For meg har dette vært en krevende leseropplevelse, samtidig er det bare å erkjenne at boken blir ditto vanskelig å skrive om.
Først en litt lang innledning...
Clementine har formulert en del problemstillinger som jeg har funnet svært interessante. Særlig i forbindelse med lesingen av denne boken. Hun spør bla. Hvor krevende aksepterer du at en roman er? Dette spørsmålet har fulgt meg som en skygge mens jeg leste Cattons digre murstein. Jeg har vel funnet ut at svaret kanskje mer er et spørsmål. I mitt tilfelle kokt ned til Hvorfor leser du? Jeg har nemlig funnet ut at det som trigger min leselyst er når jeg får lære om menneskelige relasjoner. Hvorfor handler mennesket som det gjør? Hvordan preger det menneskelige samspillet oss? Jeg er klar over at dette for mange virker banalt og til dels virker jeg kanskje naiv som ikke har gjort denne oppdagelsen tidligere, men denne oppdagelsen har på mange måter gjort at jeg nå er mer klar over hva jeg intuitivt velger når jeg plukker ut bøker. Den sier meg også noe om hvorfor jeg finner enkelte bøker mer krevende enn andre.
Jeg er ikke opptatt av vær og vind, kniplinger og fløyel. Det rekker også for meg at man skriver at huset ligger i en skog, man trenger ikke gå i detalj om det er gran eller furu. Jeg bryr meg heller ikke om dialoger så fremt de ikke har et klart formål. Videre så søker jeg bøker som vil fortelle meg noe, gi meg en følelse... på samme måte som når jeg betrakter et kunstverk er jeg mer interessert i følelsen verket gir meg, snarere enn prosessen bak....og...
det er her vi kommer til det som skal handle om romanen;
Tittel: The Luminaires
Forfatter: Eleanor Catton
Utgivelsesår: 2013
Kilde: e-bok jeg har kjøpt selv
Årets vinner av Man Booker Prize
Eleanor Catton har skrevet det jeg vil kalle en helt utrolig roman. Hun har til og med skrevet den på Victoriansk-vis. Handlingsmessig skulle alt tilsi at boken vil appellere til meg. Her er dop, horeri, dobbeltspill, nye og gamle penger, rasistisk tilsnitt (kan man si det?), mord og astrologi.En røverroman. Men jeg fant The Luminaires stort sett dørgende kjedelig. Boken som er på over 800 sider fortelles i starten så langsomt at jeg måtte lese begynnelsen et titalls ganger før jeg kom til bokens andre del. Da var jeg altså bare på del to, av tolv. Stadig måtte jeg gå tilbake til Clementines anmeldelse hvor hun lovet meg at boken ville "akselrere i fart" og bli spennende. Jeg hadde lest litt over 80% av min kindle utgave før jeg nådde dette punktet. Da tok den seg som lovet veldig opp og slutten var fiffig.
Som du sikkert nå forstår så var ikke denne boken årets leseropplevelse for meg. I det minste ikke underholdningsmessig. Men jeg syntes det var veldig spennende å oppdage hvordan Catton har konstruert boken. Stjernetegn delen fikk meg til å dra frem de gamle Gullfoss bøkene mine, sammenligne hans meninger med de hintene/egenskapene Catton gir sine karakterer.
Det var artig (i ettertid) å se hvordan hun klarer å øke tempoet i boken ved å trekke flere karakterer med i kapitlene og korte dem ned. Selv om på slutten fant jeg innledningene til kapitlene mer interessante enn selve kapittelet.
Jeg synes det er spenstig at forfatteren har skrevet en såpass gjennomført Victoriansk roman. Jeg vet ikke om det er tilsiktet men den "I say potato you say potato" setningen fikk meg til å humre samtidig som jeg ble litt irritert, (nå husker jeg heller ikke om det var potet eller tomat...) skal det være en gjennomført bok eller skal det ikke? Er dette en glipp? Er det humoristisk ment? Jeg vet det er en filleting, men når jeg syntes boken var så krevende å komme gjennom så hang jeg meg veldig opp i alskens småting. Men Catton skildrer slutten av 1800 tallet på en veldig troverdig måte. For meg var det også litt eksotisk at handlingen var lagt til New Zealand og når jeg leste boken så jeg virkelig godt for meg hvordan det så ut i Hokitiki.
Når alt dette er sagt så er jeg litt tilbake til der hvor jeg har vært etter enkelte andre bøker. Min leseropplevelse ble på mange måter forringet fordi jeg føler at forfatteren blir mer opptatt av bokens konstruksjon enn meg som leser. Uten at jeg egentlig kan bedømme dette så er min oppfatning at boken er velskrevet. Catton har på mange måter gjort alt teknisk riktig, hun har bare glemt ut meg som leser.
Nå trekker jeg det langt her, men når man i senere tid har lurt på hvorfor kvinner leser menn mens menn ikke leser kvinner... jeg ser ikke for meg at denne boken blir en av de bøkene menn bare må ha. Selv om boken er prisvinnende, selv om det er en røverroman med gullgraving og kjeltringer...er det noen andre som har synspunkter på dette?
Det er dessuten Clementine som har gjort meg såpass nysgjerrig på Booker prisen at jeg har funnet det spennende å delta på hennes readalong. Om dette ikke var helt boken for meg så var det hvert fall interessant å ha den som leseprosjekt.
Først en litt lang innledning...
Clementine har formulert en del problemstillinger som jeg har funnet svært interessante. Særlig i forbindelse med lesingen av denne boken. Hun spør bla. Hvor krevende aksepterer du at en roman er? Dette spørsmålet har fulgt meg som en skygge mens jeg leste Cattons digre murstein. Jeg har vel funnet ut at svaret kanskje mer er et spørsmål. I mitt tilfelle kokt ned til Hvorfor leser du? Jeg har nemlig funnet ut at det som trigger min leselyst er når jeg får lære om menneskelige relasjoner. Hvorfor handler mennesket som det gjør? Hvordan preger det menneskelige samspillet oss? Jeg er klar over at dette for mange virker banalt og til dels virker jeg kanskje naiv som ikke har gjort denne oppdagelsen tidligere, men denne oppdagelsen har på mange måter gjort at jeg nå er mer klar over hva jeg intuitivt velger når jeg plukker ut bøker. Den sier meg også noe om hvorfor jeg finner enkelte bøker mer krevende enn andre.
Jeg er ikke opptatt av vær og vind, kniplinger og fløyel. Det rekker også for meg at man skriver at huset ligger i en skog, man trenger ikke gå i detalj om det er gran eller furu. Jeg bryr meg heller ikke om dialoger så fremt de ikke har et klart formål. Videre så søker jeg bøker som vil fortelle meg noe, gi meg en følelse... på samme måte som når jeg betrakter et kunstverk er jeg mer interessert i følelsen verket gir meg, snarere enn prosessen bak....og...
det er her vi kommer til det som skal handle om romanen;
Forfatter: Eleanor Catton
Utgivelsesår: 2013
Kilde: e-bok jeg har kjøpt selv
Årets vinner av Man Booker Prize
Tolv menn er samlet i en røkesalong. Handlingen foregår i New Zealand og året er 1866. Gullrushet preger Hokitiki som denne byen heter. Inn i byens hotell og dets røkesalong kommer Walter Moody, uvitende om at han her forstyrrer et viktig møte.Alle mennene har sine hemmeligheter, også unge Moody har erfaringer han helst vil skjule. Men hvem lurer hvem her?
Eleanor Catton har skrevet det jeg vil kalle en helt utrolig roman. Hun har til og med skrevet den på Victoriansk-vis. Handlingsmessig skulle alt tilsi at boken vil appellere til meg. Her er dop, horeri, dobbeltspill, nye og gamle penger, rasistisk tilsnitt (kan man si det?), mord og astrologi.En røverroman. Men jeg fant The Luminaires stort sett dørgende kjedelig. Boken som er på over 800 sider fortelles i starten så langsomt at jeg måtte lese begynnelsen et titalls ganger før jeg kom til bokens andre del. Da var jeg altså bare på del to, av tolv. Stadig måtte jeg gå tilbake til Clementines anmeldelse hvor hun lovet meg at boken ville "akselrere i fart" og bli spennende. Jeg hadde lest litt over 80% av min kindle utgave før jeg nådde dette punktet. Da tok den seg som lovet veldig opp og slutten var fiffig.
Som du sikkert nå forstår så var ikke denne boken årets leseropplevelse for meg. I det minste ikke underholdningsmessig. Men jeg syntes det var veldig spennende å oppdage hvordan Catton har konstruert boken. Stjernetegn delen fikk meg til å dra frem de gamle Gullfoss bøkene mine, sammenligne hans meninger med de hintene/egenskapene Catton gir sine karakterer.
Det var artig (i ettertid) å se hvordan hun klarer å øke tempoet i boken ved å trekke flere karakterer med i kapitlene og korte dem ned. Selv om på slutten fant jeg innledningene til kapitlene mer interessante enn selve kapittelet.
Jeg synes det er spenstig at forfatteren har skrevet en såpass gjennomført Victoriansk roman. Jeg vet ikke om det er tilsiktet men den "I say potato you say potato" setningen fikk meg til å humre samtidig som jeg ble litt irritert, (nå husker jeg heller ikke om det var potet eller tomat...) skal det være en gjennomført bok eller skal det ikke? Er dette en glipp? Er det humoristisk ment? Jeg vet det er en filleting, men når jeg syntes boken var så krevende å komme gjennom så hang jeg meg veldig opp i alskens småting. Men Catton skildrer slutten av 1800 tallet på en veldig troverdig måte. For meg var det også litt eksotisk at handlingen var lagt til New Zealand og når jeg leste boken så jeg virkelig godt for meg hvordan det så ut i Hokitiki.
Når alt dette er sagt så er jeg litt tilbake til der hvor jeg har vært etter enkelte andre bøker. Min leseropplevelse ble på mange måter forringet fordi jeg føler at forfatteren blir mer opptatt av bokens konstruksjon enn meg som leser. Uten at jeg egentlig kan bedømme dette så er min oppfatning at boken er velskrevet. Catton har på mange måter gjort alt teknisk riktig, hun har bare glemt ut meg som leser.
Nå trekker jeg det langt her, men når man i senere tid har lurt på hvorfor kvinner leser menn mens menn ikke leser kvinner... jeg ser ikke for meg at denne boken blir en av de bøkene menn bare må ha. Selv om boken er prisvinnende, selv om det er en røverroman med gullgraving og kjeltringer...er det noen andre som har synspunkter på dette?
Det er dessuten Clementine som har gjort meg såpass nysgjerrig på Booker prisen at jeg har funnet det spennende å delta på hennes readalong. Om dette ikke var helt boken for meg så var det hvert fall interessant å ha den som leseprosjekt.
All ære til deg, Karete for et godt synspunkt som du i tillegg begrunner grundig. "Catton har på mange måter gjort alt teknisk riktig, hun har bare glemt ut meg som leser." Det sier alt om at dette var en bok som du kanskje tidvis kunne beundre, men som ikke engasjerte i det hele tatt. Da er det ekstra imponerende at du fullførte den! ;-)
SvarSlettSpørsmålet ditt, om hvorfor leser jeg? er noe vi alle burde stille oss selv jevnlig, fordi jeg tror at en bevisstgjørelse gjør at vi tenker mer over hvilke bøker vi griper fatt i neste gang. Du har klart å komme frem til et svar, og jeg skal selv også nå tenke på det samme om forsøke å finne ut mine grunner! Sannsynligvis vil disse grunnene til hvorfor vi leser også hele tiden være i bevegelse, og endre seg gjennom livet!
Tusen takk for at du ble med og leste The Luminaries. Jeg håper du henger med fremover på Bookerlesningen -- det er kjempeinteressant å lese tankene dine og jeg er sikker på at mange deler dem. Bøkene fremover er utrolig forskjellige og jeg håper du vil finne noen du vil elske!
Jeg synes som sagt at dette har vært veldig spennende. Selv om jeg ikke har fått en ny favorittforfatter så føler jeg likevel jeg har lært mye av å lese boken til Catton. Jeg skal forsøke meg på "The testament of Mary" igjen, men er redd mine positive Booker opplevelser først kommer i januar, med min favoritt av Ozeki ;-)
SlettJeg tror som deg at man må stille seg spørsmål om hvorfor man leser, og jeg er også enig i at dette nok er et svar som muligens endrer seg over tid. Jeg er i grunnen litt lei meg for at jeg ikke likte boken til Catton bedre. Men jeg er i grunnen mest fornøyd med at jeg fullførte. I år har jeg vært elendig til å fullføre noe som helst...bare feiget ut på det meste. Beklageligvis.
Håper du fortsetter å stille interessante spørsmål på bloggen din. Du gir meg stadig noe nytt å tenke på.
Interessant det du sier på slutten der, om menn som (ikke) leser kvinner. Jeg tror jeg er enig i hypotesen om dette ikke blir en "must-read" for menn, til tross for at den vant bookerprisen. Tror kanskje den oppfattes som for "lett" av en del menn - for lite egentlig substans, kun røverhistorie (og, ja, menn leser Dickens og Collins og annet viktoriansk dramalama, - men, jeg innbiller meg at de ofte gjøre det mye for å få statuspoengene dette gir - ikke for selve innholdet...).
SvarSlettUff. Nå generaliserte og rablet jeg fælt. Spennende tankerekke du trekker fram, i alle fall.
Må uansett si jeg er imponert over at du kom gjennom boka, når den ikke var din kopp te :)
Jeg liker at du generaliserer! For jeg er jo enig ;-)
SlettJeg har kanskje uttrykt meg litt bastant ovenfor? Det er ikke slik at boken til Catton er tidenes verste...jeg har lest dem som ikke en gang er verdt å nevne. Jeg synes bare ikke den var verdt 800+ sider. Hele historien kunne jo egentlig vært kortet ned litt?
Det blir for mye skvalder og pjatt i noen bøker som gjør at tankene vandrer mens jeg leser. Da må jeg lese de samme sidene om og om igjen. Jeg så på The Luminaires som en spennende utfordring for egen del. Som jeg også sa så var den kjempebra konstruert og poenget/plottet var fiffig...min innvending var mer at det tok såååååå lang tid før vi kom i mål. :)