Viser innlegg med etiketten DDR. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten DDR. Vis alle innlegg

lørdag 4. januar 2014

Når lyset svinner - av Eugen Ruge

Foto lånt fra Aschehoug
Når lyset svinner (originalt In Zeiten des abnehmenden Lichts)vant den tyske bokprisen i 2011. Den norske oversettelsen kom på høsten 2013. Forfatteren av boken er Eugen Ruge og den er oversatt til norsk av Sverre Dahl

Dette har vært en av mine favorittbøker nå på senhøsten/vinteren.

Familien Umnitzer/Powileit er en østtysk familie som gjennom fire generasjoner skildres i Ruges lille store roman. Wilhelm og Charlotte utgjør den eldste generasjonen, et regimetro par som tidligere har vært i eksil i Mexico. Deres sønn (Kurt) har vært i fangenskap i Sovjetunionen og har funnet seg en kone derfra, Irina. Barnebarnet Alexander vokser opp med helt andre erfaringer og synspunkter enn de eldre generasjonene i et DDR i endring. 

For meg er opplevelsen av boken litt som om Houllebecq skulle ha skrevet Tårnet (av Tellenkamp). Jeg synes nemlig den er så forbasket morsom. Jeg vet ikke om det er noe tragikomisk over det hele eller et anfall av ostalgiske følelser men jeg finner tittelen på boken svært treffende på mer enn en måte.

Handlingen fortelles kanskje litt rotete ved at man veksler mellom årtiene på en ikke nødvendigvis logisk måte. Men det er ikke gjort slik at man ikke klarer å følge med.

Det er pussig og interessant å følge en slik familie fra innsiden. Hverdagens trivialiteter, nostalgiske følelser og fremtidsrdømmer. Et egentlig ganske ordinært familieliv som krydres med hitlerbarter, forkjærlighet for sylteagurk og den mexicanske trubaduren Jorge Negrete.
    På mange måter synes jeg historien er vanlig, i den forstand at alle familier har sitt å stri med. Men selvsagt er det også mye som oppleves som eksotisk for oss som har vokst opp i Norge. Det er vel også noe av dette som gjør dette til en stor leseropplevelse for meg.

Historien som fortelles er en blanding av fakta og fiksjon. De historiske begivenhetene har funnet sted, og forfatteren har hentet inspirasjon fra sin egen oppvekst. Dette er også med på å gjøre boken interessant.

Familiehistorien som fortelles er også delvis rørende og trist. For den skildrer uten tvil en familie som gradvis går i oppløsning. Men hvorfor gjør den det?
Er det på grunn av regimet i DDR?
Er det på grunn av at de yngre generasjonene ikke forstår de eldre generasjonene?
Er det på grunn av fortielse? 
Er det fordi det fellesskapet som bandt dem sammen under vanskelige forhold smuldrer opp parallelt med at østblokken går i oppløsning?

Jeg føler boken til Ruge har gitt meg en unik leseropplevelse som jeg virkelig vil huske.
Det er bare så dumt at utgivelser som denne som regel drukner i et hav av "hjerte/smerte-bøker". Anbefales!

Mitt eksemplar er et leseeks. jeg har fått fra Aschehoug.
Boken er tilgjengelig som e-bok (med DRM).

Andre som mener noe om boken:
NRK Kulturnytt
Anne (Bokofilia)

onsdag 29. mai 2013

Stasiland

Foto lånt fra forlaget
Jeg har lenge trodd jeg hadde lest boken Stasiland av Anna Funder.
Dette er bare halvveis riktig. Da jeg skulle sjekke noe i forbindelse med Det var DDR (av Dypvik) og slo opp i Stasiland ble jeg klar over at jeg ikke var helt ferdig med boken. Derfor har jeg brukt natten til å lese ferdig denne veldig interessante dokumentaren.

Tittel: Stasiland
Forfatter: Anna Funder
Utgivelsesår: 2005 (innbundet, finnes nå også i heftet utgave)
Oversatt av: Jorunn Carlsen
Antall sider: 322
Forlag: Cappelen Damm
Kilde: Egen bok

Litt om handlingen:
Funder tar oss med tilbake til Øst-Tyskland. Gjennom en rekke intervjuer skildrer hun hvordan landets innbyggerne hadde det. Funder har snakket med både ofre og tilhengere av DDR-regimet. Boken er fortalt av Funder på en svært personlig og deltagende måte. Vi blir med på hennes leting etter gamle Stasi-menn og hennes egen opplevelse av det å bo i det tidligere DDR.

<<Etter Murens fall kalte mediene Øst-Tyskland "den mest perfekte overvåkningsstat til alle tider". Til slutt hadde Stasi 97 000 ansatte - mer enn nok til å overvåke et land på 17 millioner mennesker. Men det hadde også over 173 000 informanter blant befolkningen. I Hitlers Tredje rike er det anslått at det var én gestapoagent per 2000 borgere, og i Stalins USSR var det én KGB-agent per 5830 personer. I DDR var det én Stasi-offiser eller informant per 63 personer. Hvis deltidsinformanter er iberegnet, er det noen som anslår den forholdsmessige andelen så høy som én informant per 6,5 borgere.>>
fra side 73
 
Hva jeg synes:
Jeg aner ikke hvorfor boken ikke har blitt ferdiglest tidligere.
Her har jeg gått glipp av noe!

Jeg har en følelse av at jeg er ganske umettelig når det kommer til nyere tysk historie.
Uansett, boken til Funder er ganske dramatisk lesning.
Vi får høre den svært rystende historien til Miriam som forsøkte å flykte til BRD som 16-åring, ble utsatt for hvit tortur, ble spanet på av Stasi og som i ung alder ble enke som følge av Stasis forfølgelse (en uhyrlig historie). 

Herr Bock fra Golm er en annen person vi blir presentert for. Han var tidligere professor ved ministeriets opplæringsakademi;

<<Spezialdisziplin er vitenskapen for å rekruttere informanter,>> sier han. <<Spezialdisziplin er kunsten å forføre.>> 
fra side 226

Jeg vet ikke hvorfor men denne Bock er en person som jeg finner høyst ubehagelig. Han forklarer om spionasje og hvordan han vervet nye informanter, hva de så etter og hvordan han opplevde denne perioden. Det er nok forfatterens følelser som smitter over på meg, for jeg fant alt dette hemmelighetsskremmeriet til Bock utrolig ubehagelig.

Hvis jeg skal ha en innvending mot boken er det at den begynner å bli noen år.
Jeg hadde opplevelsen av et mer nyansert syn og en mer "objektiv" fremstilling når jeg leste boken til Dypvik, sammenlignet med denne. 
Jeg synes også det er verdt å nevne at denne utgaven av boken er endret etter at Funder tapte en rettssak mot GBM og var derfor tvunget til å endre deler av boken.

Jeg har tatt opp en serie som gikk på NRK som handlet om folk som flyktet fra DDR. Disse flyktningene beskriver mye av det Funder formidler i boken sin. Det er kanskje dette jeg ikke er udelt begeistret for, at det ikke tydelig nok kommer frem at alt ikke er sort-hvitt. Det finnes en hel skala av gråtoner mellom (og en del brun linoleum, grå dresser, hornbriller og fattigdom) som jeg ikke opplever at forfatteren beskriver godt nok. Det er kanskje disse jeg er mest interessert i å lese om. Men misforstå ikke, Stasiland er absolutt en bok jeg vil anbefale.

 
Silje har også blogget om boken.