 |
| Foto lånt fra Aschehoug |
Dette har vært en av mine favorittbøker nå på senhøsten/vinteren.
Familien Umnitzer/Powileit er en østtysk familie som gjennom fire generasjoner skildres i Ruges lille store roman. Wilhelm og Charlotte utgjør den eldste generasjonen, et regimetro par som tidligere har vært i eksil i Mexico. Deres sønn (Kurt) har vært i fangenskap i Sovjetunionen og har funnet seg en kone derfra, Irina. Barnebarnet Alexander vokser opp med helt andre erfaringer og synspunkter enn de eldre generasjonene i et DDR i endring.
For meg er opplevelsen av boken litt som om Houllebecq skulle ha skrevet Tårnet (av Tellenkamp). Jeg synes nemlig den er så forbasket morsom. Jeg vet ikke om det er noe tragikomisk over det hele eller et anfall av ostalgiske følelser men jeg finner tittelen på boken svært treffende på mer enn en måte.
Handlingen fortelles kanskje litt rotete ved at man veksler mellom årtiene på en ikke nødvendigvis logisk måte. Men det er ikke gjort slik at man ikke klarer å følge med.
Det er pussig og interessant å følge en slik familie fra innsiden. Hverdagens trivialiteter, nostalgiske følelser og fremtidsrdømmer. Et egentlig ganske ordinært familieliv som krydres med hitlerbarter, forkjærlighet for sylteagurk og den mexicanske trubaduren Jorge Negrete.
På mange måter synes jeg historien er vanlig, i den forstand at alle familier har sitt å stri med. Men selvsagt er det også mye som oppleves som eksotisk for oss som har vokst opp i Norge. Det er vel også noe av dette som gjør dette til en stor leseropplevelse for meg.
Historien som fortelles er en blanding av fakta og fiksjon. De historiske begivenhetene har funnet sted, og forfatteren har hentet inspirasjon fra sin egen oppvekst. Dette er også med på å gjøre boken interessant.
Familiehistorien som fortelles er også delvis rørende og trist. For den skildrer uten tvil en familie som gradvis går i oppløsning. Men hvorfor gjør den det?
Er det på grunn av regimet i DDR?
Er det på grunn av at de yngre generasjonene ikke forstår de eldre generasjonene?
Er det på grunn av fortielse?
Er det fordi det fellesskapet som bandt dem sammen under vanskelige forhold smuldrer opp parallelt med at østblokken går i oppløsning?
Jeg føler boken til Ruge har gitt meg en unik leseropplevelse som jeg virkelig vil huske.
Det er bare så dumt at utgivelser som denne som regel drukner i et hav av "hjerte/smerte-bøker". Anbefales!
Mitt eksemplar er et leseeks. jeg har fått fra Aschehoug.
Boken er tilgjengelig som e-bok (med DRM).
Andre som mener noe om boken:
NRK Kulturnytt
Anne (Bokofilia)
