Viser innlegg med etiketten Pantagruel. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten Pantagruel. Vis alle innlegg

onsdag 22. januar 2014

Hvorfor hopper jeg

Hvordan er det å være autist?
Kanskje ikke et spørsmål du har stilt deg selv så ofte.
Av forskjellige årsaker er autisme noe som har interessert meg en stund.  Jeg har alltid tenkt at det må være mye interessant som foregår i hodet på de som er autister, sørgelig nok er det ganske mange av de med denne diagnosen som aldri får gitt uttrykk for hva de tenker og føler.
        Japanske Naoki Higoshida var bare 13 år da han skrev boken Hvorfor hopper jeg. Higoshida er autist og har gjennom sitt eget kommunikasjonssystem forsøkt å formidle hvordan han opplever å være autist.

Hvorfor hopper du? Hva tror du jeg føler når jeg hopper opp og ned og klapper i hendene? Jeg tipper du tror at jeg ikke føler noe særlig annet enn den maniske fryden ansiktet mitt viser. Men når jeg hopper, er det som om følelsene mine strekker seg mot himmelen. Det er sant, trangen til å bli oppslukt av himmelen er nok til å få hjertet mitt til å sitre. Når jeg hopper, kan jeg føle de forskjellige delene av kroppen godt - bena som spenner seg og hendene som klapper - og det føles så veldig, veldig deilig. Så det er én av grunnene til at jeg hopper, og i det siste har jeg lagt merke til en annen grunn. Folk med autisme reagerer fysisk på glade og triste følelser. Så når det skjer noe som påvirker følelsene mine, knytter kroppen seg som om jeg er blitt truffet av lynet.

Boken er delt inn i korte kapitler som starter med et spørsmål som Higoshida så forsøker å svare på. Han forteller også noen korte historier han har hørt eller diktet selv. Dette er en bok som definitivt får meg til å føle noe. Selv om Higoshida bare snakker for seg selv er det interessant å tenke at noen av hans tanker og følelsesmønster kan være likt hos andre autister. Boken gav meg en større forståelse, på individplan. Ganske forskjellig fra da jeg studerte og man i stor grad konsentrerte seg om ICD-10 og symptomer. Kanskje denne boken kunne vært interessant som tilleggspensum? Jeg følte hvert fall at jeg nå er i stand til å bedre sette meg inn i en tankemåte som er ganske forskjellig fra min egen.
         Selve teksten er ganske naivistisk, språket er enkelt og fabulerende. Higoshida later til å være en oppvakt og nysgjerrig ung mann. Han deler virkelig av seg selv.

Selv om dette er en bok jeg synes er viktig, rørende, og lærerik må jeg også si at jeg er litt skeptisk. Hvor mye av denne teksten er det egentlig Higoshida som har skrevet selv? Han har jo formidlet veldig mye gjennom sin mor. Videre er den oversatt (litt usikker på om den er oversatt eller omarbeidet) fra japansk til engelsk av ekteparet Mitchell/Yoshida (et par som selv har et autistisk barn). Jeg mener på ingen måte å si at det ikke er Higoshidas tanker som utgjør boken, det er mer en idé om at de kanskje ikke bare er hans (her spekulerer jeg noe fryktelig). Jeg velger å tro at den unge japaneren selv har forfattet denne nydelige lille boken. Det hadde vært så flott!

Boken min er et leseeksemplar fra Pantagruel. Boken er oversatt av Marius Middelthon og kom nylig ut på norsk.

torsdag 21. november 2013

Sølvstjernen

Foto lånt fra forlaget
Jeg har en følelse av at jeg må skrive litt om andre bøker jeg leser og ikke bare de om krigen...er redd denne "dilla" på krigen skal utvikle seg til en diagnose (ok,her overdriver jeg). Uansett, på ferien jeg nettopp var på så leste jeg også litt mer underholdende og "lettere" lesestoff.
 
Tittel: Sølvstjernen
Forfatter: Jeanette Walls
Utgivelsesår: 2013
Sideantall: 271
Oversatt av: Solveig Moen Rusten
Forlag: Pantagruel
Kilde: Lese-eksemplar

Litt om handlingen:
Boken handler om to jenter og deres spesielle familiekonstellasjon. Jentene på tolv og femten kalles Bean og Liz og bor i bokens begynnelse sammen med moren Charlotte. Nå er Charlotte en veldig <<fri sjel>> og jentene går mye på selvstyr. Ofte uteblir hun i dagevis. Liz og Bean klarer seg stort sett selv, men da Charlotte stikker fra LA på ubestemt tid ser ikke jentene noen annen mulighet enn å oppsøke morens slektninger i Virginia. En bekymret nabo har nemlig tipset barnevernet og de to søstrene er redde for å havne i fosterhjem.
       Jentenes opphold i Virginia blir hendelsesrikt. Handlingen foregår på begynnelsen av 70-tallet og raseproblematikken i sørstatene skal også komme til å gjøre hverdagen deres spesiell. Møte med morens bakgrunn, fordommer og småbyliv er med på å sette jentenes verden på hode.

Hva jeg synes:
For noen år siden leste jeg Krystallslottet av samme forfatter. Dette var en bok jeg syntes veldig om, både fordi den var morsom men også fordi den var tankevekkende. Siden forsøkte jeg meg på Ville hester (oppfølgeren til Krystallslottet) men kom ikke gjennom boka. Det var rett og slett ikke en bok jeg fant interessant i det hele tatt. Karakterene var ikke så interessante, handlingen var litt platt...i det hele.... I denne boken derimot, føler jeg vel mer at forfatteren er tilbake på samme spor som med Krystallslottet. Fortellerstemmen til Bean (hun heter egentlig Jean) griper deg fra begynnelsen, og du kan ikke unngå å bli glad i den jenta. 
       Som i de foregående bøkene til Walls er dette en fortelling om barn/tenåringer som i stor grad eksponeres for en verden de egentlig ikke bør kjenne til. Viktigheten av trygge voksne og gode relasjoner er temaer som preger boken. Det er på mange måter både godt og vondt å lese om disse to jentene som gjør det beste ut av det de har, men som ikke alltid møter de riktige voksenpersonene. Et annet tema som går gjennom boken er fordommer. 
       Boken er lettlest og skrevet på en enkel og lettfattelig måte. Bokens forside gjør dette til en bok som ikke er så "salgbar", men dersom man vil ha en "rørende underholdningsbok" er denne sørstats-romanen absolutt verdt å få med seg.
       Dette er den første boka til forfatteren hvor handlingen ikke har rot i virkelige hendelser. Kanskje var det et lurt trekk, heller å dikte enn å skrive videre ut fra eget liv? Bokelskerinnen skal uansett ha takk fordi hun skrev så god anmeldelse om denne boka. Jeg hadde egentlig ikke tenkt å lese den.

onsdag 2. oktober 2013

Nord-Korea - Ni år på flukt fra helvete

Foto lånt fra forlaget
En ganske grusom oppvekst har blitt til en spesiell leseropplevelse for meg, og nå et blogginnlegg til deg.

Tittel: Nord-Korea  -Ni år på flukt fra helvete
Forfatter: Eunsun Kim (skrevet i samarbeid med Sébastien Faletti)
Utgivelsesår: 2013
Oversatt av: Mette I. Gudevold
Forlag: Pantagruel
Sideantall: 225
Kilde: Lese-eksemplar jeg har bedt om

Litt om handlingen: 
Dette er fortellingen til Eunsun Kim som ble født og vokste opp i Eundeok i Nord-Korea. Boken gir et innblikk i hvordan livet artet seg for henne, og den gir også et realistisk bilde av hvordan forholdene er for den vanlige Nord-Koreaneren.
Under oppveksten blir forholdene i landet etter hvert prekære. Hungersnød og fattigdom preger livet til Eunsun, søsteren og moren. På et tidspunkt venter de bare på å dø. Lysten til å leve er likevel så stor at de bestemmer seg for å flykte. Boken tar oss med på denne dramatiske reisen.

Hva jeg synes:
Dette var uten tvil en bok som gjorde dypt inntrykk. Den gav også et skremmende innblikk i hva indoktrinering og sensur kan gjøre med et menneske, for ikke å snakke om millioner.
Eunsun har fortalt sin historie på en levende måte. Selv om den er rystende opplever jeg også at den er med på å dekke et slags behov jeg har. Et behov for kunnskap og informasjon om et land jeg har nærmest null peiling på. Jeg visste (egentlig burde jeg jo hatt såpass omløp i knollen at jeg hadde tenkt så langt) bla. ikke at oppløsningen av Sovjetunionen var med på å gjøre forholdene i Nord-Korea helt forferdelige. Når man tenker etter er det ikke så rart. Hvis et av de landene som står deg nærmest og som gir deg mat, plutselig slutter med dette...det sier seg selv at det blir konsekvenser av slikt. Jeg har bare ikke tenkt så langt.

...Vi elsket Kim Il-Sung av hele vårt hjerte, det samme gjorde vi med sønnen og etterfølgeren hans, Kim Jog-il. De var våre julenisser! Datoene 15.april og 16.februar, som var deres fødselsdager, var helt magiske for oss barn, for da fikk vi én kilo med slikkerier av dem...
fra side 40

Boken er fortalt med glimt inn til Eunsuns liv i dag. Det er kanskje litt frekt å ha innvendinger mot en bok som dette(?) Men jeg finner akkurat disse glimtene litt forstyrrende. Likevel skjønner jeg at det kanskje er gjort for på et vis sammenligne før med nå. Si at det gikk bra.

Jeg synes også det er spennende men også merkelig å lese om hvordan forfatteren stadig oppdager nye ting som er fakta for oss men som har hatt en helt annen betydning for henne. F.eks. En monsunmåned medfører alltid regn, det er ikke himmelen som er lei seg og i sorg fordi Kim Il-Sung er død.

Denne verdenen som Eunsun presenterer meg som leser for, kjennes helt absurd. Det er grusomt og grotesk! Jeg blir nærmest litt stresset når jeg tenker på mange millioner mennesker har det slik. 

Siden Nord-Korea er en totalitær kommunistisk stat finner jeg også mange trekk som er veldig like hvordan man hadde det i DDR. Bruken av informanter, en elite, hvordan sosialismen er trukket til det ytterste...Jeg synes det er fascinerende å lese om slikt.

Jeg hadde egentlig tenkt å skrive litt om hvordan boken opplevdes for meg som adoptert koreaner. Men jeg kjenner at jeg har litt vanskelig for å ordlegge meg riktig. Videre er jeg ikke akkurat sikker på at det har så stor betydning for mine lesere. Men jeg innbiller meg at jeg leste denne boken med litt andre briller enn hva de fleste andre nordmenn ville gjort.

Eunsun Kim var også gjest hos Skavlan, her snakket hun om sine erfaringer. Gikk du glipp av programmet har du mulighet til å se det på ny her.

Dette er en bok som det gikk fort å lese, men det vil gå lang tid før jeg får den ut av hodet. Anbefales!









mandag 9. september 2013

Hitler - min nabo

I helgen lot jeg meg fengsle av en for meg spesiell historie. Fortellingen til en jødisk gutt som i barndommen var nabo med Hitler. Jeg synes egentlig det har gått litt inflasjon i disse bøkene “jeg var Hitlers sekretær/sjåfør/venn…” Ofte har jeg en følelse av at noen av disse bøkene egentlig ikke har noen særlig historie å komme med, utover det at de har vært i kontakt med Hitler. I mine øyne skiller denne boken seg ut.

Tittel: Hitler – min nabo
Forfatter: Edgar Feuchtwanger i samarbeid med Bertil Scali
Oversatt av: Mette I. Gudevold
Utgivelsesår: 2013
Sideantall: 255
Kilde: Bok jeg har kjøpt selv
Forlag: Pantagruel

Litt om handlingen:
I boken (som stort sett gjengir en sann historie) blir vi kjent med Edgar Feuchtwanger som barn, fra han er fem til han fyller femten.
Edgar som er jøde har en ganske så berømt nabo, nemlig Adolf Hitler.  Bokens handling starter i 1929 og Hitler har ennå ikke kommet til makten. Familien Feuchtwanger lever et privilegert liv med mye teater, litteratur og musikk. Han har en barnepike som heter Rosie og mange trivelige slektninger, det er bare utsikten i Grillparzer Strasse som er litt spesiell. I boken som på mange måter er en oppvekstskildring følger vi ikke bare en ung gutt som vokser, men også makten til en mann fra Braunau am Inn.

Hva jeg synes:
Dette var for meg en lettlest, rørende og lærerik bok. Noe som kanskje rørte meg mest var hvordan Edgar utviklet seg i løpet av boken. Fra å være “en helt vanlig tysk gutt” som tror på julenissen og feirer jul med juletre, til den gutten som mot slutten av boken gjør seg klar til sin Bar Mitzva .Her er jeg selvsagt litt usikker på hvor religiøs Edgar egentlig er, men det er interessant å se hvordan familien virker assimilerte i bokens begynnelse men så (det er jo soleklart at nazismen påvirker dem) mot bokens slutt på mange måter dreier mot det jødiske.

Hovedpersonen før og nå.
Foto fra shalomlife.com
Kanskje noe av det som gjorde sterkest inntrykk er når Edgar forteller om hvordan han tegnet de fineste hakekors-tegningene i klassen. Hvordan rosen fra lærerinnen gjorde godt. Hvordan han øvde seg på å gjøre nazi-hilsen og marsjere.  Når jeg leser disse tingene får jeg en klump i magen.

Boken sier egentlig ikke så mye om Hitler. Den er mer en beskrivelse av hvordan barnet Edgar opplever denne perioden. Visst ser han at naboen får stadig større og strengere vakthold utenfor boligen og hvordan folk lar seg begeistre av denne mannen. Men det er også en fortelling om hvordan tiden preger familielivet. Fra å anta at folket ikke vil gi Hitler makten, til å miste jobb og venner. Skal de forsøke å emigrere?

Hjemme hos Ralph snakker de også mye om Hitler. Han spør meg hva det betyr å være jøde. <<Ingenting, unntatt når folk snakker til meg om det. Da er det akkurat som om jeg skammer meg over det. Jeg vet at jeg ikke trenger det, for det er bare en religion som alle andre. Forresten så vet jeg ikke om jeg er jøde. Jeg er veldig glad i Jesus. Men jeg vet ikke om jeg skal tro på Gud, eller om jeg har valgt den rette: Du vet at da grekerne levde, da var det rundt ti guder. Når alt kommer til alt, vil jeg heller være spartakist! Uten noen gud og mester!>>


fra side 102/103

Det er også spennende synes jeg, å få innblikk i det kulturelle livet i Munchen. Thomas Mann, Bertold Brecht…det er en ganske spennende krets Feuchtwangers befinner seg i ytterkanten av. Edgars onkel Lion er også forfatteren av Jüd Süss (boken og ikke nazi-filmen av Veit Harlan) og faren er forlagsmann.  Et fint lite innblikk i hva som rørte seg i det kunstneriske miljøet på den tiden.

Jeg liker også måten boken er fortalt på. Korte avsnitt, små glimt inn i livet til Feuchtwanger. Fra positivitet og solskinn til snø og visumsøknader. Jeg tror dette er en bok jeg vil huske lenge.
I slutten av boken er det også skrevet litt om hva som skjedde med de forskjellige personene. Heldigvis gikk det bra med vår hovedperson og familien hans. På mange måter minner denne boken meg litt om “Alt jeg er” av Anna Funder.

For interesserte så har Dagsavisen laget en liste over noen av de 2.verdenskrig-bøkene som kommer nå i høst.

Til orientering:Jeg har endret litt på innlegget da jeg glemte å ta med sitatet jeg hadde valgt ut.

tirsdag 8. januar 2013

Å føde et barn

Foto lånt fra forlaget
Ikke så lenge før jul fikk jeg et leseeksemplar med fra jobben. Omslaget så litt kjedelig ut og tittelen var ikke sånn veldig fengende heller. Resultatet var at boken havnet i en stabel med andre uleste bøker jeg skal lese med tid og stunder. I forgårs da jeg skulle rydde kom jeg til å bla i denne boken, og vips var jeg fanget.  

Boken heter Å føde et barn og er skrevet av Kristin Sandberg.
Utgitt: 2012
Forlag: Pantagruel
Sideantall:552
Kilde: Leseeksemplar

  
Litt om handlingen:
Bokens handling er lagt til Sverige i 1938. Bokens hovedperson, Maj Sara Johanna Olausson er tjue år og kommer fra enkle kår. Hun har flyttet sørover fra Østersunds-traktene til Ulvön i Bohuslän hvor hun har fått sjansen til å jobbe på konditori. Her har hun værelse sammen med en venninne. Maj er forelsket i Erik som hun har reist fra. Erik er derimot ikke så forelsket i Maj men har mer benyttet seg av hennes åpenlyse beundring. 
På Ulvön treffer Maj, Tomas. Fabrikkeier Tomas Berglund. Maj blir gravid og gifter seg med den eldre og fraskilte Tomas, på tross av at det ikke er noen særlige følelser dem i mellom. 
Hun flytter inn i hans leilighet og strever med dagliglivet og det å finne sin plass i denne fornemme familien. En krevende svigermor i etasjen under gjør ikke hverdagen særlig mye lettere. Og hvor fine er egentlig de fine?

Hva jeg synes:
Det som først og fremst tiltaler meg med denne boken er skrivemåten og språket. 
Sandberg skildrer Maj på en helt fantastisk måte. 
Uten at jeg helt er sikker på årsak ser jeg for meg Emilie Ekdahl (Fanny & Alexander - Bergman) når jeg leser om Maj. 

<<Føler du ingen glede over at du bærer vårt barn, spør han. Nei, svarer hun. Jeg skammer meg hvert sekund over hvordan jeg ser ut. Og moren din tror at jeg gjode det for å fange deg! Tror du ikke at jeg skjønner hvordan dere ser på meg. Ikke trekk mamma inn i dette, sier han. Ikke det, nei, og hvorfor ikke det? Har hn ikke noe med dette å gjøre kanskje? Det verste er at Maj blir redd. Skal sannhetsbehovet presse seg inn her også, kan det bli... kan det bli vanskelig.>> 
Fra side 298

Det som er spennende med boken er for meg først og fremst å lese om hvilke forventninger som ble stilt til fruer på den tiden. Å lese om hvordan fasaden og navnet ikke måtte fremstå på feil måte. Jeg føler skikkelig med Maj som er bekymret for om hun rekker å lage sylte, julekaker, pølse, skinke og vaske før jul. Hun er høygravid, har en mann som er tørst, en krevende svigermor og datidens idealer å hanskes med. I bakgrunnen svirrer det også tanker om ekskonen og hvorfor hun gikk og har Maj valgt rett når hun giftet seg med Tomas?
Dette var virkelig en bok jeg "slukte". Stilen, perioden handlingen er lagt til og selve historien var en skikkelig fulltreffer for meg.

<<Når hjemme faktisk ikke er best, kan den største bragden være å bli.>>  Dette sitatet fra bokens forside er virkelig en treffende beskrivelse av Sandbergs bokskatt.
Boken ble også nominert til Sveriges Radios Romanpris i 2011, og er nummer en i en triologi. Bok nummer to foreligger på norsk høsten 2013. Det er bare å glede seg!