Hestehodetåken av Ola Bauer

Foto lånt fra Oktober Forlag

Jeg har lest den sinnsykt kule boken Hestehodetåken, skrevet av Ola Bauer. Jeg vet ikke hvordan jeg ellers skal beskrive den. Den er bare så coolt skrevet! Jeg blir så gira når jeg finner slike uleste skatter i bokylla.

Boken handler om Tom som vokser opp i Oslo i etterkrigstiden. Tom er 11 år og bor sammen med sin mor Lister som er kunstmaler. Faren til Tom er død, myrdet som overløper og angiver for tyskerne. Men krigen kaster fortsatt skygger over Toms liv. Lister som var Fehmers elskerinne under krigen har bla. fått kallenavnet Fehmers fitte. Men Lister hever seg liksom over alt dette, fortsetter sitt utsvevende liv sammen med sine to nye elskere Robert og Munken. Det sier seg selv at en slik oppvekst som Tom har, ikke er av det vanlige slaget. Når så den islandske hushjelpen Helga dukker opp blir det virkelig sving på sakene. Julefeiringen blir hvert fall av det uvanlige slaget. Bokens slutt får meg også til å tenke på Sigurd Hoel.

Lister malte griser, feite, rene, frittgående griser, vakre sugger i solnedgangen med en hale av muntre grisunger etter seg.
        Robert likte seg ikke på landet. Det var for langt fra kinoen, den røde tennisgrusen og den svarte tonen. Det var for mange uforutsigelige bevegelser på landet, katter, bikkjer, fugler, overraskende vindkast, vakende ørreter, giftgule kantareller og millioner av fallende kongler som bare ventet på ham. Landet var definitivt utenfor gjerdet hans.
        Tom likte seg. På landet var det ingen som snakket om Fehmers fitte og angiverens sønn. På landet ble han bare hundset fordi han var bygutt, og det var til å leve med.

Boken er en dannelsesroman av det slaget som jeg digger. Hestehodetåken er røff i stilen, her er sex og kjærlighet blandet med humor og realisme. Brandy, fløyel, sex og utsvevende livsførsel er ord jeg føler oppsummerer mye av boken. Det er kanskje litt klisjeaktig å si at boken minner meg om Nedenom og hjem av Bukowski, for selv om innholdet er forskjellig er det mye av stilen som ligner. Eller er det bare jeg som trekker paralleller mellom de to bøkene? Bauers bok gjør uten tvil et voldsomt inntrykk på meg. Kanskje er det erotikken? Kanskje er det alt som blir sagt mellom linjene? 
           For meg evner Bauer å skildre en tidsepoke og et miljø på en veldig spennende måte. Jeg opplever teksten som at den gir store rom for egne tolkninger og det er kanskje her jeg "går bananas" og ser mye humor i de kanskje ikke så opplagt festlige scenene. Bøker som skildrer outsidere er så og si alltid bøker jeg liker. Se samfunnet fra en muligens litt obskur side...I like it! Jeg har nevnt Bukowski, men når jeg tenker meg om så er leser jeg kanskje litt Kerouac i boka også?

Hestehodetåken er den første boken i en triologi. Nå gleder jeg meg til å ta fatt på den neste.  Til da skal jeg også lese meg opp litt på denne forfatteren. Jeg føler jeg har gått glipp av noe virkelig viktig frem til nå.