De utvalgte

Et av årets litterære høydepunkter har for meg vært boken De utvalgte av Sem-Sandberg. Lykken var derfor STOR da jeg fikk mulighet til å høre han i samtale med Bernhard Ellefsen under Kapittel15 i Stavanger tidligere i høst. Til min store glede snakket de også om De fattige i Lodz, forfatterens nest siste bok. Kanskje mest fordi begge disse bøkene har litt samme tematikk...og ja, selvsagt (sikkert derfor jeg for en gangs skyld blogger) er det 2.verdenskrig som danner bakteppet for historiene.

Der De fattige i Lodz tok for seg ghettolivet i Polens nest største jødiske ghetto, skriver Sem-Sandberg om samfunnets "mistilpassede barn" i De utvalgte. Når jeg sier mistilpasset så er det i denne sammenheng de nazistene puttet i denne båsen; psykisk syke, handikappede, tatere eller utagerende barn som man ikke visste helt hva man skulle gjøre med (det kunne også være barn av alkoholikere, enslige forsørgere ol.). Nazistene mente de hadde en løsning, i deres tilfelle het den Spiegelgrund og lå i Wien. En kolossalt stor institusjon hvor man mer eller mindre tok livet av pasientene som bodde der.

Steve Sem-Sandberg
Foto: Eget

   I grove trekk er det livet innenfor Spiegelgrund boken handler om. Dette blir skildret gjennom øynene til Adrian Ziegler og Anna Katschenka. Disse to følger vi som pasient og pleier før, under og etter krigen. Adrian var pasient på Spiegelgrund.Med taterblod i årene og en drukkenbolt å slekte på var han nesten selvskreven som beboer der.       Anna begynte å jobbe som pleier mest fordi hun var interessert i en Dr.Jekelius. Lite aner hun at hennes interesse for denne mannen skal gjøre henne til en morder. 

<<-Adrian Ziegler er fjorten år gammel, og som dere ser ganske velutviklet for alderen.
Han vet ikke hvor han skal se, og slutter derfor å se. Et sted langt bortenfor eller bak hans lukkede øyenlogg fortsetter doktor Illings stemme å messe, nå og da avbrutt av et godt istudert smekk med pekestokken.
-Sigøyner blandingsrase av andre grad
Faren: en arbeidssky dranker
Moren: forhenværende syerske, nå dagarbeider. Et arvebiologisk mindreverdig menneske med hysterisk legning som insisterer på å fly her og spørre etter barna sine.
Den siste uttalelsen får an en eller annen grunn tilhørerne til å le. Bak de senkede øyenlokkene gjør han et forsøk på å mane frem bildet av strekmoren igjen, trædd i en ildrød strømpe av skam maken til den han selv bærer. Men den iltert pirkende pekestokken tillater ingen sidesprang. Den trekker kartblad etter kartblad som den smekker og slår på over hans brennende nakne hud.>>
s.-329/330

Man vet nesten ikke hvordan man skal beskrive denne boken. Den er full av detaljer om alle mulige groteske og horrible hendelser. Vanligvis er denne detaljrikdommen noe av det som trekker ned inntrykket mitt når jeg leser en bok. I Sem-Sandbergs tilfelle er den bare med på å forsterke leseropplevelsen. Mye av handlingen er jo helt forferdelig, men kanskje nettopp derfor opplever jeg at denne nøyaktigheten i beskrivelsene er med på å gjøre helhetsbildet mer sannferdig. For hvem kan dikte opp disse hendelsene? Detaljene er her virkelig med på å underbygge troverdigheten.

Som alltid er utgangspunktet mitt for å lese en slik bok: Hvordan kunne dette skje? Hva fikk folk til å begå grusomme ugjerninger? Hva ville du selv ha gjort i en lignende situasjon?
Som vanlig er dette helt umulig å svare på.

Sem-Sandberg bodde i Wien mens han skrev på De fattige i Lodz. Det var under dette oppholdet han oppdaget dette kolossale sykehuset hvor hovedhandlingen i De Utvalgte foregår.Det som liksom skal være en oppfostringsklinikk, men som i virkeligheten er et senter for forskning på mennesker, et sted man tar livet av "undermennesker" og et sted hvor man plasserer de barna man ikke ser på som verdige. Her var ondskapen satt i system, som en del av nazistenes eutanasiprogram.

Bernhard Ellefsen
Foto:Eget

I samtalen mellom Sem-Sandberg og Ellefsen fant jeg det uhyre spennende når de snakket om grenser. Når går man egentlig over en grense? Som i Anna, pleierens tilfelle...når gikk hun over grenser fra å være en som pleiet til å bli en som "bare fulgte ordre" og ble en morder? For mange mange mange av barna på Spiegelgrund ble drept med en injeksjon i ryggmargen. Videre ble barna utsatt for tortur, vold og andre avstraffelser. Anna og hennes doktor blir i boken (som i virkelgiheten) dømt for sine ugjerninger. 
Hva om Anna ikke visste bedre? Ikke skjønte konsekvensene av det hun var med på?
Det ble her også trukket paraleller til "jødeeldsten" i ghettoen i Lodz. Han som forhandlet med nazistene og ofret mennesker for å redde andre. Var han en ond eller god?
Hans ettermæle er jo egentlig basert kun på hvordan utfallet av krigen ble. Hadde han "holdt stand" og "berget" store deler av den jødiske befolkningen til ghettoen ble befridd, ville han vært en helt. Nå ble det ikke slik.

Under denne samtalen ville Sem-Sandberg påpeke at han var "litt lei" denne "trivialiseringen" av holocaust. En trend han mente var blitt til over tid. For at folk virkelig skal forstå hva det dreide seg om, forsøker han å gå motsatt vei. Fakta er viktigst fastslo han. Denne sentamentaliseringen som man stadig ser (han nevnte filmene: Schindlers liste og Pianisten som eksempel) ødelegger på mange måter for at vi som lever nå skal skjønne realitetene fullt ut.






Uansett,
en utrolig god bok!
Bra arrangement!
Ferdig snakka?



Boken er utgitt på Tiden Forlag og den er oversatt av Bjørn Axel Herrman

Den største forbrytelsen

Marte Michelets bok om ofre og gjerningsmenn i det norske Holocaust er definitivt en av årets store bøker i mine øyne (i andres også, heldigvis! Brageprisvinner og alt..). Michelets bok er i det store og hele en bok jeg har ventet på i årtier. Savnet etter en slik velskrevet bok som omhandler det norske Holocaust har vært stort. Jovisst har det vært utgitt bøker om emnet tidligere, men ingen som sammenfatter og trekker linjer på en slik måte at boken blir interessant, lesbar og sterk for alle som leser den. 

Den jødiske familien Braude er den røde tråden som binder boken sammen. Vi følger familien fra Grünerløkka gjennom flere år, hverdager og livets opp og nedturer. Grepet med å skildre denne familien og deres liv er med på å gi leseren et nært forhold til handlingen og til ofrene. På den andre siden er det også spennende at vi får følge Stian Bech jr. og hans livsreise, en mann som valgte nazismen.

Egentlig er det lite som sjokkerer meg i denne boken. Men det er mye som gjør meg opprørt.
Det kjennes sterkt å få skildret "hendelsen på Halden-toget" ;

"Den hevnlystne stemningen er tydelig i justisminister Sverre Riisnæs' brev til Jonas Lie noen dager etterpå, der han skrev at <<no gjør vi det av med jødene, og det ettertrykkelig>>."                                                                                                 (s.199)

Det som kanskje opprører meg mest er at dette er nordmenn som skriver og mener. At tankegangen er at det skal være noen forskjell på om man jødisk eller ikke, at det er nordmenn som har disse holdningene (jeg kan altså min krigshistorie og vet om norske nazister, her forsøker jeg bare å si noe om hvordan det opplevdes å lese denne boken). Etter krigen har jeg en følelse av at man kollektivt har solet seg i glansen til motstandsmenn og kvinner, snakket stygt om tyskerne og helt glemt ut at man under krigsårene kanskje ikke var så jødevennlig? Det snakkes om Vemork, Max Manus "Kjaken" og Milorg. Hvem snakker om det norske Holocaust? 

Michelet skildrer jødene i Norge som helt vanlige folk, ikke som en homogen gruppe som jeg har en opplevelse av har blitt gjort tidligere. Hun beskriver de sterkt troende, de assimilerte, jødiske motstandsmenn, ja- "hvermansen"! Det jeg fant mest spennende med dette var å få en opplevelse av at flere jøder gjorde motstand.

Interessant var det også å lese om hvordan det var for de få overlevende jødene som kom tilbake til Norge etter krigen. Ble de tatt godt imot? Fikk de tilbake sine hjem og eiendeler? 
 
Forfatteren har gjort grundig arbeid, lett i arkiver og snakket med flere personer. Min eneste innvending mot boken (og den er urettferdig) er at den skulle vært skrevet før, så hadde man kunnet hatt med ennå flere tidsvitneskildringer som bakgrunnsstoff. 

En bok jeg virkelig vil anbefale og som jeg mener burde være pensum i skolen.
(jeg tenker med gru på noe noen unger i gata sa da jeg var liten: "Skal jeg fortelle en vits? Rabinowitz". og håper verden har kommet lengre i dag.)

Boken er utgitt på Gyldendal Forlag, mitt ekesmplar har jeg kjøpt selv.

Jeg har ventet på deg

Noen bøker er det skummelt å skrive om.
Dette er en av dem.

Boken til Mirjam Kristensen er så uendelig vakkert fortalt. Det er en bok som gikk rett til hjertet mitt. En bok med flere lag, skjebner og fortellinger. En bok jeg definitivt ikke vil glemme!


Forlaget sier om boken:
<<Det er 1942. På en liten øy på sørlandskysten virker krigen langt unna. Søstrene Paula, Matilde, Edit og Milly Olsen har mistet faren, og må arbeide hver dag, om kveldene leser de engelske romaner og drømmer seg bort. I nabohuset driver familien Didrikson sommerpensjonat, og en dag ankommer et ektepar med fostersønnen David. Han er jødisk flyktning.
En lys sommernatt møtes David og Paula. Siden møtes de hver natt i den gamle, engelske hagen på øya. Helt til den dagen lille Milly drukner på den store sommerutflukten. Kort tid etter starter forfølgelsen av de norske jødene, og David forsvinner ut av Paulas liv.
Mange år senere blir Anna Vårø arvingen etter grandtante Paula Therese Olsen. Anna begynner å lese Paulas gamle dagbøker og snakke med de som levde den gangen. Hva var det som gjorde at tante Paulas liv ble det som det ble? >>

Jeg opplever at boken handler om så mye mer.
At boken i stor grad handler om fortielse, savn og svik. Boken forteller også en litt om nær Norgeshistorie, den skildrer utkant-Norge og hvordan man har endret forholdet mellom by og land.
For meg, forteller Kristensen en historie om et mot, handlekraft og en styrke som jeg finner (i mangel av et bedre ord) stor. Boken gir også et portrett av hvordan kvinnenes rolle har endret seg de siste 70 årene.  Det er spennende men også trist å lese om hvordan noen ofrer egen lykke for i stor grad vie livet sitt til andre.

Fortellingen blir fortalt på en så vakker og dempet måte at det bare underbygger de triste skjebnene.  

Nå er jeg kanskje i ferd med å kaste meg ut på skikkelig dypt vann her, men i Morgenbladet (Nr.43/31.oktober-6.november 2014) sier Carina Elisabeth Beddari;
<< Jeg har ventet på deg veller over av hendelser hvor menneskene tilsynelatende endrer sin væremåte på grunn av krigstiden, hendelser som ville blitt annerledes behandlet i en mindre presset kontekst. Når Kristensen først tar et nåtidig perspektiv inn i historien, er det merkelig at romanen ikke gjør mer ut av disse ansatsene til diskusjon av da og nå: hva hemmet oss da, og hva hemmer oss i dag? Hvilke menneskelige reaksjoner er tidsbestemte, hvilke er universelle, og går det overhodet an å bestemme? Overreagerer Paulas mor på grunn av en anspent livssituasjon når hun utstøter datter fra familien, eller skjer det først og fremst på grunn av hennes psyke?>>
        Da vil jeg som leser si at alt det som Beddari her stiller spørsmål ved er det jeg likte best med denne boken. Muligheten du har som leser til selv å tenke disse tankene, drøfte dem i en lesering eller å fundere på dem når du ikke får sove. Bøker som dette liker jeg veldig godt fordi de gir meg som leser sjansen til å dykke dypere ned i handlingen.
Jeg synes det er dumt dersom alle disse tingene skulle vært overforklart i boken. Er det noen andre som har lest boken og mener noe om dette?

Nå er jeg jo en leser som stort sett foretrekker litt dystre bøker. Så dersom jeg kanskje skulle ha en liten innvending mot boken (bare en bittebittebitteliten en...) må det være måten trådene nøstes opp og samles på slutten. Etter min smak blir det kanskje litt for idyllisk?

Men dette er boken du ikke visste at du bare MÅTTE lese! Anbefales på det varmeste.

Boken er utgitt på Forlaget Oktober, mitt eksemplar er et anmeldereksemplar.

Bokhøst og (delvis) norsk leseliste

Øverst f.v.: Bjarte Breitig, Lars Joachim Grimstad,
Audhild Solberg og selveste Marianne

Bokhøsten er i gang, selv om jeg fortsatt sprader rundt i shorts og slenger rundt i gresset er det definitivt høst. Denne uken har jeg vært på Aschehougs høstmøte i Stavanger. Veldig informativt, fint og morsomt. Ikke minst var det hyggelig å hilse på bokblogger Marianne igjen, siden jeg desverre gikk glipp av Bokbloggertreffet i Oslo. Slike bokmøter er veldig informative og fine, og jeg ble virkelig nysgjerrige på flere av titlene. Novellisten, Bjarte Breiteig debuterer bla. som romanforfatter. Hans bok Mine fem år som far virket meget lovende og spennende. Jeg skal selvsagt lese boka til Audhild Solberg (den om Superbitchene også. Blir aldri for gammel for rosa "jentebøker").

Øverst f.v.: Reidar Müller, Unni Lindell,
Aslak Nore og Øystein Wiik

Inspirert av Bokelskerinnen (Elin) har jeg laget meg en leseliste over bøker jeg bare må få lest i høst. Jeg kommer nok også til å lese andre bøker i tillegg (skal være med på Booker-readalong), men disse er liksom "rosinen i pølsa", "toppen av kransekaka" eller andre floskler som måtte passe.

Romaner
Ken Follett: På grensen til evigheten (CD)
Aslak Nore: Oslo Noir (ACO)
Kepler: Stalker (CD)
Brit Bildøen: Sju dagar i august (Samlaget)
Hjorth og Rosenfeldt: Den stumma flickan (Norstedts)

Sakprosa
Reidar Müller: Det som ble Norge (ACO)
Ingrid Brekke: Da øst ble vest (Kagge)
Frode Fanebust: Dypt urettferdig (Pax)
Robert Gerwarth: Hitlers bøddel (Hitorie og kulturforlaget)
Tore Rem: Reisen til Hitler (CD)
Bjørn-Erik Hanssen: Glamour for Goebbels (ACO)
Anette H. Storeide: Norske krigsprofitører (Gyldendal)
Pål Karlsen: Steinsoppen (Z-forlag)
Marte Michelet: Den største forbrytelsen (Gyldendal)
- i tillegg utgir Dreyer Bok ut en bok om Rogaland under krigen, sett med tyske øyne. Dette er en oppfølger til en lignende bok som kom ut i fjor. Jeg skal selvsagt også skaffe meg det tredje bindet i serien om Nådeløse nordmenn, av Erik Veum. I år med undertittelen Gestapo 1940-1945 (Kagge).

Har du noen gode boktips for høsten?
De neste ukene skal jeg på flere bokpresentasjoner, så kanskje det dukker opp flere lesetips?

The boy on the wooden box - a memoir

For noen uker siden ble jeg tipset om denne boken av Rose-Marie. Boken er skrevet av Leon Leyson, en av dem som overlevde Holocaust fordi han og familien fikk hjelp av Oscar Schindler. Som en av de aller yngste var han heldig og fikk navnet sitt oppskrevet på den etter hvert så berømte Schindlers liste.

Etter et kort forord begynner boken med å fortelle om Leons oppvekst. På den polske landsbygda hadde han en stort sett lykkelig barndom, Kristne og jøder lever side om side, og hver og en har nok med sitt. Visst kan han til tider oppleve jødehat, men det kan ikke sammenlignes mot de erfaringene Leon skulle gjøre seg i fremtiden.

<<Life seemed an endless, carefree journey. So not even the scariest of fairy tales could have prepared me for the monsters I would confront just a few years later, the narrow escapes I would experience, or the hero, disguised as a monster himself, who would save my life. My first years gave no warning of what to come.>>

Leons far jobbet på en glassfabrikk, og da eieren av fabrikken flytter produksjonen fra Narewka til Krakow følger arbeiderne med. Etter en tid flytter resten av familien etter. 
De historiske kjennsgjerningene som følger er godt kjent. En gal mann fra Braunau am Inn, sender soldatene sine inn i Polen og den jødiske befolkningen i ghettoer og dødsleire.

Deutsche Emaillewaren-Fabrik
også kalt Emalia (Schindlers fabrikk) i dag.
Nå er den omgjort til et museum.
Dette er fabrikken Schindler hadde i Krakow.
Bildet er lånt fra Wikipedia med
tillatelse fra fotografen.

Heldigvis for familien Leyson har de fått jobb hos Oscar Schindler i hans emaljevare-fabrikk. Schindler forsyner den tyske hær med kopper og kar så de som jobber for han er viktige arbeidere. Da ghettoen i Krakow blir rensket for "uviktig" arbeidskraft (stort sett eldre og intellektuelle) er Leon og hans familie noen av de som får bli igjen i ghettoen for å jobbe.
          Men det eneste som er sikkert med nazistene er at ingenting er sikkert. De fortsetter å deportere jøder. Ghettoens befolkning krymper og krymper. Til slutt blir også Leons familie sendt til konsentrasjonsleiren Plaszow, hvor den uberegnelige Amon Goeth regjerer. Heldigvis har de Oscar Schindler. For da krigslykken til tyskerne for alvor snur og Plaszow skal avvikles, lykkes det Schindler å kjøpslå med Goeth. Schindler får forhandlet til seg i overkant av 1100 jøder som han tar med seg til sin nye fabrikk i Tsjekkoslovakia.
Blant disse er familien Leyson.
I Schindlers nye fabrikk er arbeiderne hans trygge. Her er det også vakter men ingen form for vold eller represalier. På denne måten overlever Leon krigen. 

Det er ikke faktaene i denne boken jeg finner så unike. Det er måten Leysons historie blir fortalt på som gjør at denne tidsvitneskildringen skiller seg ut i mine øyne.
Det er jo ikke til å legge skjul på at det siden krigens slutt i 1945 har kommet ut en del bøker fra Holocaust-overlevende. Jeg mener ubeskjedent nok at jeg har lest en god prosentdel av disse. Noen av dem har brent seg inn i minnet mitt (boken til Sachnowitz da i en særstilling) , andre har ikke gjort noe stort inntrykk i det hele tatt. Hva er det som gjør dette? Jeg tviler ikke på at de som eksempelvis har overlevd Auschwitz må har opplevd de grusomste ting. Det er bare måten dette blir formidlet på gjennom bøkene som varierer. 
              Det som gjør at Leons historie skiller seg ut i mine øyne, er den følsomme måten han forteller om sine erfaringer på. Det er hjerteskjærende å høre om broren som valgte kjærligheten fremfor en mulig redning, og det er vondt å høre hvordan naboene vender Leysons ryggen når nazistene overtar makten. Men det er for meg fint å "møte" gamle kjente fra Schindlers Liste filmen (og boka), høre om andre sider ved Schindler og det er godt å vite at Leon klarte seg. Det er i det hele tatt interessant å høre om hvordan det voksne livet til Leyson ble. Dette er sjeldent man leser så mye om. Hva gjør en slik horribel erfaring med en? Hvordan syntes Leon det var å bo i Polen etter krigen? 
                Boken er i utgangspunktet en ungdomsbok, men jeg synes godt den passer for voksne også. Etter at jeg leste denne boken har jeg ikke greid å "slippe" den helt. Kanskje særlig fordi det er så mange uroligheter i europa for tida. Har vi lært av historien eller ville vi gjort det samme igjen?
             


Jeg har kjøpt og lest den engelske utgaven fra Simon og Schuster.
Den glimrende anmeldelsen til Rose-Marie finner du her.

Forfatterintervju med Kristine Storli Henningsen

Foto lånt fra forlaget

Jeg synes det er kjempestas at Kristine Storli Henningsen har tatt seg tid til å delta på et lite intervju. Forfatteren bak romaner som Innlandhete (Gyldendal 2013) og I skyggen av store trær (Gyldendal 2012) har denne gang gitt ut en dokumentarisk bok, Om vi heftes underveis (Cappelen Damm 2014). Boken handler om liv og skjebner til noen av dem som var på sjøen under andre verdenskrig, krigsseilerne.

           Storli Henningsen har intervjuet overlevende så vel som pårørende i arbeidet med boken. Dermed får vi oppleve nære og spesielle møter med mennesker som ikke bare har hatt medgang i livet. Selv ble jeg til tider ganske opprørt da jeg leste noen av historiene, litt sint og litt lei meg. Men det er godt at noen nå forteller om deres skjebner, skriver dem ned og samler dem mellom to permer. Jeg har ingen problemer med å anbefale denne boken, vil gjerne oppfordre flest mulig til å lese den.

Men som med alle bøker jeg leser og liker i denne sjangeren så blir jeg veldig nysgjerrig.
Så jeg har stilt forfatteren noen av de spørsmålene jeg lurte på. Sporty nok har hun svart meg.

Foto lånt fra forfatteren

Du har skrevet en bok om krigsseilerne. Hva var det som fikk deg til å skrive om dem, og hvorfor nå?
Jeg var på Risør Trebåtfestival i 2012 og skulle lage en reportasje om "Tangeruddampen". Hele festivalen var dedikert krigsseilerne - og jeg gikk nærmest inn i sjokk. Hvorfor visste jeg så lite om denne nære og viktige delen av vår historie? Jeg intervjuet noen krigsseilere og skrev artikler for diverse aviser og magasiner. Men det var ikke nok. Jeg ville vite mer, blant annet om konene og barna. Hvordan var det å vente på mannen sin i mange år uten et livstegn og så få tilbake en krigsveteran? Og hvordan var det for barna, som kanskje knapt kjente sin far, å få tilbake en mann som skulle bestemme hjemme? Og så var det alle de konene og barna som ikke fikk sine kjære tilbake - hver tiende sjømann måtte dø.

Jeg visste at jeg hadde dårlig tid, det er ikke mange gjenlevende krigsseilere. Så det var viktig for meg å skrive denne boken så fort som mulig. Det har derfor vært et intenst år, med mange intervjuer, mye lesing og redigering. Men det har vært verdt det. Det har vært en takknemlig jobb å gjøre, fordi krigsseilere og familier har vært opptatt av å formilde historien videre til nye generasjoner. Å få gjøre det har kjentes som et rent æresoppdrag,

Når du skrev denne boken, har du hatt en spesiell målgruppe du ville treffe?
(Som leser opplevde hvert fall jeg at den fint kunne leses uten noen større kunnskap om krigsseilerne.)

Jeg har vært opptatt av at boken skal nå en lesergruppe som kanskje ikke har lest så mye om verdenskrigen, og som var på det stadiet jeg var i 2012. Mange bøker om verdenskrigen er tunge og kompliserte og kan føles uoverkommelige å starte på. Min bok er for alle som vil lese et stykke spennende og gripende historie fra nyere historie, uten at de trenger å ha forkunnskaper om emnet.

Som leser fant jeg boken din på mange vis ganske opprørende.
Er det noe i arbeidet med denne boken som har sjokkert eller opprørt deg? 
Jeg ble opprørt over mye mens jeg skrev boken. Noe av det som gjorde sterkest inntrykk var å høre om Jenny Kristiansens mor, som måtte skrive inn til Rikstrygdeverket og søke om penger hver gang hun skulle ha de mest basale ting. Penger hun helt rettmessig hadde krav på. Da Jenny fortalte om hvordan moren satt og skrev ydmykt etter klær og mat og brensel, brev hun fant lenge etter hennes død - det gjorde sterkt inntrykk.

En av historiene som kanskje gjorde mest inntrykk, var den til Aksel (Remøe).
Hvordan har det vært for deg å dele bla. hans historie.?
Jeg er både forundret og imponert over hvordan Aksel klarte å holde hodet kaldt i kritiske situasjoner, og om hvordan dette (og litt flaks) trolig reddet livet hans. Og mange ganger har jeg tenkt på hvordan det må ha vært å være alene igjen i livbåten i Nord-Atlanteren, etter at skipet hans hadde gått ned og en etter en i båten hadde mistet livet. Helt alene i timevis, med vissheten om at han skulle dø, opp og ned på bølgene i vinterstormen. Og så ble han reddet til slutt og lever den dag i dag. Det er som et ubegripelig eventyr.

Hva har vært det vanskeligste med å skrive en slik bok?
Det vanskeligste med å skrive boken har vært å kutte ned faktaene om krigen fra det enorme kildematerialet - og gjøre det enkelt og lett tilgjengelig. Og samtidig la alle som er med i boken få fortelle sin subjektive versjon av historien – og så sy det hele sammen. Det har vært utfordrende.

Tror du vi har lært noe av krigsseilerne skjebne? Tror du at vi ville behandlet dem på samme måte nå?
Jeg håper samfunnet har lært. I dag har vi helt andre kunnskaper om posttraumatisk stress, som var under forskningslupen på 50-tallet. Vi vet hvor viktig det er med anerkjennelse når man kommer hjem fra en krig og har gjort en innsats. Og ofte er det slik at anerkjennelse kommer etter en tid, slik det også har vært med krigsseilerne. Man kan være enig eller uenig i å sende folk til for eksempel Afghanistan. Men når de har vært der og gjort en innsats, så synes jeg det er det viktig at vi støtter demi etterkant. Mange av dem får mentale skader, men får ikke medaljer på lik linke som de som har blitt ”såret i strid”. Dette gir en klar parallell til krigsseilerne.


Etter alle intervju og all research du har gjort, hvis det er en ting du vil si du virkelig vil formidle med boken din, hva er det?
I en tid med høyt fokus på egen lykke og selvrealisering har jeg lyst til å minne folk om at det ikke er lenge siden vi var en del av en verdenskrig. Der var det mange som gjorde en innsats for å sikre demokratiet og som vi har å takke for at vi lever i et fritt land. Jeg håper jeg kan inspirere folk til å jobbe for noe som er større enn seg selv, og til å ikke glemme historien. Ved å kjenne historien kan man hindre den i å gjenta seg. Derfor er det så viktig å fortelle den til stadig nye generasjoner.



Da vil jeg til slutt takke Kristine for at hun stilte opp.
Mitt eksemplar av boken er et leseeksemplar fra forlaget.

Det siste brevet - av Roger Albrigtsen

Foto lånt fra forlaget

Jeg har lenge innbilt meg selv at jeg kan en del om 2.verdenskrig. Det jeg nå har erfart er at mine kunnskaper kanskje dreier seg mest om Holocaust og hvordan krigen utspant seg i Europa. Men hva kan jeg egentlig om krigen i Norge? Ikke nok hvert fall! Det er nesten pinlig...

For noen uker siden fikk jeg to bøker av og fra forfatteren Roger Albrigtsen. En skribent som dessverre ikke har vært kjent for meg tidligere. Selv om vi kanskje har litt forskjellig interessefelt innenfor krigshistorien så har jeg oppdaget noen som har en genuin interesse for 1940-1945.

Boken til Albrigtsen ble utgitt i 2013 og tar for seg mye av krigshistorien i Finnmark. Fra skipsforlis og tvangsevakuering til oppbyggingen av Banak flyplass. Da jeg begynte å lese må jeg ærlig innrømme at jeg tenkte "Å nei!!". For om jeg er aldri så interessert i andre verdenskrig, så har jeg null interesse for tekniske dupeditter.
Begynnelsen av boken handlet nemlig om oppbyggingen av Banak flyplassen. Egentlig ganske så interessant å lese om hvordan og hvorfor, men... hver gang jeg syntes noe var spennende så ble det liksom avbrutt av informasjon som ikke sa meg noen ting. For andre lesere er det nok interessant men jeg aner f.eks. ikke hva et 6 Fokker CVD feltfly er. 8,8cm luftvernkanoner er også gresk for meg. Jeg ser heller ikke noe poeng i å spesifisere slike detaljer i teksten . Men det er nok en smakssak. (For meg er dessuten en bil blå eller rød, jeg har ikke greie på HK og sylindere, registerreimer og slikt...). 
      Videre i boken kommer vi til de kapitlene som var for meg. De om menneskeskjebnene.
Særlig gjør kapittelet om brannen på D/S Argus inntrykk; 

Tyskerne raker hele natten og hele neste formiddag. Likene som er noenlunde hele blir stablet opp langs muren til havnekontoret. Senere må muren males med rød mønje for at blodet ikke skal synes. Det er en mur av blod. De hele likene blir lagt i kister og begravd. Men alle likrestene blir raket sammen. Familien Lillebo prøver å la være å se ut av vinduene. Alle på havnekontoret blir drept. Alle på brannbilen. Alle vaktene i russeleiren. Alle som hadde med lossing og lasting å gjøre gikk også i lufta.

Boken inneholder mengder av spennende fotografier. Disse er med på å gjøre historiene så levende. Egentlig er det interessant bare i seg selv å studere dem.
         Jeg opplever at Albrigtsen skriver lettfattelig. Selv for en som aldri har vært så langt nord er det ikke noe problem å se for seg det Finnmark han skildrer. Forfatterens interesse for emnet skinner også godt gjennom synes jeg. Jeg må nok si at jeg nok aldri hadde kjøpt denne boken sånn uten videre. Det kommer nok mest av at jeg vel egentlig er mest opptatt av krigen i Tyskland og de øst-europeiske landene. Men nå har jeg lest boken og likte den godt. Det er ikke bortkastet tid å lese dette stykket med Norgeshistorie.

         Er det bare jeg som ikke kjenner så godt til denne delen av krigshistorien? Tvangsevakueringen og brenningen av Finnmark er jeg kjent med. Men det meste andre er nytt for meg. Operasjon Jupiter hadde jeg aldri hørt om. Det er interessant å tenke seg hvordan krigen hadde sluttet dersom denne operasjonen hadde blitt gjennomført. Lurer du på hva Operasjon jupiter er? Da må du nesten lese boken...
        

Kvinnelige Tidsvitner - Fortellinger fra Holocaust

Foto lånt fra Gyldendal

Tidligere i uken skrev Beathe på Beathesbokhylle en anmeldelse av boken Kvinnelige Tidsvitner - Fortellinger fra Holocaust. For de som kjenner bloggen min kom det kanskje ikke som en stor overraskelse at dette var en bok jeg straks måtte lese. 

Boken er skrevet av Jakob Lothe som i 2006 (sammen med Anette H. Storeide) skrev Tidsvitner - Fortellinger fra Auschwitz og Sachsenhausen (her kan du lese om hva Dagbladet da skrev om boken).
Her intervjuet de åtte norske menn som hadde overlevd tyske konsentrasjons og utryddelsesleire.
I boken forteller bla. Samuel Steinmann sin historie. Under arbeidet med den boken fant de bare mannlige intervjuobjekter. Det var nemlig ingen av de norske jødinnene som ble deportert som overlevde...

Denne nye boken fra 2013 består derfor av tidsvitneskildringer fra ti jødiske kvinner som alle overlevde nazistenes grusomheter. Fire av disse er i dag norske mens seks av dem er utenlandske.

Jeg synes det er helt utrolig av disse damene, at de orker å fortelle sin historie. For det er ikke tvil om at deres erfaringer er noe man ikke ønsker for noe annet menneske.
         Jeg tror at en av de fortellingene som gjør sterkest inntrykk på meg, er den til Maria Gabrielsen. Hun var en av syv søsken som vokste opp i Wien. Faren var jødisk og moren katolsk, men hadde konvertert til jødedommen. Da nazistene tok makten i Østerrike angav moren hele resten av familien til tyskerne. Maria og søsknene overlevde fangenskapet i Theresienstadt, faren ble myrdet. Moren ble straffet for å ha angitt dem, men etter å ha sonet straffen sin søkte hun om erstatning fordi hennes mann (som hun selv anga) ble drept under holocaust. Marias historie har tidligere blitt utgitt i bokform. Mer om den kan du lese her.

Men det er så mye av innholdet i boken som gjør inntrykk. Det er vanskelig å trekke frem ting. De føles nesten litt urettferdig ovenfor de andre.

For meg var det (som nesten alltid) interessant å lese andre vitners skildringer av personer som går igjen i mange av historiene fra de overlevende. I boken møter vi bla. igjen tolken Mala (belgisk jøde) som flykter fra Auschwitz sammen med sin kjæreste Edek. Irma Grese er med i boken. Vi får også en beskrivelse fra Płaszów, leiren fra Schindlers Liste filmen. Beskrivelsene av forholdene i Thersienstadt sammenfaller med andre beskrivelser jeg har lest derfra. Så også hevnen som gikk ut over de tjekksike jødene etter attentatet mor Heydrich. Det er i det hele tatt mye med boken som gjør meg (i mangel av et bedre ord, beklager) opprømt.  For det er ikke så mye brutaliteten og volden som gjør inntrykk. Det er psyken til ofre og gjerningsmenn jeg alltid synes er interessant i disse bøkene. 

Selve boken er som sagt basert på intervjuer med overlevende. Forfatteren presiserer og legger vekt på at dette er tidvitnenes opplevelser av det som har skjedd. For meg en viktig presisering. Lothe er også svært ryddig når han beskriver hvordan intervjuene er gjort og i hvilket tidsrom de har funnet sted. Bak i boken er det begreps og ordforklaringer, samt en fyldig litteraturliste.

Jeg har likevel noen innvendinger. Jeg savner litt mer utfyllende informasjon om f.eks. Josef Kramer. I boken står det at han var kommandant i Bergen-Belsen. Men jeg synes også det kunne stått noe om 1942-1944 da han var i Auschwitz? Det samme gjelder for Irma Grese.
       Jeg opplever også innledningen for lang, kanskje kunne store deler av den kommet helt bakerst i boken sammen med ord og begrepsforklaringene? For min egen del hadde det hvert fall gjort boken bedre. Da kunne man gå rett på historiene istedenfor det jeg opplever som litt trasig repitisjon (men det er muligens bare meg som ser på det slik).

Jeg skulle ønske flere ville lese denne boken. Som også Beathe var innom i sin anmeldelse på Beathesbokhylle, mener jeg at Lothes bok godt kunne vært en del av pensum på skolen.

For min del kunne boken også vært mye lengre enn sine 256 sider.
Boken er utgitt på Gyldendal forlag. Mitt eksemplar har jeg kjøpt selv og det er en innbundet utgave.

Das Erbe des Kommandanten - a few words from Rainer Höss, about his book pt.1

the cover of the book

Thanks to Anne (Bokofilia) I got to know about the book Das Erbe des Kommandanten. Written by the grandson of the infamous Rudolf Höss, Rainer Höss. I've bought the book and red it in German but I'm definetly going to buy the English version when it will be available March 2014 (just to be sure I understand it correctly). The book was really interesting as well as a bit sad. It most of all gave me a lot to think about.

       This is not the first time I've heard about Rainer Höss though. A while ago I watched the great documentary Hitlers children, a documentary who focus on the descendants of some of the high profile Nazi perpetrators. Amongst these descendants were also Katrin Himmler and Rainer Höss (If you have not seen it, I would highly reccomend you to do so). It's really interesting to know how their relatives huge crimes have affected their lives. Imagine signing in to a hotel as Mr/Ms Höss or Himmler... you must get a lot of different feedback from people you don't know... The documentary and also some of the books I've read this year, made me so curios that I finally got the courage to contact Rainer Höss and ask him a few questions. Thankfully he didn't find me to wacko so he sent me an e-mail in return. With his permission I have copied it into this blogpost.

Dear Karete,

i don’t had any Problems to ask me questions. Thanks for your nice Mail. I know not all people like my work or like in general what I do. They think it would be better to let the past rest. And others wrote smear and lies against me to stop my foregoing to built bridges. Never mind, I don’t stop until I die…

It was not easy to judge my family against the past. I research now more than 28 years my heirloom and the crimes which my family was involved. I cut the lines to all family members in 1985 including my father. I could not accept the way he lives the fact that his Father and my grandfather was a typical German monster. My father was deeply influenced by the Nazi Ideology. But it is not easy to get answers of all our Questions, mostly in my research I get more questions than answers.

To carry such burden, it is not easy at all. But where is a will there is a way to handle it. The path we after born had to walk, is very small and dangerous. And believe me I am far away from that ideology my father and his family lives until today. My grandfather, and that I accept was a beloved father, but also a brutal and rigorous human, feeling cold and inhuman. But that's not unusual in these criminals. They saw their work as a duty and loyalty to the homeland, what it has not done apologizing. you always have the option not to do it. For my Grandmother and my father he was a hero, without any doubt. I don’t now if my publisher company would be translate the book in Norwegian language, English version will be available next year around March.

You ask about the Book from Thomas Harding (Hanns and Rudolf). Thomas and I visit Auschwitz 2009 together, and yes the postscript at the end of the book is about me. Also the Picture at the book, shows me and my mom at the gate sign in 2009. Also Pictures which Thomas use in his Book are from the estate of my Grandfather.
Kind Regards,
Rainer 

I will write more about this book next year when I have red the English version. Hopefully I'll get some more words from Höss then. If you're curios about his book there's an excerpt from the it here.  It's also available in German on Amazon.The book by Thomas Harding that he reffers to, I've written a blogpost about earlier. It's in Norwegian and you can find it here.

Why have I written this in English? To be sure that Rainer Höss knows exactly what I have written about him, since I presume his Norewgian isn't fluent :)

The girls of room 28: Friendship, hope and survival in Theresienstadt

Hvert år samles ti nå aldrende damer i Tsjekkia. Felles for dem alle er at de overlevde holocaust, delvis fordi de alle på et tidspunkt var internert i konsentrasjonsleiren Theresiendstadt. I denne boken som delvis skildres gjennom gamle dagboksnotater får vi et innblikk i hvordan de klarte det.

Tittel: The Girls of room 28: Frienship, hope and survival in Theresienstadt
(orginal tittel: Die Mädchen von Zimmer 28. Freundschaft, Hoffnung und Überleben in Theresienstadt)

Forfatter: Hannelore Brenner
Utgivelsesår: 2009 (eng.utgave)
Sideantall: 336
Kilde: e-bok jeg har kjøpt selv

På midten av 90-tallet møtte journalisten Hannelore Brenner disse damene. Intervjuene hun gjorde med dem, blandet med dagboksnotater fra krigsårene utgjør boken jeg nylig har lest. På mange måter en bok som minner meg litt om boken til Anne Frank. Det er små hverdagsglimt sett gjennom ungpikeøyner, det er fremtidshåp og drømmer. Men boken skildrer også en hverdag i en konsentrasjonsleir. Uansett hvordan man kanskje tenker at denne leiren har vært så er det ikke til å legge skjul på at forholdene var grusomme. 

En av årsakene til at jeg valgte meg denne boken er at Theresienstadt ble brukt som en "glansbilde-leir" av nazistene. Det ble for eksempel laget propagandafilmer som skulle dokumentere at å bo i Theresienstadt slett ikke var ille. Før disse filmene ble laget pyntet nazistene hele leiren, de "peneste" internerte ble valgt ut til å spille beboere som gikk på restaurant eller shoppet og gikk i teater. Selvsagt hadde ikke jødene det slik. Alt var kun fasade og iscenesatt til propagandafilmene. Samme "teater" ble satt opp da leiren fikk besøk fra bla. danske Røde Kors. Dette gjorde nazistene fordi de ville vise resten av verden at man ikke hadde grunn til å uroe seg for hvordan jødene fikk det i leirene de ble sendt til.

I boken får oppsettingen av barne-operaen Brundibar mye oppmerksomhet. Dette kulturelle innslaget er noe som opptar jentene på rom 28 i stor grad. 
       (Ja, her må jeg kanskje forklare hvorfor rommet kalles 28...I utgangspunktet var noen av de heldigste barna i leiren bosatt i gutte eller jente-hjem. På rom 28 bodde de jentene som var født i 1928 eller der omkring.
Jentene var fra forskjellige deler av europa, de var fra ulike samfunnslag og de var ikke nødvendigvis like glade i hverandre.)

Theresienstadt,
foto lånt fra Wikipedia

         En av årsakene til at Brundibar fikk så mye oppmerksomhet av jentene var at operaen handlet om at det gode beseirer det onde. Videre var den også en kilde til atspredelse i en ellers ganske trøstesløs hverdag. Jentene engasjerte seg enten som skuespillere eller de hjalp til med kulisser ol. Mange av jødene som ble deportert til Theresienstadt var intelektuelle, kunstnere og musikere. Så lenge nazistene brukte denne leiren som et "glansbilde"  de kunne vise omverdenen gav det også jødene i leiren større spillerom mht kulturelle adspredelser. Personlig synes jeg dette er spennende å lese om. Hvordan man har skapertrang og får til å lage vakre ting, selv under de grusomste forhold. For det er ikke til å legge skjul på, vi snakker her om en konsentrasjonsleir. Eller, kanskje man på mange måter heller skal kalle det en transittleir?

Det jeg synes er mest interessant med Brenners bok er hvordan hun formidler jentenes historier på en så levende måte. Boken gir meg også et godt innblikk i en verden jeg har vært veldig nysgjerrig på. Noen av jentene vi følger hadde også foreldre eller slekt i Theresienstadt. De bodde ikke sammen så all sosial omgang med familie var forbeholdt fritiden jentene hadde etter at de hadde gjort dagens plikter. Jeg får også et inntrykk av at foreldrene ikke hadde noe imot at barna deres bodde i disse hjemmene. 
Det er også verdt å merke seg hvordan jentenes språk, kultur og interesser utvikler seg gjennom deres opphold i leiren. Interessant er det også å lese om hvordan de håndterte konflikter og hvordan de voksne som hadde ansvaret i disse hjemmene tok vare på jentene. Forsøkte å skape samhold og vel så viktig, forsøkte å skape en meningsfull hverdag for dem.

Brenner har også med en del faktastoff om Theresienstadt. Alt fra dens historikk til hvorfor denne gamle borgen ble valgt til fangeleir.

Boken er lettlest selv om den er på engelsk. Den har også med ganske mange fotografier av leirlivet og tegninger som jentene har tegnet.  Dette var en bok som var helt i min gate. Å lese om livet i en konsentrasjonsleir, sett med et barns øyne var annerledes og lærerikt. 
       Jeg vet ikke om denne boken er for alle, men jeg mener at det er aktuell også i dag. Uten sammenligning for øvrig, så må det jo føles litt slik som disse jentene hadde det...å bo på et asylmottak? Så mange ulike nasjonaliteter med forskjellig kultur, "stuet" sammen på et avgrenset område. Jeg tenker at man uansett har noe å lære av disse jentenes erfaringer.