Forfatterintervju med Kristine Storli Henningsen

Foto lånt fra forlaget

Jeg synes det er kjempestas at Kristine Storli Henningsen har tatt seg tid til å delta på et lite intervju. Forfatteren bak romaner som Innlandhete (Gyldendal 2013) og I skyggen av store trær (Gyldendal 2012) har denne gang gitt ut en dokumentarisk bok, Om vi heftes underveis (Cappelen Damm 2014). Boken handler om liv og skjebner til noen av dem som var på sjøen under andre verdenskrig, krigsseilerne.

           Storli Henningsen har intervjuet overlevende så vel som pårørende i arbeidet med boken. Dermed får vi oppleve nære og spesielle møter med mennesker som ikke bare har hatt medgang i livet. Selv ble jeg til tider ganske opprørt da jeg leste noen av historiene, litt sint og litt lei meg. Men det er godt at noen nå forteller om deres skjebner, skriver dem ned og samler dem mellom to permer. Jeg har ingen problemer med å anbefale denne boken, vil gjerne oppfordre flest mulig til å lese den.

Men som med alle bøker jeg leser og liker i denne sjangeren så blir jeg veldig nysgjerrig.
Så jeg har stilt forfatteren noen av de spørsmålene jeg lurte på. Sporty nok har hun svart meg.

Foto lånt fra forfatteren

Du har skrevet en bok om krigsseilerne. Hva var det som fikk deg til å skrive om dem, og hvorfor nå?
Jeg var på Risør Trebåtfestival i 2012 og skulle lage en reportasje om "Tangeruddampen". Hele festivalen var dedikert krigsseilerne - og jeg gikk nærmest inn i sjokk. Hvorfor visste jeg så lite om denne nære og viktige delen av vår historie? Jeg intervjuet noen krigsseilere og skrev artikler for diverse aviser og magasiner. Men det var ikke nok. Jeg ville vite mer, blant annet om konene og barna. Hvordan var det å vente på mannen sin i mange år uten et livstegn og så få tilbake en krigsveteran? Og hvordan var det for barna, som kanskje knapt kjente sin far, å få tilbake en mann som skulle bestemme hjemme? Og så var det alle de konene og barna som ikke fikk sine kjære tilbake - hver tiende sjømann måtte dø.

Jeg visste at jeg hadde dårlig tid, det er ikke mange gjenlevende krigsseilere. Så det var viktig for meg å skrive denne boken så fort som mulig. Det har derfor vært et intenst år, med mange intervjuer, mye lesing og redigering. Men det har vært verdt det. Det har vært en takknemlig jobb å gjøre, fordi krigsseilere og familier har vært opptatt av å formilde historien videre til nye generasjoner. Å få gjøre det har kjentes som et rent æresoppdrag,

Når du skrev denne boken, har du hatt en spesiell målgruppe du ville treffe?
(Som leser opplevde hvert fall jeg at den fint kunne leses uten noen større kunnskap om krigsseilerne.)

Jeg har vært opptatt av at boken skal nå en lesergruppe som kanskje ikke har lest så mye om verdenskrigen, og som var på det stadiet jeg var i 2012. Mange bøker om verdenskrigen er tunge og kompliserte og kan føles uoverkommelige å starte på. Min bok er for alle som vil lese et stykke spennende og gripende historie fra nyere historie, uten at de trenger å ha forkunnskaper om emnet.

Som leser fant jeg boken din på mange vis ganske opprørende.
Er det noe i arbeidet med denne boken som har sjokkert eller opprørt deg? 
Jeg ble opprørt over mye mens jeg skrev boken. Noe av det som gjorde sterkest inntrykk var å høre om Jenny Kristiansens mor, som måtte skrive inn til Rikstrygdeverket og søke om penger hver gang hun skulle ha de mest basale ting. Penger hun helt rettmessig hadde krav på. Da Jenny fortalte om hvordan moren satt og skrev ydmykt etter klær og mat og brensel, brev hun fant lenge etter hennes død - det gjorde sterkt inntrykk.

En av historiene som kanskje gjorde mest inntrykk, var den til Aksel (Remøe).
Hvordan har det vært for deg å dele bla. hans historie.?
Jeg er både forundret og imponert over hvordan Aksel klarte å holde hodet kaldt i kritiske situasjoner, og om hvordan dette (og litt flaks) trolig reddet livet hans. Og mange ganger har jeg tenkt på hvordan det må ha vært å være alene igjen i livbåten i Nord-Atlanteren, etter at skipet hans hadde gått ned og en etter en i båten hadde mistet livet. Helt alene i timevis, med vissheten om at han skulle dø, opp og ned på bølgene i vinterstormen. Og så ble han reddet til slutt og lever den dag i dag. Det er som et ubegripelig eventyr.

Hva har vært det vanskeligste med å skrive en slik bok?
Det vanskeligste med å skrive boken har vært å kutte ned faktaene om krigen fra det enorme kildematerialet - og gjøre det enkelt og lett tilgjengelig. Og samtidig la alle som er med i boken få fortelle sin subjektive versjon av historien – og så sy det hele sammen. Det har vært utfordrende.

Tror du vi har lært noe av krigsseilerne skjebne? Tror du at vi ville behandlet dem på samme måte nå?
Jeg håper samfunnet har lært. I dag har vi helt andre kunnskaper om posttraumatisk stress, som var under forskningslupen på 50-tallet. Vi vet hvor viktig det er med anerkjennelse når man kommer hjem fra en krig og har gjort en innsats. Og ofte er det slik at anerkjennelse kommer etter en tid, slik det også har vært med krigsseilerne. Man kan være enig eller uenig i å sende folk til for eksempel Afghanistan. Men når de har vært der og gjort en innsats, så synes jeg det er det viktig at vi støtter demi etterkant. Mange av dem får mentale skader, men får ikke medaljer på lik linke som de som har blitt ”såret i strid”. Dette gir en klar parallell til krigsseilerne.


Etter alle intervju og all research du har gjort, hvis det er en ting du vil si du virkelig vil formidle med boken din, hva er det?
I en tid med høyt fokus på egen lykke og selvrealisering har jeg lyst til å minne folk om at det ikke er lenge siden vi var en del av en verdenskrig. Der var det mange som gjorde en innsats for å sikre demokratiet og som vi har å takke for at vi lever i et fritt land. Jeg håper jeg kan inspirere folk til å jobbe for noe som er større enn seg selv, og til å ikke glemme historien. Ved å kjenne historien kan man hindre den i å gjenta seg. Derfor er det så viktig å fortelle den til stadig nye generasjoner.



Da vil jeg til slutt takke Kristine for at hun stilte opp.
Mitt eksemplar av boken er et leseeksemplar fra forlaget.

Forfatterintervju med Asgeir Ueland

Asgeir Ueland
Foto:Erling Dagsland,
lånt fra Gyldendals nettside

Jeg skrev tidligere i uka om boken til AsgeirUeland,Tungtvannsaksjonen. En bok som nylig er sluppet. Forfatteren har vært sporty nok til å være med på et lite intervju. Selv ble jeg veldig begeistret for boken og håper den vil nå mange lesere.
Asgeir Ueland (f.1974) er historiker og skribent, med utdannelse fra the Hebrew University of Jerusalem.

Hva er bakgrunnen for at du har skrevet denne boken?
- Dette er det enkleste å svare på, bakgrunnen er at jeg ble spurt av Gyldendal om jeg ville skrive historien om tungtvannsaksjonen fra A-Å. Jeg sa ja, men ante ikke at resultatet ville bli som det ble. Materialet jeg fant i arkivene gjorde det mulig å skrive boken på en mer utfyllende måte enn det som var utgangspunktet. Før jeg ble spurt hadde jeg ikke tenkt tanken.

Trenger du spesielle bakgrunnskunnskaper for å lese den?
- Nei, i alle fall håper jeg ikke det. Målet med skrivingen min ligger tett opp til den nylig avdøde australske kunstkritikeren og forfatteren Robert Hughes: "Hvis du er villlig til å lytte, skal jeg prøve å forklare." I dette tilfellet er det om du er villig til å lese, jeg har prøvd å forklare tingene så godt som mulig. Bakgrunnen for tungtvannet, treningen, aktørene og organisasjonene de var en del av.

Foto lånt fra forlaget

Jeg har intrykk av at det hvert år utgis stadig flere bøker med 2.verdenskrig som infallsvinkel, hva er det som gjør at din bok skiller seg ut fra mengden?
- De siste årene har det vært mye fokus på kommunistene og nordmenn som tjenestegjorde i SS og som jobbet for tyskerne. Min bok går tilbake til heltene, men ser på det med nye briller, med stor og utstrakt bruk av nytt arkivmateriale. Dessuten har det vært viktig å prøve å fortelle historien på en mest mulig spennende måte - en slags thriller fra virkeligheten. Leserne må bedømme om jeg har lykkes, men jeg tror at denne formen er relativt ny i norsk krigslitteratur, selv om for eksempel Ben Macintyre og Max Haistings m.v. skriver på denne måten.

Du har i boken din valgt å fokusere på Einar Skinnarland, en mann som kanskje ikke er så godt kjent for folk flest. Hvorfor er det akkurat Skinnarland du har et spesielt fokus på? Tror du vi finner menn av hans (og resten av kompaniets) kaliber i Norge i dag?
-Einar Skinnarland var et naturlig valg nettopp fordi han blant folk flest er den "glemte" tungtvannsoperatøren. Dessuten var han først inn, og ble værende i felt krigen ut. Han førte også en daglig logg over sine bevegelser som gjorde at det var lett å følge fotsporene hans, når det er sagt var han en del av et stort apparat der alle gjorde en formidabel innsats. Om det fins slike i dag? Ja, det tror jeg, men det vil trolig gå lang tid før deres historier kommer fram - jeg tenker da hovedsakelig på spesialstyrkene som har vært i Afghanistan.

Siden du er historiker regner jeg med at du kan svært mye om 2.verdenskrig i utgangspunktet. Oppdaget du noen nye ting i arbeidet med denne boken? Hvis du gjorde det, var det noe du syntes var veldig overraskende?
- Jeg har siden jeg var gutt vært opptatt av krigen, men har i grunnen vært mest opptatt av Nord-Afrika, Italia og østfronten. Det siste fordi det har kommet mye nytt om det siden Den kalde krigen sluttet. I forkant av denne boken leste jeg mange av de gamle verkene som ble skrevet mellom 1950 og 1980. Kjeldstalis Hjemmestyrkene, Ristes Londonregjeringa, Tore Gjeldsvik, Haakon Lie, Jens Chr. Hauge for å få en slags oversikt. I tillegg leste jeg det jeg kom over om Special Operations Executive (SOE) både i Norge og andre deler av verden for å forstå materialet. Jeg leste også alt som var skrevet om tungtvannsoperasjonen. Alt da lærte jeg masse.
      Det som overrasket meg mest var at jeg fant relativt mye nytt stoff. Det andre var hvordan forskjellige grupper fra Kompani Linge krysset hverandres spor, og selvsagt Knut Hauglands soloprosjekt etter aksjonen. Jeg ble også overrasket av hvor dramatisk flukten til Claus Helberg var. En kunne ikke ha diktet det opp en gang.
(Jeg synes nesten historien til Claus Helberg er grunn nok alene til å lese boken)
 
"Alle" har hørt om Tungtvannsaksjonen, men jeg har et inntrykk av at folk kanskje ikke er helt fortrolig med hva tungtvann er.Du har skrevet litt om dette i boken din. Er du av samme oppfatning?
- Ja, tungtvann er nok ukjent for de fleste. Det er et ord vi har hørt, men ikke vet så mye om. Jeg innrømmer gladelig at det var forskingsdelen rundt stoffet som var den største utfordringen i boken, men jeg håper jeg har klart å forklare viktigheten til stoffet på en forståelig måte.
(Jeg syntes selv det var veldig spennende å lese om dette. Å endelig få en skikkelig forklaring på hva tungtvann er.)

Er det noe du synes det har vært ekstra viktig å få formidlet gjennom boken din?- Først og fremst det heltemotet som ble utvist av aktørene. Det andre som har vært viktig er at vi ikke skal glemme. Det begynner å bli få veteraner igjen fra krigen, men de handlet ut fra en overbevisning om at de måtte gjøre noe for å vinne friheten tilbake. I dagens selvopptatte tid er det kanskje en lærdom i at man gjør noe for andre, uten å tenke for mye på seg selv.

Jeg vet det for tiden at det spilles inn en ny TV-serie som skal handle om Tungtvannsaksjonen. Den er jeg selvsagt veldig spent på. Har du noen tips til andre bøker eller filmer som kan være interessante for folk som er opptatt av 2.verdenskrig?
-Jeg har nylig sett noen av de norske krigsklassikerne på ny. Shetlandsgjengen, Kontakt, Det største spillet og Ni liv. Særlig de to første hvor aktørene spiller seg selv står seg godt. DSS er litt preget av at man har smeltet sammen flere personer til en, men den er artig. Ni liv kommer nå også i dokumentarform ved at to menn går løypa, den gleder jeg meg til. Ellers har jeg stor sans for sovjetiske/russiske krigsfilmer fordi de var mye mer realtistiske lenge før Saving Private Ryan og Band of Brothers. Jeg vil anbefale de to russiske filmene "Come and see" og "Brest Fortress". Ellers bør en bare prøve seg frem, den britiske filmen om Arnheim fra 1946 er også meget god.

Jeg er som sagt veldig takknemlig for at forfatteren ville svare på mine spørsmål. Kanskje du fant svarene interessante også? Ønsker ham en fortsatt god bokhøst og håper flest mulig vil lese denne spennende boken (ja jeg er veldig begeistret!).