Den glemte vals, uforglemmelig bok

Den glemte vals av Anne Enright var en meget uventet gledelig leseopplevelse. Tittel og omslag gjorde meg ikke videre nysgjerrig. Synes det ser ut som en ganske "på dusinet" bok med handling fra 40-50 tallet. Baksideteksten lød som følger:
<< I Terenure, en fin forstad til Dublin, har det snødd. Gina Moynihan erindrer sporene av lyst og tilfeldigheter som ledet til at hun falt for sitt livs kjærlighet, Sean Vallely.

Den glemte vals handler om erindringer om begjær, en erindring om rask og sterk tiltrekning og fall inn i lengsel.>>

For så vidt helt grei baksidetekst, likevel var det ingenting som gjorde meg videre nysgjerrig. Men så leste jeg det som stod på innsiden av smussomslaget (den lille bretten) og da var jeg solgt;

<<Der er hun igjen i den andre enden av den skinnende ledningen "Vier letze Lieder" med Elisabeth Schwarzkopf. Han tråkket vel ikke rundt på tredemølla til lyden av "Vier letze Lieder"? Jeg setter meg på gulvet og lytter litt til, før jeg slår av saken og igjen lar den møte gymbagens sure lukt. Jeg kaster ikke bort tiden. Jeg åpner ikke sidelommene, eller sjekker toalettsakene hans, eller løfter opp den rektangulære bunnen for å se om det ligger et kondom der, gjenglemt for lenge siden, eller nylig lagt der. Jeg setter bare iPoden på pause og skyver bagen inn under trappen igjen.

Så stille er Dublin denne kvelden med snø.>>

Historien blir fortalt av Gina. En relativt suksessfull yrkesaktiv ung kvinne som bor i utkanten av Dublin. Hun er gift med Conor. Conor som er tryggheten selv, mannen hun har et godt liv sammen med. Men i et selskap hos sin søster, fanger blikket hennes Seans og hun vet umiddelbart at han må hun bare ha. På tross av at de begge er gift (Sean har også barn) innleder de et forhold. Det er dette valget, årsaken til valget og konsekvensene som Gina forteller om i denne boka.

<<Hjemme var jeg konstant irritert på Conor. Hvordan kunne han være sammen med meg hele kvelden, spise indisk takeaway, se på Sopranos, uten å oppdage tilstanden jeg var i?
Hvis kjærlighet var en slags innsikt, da kunne han neppe elske meg, siden han ikke hadde den fjerneste anelse om hva som foregikk. Det var en underlig følelse.>> (s.77)

Kanskje det er det fortellerstemmen i boken som fanger meg? Kanskje er det de musikalske referansene (med kaptiler med titler som There will be peace in the valley og Crying in the Chapel)?. Denne boken er uansett verdt de timene det tok å lese den.

Den glemte vals er utgitt på Cappelen Damm.