få en skikkelig forklaring på hva tungtvann er.)

Er det noe du synes det har vært ekstra viktig å få formidlet gjennom boken din?- Først og fremst det heltemotet som ble utvist av aktørene. Det andre som har vært viktig er at vi ikke skal glemme. Det begynner å bli få veteraner igjen fra krigen, men de handlet ut fra en overbevisning om at de måtte gjøre noe for å vinne friheten tilbake. I dagens selvopptatte tid er det kanskje en lærdom i at man gjør noe for andre, uten å tenke for mye på seg selv.

Jeg vet det for tiden at det spilles inn en ny TV-serie som skal handle om Tungtvannsaksjonen. Den er jeg selvsagt veldig spent på. Har du noen tips til andre bøker eller filmer som kan være interessante for folk som er opptatt av 2.verdenskrig?
-Jeg har nylig sett noen av de norske krigsklassikerne på ny. Shetlandsgjengen, Kontakt, Det største spillet og Ni liv. Særlig de to første hvor aktørene spiller seg selv står seg godt. DSS er litt preget av at man har smeltet sammen flere personer til en, men den er artig. Ni liv kommer nå også i dokumentarform ved at to menn går løypa, den gleder jeg meg til. Ellers har jeg stor sans for sovjetiske/russiske krigsfilmer fordi de var mye mer realtistiske lenge før Saving Private Ryan og Band of Brothers. Jeg vil anbefale de to russiske filmene "Come and see" og "Brest Fortress". Ellers bør en bare prøve seg frem, den britiske filmen om Arnheim fra 1946 er også meget god.


Jeg er som sagt veldig takknemlig for at forfatteren ville svare på mine spørsmål. Kanskje du fant svarene interessante også? Ønsker ham en fortsatt god bokhøst og håper flest mulig vil lese denne spennende boken (ja jeg er veldig begeistret!).

onsdag 23. oktober 2013

Hitler's Furies


Foto lånt fra Amazon
Hitler's furies er en bok jeg har hatt skyhøye forventninger til. Skyhøye!
Ikke fordi jeg har tenkt den skal være eksepsjonelt godt skrevet, mer fordi jeg har hatt lyst til å vite mer om disse kvinnene som var i Hitlers tjeneste.

Tittel: Hitler's furies
Forfatter: Wendy Lower
Utgivelsesår: 2013
Sideantall: 288
Språk: Engelsk
Kilde: e-bok kjøpt hos Amazon

Litt om handlingen:
Boken tar for seg skjebnen til noen av kvinnene som meldte seg til tjeneste for Hitler. Hvorfor gjorde de det? Hva var deres rolle under Holocaust? I filmverdenen har jeg et inntrykk av at de tyske damene (ok, dette er kanskje litt flåsete sagt) enten løp rundt i dirndl og hadde flettet hår, eller så var de SS-damer i uniform som var "beintøffe" og helst hadde knallrød leppestift. Selvsagt fantes noen av disse også, men hva med alle de andre tusenvis av tyske kvinner? Var de bare offer for omstendighetene? Hva var egentlig deres holdning til Holocaust? Kvinnene som "ville opp og frem" på denne tiden, hvordan var deres muligheter? Lower forsøker å gi oss svaret på noe av dette i boken sin.

Because very few of the women who arrived in the East had received any preparation for witnessing or assisting in the execution of mass murder, thei varied reactions to the Holocaust reveal less about their training than about their character and ideological commitment to the regime. Their responses ranged from rescue at one extreme to direct killing at the other. But the number og ordinary women who contributed in various ways to the mass murder is countless times larger than the relative few who tried to impede it.

Hva jeg synes:
Først av alt. Jeg er klar over at dette bare blir masse synsing. Ganske subjektiv synsing vil jeg også si. Det jeg synes noe om er dessuten mer basert på handlingen i boken, enn hvordan den er skrevet.
Som jeg også har påpekt flere ganger, jeg er heller ingen historiker eller har noen lignende akademisk bakgrunn. Jeg har lest boken som en som bare er det jeg vil kalle "litt over snittet" interessert i WWII.

Ok. Denne boken hadde jeg forhåndsbestilt for en tid tilbake, så da den plutselig dukket opp på kindle'n min ble jeg gledelig overrasket. Jeg hadde nemlig glemt ut hele boken. 
Det jeg nå har oppdaget er at jeg muligens hadde "glemt" litt ut hva boken egentlig skulle handle om. I hodet mitt hadde jeg sett for meg en bok hvor forfatteren kanskje gav oss et nærmere bilde av nazi-kvinner som Irma Grese og Ilse Koch. Det gjør den ikke. Hvert fall ikke slik jeg hadde forventet at den skulle. Istedenfor presenterer Lower oss mer for systemet og "maskineriet" som ligger bak tyske kvinners valg under krigen. 

Hvem var disse husmødrene? Hvordan var de som mødre? Hva slags utdannelse hadde de og hva hadde de selv å tjene på å delta aktivt under krigen?
Overså de bare utryddelsen av jødene? Lower svarer så godt hun kan på disse spørsmålene. Boken inneholder også en god del fotografier. Særlig synes jeg "søknadsbildene" er spennende å se på.

Jeg finner jo dette også interessant. Men jeg har vel ikke opplevelsen av at jeg har lært så mye nytt. Dessuten stusser jeg litt på noen av de tingene som Lower skriver bla. ift. medlemsskap i Røde Kors. Hvordan medlemskap her ble registrert. Jeg har tidligere lest noen tidsvitneskildringer som motsier det hun skriver. Hvem som har rett har jeg ikke peiling på.  Men det er slike oppdagelser som gjør at jeg får litt sånn "ta boken med en klype salt" følelse. Jeg vet jo selvsagt at Lower nok helt sikkert kan sine saker, det jeg sier er bare hva slags følelser jeg som leser hadde.

Opplevelsen min av denne boken er jo selvsagt preget av at jeg trodde handlingen skulle være litt annerledes. De skyhøye forventningene mine ble altså ikke møtt. Jeg synes vel også at handlingen blir litt generell? Jeg føler vel at jeg har lest mye av det hun skriver, ganske mange ganger før... Mulig jeg vil se annerledes på den dersom den blir oversatt til norsk. At jeg får et annet intrykk av den da?
 
Det som hvert fall er sikkert er at boken uansett formidler en side av historien som er viktig å huske på. Kvinnene spilte også en viktig rolle under krigen. Enten det var som bøddel eller hausfrau.

Boken vil jeg absolutt anbefale andre å lese. Men den passer kanskje best til de som ikke har lest alt for mye om krigen tidligere.