Forfatterintervju med Kristine Storli Henningsen

Foto lånt fra forlaget

Jeg synes det er kjempestas at Kristine Storli Henningsen har tatt seg tid til å delta på et lite intervju. Forfatteren bak romaner som Innlandhete (Gyldendal 2013) og I skyggen av store trær (Gyldendal 2012) har denne gang gitt ut en dokumentarisk bok, Om vi heftes underveis (Cappelen Damm 2014). Boken handler om liv og skjebner til noen av dem som var på sjøen under andre verdenskrig, krigsseilerne.

           Storli Henningsen har intervjuet overlevende så vel som pårørende i arbeidet med boken. Dermed får vi oppleve nære og spesielle møter med mennesker som ikke bare har hatt medgang i livet. Selv ble jeg til tider ganske opprørt da jeg leste noen av historiene, litt sint og litt lei meg. Men det er godt at noen nå forteller om deres skjebner, skriver dem ned og samler dem mellom to permer. Jeg har ingen problemer med å anbefale denne boken, vil gjerne oppfordre flest mulig til å lese den.

Men som med alle bøker jeg leser og liker i denne sjangeren så blir jeg veldig nysgjerrig.
Så jeg har stilt forfatteren noen av de spørsmålene jeg lurte på. Sporty nok har hun svart meg.

Foto lånt fra forfatteren

Du har skrevet en bok om krigsseilerne. Hva var det som fikk deg til å skrive om dem, og hvorfor nå?
Jeg var på Risør Trebåtfestival i 2012 og skulle lage en reportasje om "Tangeruddampen". Hele festivalen var dedikert krigsseilerne - og jeg gikk nærmest inn i sjokk. Hvorfor visste jeg så lite om denne nære og viktige delen av vår historie? Jeg intervjuet noen krigsseilere og skrev artikler for diverse aviser og magasiner. Men det var ikke nok. Jeg ville vite mer, blant annet om konene og barna. Hvordan var det å vente på mannen sin i mange år uten et livstegn og så få tilbake en krigsveteran? Og hvordan var det for barna, som kanskje knapt kjente sin far, å få tilbake en mann som skulle bestemme hjemme? Og så var det alle de konene og barna som ikke fikk sine kjære tilbake - hver tiende sjømann måtte dø.

Jeg visste at jeg hadde dårlig tid, det er ikke mange gjenlevende krigsseilere. Så det var viktig for meg å skrive denne boken så fort som mulig. Det har derfor vært et intenst år, med mange intervjuer, mye lesing og redigering. Men det har vært verdt det. Det har vært en takknemlig jobb å gjøre, fordi krigsseilere og familier har vært opptatt av å formilde historien videre til nye generasjoner. Å få gjøre det har kjentes som et rent æresoppdrag,

Når du skrev denne boken, har du hatt en spesiell målgruppe du ville treffe?
(Som leser opplevde hvert fall jeg at den fint kunne leses uten noen større kunnskap om krigsseilerne.)

Jeg har vært opptatt av at boken skal nå en lesergruppe som kanskje ikke har lest så mye om verdenskrigen, og som var på det stadiet jeg var i 2012. Mange bøker om verdenskrigen er tunge og kompliserte og kan føles uoverkommelige å starte på. Min bok er for alle som vil lese et stykke spennende og gripende historie fra nyere historie, uten at de trenger å ha forkunnskaper om emnet.

Som leser fant jeg boken din på mange vis ganske opprørende.
Er det noe i arbeidet med denne boken som har sjokkert eller opprørt deg? 
Jeg ble opprørt over mye mens jeg skrev boken. Noe av det som gjorde sterkest inntrykk var å høre om Jenny Kristiansens mor, som måtte skrive inn til Rikstrygdeverket og søke om penger hver gang hun skulle ha de mest basale ting. Penger hun helt rettmessig hadde krav på. Da Jenny fortalte om hvordan moren satt og skrev ydmykt etter klær og mat og brensel, brev hun fant lenge etter hennes død - det gjorde sterkt inntrykk.

En av historiene som kanskje gjorde mest inntrykk, var den til Aksel (Remøe).
Hvordan har det vært for deg å dele bla. hans historie.?
Jeg er både forundret og imponert over hvordan Aksel klarte å holde hodet kaldt i kritiske situasjoner, og om hvordan dette (og litt flaks) trolig reddet livet hans. Og mange ganger har jeg tenkt på hvordan det må ha vært å være alene igjen i livbåten i Nord-Atlanteren, etter at skipet hans hadde gått ned og en etter en i båten hadde mistet livet. Helt alene i timevis, med vissheten om at han skulle dø, opp og ned på bølgene i vinterstormen. Og så ble han reddet til slutt og lever den dag i dag. Det er som et ubegripelig eventyr.

Hva har vært det vanskeligste med å skrive en slik bok?
Det vanskeligste med å skrive boken har vært å kutte ned faktaene om krigen fra det enorme kildematerialet - og gjøre det enkelt og lett tilgjengelig. Og samtidig la alle som er med i boken få fortelle sin subjektive versjon av historien – og så sy det hele sammen. Det har vært utfordrende.

Tror du vi har lært noe av krigsseilerne skjebne? Tror du at vi ville behandlet dem på samme måte nå?
Jeg håper samfunnet har lært. I dag har vi helt andre kunnskaper om posttraumatisk stress, som var under forskningslupen på 50-tallet. Vi vet hvor viktig det er med anerkjennelse når man kommer hjem fra en krig og har gjort en innsats. Og ofte er det slik at anerkjennelse kommer etter en tid, slik det også har vært med krigsseilerne. Man kan være enig eller uenig i å sende folk til for eksempel Afghanistan. Men når de har vært der og gjort en innsats, så synes jeg det er det viktig at vi støtter demi etterkant. Mange av dem får mentale skader, men får ikke medaljer på lik linke som de som har blitt ”såret i strid”. Dette gir en klar parallell til krigsseilerne.


Etter alle intervju og all research du har gjort, hvis det er en ting du vil si du virkelig vil formidle med boken din, hva er det?
I en tid med høyt fokus på egen lykke og selvrealisering har jeg lyst til å minne folk om at det ikke er lenge siden vi var en del av en verdenskrig. Der var det mange som gjorde en innsats for å sikre demokratiet og som vi har å takke for at vi lever i et fritt land. Jeg håper jeg kan inspirere folk til å jobbe for noe som er større enn seg selv, og til å ikke glemme historien. Ved å kjenne historien kan man hindre den i å gjenta seg. Derfor er det så viktig å fortelle den til stadig nye generasjoner.



Da vil jeg til slutt takke Kristine for at hun stilte opp.
Mitt eksemplar av boken er et leseeksemplar fra forlaget.