 |
| Foto lånt fra forlaget |
Tittel: Det vi kan stå for
Forfatter: Geir Lippestad
Forlag: Aschehoug
Utgivelsesår: 2013
Sideantall: 192
Kilde: Bok jeg har kjøpt selv
Litt om handlingen:
Her har jeg lånt et utdrag fra bokens baksidetekst.
<< I denne boken reflekterer Geir Lippestad over verdiene som har styrt forsvarergjerningen og hans øvrige livsvalg. I bunnen ligger en urokkelig tro på menneskeverd, demokrati og rettssikkerhet. Disse prinsippene er ufravikelige; rettsstaten må omfatte alle, uten unntak - selv dem som vil den til livs. Advokaten forteller åpent om hvordan hans menneskesyn ble formet gjennom skjellsettende opplevelser i ungdommen, og senere gjennom omsorgen for åtte barn, hvorav to er funksjonshemmet - det ene i perioder livstruende.>>
Mine tanker om boken:
Som sagt innledningsvis var dette en bok jeg leste fordi jeg av en urealistisk grunn har hatt et behov for å forstå terroristen Breivik. Akkurat denne forståelsen sliter jeg med.
Jeg har også lurt på hvorfor valget av forsvarsadvokat falt på Lippestad. Var det på grunn av hans tidligere gjerning som forsvarer for Kvisler? Er Lippestad i slekt med Johan A. Lippestad og ble han valgt av den grunn?
Svaret som gis i boken er ikke som jeg trodde. Etter hvert som jeg har lest fant jeg ut at egentlig er det ganske uvesentlig for meg tross alt.
Lippestad tar oss i denne boken med i hans hverdag og hans refleksjoner under og rundt rettssaken.Hans følelser av å bli valgt som forsvarer, hvorfor han sa ja og hva det har gjort med ham som person. Selv har jeg aldri (kanskje naivt nok) hatt en tanke om at Breivik ikke skulle få en rettferdig rettsak. Demokrati og rettssikkerhet ser jeg på som selvsagt i Norge i dag. Men hvem som skulle orke å ta på seg jobben som forsvarer for terroristen, med alt dette innebar...jo mer jeg leser...at Lippestad orket!
<< En tidlig morgen kom et av de minste barna våre løpende opp i annen etasje til Signe og meg og fortalte at det var noen fremmede i stua. Vi gikk ned og møtte et russisk nyhets-team. De påstod at de hadde ringt på, men da ingen svarte, gikk de bare rett inn og begynte å ta bilder av stua vår. Jeg hev dem på dør.>>
fra side 68
Jeg leser boken stort sett som en ryddig, åpen og ærlig fortelling. Noen "sleivspark" har jeg opplevelsen av at det er. Men gjør det egentlig noe? Lippestad deler dagboksnotater, sykehusbesøk og egne følelser. Hans kjærlighet til familien, frustrasjon og sine egne synspunkter på domfelte. Det er en bok som er lettlest og ganske muntlig i form. Det eneste jeg kanskje "faller litt ut" på er når han snakker om verdibasert kommunikasjon. Har du sagt det en gang og to så holder det for min del, tre, fire og fem....Samtidig så skjønner jeg hvorfor det er viktig for Lippestad å være klar på dette.
Personlig var nok dette en bok jeg hadde behov for å lese. Som for å "avslutte" rettssaken.
Når det gjelder Breivik så blir han for meg ganske uinteressant i boka. Klart det står en del om han i, men som sagt ble det for meg uinteressant. Til tider litt latterlig. Jeg kan til dels forstå hvordan han har tenkt seg fram til sine meninger, uten at jeg på noen måter er enig. Men fra teori til praksis...
Jeg må åpenlyst flire når jeg tenker på at han insisterer på å bli kalt kommandør....tankene mine dras med en gang til Kommandør Treholt & Ninjatroppen.
Det vi kan stå for er en bok jeg er glad jeg har lest.
