Hvorfor hopper jeg

Hvordan er det å være autist?
Kanskje ikke et spørsmål du har stilt deg selv så ofte.
Av forskjellige årsaker er autisme noe som har interessert meg en stund.  Jeg har alltid tenkt at det må være mye interessant som foregår i hodet på de som er autister, sørgelig nok er det ganske mange av de med denne diagnosen som aldri får gitt uttrykk for hva de tenker og føler.
        Japanske Naoki Higoshida var bare 13 år da han skrev boken Hvorfor hopper jeg. Higoshida er autist og har gjennom sitt eget kommunikasjonssystem forsøkt å formidle hvordan han opplever å være autist.

Hvorfor hopper du? Hva tror du jeg føler når jeg hopper opp og ned og klapper i hendene? Jeg tipper du tror at jeg ikke føler noe særlig annet enn den maniske fryden ansiktet mitt viser. Men når jeg hopper, er det som om følelsene mine strekker seg mot himmelen. Det er sant, trangen til å bli oppslukt av himmelen er nok til å få hjertet mitt til å sitre. Når jeg hopper, kan jeg føle de forskjellige delene av kroppen godt - bena som spenner seg og hendene som klapper - og det føles så veldig, veldig deilig. Så det er én av grunnene til at jeg hopper, og i det siste har jeg lagt merke til en annen grunn. Folk med autisme reagerer fysisk på glade og triste følelser. Så når det skjer noe som påvirker følelsene mine, knytter kroppen seg som om jeg er blitt truffet av lynet.

Boken er delt inn i korte kapitler som starter med et spørsmål som Higoshida så forsøker å svare på. Han forteller også noen korte historier han har hørt eller diktet selv. Dette er en bok som definitivt får meg til å føle noe. Selv om Higoshida bare snakker for seg selv er det interessant å tenke at noen av hans tanker og følelsesmønster kan være likt hos andre autister. Boken gav meg en større forståelse, på individplan. Ganske forskjellig fra da jeg studerte og man i stor grad konsentrerte seg om ICD-10 og symptomer. Kanskje denne boken kunne vært interessant som tilleggspensum? Jeg følte hvert fall at jeg nå er i stand til å bedre sette meg inn i en tankemåte som er ganske forskjellig fra min egen.
         Selve teksten er ganske naivistisk, språket er enkelt og fabulerende. Higoshida later til å være en oppvakt og nysgjerrig ung mann. Han deler virkelig av seg selv.

Selv om dette er en bok jeg synes er viktig, rørende, og lærerik må jeg også si at jeg er litt skeptisk. Hvor mye av denne teksten er det egentlig Higoshida som har skrevet selv? Han har jo formidlet veldig mye gjennom sin mor. Videre er den oversatt (litt usikker på om den er oversatt eller omarbeidet) fra japansk til engelsk av ekteparet Mitchell/Yoshida (et par som selv har et autistisk barn). Jeg mener på ingen måte å si at det ikke er Higoshidas tanker som utgjør boken, det er mer en idé om at de kanskje ikke bare er hans (her spekulerer jeg noe fryktelig). Jeg velger å tro at den unge japaneren selv har forfattet denne nydelige lille boken. Det hadde vært så flott!

Boken min er et leseeksemplar fra Pantagruel. Boken er oversatt av Marius Middelthon og kom nylig ut på norsk.