Og mine nominerte er...

Til høsten vil det for første gang deles ut en norsk pris stemt frem av norske bokbloggere.

I denne prosessen kan alle* vi som blogger om bøker være med på å nominere våre favoritter. Siden vil det lages en såkalt "shortlist" av de titlene som har fått flest nominasjoner. Disse titlene vil vi bokbloggere så ha litt ekstra fokus på nå i månedene frem til prisutdelingen som finner sted under Oslo Bokfestival i september.

I min utvelgesesprosess ser jeg at jeg nok ikke har lest nok bøker (utgitt i 2013) skrevet av norske forfattere. Men jeg har falt ned på disse bøkene;

Årets norske roman:

1)Frobenius, Nikolaj - Mørke grener

2)Loe, Erlend - Vareopptelling

3)Strømsborg, Linn - Furuset

4)Aanestad, Ingrid Z. - Sol, seier ho

5)Enger, Cecilie - Mors gaver

6)Kittelsen, Erling - Jeg, Jako

7)Heivoll, Gaute - Over det kinesiske hav

Åpen klasse:

1)Eggen, Torgrim - Berlin

2)Lippestad, Geir - Det vi kan stå for

3)Seierstad, Åsne - En av oss

4)Sortland, Bjørn og Tronstad, Tyra Teodora - Det blir pinlig uansett

5)Torgersen, Bård - Du bestemmer

6)Ueland, Asgeir - Tungtvannsaksjonen

7)Valeur, Christian - Sprengt monster

Vil du vite mer om prisen kan du lese om den her. 

*) med alle menes de som har en bokblogg og har vært aktiv de siste 6mnd.

<<En norsk bokblogg defineres her som en bokrelatert blogg skrevet på norsk hvor det blogges jevnlig om andres bøker. Blogger som benyttes til å markedsføre/promotere egne bøker og egen skriveprosess regnes ikke som bokblogg i dette tilfellet. Det samme gjelder blogger som er drevet av ulike forlag.>>

Berlin - av Torgrim Eggen

foto lånt fra forlaget

Egentlig burde jeg skrevet noe langt og dypsindig om boken til Torgrim Eggen. Boken heter Berlin og fortjener egentlig en grundig og god anmeldelse. Men jeg er rett og slett veldig usikker på hva jeg skal skrive for at folk skal forstå hvor utrolig godt jeg likte den. Dette er egentlig litt rart for meg, jeg har nemlig aldri kunnet utstå bøkene til Eggen, i tillegg (og kanskje derfor) har han ikke akkurat alltid virket så sympatisk når jeg har sett ham på TV (ok, dette er en utrolig dårlig grunn til å ikke like bøkene til en forfatter...jeg vet det!). Men denne boken...denne BOKEN, jeg trekker tilbake alle mine fordommer... De 400+ sidene som forfatteren her har skrevet, tar deg virkelig med på en unik og til dels personlig reise hvor du virkelig får en følelse av at du opplever byen.

Boken er historisk, snodig og undeholdende. Å oppleve Berlin gjennom hundre år er frem for alt uhyre interessant. De vittige fotnotene han krydrer boken med får meg stadig til å fnise eller trekke på smilebåndet.
          Albert Speer, Marlene Dietrich, Christiane F, Adolf Hitler, Paul Klee, Willy Brandt og Erich Honnecher...det mangler ikke på historiske personer som har satt preg på byen det siste hundreåret. Jeg setter også pris på de musikalske referansene han har med. Å høre på Iggy Pop blir aldri det samme etter å ha lest Eggens bok.
 

Noe de faktisk ikke har i Berlin
men som vi har på Bryne...
Kaizerplassen

Kapitlene er forholdsvis korte, språket er lettfattelig (selv for meg) og jeg lar meg underholde gjennom hele boken. Eller, undeholde er kanskje feil ord. Jeg har lært noe nytt samtidig som Eggen skildrer byen på en slik måte at du virkelig føler du har vært en tur i Berlin.
Jeg tror Berlin er litt for meg, det som Paris eller Venezia er for andre?

OK, jeg slutter her før det hele blir svært lite troverdig. Jeg oppfordrer bare folk til å lese boka.
Vil til slutt ha med det siste avsnittet i boken, for det syntes jeg var så kult;

Rett utenfor jernbanestasjonen var det en demonstrasjon. På den ene siden sto nynazister, på den andre antifascister. Begge sider var kledd i svart. De skrek til hverandre. En drøss politifolk i hjelm og panser skilte motstanderne, og holdt en smal korridor der jeg og andre passasjerer kunne trille spissrot med koffertene våre.
      Romantikeren i meg slapp et tilfreds lite sukk:
      <<Ach...Berlin. Endlich!>>

Jeg registrerer at Sørheim i Dagbladet synes at boken har et litt vestvendt blikk på Berlin, jeg er til dels enig...men so what? Dersom du vil lese en god roman om DDR (ja jeg vet det ikke er bare Berlin) kan du heller lese boken til Eugen Ruge, Når lyset svinner.

Min utgave av Berlin er et lese-eksemplar jeg har mast meg til fra Cappelen Damm.

Sprengt monster - Christian Valeur

Foto lånt fra forlaget

Tittel: Sprengt monster
Forfatter: Christian Valeur
Utgivelsesår: 2013
Sideantall: 273
Forlag: Aschehoug
Kilde: Lese-eksemplar jeg har bedt om

Noen bøker synes jeg nesten det er litt pinlig å lese. Eller, pinlig er kanskje ikke riktig uttrykk?
Boken til Christian Valeur gav meg litt følelsen av å gå i sjette klasse igjen (eller nå ville det kanskje vært syvende). Når jeg gikk i sjette klasse leste jeg nemlig boken Sylteagurker med sjokolade (Stephanie). Det var en sånn herlig pinlig/spennende litt hemmelig bok (nå husker jeg ikke helt innholdet men jeg tipper det var noe om forelskelse, mens og gutter). Uansett, boken til Valeur handler om en gutt som heter Mons men som kalles Monster.

Jeg har begynt å kjøpe med aviser og legge dem på dørmatten, for det er så vakkert når Marianne setter seg ned på huk. Jøss, jeg abonnerer ikke på Sunday Times, sier Marianne. Man kan ikke stole på avisbudene, sier jeg. Du vet at jeg ikke kan invitere deg inn, Monster. Det er det hun sier oftest.

Når boken starter har Mons nettopp fylt 12 år. Han er nysgjerrig på sex, ganske vill og mangelen på sosiale antenner er nesten total. Foreldrene hans er ikke de mest konvensjonelle og det er liten tvil om at gutten egentlig har en form for diagnose.

Vi følger Monster gjennom flere år, og hans interesse for jenter og sex blir ikke mindre med årene. Det er ikke så nøye om det er kusiner eller klassevenninner han forsøker seg på.
Han oppsøker til og med kirken for å finne ut om det kanskje er noen potensielle damer der;

Anne Margrethe legger forsiktig hånden rundt verdens morsomste gulrot, og nå blir det så god stemning i portrommet at kjernen i begge hoftene truer med å ekspanderee. En forsiktig, kristen hånd klemmer! Dette er fysikk og kjemi i en trang karusell! Dette er naturfagseksperimentet fra helvete!

 Noe av det jeg likte best med boken er at den er fortalt fra en gutts synsvinkel. Jeg synes også det er spennende "å være inni hodet" på en slik gutt som Mons. 
Boken er festlig skrevet og man lever seg godt inn i handlingen. Dette er en bok som jeg skulle ønske flere ville lese, enten man er 14 eller 40 tror jeg boken vil fortelle deg noe du kanskje ikke har tenkt på tidligere. Valeur forteller fornøyelig om samfunnets outsidere og pubertet. Løp og kjøp!

Det henger en engel alene i skogen

foto lånt fra forlaget

Jeg har lest "slukeboken" Det henger en engel alene i skogen. Det har jeg registrert at mange andre også har gjort. Boken ser dessuten ut til å bli en av høstens/julens overraskelser.

Tittel: Det henger en engel alene i skogen
Forfatter: Samuel Bjørk (pseudonym)
Sideantall: 533
Utgivelsesår: 2013
Forlag Vigmostad & Bjørke
Kilde: Lese-eks. jeg har bedt om

Litt om handlingen:
Man oppdager en ung død jente med skolesekk på ryggen, hengende i et tre. Rundt halsen har hun dessuten en lapp der det står Jeg reiser alene. Holger Munch er mannen som får ansvaret for å etterforske denne groteske saken. Til dette trenger han hjelp, og Mia Krüger, hans tidligere kollega synes å være et naturlig valg. Problemet er bare at Mia har egne vanskeligheter å stri med. Skygger fra fortiden preger hverdagen hennes og gjør at hun ikke er helt seg selv. Hun har egentlig planlagt å gjøre ende på livet sitt. Å være etterforsker er noe hun har lagt bak seg. Men da Munch oppsøker henne for å få hjelp, klarer hun ikke si nei til å hjelpe. Lite aner Krüger og Munch om hvilket mareritt denne saken skal vise seg å være.

Hva jeg synes:
Først av alt så var det spennende med noe nytt i krimverdenen. Eller nytt? En ny forfatter i det minste. Som sagt innledningsvis så var dette en bok jeg virkelig ikke kunne legge fra meg. Fra start til slutt var det hele tiden noe som drev meg fremover i handlingen. Hele tiden skulle jeg bare lese en side til...så en til og så...ja så hadde jeg lest den ferdig.
       Nå i ettertid er jeg litt usikker på hva som egentlig gjorde at jeg ble så oppslukt av boken? Var det plottet eller karakterene? Var det min egen nysgjerrighet på forfatteren (klarer jeg finne ut om det er en mannlig eller kvinnelig forfatter, og hvem?)? Jeg er veldig usikker. For selv om det er mye bra og spennende med boka kommer det et men...Jeg finner boken rett og slett som litt for mye av det gode. Her er transer, heterokrome øyne, hackere, religiøse fanatikere, utpressing, drap, suicidale tendenser... jeg tror egentlig det er lettere å si hva som ikke er med i handlingen. Selvsagt er også Krüger ikke så verst å se på heller, noen smultbolle på 150cm er hun hvert fall ikke...Det blir så mye at det ikke virker troverdig. 
        Nå er det ikke slik at jeg mener at en god krim skal være så voldsomt realistisk, men boken til Bjørk blir så alt for mye. Etter min smak kunne man delt bokens handling opp og heller fått to bøker hvor teksten flyter bedre og hvor man ikke skal ha alt på en gang.
Jeg vet, jeg vet...Harry Hole, Varg Veum...de er ikke så realistiske de bøkene heller men en viss form for edruelighet (hi-hi) synes jeg likevel både Staalesen og Nesbø har hatt i forhold til innholdet i bøkene sine.
        Dessuten, når man drar inn Trond Espen Seim, MI5,Hamlet,dop, Edvard Munch, kodespråk...æææææh!
Boken vil så mye og kunne vært så mye mer men jeg kjenner jeg lar meg ergre noe voldsomt når jeg leser. Dessuten, hvor vanlig er det å hente ut folk fra politiskolen før de er ferdig utdannet, gi dem en jobb? Hvor vanlig er det å hente inn "hackere" uten formell utdannelse, gi dem jobb i drapsavsnittet? Jeg er vrien og vanskelig nå (beklager!) men når du da blir "headhuntet" som "hacker" fordi du liksom skal være så flink....hvor vanskelig kan det da være å gjenskape en mobillogg? (dessuten, dette må være tidenes minst troverdige hacker...han kunne like gjerne brukt turbo tape for min del)

Nå må jeg innskyte her at til tross for at jeg ikke virker overvettes begeistret så var boken også veldig underholdende. Den lufter også problemstillinger som er umenneskelig vanskelige. 
    Kanskje er det jeg som ikke klarer å leve meg godt nok inn i handlingen?  Til sammenligning har jeg heller aldri "fått til" Van Veeteren til Håkan Nesser, ene og alene fordi handlingen foregår på et fiktivt sted.

Jeg er fullstendig klar over at jeg kan ta utrolig feil her. Dessuten vil jeg beklage på forånd dersom jeg skulle fornærme noen, men i mitt hode tror jeg forfatteren er en kvinne på rundt 50 år. Evt. så kan det dreie seg om flere forfattere som har samarbeidet under navnet Samuel Bjørk. Likevel er jeg i hodet mitt ganske sikker på at her har det vært en kvinne med i skriveprosessen. 
Dette er sikkert ikke så viktig for mange, men jeg mener at når man ikke skriver under eget navn så legger man liksom litt opp til at leseren skal lure på hvem forfatteren er.

Selv om det kanskje ikke virker slik ut fra det jeg har skrevet, skal jeg definitivt lese flere bøker fra denne forfatteren. Som en begynnelse synes jeg den var særs lovende. 
     Boken er på en måte litt som om man har blandet Stieg Larsson, Kepler, Läckberg, Broen og Jo Nesbø. Veldig spennende, men kanskje litt mye.

Noen av de andre som har blogget om boken (og kanskje vært mer saklige):
Bokelskerinnen
Anita
Tine
OP-5
Bokblogg-Geir 
Med bok og palett
Vestfoldgirl

Tungtvannsaksjonen

 



Foto lånt fra forlaget

 For en uke siden var jeg på Gyldendals høstmøte, Forfatterne kommer. Dette var uten tvil en av høstens virkelige "höjdare" for egen del. Informativt, undeholdende og lærerikt. På dette møtet var også historikeren Asgeir Ueland som nylig har kommet ut med en bok om Tungtvannsaksjonen.

Tittel: Tungtvannsaksjonen
Forfatter: Asgeir Ueland
Utgivelsesår: 2013
Sideantall: 352
Forlag: Gyldendal
Kilde: Bok jeg har kjøpt selv

Litt om handlingen:
Boken handler om Tungtvannsaksjonen på Rjukan. Vi får være med på både planlegging, gjennomføring og hva som skjedde etter at anlegget på Vemork gikk i lufta. Boken presenterer oss blandt annet for en usedvanlig desperat flukt fra tyskerne. Vi får også vite litt om hva som skjedde med sabotørene etter at krigen var slutt. Boken inneholder også bildemateriell, litteraturliste og en rekke informative fotnoter for oss som føler vi trenger det.

Hva jeg synes:
Problemet med bøker om 2.verdenskrig er at de stjeler fokuset mitt fra alt annet. Selv om jeg har mye annet spennende jeg har lest/leser og skulle blogget om....kommer det en bok slik som denne nye til Ueland, da glemmer jeg resten av verden.
For meg var dette en bok helt slik jeg vil den skal være.
Den lærer meg noe nytt samtidig som den jeg synes den er spennende og godt fortalt. At det er med fotografier og kart i boken er også et pluss i mine øyne. Da får man liksom et skikkelig inntrykk av hvem som var hvem, geografi og terreng. Jeg merker også at jeg straks finner boken mer interessant da, i motsetning til hvis det "kun" er tekst. I bøker av denne type mener jeg at fotografier ol. bare er med på å heve inntrykket av boken.

I boken har Ueland spesielt lagt vekt på historien til Einar Skinnarland (Grouse 1). En av sabotørene som kanskje ikke har fått mest oppmerksomhet. Skinnarland var en agent som ble sluppet i fallskjerm over Hardangervidda for å skaffe informasjon om tyskernes tungtvannsproduksjon på Rjukan. Skinnarland var oppvokst og kjent i området og tilbrakte lang tid alene "i felten" før han fikk følge av de andre operatørene.
Jeg synes kanskje dette er noe av det mest spennende med denne boken. At vi får være med i alt forarbeidet før selve aksjonen på Vemork. Hvordan er det å leve sammen isolert på en hytte i ukevis? Var det godt samhold og bare fred og fordragelighet mellom disse unge agentene? Hva var det som fikk dem til å ville bli med en slik operasjon?

Dette var ingen bok jeg fant spesielt lettlest, ei heller var den særlig vanskelig. Men alt faktastoffet gjør at man kanskje vil bruke litt tid på å fordøye hvert kapittel. Jeg hadde også fremme et kart og noe annen litteratur for å få best mulig oversikt over handlingen. Ikke fordi at Ueland har glemt eller utelatt noe, jeg liker bare å sammenligne ulike "versjoner". Noe av det jeg også setter pris på med boken er at Ueland har skildret det hele utenfra. Tidligere har vi hørt om denne operasjonen fra de som deltok, nå får man den presentert mer objektivt (om man kan si det slik?).

Av de mer faglitterære bøkene med tema 2.verdenskrig er dette den boken som er min favoritt så langt i år.
Kanskje vil jeg si at for meg er dette litt som en slags norsk utgave av Band of brothers?
En bok jeg virkelig vil anbefale!

Musikkvideoen Saboteurs av det svenske bandet Sabaton,
fant den bare passende her.