Heimekontor i gravferda - av Jon Hjørnevik

Diktsamlinger er vel ikke noe jeg har sånn veldig peiling på. Men jeg er helt sikker på at jeg digger Jon Hjørnevik! Første gang jeg stiftet bekjentskap med denne karen var tidlig på 2000 tallet. Diktsamlingen het I en sofa fra Korea. Det var uten tvil en bok som gjorde inntrykk.   Jeg har kanskje ikke vært helt trofast mot Hjørnevik de siste årene, hoppet over en utgivelse her og der....men denne nye - WOW!

Det er noe med språket og humoren som får meg til å le høyt og kose meg med Hjørneviks lyriske sprell. Diktene har festlige navn og fotografiene som blir brukt som illustrasjoner minner meg litt om bildene i bøkene til Sigmund Falch. 

Når jeg leser diktene hører jeg liksom stemmen til Arne Hjeltnes i hodet mitt;

Eit ope sår frå ungdomstida

Då eg var ungdom,
sat eg bitter på rommet,
skreiv dikt i det stille
til dagen var omme.

Der skreiv eg dikt
på ark som var kvite,
mens far var forbanna,
for eg kødda for lite.

Eg såg på far min,
løfta blikket frå diktet,
eg ville ha husfred,
det var ro eg likte.

Far slo i bordet,
skreik nett som kråka,
- kom deg ut, få deg fitte,
ein unggut må bråka.

Då slo eg ned far min,
ja, det var mitt svar,
og for fyrste gong
fekk eg skryt av han far.

Forfatteren byr også på dikt som; Erwin Rommels tørketrommel,Eg sit og hater dameblad og Satans sjølvmelding.

Jeg tror diktene til Hjørnevik er noe "hvermansen" kan kjenne seg igjen i, ha glede av og kose seg med. Boken er utgitt på Samlaget. Mitt eksemplar har jeg kjøpt selv.

Sex, musikk og vold

Foto lånt fra Samlaget

Jeg har lest boken Sex, musikk og vold av debutanten Erica Löfström.
Det har vært et interessant bekjentskap.

Tittel: Sex, Musikk og Vold
Forfatter: Erica Löfström
Utgivelsesår: 2013
Sideantall: 329
Utgitt av: Samlaget
Oversatt av: Janne Marie Fatland og Monica Aasprong (her er jeg litt usikker på om de har oversatt boka eller bare hjulpet forfatteren med å skrive på norsk?)
Kilde: Et lese-eksemplar jeg har spurt etter selv
Omslagsdesign: En glimrende jobb av Stian Hole.

Litt om handlingen:
Boken handler om journaliststudenten Beatrice. En selvdestruktiv, seksuelt utfordrende og rotløs ung dame som også har en spiseforstyrrelse. Beatrice hater det meste, men hater mest av alt seg selv. I boken følger vi henne gjennom en lengre periode (nærmere to år tror jeg) og ser hvordan hennes indre er med på å styre henne ned i mørket.

I starten av boken er det snart jul og Beatrice skal hjem på besøk til foreldrene i Falun. Et liv som er ganske fjernt fra hennes relativt hippe tilværelse i Stockholm;

<<Det stinkar her òg, ikkje drit, men sur menneskesveitte blanda med matavfall. Dei vaskar ikkje. Heller. Krympar meg då mamma tar seg ein klem som varer altfor lenge. Retten hennar til kroppen, kroppen til barnet sitt, tar aldri slutt. Det. Og ho luktar sveitte. Storparten av det tjukke, mørke håret hennar er gammal sigarettrøyk. Ingen klede på. Antakgeleg for å provosera. Om det kjem folk, tar ho iblant - etter eit visst press - på seg ei skiten frottèmorgenkåpe. Ingenting under, sjølvsagt. Det er forressten mi gamle. Frå ungdomsskulen. Ho luktar surt. Med ein flekk ved midja som eg trur er inntørka blod. Burde kalla henne mamma. Ho som står på kjøkkenet og slamrar no. Få meg til det.>>

fra side 35

Hva jeg synes:
Det har vært veldig interessant å følge Beatrice.
På baksiden av boken står det <<Eg er Beatrice og eg har komme for å øydelegge.>>
Denne linja i kombinasjon med omslaget gjorde at jeg fikk veldig lyst til å lese boka. Jeg synes omslaget står så i stil til innholdet. En litt sånn svensk-kul-tjei skjult bak en maske, sittende på bakken...for meg sier dette bildet alt.

Innholdsmessig er det av og til litt tungt å lese. 
Da mener jeg at det er så destruktivt og mørkt at jeg flere steder var tvunget til å ta litt pauser.
Kanskje treffer forfatteren noe som er litt nært hos meg?
Men dette er også det jeg kanskje synes best om også? At forfatteren tar oss med ned i mørket. Skildrer depressive følelser på en for meg realistisk måte. Det er gjenkjennbart.
Følelsen av mangel på tilhørighet, mangel på kontroll, ikke helt stole på at man er god nok...
Hvordan gir disse følelsene seg utslag?
Löfström går inn i disse følelsene, nesten velter seg i dem.
Det blir realistisk.
Hvert fall i mine øyne.
Boken kunne så fort ha blitt en "lettere chick-lit bok", det er den ikke.
     Selv ikke når Beatrice "går av hengslene" i sitt jag etter denne rette mannen, som hun tror er rocke-kjendisen Viktor. (Ikke i den forstand at hun forsøker å vinne ham, hun har ham for så vidt.) Det er mer et forsøk på å kontrollere ham. Hvem ringer han til? Hvem er han sammen med? Hvor mange meldinger har han på telefonsvareren sin...?

Boken er delt inn i svært korte kapitler. 69 om man inkluderer epilogen.
Dette synes jeg at er med på å gjøre boken lettlest, man klarer liksom alltid et kapittel til...
Men jeg skulle kanskje ønske selve boken var litt kortere? 
Boken er nesten skrevet som en dagbok. 
Det blir for meg veldig realistisk når boken skildrer Beatrice over så lang tid, men jeg skulle på mange måte ønske at man hadde kommet kjappere til "den store nedturen"? Hovedpersonens møte med psykiatrien og hvordan man skal komme seg opp igjen.

For meg er dette en smått dystopisk samtidsroman som tar opp alvorlige temaer på en troverdig måte. Boken inneholder dessuten det tittelen tilsier. 

Er det en bok for alle? Nei det tror jeg ikke.
Var det en bok for meg? Ja, akkurat nå var det det.

Skulle jeg ønske jeg hadde lest boken på svensk? Ja det skulle jeg (på mange måter har jeg litt "issues" som jeg ikke helt greier å komme fra. Jeg ser bare ikke for meg Beatrice som ei kul Stockholms-berte når hun snakker nynorsk...)

Det var DDR



Foto lånt fra forlaget

Egentlig skulle jeg ha blogget om Det røde rommet av Strindberg, men jeg er så surrete at jeg har skrevet opp feil bloggdato. Min omtale var først tiltenkt kommende søndag...er derfor ikke helt ferdig med boken.
              Jeg har alltid vært litt fascinert av DDR. Egentlig hele det gamle Øst-Europa. En av mine favorittfilmer er Das Leben der Anderen (Norsk tittel: De andres liv) fra 2006. En film som skildrer hvordan Stasi-agenter arbeidet og spionerte på den vanlige tysker.
Uhyggelig. Det var DDR er en bok hvor man har samlet historier fra personer som opplevde å bo og jobbe under dette diktaturet.

Tittel: Det var DDR - Forteljingar om eit nedlagt land

Forfatter: Astrid Sverresdotter Dypvik

Sideantall: 218

Utgivelsesår: 2012

Forlag: Samlaget

Kilde: Egen bok (innbundet, finnes nå også i pocket)

Litt om handlingen:
Dokumentaren tar for seg hva som skjedde med DDR etter 3.oktober 1990. Det er også en bok med historier om alt det landet var. Du får historien fortalt fra tidligere partimedlemmer, stasi-agenter, flyktninger og den vanlige øst-tysker.
          Vi får beskrevet alt fra fengselsopphold, fluktforsøk og hvordan livet var for de som "var innenfor" med de "riktige" personene. Vi får vite hvordan de har det i dag, hva DDR har gjort med dem og hva de eventuelt savner med Øst-Tyskland.

<<Fangane i Hohenschönhausen vart desorienterte. Dei visste ikkje eksakt kvar dei var, kva dag eller kva tid det var. Dei vart frakta til fengselet i bilar utan vindauge. Dei fekk aldri sjå fengselsbygget utanfrå. Dei kom rett frå bilen og inn i ein lukka garasje. Så vart dei førte direkte til cella. Kvar gong Mathias skulle til avhøyr, tok vaktane tilsynelatande ein ny veg. Opp ei trapp, bort ein gang, ned ei trapp, men vegen var aldri heilt lik. Kvar gong enda dei opp på det same avhøyrsrommet der ein offiser sat og venta på å få spørje han ut. Han klarte aldri å forstå kvar forhøyrsrommet låg i høve til cella hans.>>

fra side 164

Hva jeg synes:
En interessant og veldig spennende bok. De klaustrofobiske følelsene kom fort mens jeg leste. 

Erich Honecker,
foto lånt fra: einestages.spiegel.de

      Jeg husker veldig godt da Tyskland ble samlet igjen, vi hadde veldig mye om dette på skolen. Men må vel ærlig inrømme at jeg kanskje ikke har husket så mye av dette i ettertid. Jeg var vel dessuten i en alder hvor det var andre ting som var mer spennende. Men en ting husker jeg veldig klart. Det var hvor fryktelig Erich Honecker var (ble vi fortalt av læreren), han var helt der oppe med Nicolae Ceauşescu, Hitler og Saddam Hussein. Det er først i ettertid jeg virkelig skjønt hvem denne mannen var. Med denne boken får man en virkelig forståelse av hva Honecker stod for og hva som var feil med landet. 
        Samtidig vil jeg også påpeke at boken også gir oss et bilde av det som var bra med DDR (og nei jeg er ikke for et slikt diktatur). Utdannelsesnivået, helsehjelpen og det faktum at "alle" hadde det likt. Som grunntanke kan jeg være enig i mye av dette, men jeg har liten tro på at et slikt samfunn på noen måte kan eksistere før det rabler for noen maktgale personer. Jeg synes også det er interessant å lese om hvordan det samla Tyskland egentlig ikke har blitt fullstendig samlet. De som bodde i det tidligere DDR har riktignok fått det friere, men de har fortsatt dårligst økonomi. Arbeidsledigheten her er stor og innbyggerne har kanskje på mange måter mer en slags følelse av håpløshet nå når de kan se alt de ikke har... Jeg får litt DDR følelsen når jeg ser dokumentarer om Nord-Korea. 
       Det kapitlet som gjorde størst inntrykk på meg var nok det første som har fått tittelen Operasjon Virus. Det tar for seg Vera Lengsfeld og eksmannen hennes, Knud Wollenberger. De var begge aktive i borgerrettsbevegelsen. Forskjellen på dem var at Knud var Stasi-informant og spionerte på sin kone.
        
<<DDR var ein stat der privatliv reint prinsipielt vart rekna som noko suspekt. Om ein ville halde noko hemmeleg, så var det vel fordi ein hadde noko å skjule. Sviket, eller meir presist ideen om sviket, er heilt grunnleggjande i historia om DDR.>>

 fra side 9/10

Om du ikke leser hele boken, gå på biblioteket og les dette kapittelet. Ganske forferdelig! 

Det var DDR er en bok som har gitt meg mareritt. Bokens skildringer berører noe i meg. Det er grusomme beretninger om hemmelige tvangsadopsjoner, hvit tortur, spionasje, mistro og et diktatur som er ekstremt langt fra det demokratiske landet det egentlig skulle være.

Men det er absolutt en bok jeg vil anbefale.

Og jeg må vel inrømme at til tross for at jeg har lest boken så har jeg fortsatt en litt "romantisk" nysgjerrighet når det kommer til tidligere Øst-Europa. Men kanskje dette bare er en sunt? Jeg er i hvert fall veldig interessert i å lese og lære mer.

Jeg synes også boken er viktig med tanke på hva som beveger seg i Europa i dag. Politiske strømninger, økonomiske nedgangstider og håpløshet. Historien har lett for å gjenta seg.