Jeg synes det er fantastisk når forfattere får til å skrive gode korte bøker. Tóibíns bok om jomfru Maria er nydelig, både innholdsmessig og på omslaget.
Første gang jeg forsøkte meg på boken var på sensommeren. Da ble jeg bare provosert og la den bort. Nå i desember har jeg lest den på ny og har sett på den med litt andre øyne. Med fare for å si noe feil (jeg håper virkelig man skjønner hva jeg mener) tror jeg det er bøkene om Wenche Bering Breivik som fikk meg til å gi Tóibín en ny sjanse. Da jeg ikke er alt for religiøst anlagt syntes jeg det var mest interessant å lese om Marias forhold til sønnen. Jeg har aldri tenkt spesielt over hvordan moren til Jesus må ha hatt det. Men Tóibín gir meg en slags innsikt i hva hun kan ha tenkt, hvordan hun kan ha opplevd det. Hvordan oppleves det å være moren til en mann som Jesus?
'I was there', I said. 'I fled before it was over but if you want witnesses then I am one and I can tell you now, when you say that he redeemed the world, I will say that it was not worth it. It was not worth it.'
Boken er på bare 104 sider, og selve historien fortelles av Maria. Språket oppleves nesten som lyrikk og Tóibíns skildringer av Maria gjør henne til en nær og levende person. Jeg må inrømme at jeg måtte google Lasarus, og jeg er litt usikker på hvem de to mennene i begynnelsen av boken er. Kan den ene være Markus? Med andre ord, dersom min bibelhistorie hadde vært mer utfyllende ville jeg kanskje hatt en ennå større opplevelse av boken. Jeg tror kanskje det er min kunnskapsmangel som også fikk meg en smule provosert i sommer? Jeg misliker når jeg føler at man forsøker å pådytte meg en religion, da svartner det helt for meg (uansett hva slags religion det måtte være) og jeg klarer ikke lese innholdet skikkelig. Videre har jeg også (av en eller annen idiotisk årsak) følt meg litt støtt på vegne av de med større tro enn meg selv. Boken føltes nesten litt blasfemisk?
Jeg har heldigvis forsøkt meg på ny, og har nå fått en helt annen leseropplevelse.
Det er noe universelt over denne boken. Selv om det skjedde for 2000 år siden kunne det like godt skjedd i dag. En mor mister sin sønn, en sønn som veldig mange mennesker har et spesielt forhold til. Hvordan oppleves dette? Hvordan får man da sørget? Som mor, er det noe du kunne gjort for å endre historien? Å se sin sønn vokse opp fra en liten gutt til en mann av et så spesielt kaliber, med egne meninger og egen vilje... det er interessant å tenke seg tanken.
For meg var dette en interessant leseropplevelse. Veldig utenfor komfortsonen, men angrer ikke. Utrolig spennende å oppdage nye forfattere.
Ja, for ordensskyld så har jeg kjøpt boken selv. Mitt eksemplar er fra Penguin Books.
Tóibín
Tóibín
En spennende og fin omtale som har svært mange tankevekkende spørsmål underveis. Jeg er så enig i at det er spennende å lese korte bøker som sier mye. Personlig gikk jeg også igjennom mange følelser når jeg leste dette. Jeg opplevde det som blasfemisk et øyeblikk, og som vakkert og fylt av respekt det neste. Det er en kompleks bok, og ikke minst svært ambivalent bok. Dette er en utrolig god bok å lese i en bokklubb, fordi det egentlig er så mye å gripe fatt i. Som du sier, er det noe universelt her og temaet om en kvinne som mister sin sønn som alle har et synspunkt på.
SvarSlettTakk for tilbakemelding :) Jeg tenkte faktisk jeg skulle foreslå denne boken til en lesering.
Slett