Jeg har ventet på deg

Noen bøker er det skummelt å skrive om.
Dette er en av dem.

Boken til Mirjam Kristensen er så uendelig vakkert fortalt. Det er en bok som gikk rett til hjertet mitt. En bok med flere lag, skjebner og fortellinger. En bok jeg definitivt ikke vil glemme!


Forlaget sier om boken:
<<Det er 1942. På en liten øy på sørlandskysten virker krigen langt unna. Søstrene Paula, Matilde, Edit og Milly Olsen har mistet faren, og må arbeide hver dag, om kveldene leser de engelske romaner og drømmer seg bort. I nabohuset driver familien Didrikson sommerpensjonat, og en dag ankommer et ektepar med fostersønnen David. Han er jødisk flyktning.
En lys sommernatt møtes David og Paula. Siden møtes de hver natt i den gamle, engelske hagen på øya. Helt til den dagen lille Milly drukner på den store sommerutflukten. Kort tid etter starter forfølgelsen av de norske jødene, og David forsvinner ut av Paulas liv.
Mange år senere blir Anna Vårø arvingen etter grandtante Paula Therese Olsen. Anna begynner å lese Paulas gamle dagbøker og snakke med de som levde den gangen. Hva var det som gjorde at tante Paulas liv ble det som det ble? >>

Jeg opplever at boken handler om så mye mer.
At boken i stor grad handler om fortielse, savn og svik. Boken forteller også en litt om nær Norgeshistorie, den skildrer utkant-Norge og hvordan man har endret forholdet mellom by og land.
For meg, forteller Kristensen en historie om et mot, handlekraft og en styrke som jeg finner (i mangel av et bedre ord) stor. Boken gir også et portrett av hvordan kvinnenes rolle har endret seg de siste 70 årene.  Det er spennende men også trist å lese om hvordan noen ofrer egen lykke for i stor grad vie livet sitt til andre.

Fortellingen blir fortalt på en så vakker og dempet måte at det bare underbygger de triste skjebnene.  

Nå er jeg kanskje i ferd med å kaste meg ut på skikkelig dypt vann her, men i Morgenbladet (Nr.43/31.oktober-6.november 2014) sier Carina Elisabeth Beddari;
<< Jeg har ventet på deg veller over av hendelser hvor menneskene tilsynelatende endrer sin væremåte på grunn av krigstiden, hendelser som ville blitt annerledes behandlet i en mindre presset kontekst. Når Kristensen først tar et nåtidig perspektiv inn i historien, er det merkelig at romanen ikke gjør mer ut av disse ansatsene til diskusjon av da og nå: hva hemmet oss da, og hva hemmer oss i dag? Hvilke menneskelige reaksjoner er tidsbestemte, hvilke er universelle, og går det overhodet an å bestemme? Overreagerer Paulas mor på grunn av en anspent livssituasjon når hun utstøter datter fra familien, eller skjer det først og fremst på grunn av hennes psyke?>>
        Da vil jeg som leser si at alt det som Beddari her stiller spørsmål ved er det jeg likte best med denne boken. Muligheten du har som leser til selv å tenke disse tankene, drøfte dem i en lesering eller å fundere på dem når du ikke får sove. Bøker som dette liker jeg veldig godt fordi de gir meg som leser sjansen til å dykke dypere ned i handlingen.
Jeg synes det er dumt dersom alle disse tingene skulle vært overforklart i boken. Er det noen andre som har lest boken og mener noe om dette?

Nå er jeg jo en leser som stort sett foretrekker litt dystre bøker. Så dersom jeg kanskje skulle ha en liten innvending mot boken (bare en bittebittebitteliten en...) må det være måten trådene nøstes opp og samles på slutten. Etter min smak blir det kanskje litt for idyllisk?

Men dette er boken du ikke visste at du bare MÅTTE lese! Anbefales på det varmeste.

Boken er utgitt på Forlaget Oktober, mitt eksemplar er et anmeldereksemplar.

Sol, seier ho

Foto lånt fra forlaget

Denne uken begynte jeg å bla i en bok. Det er egentlig ingenting ved den boken som sa meg at jeg på noen som helst måte måtte lese den. Liten av format, litt grå og blass. Baksideteksten appelerte ikke. Den første siden av boken fikk meg til å tenke på leseboka fra 1.klasse. Jeg synes teksten var litt i samme stil som "Ola sa is. Sam sa syl. Eli sa los". Så bladde jeg videre og plutselig hadde jeg lest hele boken.

Tittel: Sol, seier ho
Forfatter: Ingrid Z. Aanestad
Utgivelsesår: 2013
Sideantall: 157
Forlag: Oktober
Kilde: Lese-eksemplar

Litt om handlingen:
Boken handler om Anna. En ung dame som bor på gård. Hun driver ikke med jordbruk men holder på å fulføre en masteroppgave. Anna har en venninne som heter Judit. Judit sliter litt psykisk og Anna tar seg derfor litt av datteren hennes. Men Anna har også en kjæreste i Portugal, foreldre i Spania og mugg i kjelleren. Boken tar i stor grad for seg relasjonene disse menneskene har til hverandre. Hvordan deres nærvær og fravær påvirker i den ene eller den andre retning.

Hva jeg synes:
Det er når jeg leser bøker som denne jeg skulle ønske jeg kunne mer om det å skrive.
Da ville jeg dessuten også klare å bedre beskrive den leseropplevelsen jeg har hatt. 
For jeg opplever boken til Aanestad som en levende, fascinerende og interessant bok. Spennende vil kanskje være å trekke det litt langt? Det som gjorde min opplevelse av boken mest spesiell var at jeg hele tiden satt og tenkte : at det går an å skrive så godt og interessant om noe som nødvendigvis ikke er det. Hvis alle forfattere som skildrer i vei med det jeg ser på som svada, leste en bok av Aanestad og plukket opp et tips og to...tror jeg nok min interesse for den typen bøker ville økt betraktelig. (Ja, jeg kjenner da altså ikke forfatteren, jeg aner ikke en gang hvordan hun ser ut...sånn hvis noen tror jeg skriver dette kun for å skryte av en venninne.)

Brudeparet kyssar på kyrkjetrappa. På nært hald ser eg at brura er sterkt sminka, inga farge frå andletet hennar trenger gjennom det tjukke laget dekkrem og pudder, dei raude kinna er måla på. Eg snur meg og ser snurten av presten i vanlege klede, på veg ut av sakristiet med telefonen mot øyret.

 -side 92/93

Forfatteren beskriver mer handlinger og omgivelser enn følelser. Jeg vet at forfatteren er fra distriktet og er derfor også på utkikk etter ting i teksten som jeg selv kan dra kjensel på.
Jeg er litt usikker på hva denne måten å skrive på kalles?

fra foter.com

Jeg er også litt usikker på hva det er som skaper så godt driv i den. Den var helt umulig å legge fra seg. For meg var det litt merkelig. Bare den opplevelsen som leser var interessant.
 


Jeg liker at forfatteren har flere temaer i boken. Her er både kjærlighet, depresjon, bygdeliv og kontinentale reiser. 

Det jeg tror jeg likte aller best med boken, var at den overrassket meg til de grader. Det var en helt uventet god oppelvelse. Kanskje den også er med på å gi meg et spark bak, til å lese litt utenfor "komfortsonen"? Jeg tror på ingen måte at denne boken blir den mest solgte i 2013, men dersom mitt blogg-bidrag kan være med på å friste et par ekstra til å utforske denne boken...da blir jeg veldig glad. Kom igjen da, prøv noe nytt!